Hvis jeg forsvinner

Jeg tenkte plutselig på hvor stor verden var, og på hvor liten jeg virket i forhold. Det skremte meg. Mer enn jeg liker å innrømme.

Jeg følte meg som nålen i høystakken der jeg gikk. Det var skremmende og trist, men samtidig vakkert. Livet er merkelig sånn.

Jeg vil ikke være redd lenger. Jeg ønsker å få med meg alle fargene. Jeg vil bare ikke forsvinne på veien. Miste meg selv.

 

Hvis jeg ler, er det noen som ler med meg?

Hvis jeg roper, er det noen som hører?

Hvis jeg gråter, er det noen som ser?

 

Og hvis jeg forsvinner, er det noen som egentlig merker det?

 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #angst #helse #livet

Noen dager er bare sånn

Jeg har følt meg litt rar i det siste. Fin, men rar. Som om huden min er laget av bobleplast. Og som om folk rundt meg har villet klemme i stykker boblene, men har latt være. Helt fram til i dag. Det smalt ganske høyt når bobleplasten først sprakk, men det var det ingen andre som hørte.

I dag sto jeg i gangen min i over en time før jeg klarte å gå ut. På meg sko og jakke, av med sko og jakke. Og på igjen. Ett skritt fram, to tilbake. Ett skritt fram igjen. Det var stille, men jeg kunne høre naboene snakke gjennom veggene. Snakket de om meg? Tenk om noen skulle ha tak i meg. Nei, slapp av Eline.

En klok dame sa en gang til meg at fordelen med å snakke med seg selv er at man som regel får de svarene man ønsker.

– Hva er problemet, Eline? Du har gjort dette hundrevis av ganger før. Skjerp deg.

– Men tenk på alle menneskene der ute. Tenk om de ler av meg. Jeg er redd, men jeg vil ikke stenge meg inne heller.

– Skjerp deg, Eline. Kom deg ut. Du har godt av det.

Jeg kom meg ut til slutt. Men det måtte faktisk noen tårer til. Og disse tårene var ikke av det gode slaget. Maskaraen røyk i dag. Plutselig var det som om all verdens redsel slo ned i meg, som et lyn. Jeg frøs til. Stiv som en pinne sto jeg og vagget fram og tilbake i gangen. Sist jeg hyperventilerte slik jeg har gjort i dag var etter en berg-og-dal-bane-tur på Tusenfryd.

Men det er greit. Det må være greit. Berg-og-da-baner gir livet farger.

Jeg forsøkte å tørke tårene mine mens jeg prøvde å minne meg selv på alle fargene. Det er når mørket faller at jeg trenger påminnelsene mest. Tårene fortsatte og renne mens jeg vandret nedover gaten. Pulsen hadde i det minste roet seg, og jeg var ikke lenger svimmel. Likevel turte jeg ikke møte blikkene til menneskene jeg passerte.

Så er jeg kanskje ingen solskinnshistorie. Men jeg lever. Gjør jeg ikke?

Noen dager er bare sånn. Det er lov å være redd. Det er lov å gjemme seg. Det er faktisk lov å gråte også. Det betyr ikke at det føles godt, men kanskje er det nødvendig. Selv om bobleplasten min sprakk i dag er den likevel full av glans. Og det er fint å tenke på. Det gir meg håp.

I dag tillater jeg meg selv å gjemme meg litt bort. Jeg tillater meg selv å gråte mens jeg minner meg på alle fargene. Og jeg tillater meg å snakke med meg selv.

Noen dager er bare sånn. 

#livet #elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykatri #bobleplast

Fint, som et eviggrønt tre

Jeg var ikke klar over det, men jeg har visst svaret hele tiden. Jeg måtte bare finne stammen igjen. Stammen i meg selv. Grunnstammen. Den som får alt til å stå oppreist. Som stammen på et tre. Et eviggrønt tre.

Stammen. Den er der hele tiden. Med røtter og alt. Men hvis man sitter fast i de øverste grenene kan det være vanskelig å se ned. Kanskje man til og med ikke tør. Man kan jo falle. Hvis man er bundet fast blant de dype røttene vil det også være vanskelig å se stammen.

Litt sånn har det vært for meg. Jeg har vært redd. Veldig redd. Jeg har sittet fast høyt oppe i de øverste grenene, og jeg har vært bundet fast nede av de dype røttene. Da har det vært vanskelig å finne stammen.

Jeg er ikke redd lenger. Jeg tør nå. Jeg ser. Jeg ser stammen. Min egen stamme. Det er fint. Fint, som et eviggrønt tre.

Men jeg er ikke hele meg med bare stammen. Jeg trenger røttene, like mye som jeg trenger jorden som nærer røttene. Jeg trenger også grenene, og bladene som henger på. Jeg trenger å puste. Hele treet gir meg luft.

I tillegg trenger det eviggrønne treet lys. Det får det. Kanskje ikke hver dag, men ofte. Solen er der og lyser når den kan. Det er fint.

Jeg ser det nå. Treet. Stammen. Grenene. Bladene. Røttene. Det står der så fint. Fint, som et eviggrønt tre.

Jeg ser det, fordi jeg tør. Jeg står kanskje utenfor, men jeg har kommet langt. Jeg har gått en lang vei, full av stier med kriker og kroker. Jeg har snublet noen ganger, men reist meg. Og nå er jeg altså her.

Det føles bra. Det lukter til og med godt. Frihet. Det lukter frihet. Nå må jeg bare finne veien inn. Det kommer til å bli fint.

Fint, som et eviggrønt tre.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #natur

Alt er vakkert

Alt er vakkert

 

Menneskene på trikken

Regnet som så lett treffer bakken

Støvet som danser på gulvet mitt

 

Alt er vakkert

 

Jeg føler at jeg mister meg selv litt igjen

men det er vakkert, for nå kan jeg se

 

 

Jeg gjemmer meg i det åpne

Jeg smiler når du smiler,

og jeg prøver å le når du ler

 

Det eneste jeg ber om er at du ikke drar fra meg

Vær så snill, tro på meg

 

Hvis jeg bare visste, det jeg vet nå

For dette er vakkert

 

Du vet det kanskje ikke, men du har fått meg til å se

Skyggene i mørket, fargene i lyset

Og varmen i det kalde

 

 

Det kan ikke kjennes, det føles

Det føles i hjertet

 

Som en varm bølge som skylles over meg

Jeg svelger litt av vannet, og blir varm innvendig

 

Alt er vakkert

 

Jeg er heldig som ser

Vil du se sammen med meg?

 

Det eneste jeg ber om er at du ikke drar fra meg

Vær så snill, tro på meg

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #poesi #dikt

Pusterom

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvor heldig jeg er. Ikke bare fordi jeg er født i Norge. Heller ikke bare fordi jeg har tak over hodet, klær, og mat til å mette magen. Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er som evner å føle. Til å kjenne på alle disse sterke følelsene som bor i oss mennesker.

Nå er jeg kanskje en spesielt følsom person. Jeg har tydelig et anlegg for det, ettersom jeg går på medisiner for blant annet dette. Det er ikke alle som er som meg. Det vet jeg jo. Vi er alle forskjellige. Alle føler på forskjellige ting. Noen føler kanskje mer enn andre. Noen mennesker viser åpent hva de føler, mens andre lar være. Noen har mer av én følelse i perioder enn andre. Noen lar seg styre av følelser, mens andre igjen kontrollerer de såpass at det kan bli et problem.

Men vi har de alle sammen. De er der på en eller annen måte. Og det er ingen som kan ta de fra oss.

Jeg syns det er like vanskelig å forklare hva følelser er som hva tid egentlig er. For hva er egentlig tid? Svaret blir muligens litt stort og diffust. Men så finnes det kanskje ikke et svar man kan sette to streker under heller. Kanskje man bare skal la det bli med undring. Jeg vet ikke.

Å føle på de tingene som jeg gjør, tror jeg gjør meg til et bedre menneske. Jeg vil jo påstå at jeg har hatt en del motgang i mitt liv, så jeg vet at ting ikke bare er enkelt. Men jeg tror det er det som gjør de andre periodene så fine. Pusterom som jeg kaller dem. Som solstråler og varm bris på en litt kjølig dag. Litt som når T-banen åpner seg midt i rushen, og du kan gå ut. Luft. Pusterom.

Foto: Marte Horvei

For et par kvelder sin gråt jeg. Tårene rant for første gang på lenge. Jeg var lei meg, og jeg hadde grunn til å være det. Sånn er det noen ganger. Jeg var rett og slett full av skuffelse. Men skuffelse kommer ikke uten forventninger. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg kanskje forventer for mye av folk noen ganger. Kanskje jeg skal senke litt på kravene. Men jeg tror det er fint å håpe. Det kommer jeg til å fortsette med uansett.

I går kveld gråt jeg faktisk også. Kanskje jeg har skrudd på en kran et sted. Det gjorde hvertfall godt denne gangen. Det var tårer av det gode slaget. Selv om sminken min kanskje ble borte, ble den varme følelsen i kroppen værende. Var det kjærlighet? Jeg vet faktisk ikke helt hva det var, men jeg vet at jeg har det fint for tiden, og at jeg setter pris på det.

Jeg har det med å bli litt overveldet av følelser noen ganger. Det er bedre nå enn det var før, heldigvis. Men i går ble jeg overveldet. Jeg ble overveldet av gode følelser. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Og faktisk ble jeg så oppspilt at jeg omtrent ikke har sovet til i dag.

Så akkurat nå sitter jeg på min hemmelige plass. Mitt lille hjørne av et pusterom, og jeg puster i firkanter for å henge med. Henge med i livet.

Jeg tenker igjen på hvor heldig jeg er som kan kjenne på disse følelsene. I mine øyne er det dette som gir livet liv. Den magiske gnisten som gjør at man ønsker å fortsette. For å se hva som skjuler seg rundt neste sving. Spenningen, og pusterommet.

Jeg er heldig som har mange rundt meg som er glad i meg. Jeg er heldig som kan kjenne at jeg er glad i folk. Jeg er heldig som stort sett er frisk. Jeg har en kropp som fungerer. Det er jeg glad for.

Gode ting skjer i livet mitt nå. Om det skjer gode ting fordi jeg tenker positivt, eller om jeg tenker positivt fordi det skjer gode ting, det vet jeg ikke helt. Men jeg nyter det.

Så når noe virker for godt til å være sant, ja så er det kanskje sant. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #pusterom

Kunsten å dele en grapefrukt

En natt jeg ikke fikk sove på avdelingen, satt jeg oppe og snakket litt med en hyggelig nattevakt. Vi snakket om viktigheten av rutiner og en god døgnrytme. Vi lo godt. For det var jo midt på natten og ingen av oss sov.

Jeg fikk en kopp te med honning i, og småpraten fløt videre. Nattevakten spurte meg om jeg hadde noen forbilder. Det hadde jeg jo selvsagt. Mange faktisk. Men denne natten var de første menneskene som dukket opp i hodet mitt mine besteforeldre. Min Besta og min Bestepappa…

Jeg husker jeg ville bli akkurat som de når jeg ble stor. Nå er jeg vel innenfor kategorien stor, men har nok fremdeles mye å strekke meg etter skal jeg klare å bli akkurat som de. For jeg ønsker faktisk enda, i en alder av 26, å bli som de. Jeg skal forklare litt hvorfor.

Som besteforeldre flest er også mine snille og gode. Ikke bare mot meg, eller mot andre, men kanskje først og fremst snille med hverandre. Kanskje er det derfor de fremdeles er gift etter så mange år.

Min Besta og min Bestepappa kan mye jeg vil bli bedre på. Glem leksikon og Google. Jeg har Besta og Bestepappa. Ikke bare kan de mye om verden, ulike kulturer, og om skikk og bruk, de kan mye om mennesker. Hvis jeg ender opp med bare halvparten så gode verdier som mine besteforeldre har, ja så kommer det til å gå bra for meg og.

Min Besta og Bestepappa er har vært jorden rundt flere ganger. Og reiselysten deres stanser aldri. Faktisk vet jeg ikke om de er i Kina, på Bali, eller hjemme i Norge akkurat nå. De er alltid ute på eventyr. Jeg kan huske at jeg som liten lekte skattejakt i huset deres. For der var det skatter fra hele verden. Og hvis jeg lette virkelig godt kunne jeg virkelig finne gull.

Noe som har fasinert meg fra helt siden jeg var liten har vært rutinene deres. De starter hver morgen med å spise frokost sammen. Og nå kommer det viktige. De spiser den samme frokosten uansett hvor de er i verden. Det vet jeg, for jeg har vært så heldig å få reise en del sammen med de. Hver morgen ligger det en grapefrukt på bordet foran dem. Besta skjærer opp frukten. De sier ingenting til hverandre, men Besta gir alltid den største delen til Bestepappa, og tar den minste selv. Jeg husker at jeg som liten så på dem og tenkte at jeg også ville ha noen å dele en grapefrukt med. Det så liksom så fint ut.

Dette er ikke det eneste de gjør i stillhet. Det er som om de leser hverandre. Som om de kjenner hverandre så godt at ord ikke blir nødvendig. Det er verdifullt. Faktisk på grensen til magisk. 

Min Besta og Bestepappa har skjønt hva som betyr noe, etter min mening. Jeg kjenner ingen jeg, som er så rike som de. Rike på kunnskap. Rike på livet. Jeg tror de har skjønt noe av det som jeg så hardt prøver å forstå.

Jeg sier ikke at alt dette faller i fanget ditt bare du spiser en halv grapefrukt hver dag. Tro meg, for jeg har prøvd. Men jeg tror ikke man skal kimse av det å ha gode rutiner. Jeg tror nemlig at gode rutiner i hverdagen kan ha en veldig stor betydning på både den fysiske og den psykiske helsen.

Men jeg må innrømme at jeg har forsøkt hardt å få en halv grapefrukt inn i mine rutiner, i håp om å bli mer lik Besta og Bestepappa. Men jeg griner like mye på nesa hver gang. Det blir litt som å drikke tran for meg. Det går bare ikke. Hvordan kan noe som smaker så vondt egentlig gjøre godt? Jeg lurer litt på om de selv egentlig liker det.

Kanskje spiller det ingen rolle hva man deler så lenge man deler noe. Det kan være en sjokolade eller en potetgullpose, og det kan også være en gulrot eller kanskje en grapefrukt.

For meg betyr ikke den halve grapefrukten evig liv eller fasit på sunnhet. Den halve grapefrukten blir for meg et symbol på trygghet. Den symboliserer for meg at selv de enkleste handlinger kan gi store forskjeller i livet. Det er både fint og litt skremmende å tenke på.

Så hvis du, som meg, tenker at Besta og Bestepappa er inne på noe her når det gjelder rutiner i hverdagen og viktigheten av å dele med de man er glad i, ja da tror jeg vi har mye godt i vente. 

Det er kunsten å dele en grapefrukt…

Jeg vet ikke hvor lenge hadde snakket, men klokken hadde for lengst passert 3 på natten. Nattevakten så litt rart på meg og sa at det kanskje var på tide å gå på rommet. Så det gjorde jeg. Før jeg la meg for å sove den natten husker jeg at det siste jeg tenkte var at jeg måtte kjøpe grapefrukt dagen etter. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #besteforeldre

Hvor blir det av mestringsfølelsen?

Mitt navn er Eline. Jeg er en 26 år gammel kvinne som bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, kanel, høsten, og gode mennesker. På mange måter er jeg helt normal. Du ville nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg hvis du passerte meg på gata. Men i likhet med alle andre mennesker har også jeg utfordringer.

Mine utfordringer er psykoser. Fra 2014 har jeg nesten vært mer inne på sykehus enn jeg har vært ute i det fri. Dette har uten tvil satt livet mitt på vent mange ganger.

Tidligere i år måtte jeg også gi fra meg studieplassen min på det som jeg trodde var drømmestudiet. Jeg avsluttet studiet på grunn av sykdom. Det ble rett og slett for utfordrende. I etterkant har jeg fått vite at jeg mest sannsynlig hadde mistet plassen uansett, selv om jeg ikke ønsket det selv. Denne opplevelsen gjorde noe med meg. På mange måter traff jeg nok den berømte veggen.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Det tok ikke lang tid før jeg klarte å se framover. Det slo meg hvor mange nye muligheter jeg hadde. Kanskje var det ikke sosionom jeg skulle bli likevel. Kanskje skulle det bli godt å gjøre noe helt annet.

Etter mange samtaler, med leger, behandlere, og nære pårørende, landet jeg til slutt på at jeg ville jobbe en periode. Få en tenkepause. Tjene penger. Og kanskje viktigst av alt, føle mestring igjen.

Nå er det over ½ år siden jeg avsluttet studiet. Og jeg står fremdeles uten jobb. Det gjør noe med selvfølelsen. Selv om jeg er født optimist, så er jeg bare et menneske jeg også. Dette er rett og slett dritt. Hvor blir det av mestringsfølelsen? Og hvorfor er ikke jeg ute i jobb nå?

Jeg vet ikke hvor mange timer, dager, uker jeg har brukt på å lete etter stillinger, skrive søknader, levere de fysisk, ta telefoner osv. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier jeg har søkt på rundt 100 stillinger. Og jeg har ikke blitt kalt inn til et eneste intervju.

Jeg kan ikke vite noe for sikkert, men jeg kan lage meg ulike teorier. Jeg skriver ikke godt nok, jeg prøver ikke hardt nok, jeg er for gammel, for ung. Eller så er det det jeg frykter aller mest, som jeg vet at gjelder mange flere enn meg, det at jeg har hull i min CV. Jeg har også tidligere vært åpen om mine utfordringer, nettopp fordi jeg tenker at åpenhet er viktig i vårt samfunn. Hva om det nå er denne åpenheten som kommer tilbake og biter meg i rumpa? Jeg håper ikke det.

Foto: Marte Horvei

I følge mamma er jeg fortsatt ung. Vi unge er fremtiden. Jeg er en av mange unge mennesker som i dag strever med en eller annen psykisk lidelse. Men vi har alle utfordringer. Noen trenger medisiner for blodtrykk, andre trenger kanskje krykker for dårlige knær. Jeg er en av mange som trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell.

Igjen, vi unge er fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle, absolutt alle, har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett psykisk lidelse eller ei.

Lediggang er roten til alt ondt, er det noe som heter. Det trenger ikke være så svart hvitt. Det trenger ikke være full jobb eller ufør. Jeg mener vi må være mer kreative enn som så.

Selv om jeg kanskje ønsker meg ut i full jobb og studier, helst samtidig, så sier det seg selv at det kanskje ikke er helt realistisk. Da gjelder det å se mulighetene. Det gjelder å ha fokuset på ressursene som allerede er der. For de er der.

Vi er alle forskjellige. Det finnes mange måter å leve et liv på. Men selv om vi alle er forskjellige, finnes det likevel mye som er likt. Jeg vil påstå at du som leser dette har akkurat det samme behovet som meg for å oppleve mestring i hverdagen som meg. Alle trenger vi å føle at vi får til noe. Syk som frisk. Vi trenger å kjenne at det er en mening med å være tilstede. Det må da være noe av det viktigste i livet.

Hvis det å ha noe meningsfullt å gjøre viser seg å være noe av det aller viktigste for den psykiske helsen, hva skjer da når det uteblir?

Det er ingenting jeg ønsker meg mer enn å få meg en utdanning som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, noe som også er veldig viktig, men kanskje mest av alt for at også jeg skal kunne bidra med noe. Er det plass til meg?

Jeg vil så gjerne gi noe tilbake til samfunnet. Det samfunnet som i så lang tid har hjulpet meg.

Kan jeg få lov til det?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #innleggelse #sykehus #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

En kveld på akutten

Alarmer

Den intense ulingen som raskt fòr gjennom rommet. Den boret seg inn i hodet mitt. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles høre den.

 

Løping

Det verste var når de la på sprang. Ikke pasientene, men personalet. Lyden av raske føtter slo gjennom gangene. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles se det.

 

Rasling av nøkler

Jeg glemmer aldri lyden av metall, klinkende mot hverandre. Selve symbolet på maktfordelingen.

 

Hyling, roping

Jeg visste ikke at det kunne komme slike lyder ut av en sånn liten kropp. Det gjorde vondt. Det er helt sikkert.

 

Nå må vi legge deg i belter

Aldri før har jeg sett slik redsel. Og jeg tror aldri noensinne jeg vil få se det igjen heller. Hun, som tidligere hadde skreket og ropt så høyt, ble helt stille.

 

Sirener

Intens uling. Igjen. De blå lysene trengte seg gjennom vinduet. Det ble iskaldt.

 

Ekstravakter

Vær så snill, slipp meg ut. Jeg klarer ikke mer. Det gjør for vondt… Jeg husker det enda. Desperasjonen… Du bor på rom 10, gjør du ikke? Gå tilbake dit, og prøv på nytt i morgen.

 

Angst

Halsen snøret seg sammen. Rommet ble trangere og trangere. Taket presset seg nedover meg. Stillheten var så jævlig bråkete. Alt jeg ville var å få litt frisk luft.

 

Tårer

Det var blitt sommer ute. Inne var det enda vinter. Jeg husker hvordan jeg frøs.

 

Ambulanse

Intens uling. Igjen. Lyden ble svakere og svakere. Det samme gjorde de blå lysene. Så ble det mørkt.

 

Jeg fikk ikke frisk luft den kvelden. Jeg fikk tabletter.

Og jeg sovnet.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #psykose #tvang

En reise tilbake i tid

Det er ikke ofte jeg tar tog. Jeg holder meg som regel til trikk og t-bane. Og de gangene jeg skal ut av Oslo foretrekker jeg å kjøre bil, eventuelt ta fly. Ikke veldig miljøbevisst. Men tanken på å være fastlåst over tid, det at jeg ikke kan gå av akkurat når det passer meg, legger en stor demper på stemningen.

Jeg elsker å reise. For all del. Det er en helt fantastisk følelse. Og den følelsen slår i hjel en hver tvangstanke, og den slår i hjel den opplevelsen av angst jeg måtte ha. Gudskjelov. Hvis ikke ville jeg gått glipp av svært mye.

Det var lørdag morgen og skulle ta tog. Jeg skulle ut av Oslo for første gang siden innleggelsen min den sommeren. Jeg kjente jeg hadde sommerfugler i magen. Kanskje litt rart, fordi jeg skulle tross alt bare til Kongsberg. Kanskje ikke så rart likevel, for sist gang jeg forlot hovedstaden var jeg fremdeles underlagt tvungent vern. Alt føltes så annerledes nå. Jeg var fri.

Jeg har det med å bli litt sentimental under togturer. Særlig når jeg reiser alene. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Om det er den melankolske musikken jeg har på ørene, den beroligende vuggingen fra vognene som kjører, eller om det er den fine naturen jeg kjører forbi. Hjernen kobler av, og på mange måter er det nesten som en slags meditasjon.

En togtur fra Oslo til Kongsberg er spesiell for meg. Jeg har kommet fram til at det fordi det er en slags reise tilbake i tid. Jeg forlater livet mitt som det er på Nasjonalteateret stasjon. Neste stopp, Skøyen. Der bodde jeg hos faren min fra jeg var 17 til jeg fylte 18. Mye skjedde det året der. Jeg startet på en helt ny skole hvor jeg ikke kjente noen. På mange måter følte jeg meg veldig alene.

Neste stopp som minner meg på en vanskelig epoke i livet mitt er Drammen. Her bodde jeg på en barnevernsinstitusjon da jeg var 17 år gammel. Og som 16-åring hadde jeg min første innleggelse i Drammen på en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling.

Neste stopp tilbake i reisen min er Kongsberg. Selve endestasjonen. Eller i mitt tilfelle, der det hele startet. I Kongsberg finner jeg barndomshjemmet mitt. Barneskolen, ungdomsskolen og den første videregående skolen jeg gikk på. Alle barndomsvennene mine. Dansestudioet jeg var så lykkelig på i så mange år finner jeg også i denne byen.

I tillegg finner jeg en tøff skilsmisse, jeg finner min første depresjon, jeg finner at jeg droppet ut av skolen, og jeg finner barnevernet. Jeg finner en tid med krevende møter, flere opphold på barnevernsinstitusjoner, og en tid med mange vonde opplevelser.

En togtur fra Oslo til Kongsberg er ikke bare bare for en følsom sjel som meg. En reise tilbake i tid er ikke alltid godt. Men det minner meg på hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, og det minner meg på at jeg har kommet langt.

Kanskje ikke så rart at jeg ikke velger å ta denne togturen så ofte. Men en gang i blant er det fint å minne seg selv på fortiden. Det kan være fint å minne seg selv på de vonde tingene nettopp fordi man kan se forskjellen på hvordan ting var da og hvordan ting er nå. Man behøver ikke nødvendigvis å involvere alle rundt seg i denne tidsreisen, men å bruke reisen som en egen påminnelse.

I dag snakkes det ofte om at man skal leve her og nå. Være tilstede i øyeblikket. Det blir sagt at man ikke kan leve i hverken fortid eller framtid. Fortiden kan man ikke endre på, og fremtiden vet man lite om. Og prøver man på noe av dette kan man risikere at man går glipp av de tingene som faktisk skjer her og nå.

Jeg er helt med på denne tankegangen, men jeg ønsker ikke å glemme hvor jeg kommer fra. Jeg ønsker ikke å glemme hvorfor jeg har de arrene jeg har. Jeg ønsker hvertfall ikke å glemme de menneskene som gjorde min reise litt lettere enn den ellers ville vært. Dere vet hvem dere er.

Jeg trenger rett og slett påminnelser fra fortiden for å beholde troen på framtiden. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse