Oh Happy Day

Det var da hun begynte å synge og spille piano i naborommet at jeg bare måtte smile. Oh happy day.

Det var kveldsmat igjen. Slåsskampen om majonesen hadde akkurat roet seg litt. Du vet det Eline, at livet går videre selv uten majones, sa fyren ved siden av meg. Jeg trakk godt på smilebåndet, men kikket forsiktig ned i bordet for ikke å brase ut i latter.

Hyling og kjefting. Et øyeblikk var jeg redd kniver og gafler skulle fly veggimellom. Temperaturen var til å ta og føle på.

Pianoet fortsatte. Oh happy day.

Du vet det Eline, at livet går videre selv uten majones. Smilet mitt ble bredere. Jeg løftet hodet og så på de rundt meg. Ikke et smil å møte.

Oh happy day. Oh happy day.

Stillhet. Ingen sa noen ting. 10 stykker rundt bordet, og det eneste vi hørte var knasking av knekkebrød og slurping av juice.

Jeg tror kanskje vi skal bli litt bedre kjent med hverandre, siden vi alle er innesperret her, var det en som sa. Kremt. Nei det får vi ta siden, nå spiser vi, var svaret han fikk.

Pianoet trallet igjen. Oh happy day.

Jeg kan ikke noe for det, men denne situasjonen gjorde meg trist. Rett og slett trist. Her sitter vi. En gjeng mennesker som overhodet ikke kjenner hverandre. Ingen er her fordi de sliter med flass. Alle har vi en eller annen psykisk balast som vi har dratt med oss inn hit.

Og her sitter vi altså, en søndags kveld. Det er lov å sloss om majonestuben, det er lov å kjefte, det er lov å hyle. Men å bli bedre kjent med hverandre, eller snakke om hvordan vi egentlig har det, det tar vi siden.

Oh happy day. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #sykehus #innleggelse

Skjerming i psykiatrien

Jeg er åpen om mye når det gjelder min historie som psykiatrisk pasient. Jeg skriver åpent om tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, og beltelegging. Likevel er det ikke alt jeg har klart å være åpen om.

Skjerming i psykiatrien er et tema jeg bevisst har latt ligge til nå. Det har rett og slett vært for vondt og vanskelig for meg. Jeg har bare villet glemme. Nå skjønner jeg at jeg må jobbe meg gjennom dette også. Jeg er nødt til å bearbeide det som har hendt for å kunne klare og komme videre.

Jeg føler selv at jeg klarer å se flere sider av ulike saker. Det blir utfordrende når det kommer til skjerming i psykiatrien. Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå hvordan skjerming av pasienter kan være en del av en behandling.

Selv ble jeg holdt skjermet i ca 2 uker. Det ble fattet vedtak om skjerming av meg etter en episode med beltelegging. Jeg har problemer med å huske alt, men jeg husker dessverre nok til å si at det er noe av det verste jeg har opplevd. Dette er en opplevelse jeg ikke unner noen.

Vi mennesker er sosiale vesener, vi trenger hverandre for å overleve. Vi er rett og slett ikke skapt for å være alene.

Jeg kan huske jeg følte meg veldig ensom. Jeg kan huske hvor vondt jeg hadde i kroppen. Det var det ingen som snakket med meg om. Jeg kan huske at jeg måtte ha døren åpen mens jeg dusjet. Og jeg kan huske hvor redd jeg var.

Jeg kan huske hvor skummelt det var da døren til rommet mitt ble åpnet. Det var bare en seng, meg, og en vakt der inne. Og som regel var det medisinering når døren ble åpnet. Enten frivillig med tabletter, eller med sprøyte dersom jeg nektet. Da var de som regel mange til å holde meg også. Jeg kan ikke fatte at dette har vært nødvendig.  

Det jeg ikke har fortalt til noen er at jeg nå, 2 år etter, fremdeles sliter med dette. Jeg får stadig flashbacks, og jeg får fremdeles mareritt. Jeg klarer ikke glemme uansett hvor hardt jeg prøver. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan dette skulle være med på å hjelpe meg. Jeg som, i utgangspunktet, var veldig redd.

Jeg vet at jeg fikk lese litt i aviser sammen med sykepleierne. Jeg vet at de kom med mat til meg. Jeg vet at jeg noen ganger også fikk spille kort med de. Men alt dette havner i skyggen av blåmerkene etter beltene, og av den frykten jeg levde med.

Jeg har alltid hatt behov for å forstå ting. Uansett hvor vanskelig ting har vært, så har jeg hatt behov for å forstå hvorfor ting har blitt gjort. I dag kan jeg forstå mye av behandlingen som blir gjort i forhold til meg. Jeg prøver så godt jeg kan å sette meg inn i behandlingsapparatet sin situasjon, og til en viss grad klarer jeg det.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og i mitt tilfelle finner jeg ingen grunn til at skjerming skulle være en del av min behandling. Det fungerte rett og slett ikke. Jeg ble bare redd av det. Og jeg tror ikke det går an å skremme psykiske lidelser ut av noen. Det er ikke sånn at jeg tror helsepersonell bevisst har gått inn for å gjøre meg redd, men jeg setter store spørsmålstegn ved denne typen behandling. 

For 2 år siden sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle snakke med noen om dette. Nå åpner jeg meg nok en gang. Jeg gjør det fordi jeg har tro på åpenhet. Fordi jeg ikke ønsker at flere skal måtte gå igjennom det samme som meg. Og fordi jeg har et håp om at dette en vakker dag skal kunne gjøre litt mindre vondt.

#elineredderverdenlitt #psykose #sykehus #tvang #skjerming #psykiatri #psykiskhelse

Vi vet så lite om hverandre

Her sitter jeg. På kafe igjen. Det lukter ferskt brød og nykvernet kaffe. Lokalet har behagelige farger og belysning. Det sitter ca 15-20 andre rundt meg. De fleste sitter sammen med noen. En del prater, noen leser, mens andre jobber iherdig bak datamaskinene sine.

Jeg bare sitter her jeg. Eller, nå skriver jeg. Men fram til nå har jeg sittet og stirret ut i luften, studert menneskene rundt meg, og pustet. Pustet dypt med magen. Skikkelige åndedrag.

Jeg tenker på så lite vi vet om de rundt oss her vi sitter ved siden av hverandre. Jeg vet ingenting om menneskene rundt meg, og de vet overhodet ingenting om meg. Annet enn at også jeg sitter her inne. Hvis de har registrert meg.

Hadde jeg spurt fyren ved siden av meg ville jeg kanskje fått vite at han satt og leste til en eksamen. Kanskje han i tillegg har barn i barnehagen som han må hente etterpå. Hadde jeg spurt han ville jeg kanskje fått vite at han kanskje fikk bot på trikken tidligere i dag, som han ikke vet hvordan han skal få betalt.

Men jeg vet ingenting.

Hadde jeg spurt jentene på andre siden av rommet ville de kanskje sagt at de satt og jobbet med en veldig viktig presentasjon. Jeg ville kanskje fått vite at en av de snublet på veien hit fordi det var glatt ute. Hadde jeg spurt ville jeg kanskje fått vite at en av de hadde kreft, og at de satt og snakket om nettopp det.

Men jeg vet ingenting. Ingenting annet enn at de også sitter her inne. For jeg har registrert de.

Hadde de spurt meg ville de kanskje fått vite at jeg sitter her akkurat nå fordi jeg har permisjon. At jeg egentlig er innlagt på et psykiatrisk sykehus. De ville kanskje fått vite at jeg er livredd for livet, og at jeg sitter her og drikker kaffe for å få pause. Pause fra meg selv.

Men de vet ingenting.

Jeg tenker igjen på hvor lite vi egentlig vet om hverandre. Kanskje skal jeg reise meg, hoppe opp på bordet, og rope ut at jeg vil bli kjent med dem alle sammen. En veldig unorsk ting å gjøre. Det frister veldig, men jeg lar det bli med tanken.

Tenk så lite vi egentlig vet om menneskene rundt oss. Om hverandre. Kanskje er det fint. Kanskje er det litt trist. Jeg synes faktisk det er litt skummelt. Men så lenge man er klar over uvissheten så tror jeg faktisk at det gjør noe med oss. På en positiv måte.

En person jeg har blitt veldig glad i sa en gang til meg at jo mer du vet om en person, jo bedre du kjenner en person, jo mer glad vil du bli i vedkommende. Og det dette gjelder nesten uansett hvem det er snakk om.

Jeg tror hun har rett i sin uttalelse. Jeg tror vi må tørre og vise nysgjerrighet. Jeg tror vi må tørre og bry oss. Jeg tror vi må lære oss å sette like stor pris på ulikhet som på likhet. Og jeg tror vi må tillate oss å bli glad i menneskene rundt oss.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #kafe

Jeg sykemelder meg

Bare en tur for å finne meg selv igjen. Ironisk nok fikk jeg sete på rad 13. Flaks jeg ikke er redd for å fly. Bare dumt jeg er redd for livet. 55 minutter oppe blant skyene først, før det bar rett ned i kjelleren.

Det er ingen lysende hender som lyser opp for meg denne gangen. Jeg kan ikke lenger få gress til å gro. Fargen grønn gir meg ikke superkrefter. Det er heller ingen stemmer fra veggene som forteller meg hva jeg skal gjøre lenger.

Jeg er bare meg. Og jeg har det ikke helt bra. Det må jeg ta på alvor. Noe er ødelagt. Jeg vet ikke hva, men jeg skal reparere det. Jeg må det.

Jeg blir sliten av meg selv. Jeg vil ha litt fri. Jeg vil ha fri til å bli meg selv igjen.

Nå høres dette kanskje ut som et tragisk sørgebrev. Det er det overhodet ikke ment som. Jeg er bare et menneske jeg også. Og vi mennesker knekker en gang i blant. Det fine er at vi reiser oss igjen. Og det rare er at vi ofte blir sterkere.

Det er ingen andre enn meg selv som bestemmer hvordan jeg skal ha det. Det er mitt ansvar. Mitt liv.

Men nå har jeg bestemt meg så mye for gode ting at jeg nesten ikke vet forskjell på opp og ned. På tide å ta styringen igjen. Snu rattet. Kanskje bruke kompass om nødvendig.

Når jeg skriver at jeg sykemelder meg er det rett og slett fordi jeg trenger en pause. Ikke fra skrivingen, ikke fra familie, ikke fra venner, ikke fra livet. Men fra meg.

Jeg trenger en pause fra meg selv.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #sykemeldt #sykemelding

Å fly med klippet vinge

Den vingen som gang på gang har blitt forsøkt reparert, er nå brukket igjen. Denne gangen er den helt avklippet. Det gjør ikke vondt, men fuglen må fly likevel.

Å fly med klippet vinge er ingen enkel sak. Men det er ikke umulig. Flyturene er ikke risikofritt, men hva i livet er vel det?

Fuglen visste ikke helt hvor den skulle fly, men bort måtte den. Det visste den bare.

Å fly med klippet vinge er ingen enkel sak. Selv om fuglen kan lette fra bakken, er sjansen for bare å fly rundt i sirkel stor. Og det har fuglen gjort nok av fra før.

Det er ikke så viktig for fuglen å være som alle andre. Det som betyr noe er å være i stand til å fly. Men er det mulig å fly med bare en vinge, spurte fuglen. Det var ingen som svarte.

Stillheten snakker for seg selv. Fuglen er ikke lei seg lenger. For nå vet den at det finnes håp.

Noen ganger må man lete der ingen andre ser. Noen ganger må man tenke annerledes.

Og noen ganger må man fly med kun én vinge. 

 

#elineredderverdenlitt

På tide å komme seg hjem

Lukten av kaffe

Lyden av trillekofferter og tog i bakgrunnen

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der, men det må ha vært en stund. Jeg dro ut tidlig på morgenen for å slippe unna det meste av folk. Tenkte det ville bli lettere å finne fram da.

Synet av stressede mennesker som løp

Tidstabellen på tavlen

Tiden bare fløy avgårde. Jeg hadde ikke sovet den natten heller. Men det gjorde ingenting. Jeg kunne se klarere. Nå måtte jeg bare fokusere. Så masse mennesker plutselig. Så mye støy. Så mange stressede ansikter.

Damestemmen over høyttalerne

Raske skritt mot perrongene

Jeg visste ikke om jeg skulle hoppe på et tog eller bli igjen. Men jeg ble stående. Jeg kunne ikke gå glipp av noe. Jeg hadde tatt feil før. Jeg ville ikke gjøre det igjen.

Blinkende reklame på veggene

Duene som raskt fløy gjennom bygget

På tide å komme seg hjem. Men jeg sto dønn fast. Kunne ikke bevege meg. Alt gikk i sakte film. Alt bort sett fra i hodet mitt. Tankene fløy raskere enn fuglene på stasjonen.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der, men det må ha vært en stund.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Kjære Eline 6 år

Kjære Eline 

Du er liten nå, men en dag vil også du bli stor. Selv om det kanskje ikke føles slik så er det sant. Verden kan virke stor og skummel, men du skal vite at du er trygg. Du fortjener nemlig like mye som alle andre å ha en plass i denne verdenen.

Hva drømmer du om å bli når du blir stor Eline?

Det er nok vanlig for de aller fleste barn å ha drømmer. Jeg husker enda hva min aller største drøm var. Jeg var nok ikke mer enn 6 år gammel da jeg drømte om dette daglig. Å, som jeg husker jeg så opp til de fine damene. Damene på flyet. Med flotte drakter og med håret pent festet i nakken. Ja, det var flyvertinne jeg ville bli. Det var min drøm.

Jeg kan huske jeg latet som om stuen hjemme var et fly. Med rak rygg vandret jeg frem og tilbake langs midtgangen (plassen mellom stuebordet og sofaen). Stolt viste jeg frem nødutgangen (vinduet på stuen). Kaffe? Te? Spurte jeg passasjerene (min mor og mormor).

Tenk at jeg allerede som liten drømte om å fly. Kanskje likte jeg følelsen av å være på vei en plass. Kanskje drømte jeg om å komme meg vekk. Jeg kan hvertfall huske at det var mer enn de fine draktene som lokket meg opp mot skyene.

Kjære Eline 6 år. Ta vare på drømmene dine. Du kommer til å trenge de. Det er ikke sikkert at alt går som planlagt, eller som du ønsker i livet. Men kanskje er det en mening med det.

Du vil komme til å oppleve smerte og motgang, men hold ut Eline. Det vil være verdt det. Fortvil ikke når mørket kaster seg over deg som, og når alt virker håpløst. Det vil bli lysere, og det finnes så absolutt håp.

Kjære Eline 6 år. Du er allerede nå ganske så standhaftig og bestemt. Pass på så dette ikke setter kjepper i hjulene dine. For du vil, som voksen, fremdeles ha disse egenskapene.

Tålmodigheten din vil bli testet til det ytterste, da vil jeg bare minne deg på at det vil dukke opp mange fine mennesker underveis. Ha tiltro til dem. Disse vil gjøre utfordringene dine litt enklere. Bare gi disse menneskene en sjans.

Kjære, lille Eline. Husk at du er modig. Vit at du har et hjerte som banker for andre. Ta vare på det. Ta vare på andre. Ta vare på deg selv. Og ta vare på drømmene dine. Når virkeligheten ikke er til å stole på, har du lov til å drømme deg litt bort. Bare ikke mist deg selv på veien.

I dag er kanskje ikke virkeligheten min helt til å stole på, så jeg tillater meg selv, 20 år etter, å drømme meg litt bort.

Kaffe? Te? På tide å finne ut hvor nødutgangene er. Hvertfall før jeg letter. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #drømmer #barndom #flyvertinne #fly 

Hvem er jeg

Hvor kommer jeg fra? Hva skal jeg bli? Hvem er jeg? Jeg er nok ikke den eneste som har stilt disse spørsmålene.

Noen ganger får jeg det litt over meg. Det kan føles litt som om jeg hopper fra et stupebrett. Så mange spørsmål uten noe særlig svar. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og grublet på slike eksistensielle ting.

Selv om det ikke er sunt å ikke sove, så tror jeg derimot at det er sunt å gruble litt innimellom. Spesielt over disse tingene. Nei vel, så får man kanskje ikke alltid noe svar. Kanskje man ikke kommer fram til noen fornuftig løsning heller. Men gjør det noe da? Er det egentlig det som betyr noe?

Hvem er jeg? Så enkelt, og samtidig så vanskelig. Jeg er jo Eline. Men hvem er jeg? Hvem er Eline?

Noen ganger, når jeg er i det rette hjørnet, føles det som om jeg hopper fra stupebrettet uten sjans til noensinne å lande igjen. Det er en merkelig følelse. Jeg prøver og prøver å finne ut av hvem jeg er, men jeg lander aldri. Det er nesten så jo hardere jeg prøver, jo lenger unna et svar kommer jeg. Da føler jeg meg mindre meg enn noen gang. Eline blir bare fjernere og fjernere, og det hele føles ut som en drøm. Jeg glemmer rett og slett hvem jeg er.

Jeg husker første gangen jeg opplevde dette. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7-8 år gammel. Siden den gang har jeg hoppet fra stupebrettet mange ganger. Det er ubehagelig å kjenne at man holder på å miste seg selv. Det kan være skremmende å føle seg uvirkelig.

Med tiden lærte jeg meg etterhvert noen knep. Knep som som regel hjelper meg å lande igjen. Hvem er jeg? Skjerp deg Eline, det vet du. Du er deg. Ofte hjelper ikke dette i seg selv. Ofte er jeg nødt til å feste tankevirksomheten på de tingene jeg kjenner til. Det kan være omsorgspersoner i livet mitt, det kan være gode venner som kjenner meg godt, eller det kan være stedet jeg bor.

Tenke, tenke, tenke. Hvem er jeg? Hjelper ikke dette så tyr jeg til det siste kortet i ermet, nemlig å ta på fysiske ting rundt meg. Ok, jeg kan kjenne at jeg sitter på en stol. Det er ingen myk stol, men den er heller ikke hard. Det er min stol. Og denne stolen står i min stue. Jeg må ta på stueveggene for å kjenne at de er der. Veggene i min stue som er i min leilighet. Og her er jeg. Hvem er jeg? Der landet jeg, og jeg kan puste igjen.

Jeg har ikke tenkt så mye over det før, men grunnen til at disse eksistensielle spørsmålene blir så viktige for meg er jo fordi de så sterkt er knyttet til følelsene mine. De appellerer til trygghetsfølelsen hos meg. Og jeg ønsker jo, som så mange andre, å føle meg trygg.

Jeg forsto det ikke før, men jeg ser nå hvor viktig følelsen av tilhørighet er. Tilhørighet. Egentlig et ganske flott ord. Men hva handler det om? Tilhørighet handler, for meg, om å kjenne at man har en plass i denne verden, og at man selv kan fylle denne plassen.

Tilhørighet handler i aller høyeste grad om trygghet. Og jeg tror også at det handler en del om kjærlighet mellom mennesker. Hvis dette stemmer så er det jo ingen tvil om at tilhørighet er viktig.

Hvem er jeg? For å kunne svare på dette skjønner jeg nå at jeg må se på tilhørigheten min. Hvor er min tilhørighet?

Jeg har flyttet mange ganger i løpet av mitt 26-årige liv. Ikke bare mellom hus, men også mellom byer. Dette har gjort noe med min opplevelse av tilhørighet. Det er en grunn til at jeg syns det er lettere å svare på hvor jeg bor enn på hvor jeg kommer fra. Men er dette det viktigste for min tilhørighet?

Hvor holder familien min til? Og hva med vennene mine? Her kommer jeg inn på noe viktig. For det er en forskjell på å kjenne meg hjemme der tingene mine er, der jeg bor mest, og på å kjenne meg hjemme blant de jeg er glad i.

Heldigvis for meg nå kan jeg si at jeg både føler meg hjemme i mitt eget hjem, og at jeg føler meg hjemme blant de jeg er glad i. Jeg føler selv at jeg har en tilhørighet. Og nå, som jeg er klar over det, ser jeg hvordan det preger min psykiske helse. Jeg kan for første gang på lenge si at jeg har det bra og virkelig mene det.

Det er klart at det, i mange tilfeller, skal mer til enn et hjem og gode mennesker for å ha det helt godt psykisk. Men viktigheten av selv å føle tilhørighet bør ikke undervurderes. Vi trenger alle mennesker å føle at vi har noe vi kan kalle et hjem. Vi trenger alle å ha andre mennesker rundt oss. Og vi trenger alle å føle at vi er en del av noe. Det er for meg tilhørighet.

Så hvem er jeg? Jeg vet faktisk ikke helt, men det gjør ingenting.

Hvem er du?

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #helse #filosofi #tilhørighet