Det meningsløse

Det var en desemberkveld i Oslo. Det var som vanlig ganske kaldt. Mørkt. Det lå litt snø på bakken. Som hvitt pudder. Ganske fint egentlig. Julebelysningen pyntet opp byen. Jeg sparket litt i snøen langs fortauet med de nye skolettene mine på vei ned til sentrum. Jeg hadde tatt på meg den fine røde kåpen min for anledningen.

For denne kvelden var en litt spesiell kveld. Jeg skulle på teater. Og ikke sammen med hvem som helst. Jeg skulle på teater med mormoren min. Det er ikke hverdagskost for oss. Og så mye som vi nyter hverandres selskap kunne ikke dette bli noen dårlig kveld.

Anne Marit Jacobsen spilte hovedrollen i kveldens forestilling. Stykket het, jo fortere jeg går jo mindre er jeg, basert på romanen av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Som med det meste annet falt jeg litt inn og ut av stykket. Konsentrasjonen var ikke helt på topp. Men det var noe som virkelig festet seg. En setning. En helt spesiell setning. En setning som jeg har sagt høyt til meg selv nesten daglig siden den kvelden på teateret.

Hele stykket er en lang monolog som karakteren, Mathea, har. Jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt, men følgende festet seg.

“Noen ganger må man gi det meningsløse mening selv.”

Det føltes meningsløst å slutte på drømmestudiet etter 4 år med kamp. Det føles meningsløst å bli innlagt for ørtende gang. Det føles meningsløst å ha brukt mer tid på sykehus enn hjemme de siste årene. Og det er kanskje meningsløst å prøve og finne svar på noe som kanskje ikke finnes.

Er det nå jeg skal gi det meningsløse mening selv?

Jeg kan ofte tenke, og ønske meg, at noen utenfra kommer og gir livet mitt innhold og mening. Kanskje spesielt når ting føles meningsløst. For la oss være ærlige. Vi kommer ikke unna den følelsen. Vi møter alle på det meningsløse. En eller annen gang. Noen møter kanskje det flere ganger også.

En setning. Så enkelt. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. Faen heller. Jeg vil være sjefen i mitt eget liv. Jeg vil gi livet mitt mening.

Som sagt så har jeg tenkt på denne setningen hver eneste dag i snart et år nå. Selv om jeg fremdeles møter på ting som føles meningsløst, så føler jeg at jeg klarer å gi det mening selv.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Jeg tror det er en mening med det meste. Jeg tror på tilfeldigheter. Noen ganger kan jeg tenke at jeg har møtt litt vel mye motgang i mitt 26-årige liv. Men, her kommer klisjeen. Hadde det ikke vært for den motgangen, hadde det ikke vært for mine utfordringer, hadde det ikke vært for det meningsløse, så ville jeg kanskje ikke ha vært der jeg er i dag.

Og der jeg er i dag er et godt sted å være.

Så da er det kanskje en mening bak det meningsløse. Og kanskje har jeg til og med gitt det mening selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt

 

Grønne lunger, rosiner og mestring

Jeg tenker på alle medisinene jeg har fått i meg. Frivillig, og med tvang. Jeg tenker på alle de som sa det skulle gjøre meg bedre.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Hvorfor fortalte ingen meg om skogens magi. Om den helende effekten fra luften. De grønne lungene har hatt bedre effekt på meg enn en dose sobril eller en injeksjon med antipsykotika.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Hvorfor fortalte ingen meg at jeg var bra nok som jeg var. At det som kanskje kunne hjelpe mest av alt lå rett foran meg.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Den siste måneden har jeg fått mer frisk luft enn jeg har gjort tilsammen i hele mitt liv. Jeg har sett flere trær enn jeg kan telle, og jeg har blitt skikkelig sliten. På den gode måten. Jeg har båret en sekk på størrelse med meg selv, jeg har satt opp telt, spist blåbær og kvae. Og jeg har våknet ute sammen med dyrene. Det er terapi det.

Alle snakker om denne kunsten om å være tilstede i øyeblikket. Om å leve her og nå. Hvis jeg skal generalisere litt så har nok vi mennesker en tendens til å leve enten i fortiden eller i fremtiden. Selv er jeg fæl på bare å tenke framover. Faktisk så mye at jeg ikke får med meg hva som skjer her og nå. Det er jo det vi vil unngå.

Nei, kunsten å være tilstede i øyeblikket. Leve i nuet. Det er det vi må. Mindfullness kalles det vel på fint. Jeg har vært skeptisk til det å sutte på en rosin i 20 min. Tanken er vel at det skal åpne alle sanser. Men for det første liker jeg ikke rosiner, og for det andre føles det meningsløst å bruke så mye tid på en liten inntørket drue. Men jeg skjønner jo nå at mindfullness kan være så mye mer enn det. Kanskje behøver jeg ikke kalle det mindfullness heller. Jeg for min del like ordet magi.

Lite visste jeg at de grønne lungene som lå rett foran meg kunne by på slik magi. Lite visste jeg at naturen kunne ha slik en beroligende effekt. Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være ute i skog og mark. Jeg er den jenta som ikke ville bli med på tur med mindre hun fikk ha på seg rosa tyllkjole. Jeg er hun som skulket ?friluftsdager? på skolen. Vel, noen ting endrer seg. Og godt er det.

Kanskje kan det virke som om jeg prøver å selge ut skogen til deg som leser her nå. Og kanskje kan det virke som jeg er sponset av XXL, at jeg prøver å snikreklamere for utstyr. Vel, det er ikke tilfellet.

Jeg har et poeng som jeg gjerne vil fram til her. Finn ut hva som oppleves godt for deg, og gjør mer av det. Alene, eller sammen med andre mennesker. Selv er jeg uten skoleplass og jobb nå, så det å ha noe som gir meg gode opplevelser har blitt utrolig viktig.

Først tenkte jeg at jeg ikke kunne ha en betydningsfull hverdag, med mindre jeg var i fast jobb eller studerte en form for høyere utdanning. Det er feil. Det ser jeg nå. Det finnes mange måter å leve livene sine på. Vi må ikke glemme de små tingene. De tingene som gjør at man føler mestring. Om det er å gå en lang tur i marka, snakke med naboen, eller å ta oppvasken. Det kan være det samme. I bunn og grunn handler det om å bli kjent med seg selv. Finne ut av hva som føles bra. Og å gjøre nettopp det.

Mye handler om å prøve og feile. Mye handler om å lete. Jeg har lett masse. Det vet dere som har fulgt meg en stund. Jeg leter enda jeg. Men det gjør ingenting. For jeg vet nå at det jeg gjør er betydningsfullt uansett. Og det er en god følelse. 

 

#psykiskhelse #helse #natur #tur #psykose #psykiatri #elineredderverdenlitt

Essay for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid

For en tid tilbake ble jeg spurt om å skrive for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid. Det var ikke noe behov for å tenke seg om engang før jeg satte i gang med skrivingen. Det resulterte i et fem siders langt essay som nå er trykket opp publisert i tidsskriftet. Ja, jeg er stolt.

Under kommer et utdrag fra arbeidet mitt. Er du interessert i å lese essayet i sin helhet er tidsskriftet å finne på de fleste bibliotek, eller det kan kjøpes på nett.

https://www.idunn.no/tph/2017/03/aa_finne_en_mening_med_alt

Å finne en mening med alt

Når du står og krangler med en NSB-mann fordi du ikke har penger til å betale for togbilletten din, da er det kanskje på tide å ta et steg tilbake. Et rasjonelt, friskt menneske ville mest sannsynlig ha gjort det. Jeg gjorde ikke det.

Etter så mange timer på Oslo S, etter så mange tegn, og etter så mange reiser, fortalte stemmene til slutt at Bergen måtte være stedet. Jeg husker jeg fortalte NSB-mannen om oppdraget mitt, og jeg sa at det derfor ikke var mer enn rett og rimelig at jeg fikk reise gratis med toget. Han ga meg et rart blikk og sa noe sånt som at jeg, i likhet med alle andre passasjerer, også måtte betale for billetten min. Jeg ga meg ikke. Jeg dro opp ermene på genseren min og viste han de lysende hendene mine.

Du må forstå at jeg har fått et viktig oppdrag. Det er kun jeg som kan utføre det, og derfor må jeg til Bergen, sa jeg. Det føltes virkelig som om det sto om liv eller død. Som om jeg skulle redde verden på et vis, bare ved å ta en liten tur til Bergen. Jeg husker jeg tenkte at nå kom NSB-mannen til å forstå. Det gjorde han naturligvis ikke. Han ristet på hodet og ba meg søke profesjonell hjelp.

Jeg ble stående. Faktisk sto jeg der så lenge at NSB-mannen tilslutt truet med å tilkalle vakter. Selv om jeg er rimelig sta av meg, gikk jeg da denne trusselen kom. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg mest sannsynlig vært å se på nyhetene, eventuelt på et reality-program.

På vei hjem fra Oslo S den dagen ransaket jeg hjernen min. Det gjorde jeg i håp om å komme på en ide som kunne føre til at jeg tjente penger, og det raskt. Jeg husker jeg var inne på tanken om å selge bunaden min. Jeg tenkte at dette oppdraget var mye viktigere enn en bunad til 30 ? 40.000. Heldigvis kan jeg i dag si at bunaden min fremdeles henger trygt i skapet mitt.

Det jeg også kan si er at jeg aldri kom meg til Bergen. Jeg ble lagt inn før den tid. Og igjen ble dette til, noe jeg lenge opplevde som, en kamp mot et stort system. Det var de mot meg. En psykotisk pasient med et viktig oppdrag og lysende hender, mot en gjeng profesjonelle spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #psykose #sykehus #innleggelse #idunn #universitetsforlaget

Jenta som sang, og det forgiftede vannet

Jeg går inn dit og synger en sang jeg, sa hun. Tydelig irritert. Og så gjorde hun nettopp det.

Det var ikke så lett å høre nøyaktig hva hun sang, men det kom lyder hvertfall. I aller høyeste grad. Kanskje lettet det på trykket. Kanskje fikk hun utløp for følelser. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at hun så lettet ut da hun kom ut igjen. Hun plystret i et par minutter mens hun hinket rundt i rommet og banket i bordene, før hun avsluttet med en tale om hvor manipulerende vi andre var.

Jeg vet ikke om det var det forgiftede vannet hun fortalte meg om, eller om det var alle de ulike konspirasjonsteoriene sykehuset skulle styre etter. Jeg ble hvertfall veldig stresset.

Kanskje var jeg lett påvirkelig. Kanskje trodde jeg selv at det var gift i vannet. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ikke drakk det vannet på en stund. Og jeg vet at ingen av oss var helt friske.

Jeg husker en gang på avdelingen en medpasient kom bort til meg. Hun så fortvilet ut. Med tårer i øynene spurte hun meg hvor utgangen var. Jeg svarte så medfølende jeg bare kunne at utgangen lå til venstre for vaktrommet. Hun sa hun hadde prøvd å komme seg ut, men at det var låst. Hun kikket ned en stund. Ble helt stille. Hjertet mitt dunket. Det var som om jeg kunne kjenne skuffelsen hennes. Hun så opp igjen. Opp på meg. Men du har vel nøkler. Du kan låse opp for meg, sa hun litt mer optimistisk.

Det var ikke første gangen jeg ble tatt for å være en ansatt. Jeg ble stadig vekk spurt om å låse folk ut for å røyke, eller for å låse opp vaskerommet. Det har jeg nesten syntes å ha vært litt komisk. Jeg har jo vært like innesperret som de. Men jeg fikk veldig vondt av denne jenta. Hun ville jo bare ut. Men jeg hadde verken nøkler eller muskler nok til å få opp den tunge døren.

Jeg husker jeg, så forsiktig jeg kunne, prøvde å forklare henne hvordan ting fungerte på avdelingen. At vi ikke kunne gå ut når vi ville. At vi var avhengig av en ansatt med nøkler. Og selv ikke da var det sikkert vi fikk gå ut. Jeg må ha skremt henne veldig, for hun løp gråtende inn på rommet sitt like etter.

Det er jo en veldig spesiell setting å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. Det er jo strengere rammer enn i en barnehage. Kanskje kan det minne litt om fengsel. Og når man er veldig syk selv, på en eller annen måte, kan alt rundt virke enda mer skremmende.

Jeg tenker på den syngende jenta og det forgiftede vannet igjen. Et sted måtte vel trykket ut. Det gjør vondt å bare holde alt inni seg. Det vet jeg mye om. Ja vel, så har jeg utagert selv. Ikke i form av sang. Jeg har slått hodet i veggen, sparket i dører, og jeg har knust glass. Men det har kommet av redsel. Jeg har vært så redd så redd. Og redsel kommer til uttrykk på mange forskjellige måter. Det vet jeg nå.

Noen synger. Noen banner og skriker. Mens noen sparker i dører, knuser glass eller gråter.

Det jeg ofte har savnet når jeg har vært innlagt, særlig mot min vilje, er forklaringer. Jeg kan huske og ha sittet bak i en politibil uten å vite hvor jeg skulle eller hva som skulle skje. Jeg kan huske og ha blitt båret inn i et stort murbygg uten å ha fått med meg at jeg skulle legges inn på psykiatrisk. Dette er ikke bra.

Hvor svikten har skjedd er ikke godt å si. Det er klart at jeg ikke har vært helt frisk. Hva nå enn det er. Det er klart at jeg har hatt behov for hjelp. Men jeg har også hatt behov for forklaringer underveis. La meg understreke at jeg opplever at dette har bedret seg betraktelig. Men de første gangene jeg ble innlagt var det mange store spørsmålstegn jeg satt igjen med.

Kan det ha noe med å gjøre at jeg rett og slett ikke var helt til stede? At hodet mitt var en annen plass. At jeg var såkalt fjern, og ikke fikk med meg hva som ble sagt? Ja. Det kan hende. Men det er de ansattes oppgave å passe på at trygghet blir ivaretatt. Det har jeg savnet.

Jeg har savnet trygghet, og jeg har savnet forklaringer. Jeg har også savnet god tid, og jeg har savnet rolige ansatte.

“Du er på sykehus nå Eline. Du er trygg her. Her skal vi ta vare på deg. Ting kommer til å bli bra?” Dette har jeg hørt mange ganger nå de senere innleggelsene. Heldigvis. For det kan være lett å glemme. Man kan føle seg som en fugl i bur. Det har hvertfall jeg gjort mange ganger. Og det er ingen god følelse.

Så er det kanskje ikke så rart at noen skriker og sparker. Det er kanskje ikke så rart at glass knuses og at tårer rennes. Jeg syns heller ikke det er så rart om noen synger eller snakker om konspirasjonsteorier. Vi er alle forskjellige.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #tvang #sykehus #innleggelse

Mitt første møte med psykiatrien

Jeg var 16 år. Det var på slutten av ungdomsskolen. Alle andre var opptatt av sommerferien som nærmet seg, av kjærester og av fester. Jeg følte meg mer utenfor enn noensinne. Tårene rant ofte uten helt å vite hvorfor. Jeg begynte å få mørke tanker, og hadde en sterk trang til å skade meg. Det hjalp heller ikke at ting var litt turbulent på hjemmefronten.

På dette tidspunktet var det ikke mange jeg turte å åpne meg for. Jeg hadde en helsesøster som jeg gikk og snakket med. Jeg husker at jeg på et tidspunkt fortalte henne om hvordan jeg hadde det, og at jeg nå hadde fått mørke tanker. Tanker om å avslutte livet mitt. Dette førte til at jeg raskt fikk en samtale i barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg ble lagt inn like etter.

Jeg var knust. Jeg tror aldri jeg har grått så mye som jeg gjorde tilsammen de neste ukene. Det at jeg hadde vært stille så lenge, det at jeg så lenge hadde holdt skjult hvordan jeg egentlig hadde det, gjorde at alt bare rant over. Jeg forstod ikke mye av psykiatri eller av psykiske lidelser da, men jeg skjønte at jeg var på et sykehus, og at der var det greit å gråte. Jeg fikk en behandler, og det ble satt i gang en behandling for meg.

En ettermiddag jeg satt på stuen på avdelingen husker jeg svært godt. Behandleren min kom inn for å se til meg. Hun ga meg noe jeg opplevde som et medfølende blikk, og spurte hvordan jeg syns det gikk. Jeg så på henne og sa du forstår ikke hvordan jeg har det. Ingen forstår. Jeg husker det enda. Følelsen av å være alene om alt. Følelsen av å skulle gå i stykker. Jeg var overbevist om at ingen forstod meg. Noe som gjorde at jeg følte meg enda mer alene.

Min innleggelse i BUP har jeg mye positivt å si om. Spesielt etter mine erfaringer fra de senere årene. Når jeg sammenligner det med mine innleggelser i voksenpsykiatrien gjør jeg meg opp noen interessante tanker.

Jeg husker at jeg for første gang på lenge opplevde trygghet. Det var noe trygt ved å være på avdelingen. Jeg opplevde at jeg endelig kunne slutte å late som. Jeg kunne slutte og late som om ting var bra, og jeg kunne snakke med profesjonelle om hvordan jeg egentlig hadde det. Dette var nytt for meg. Jeg opplevde trygge personale som genuint var interessert i hvordan jeg hadde det.

Jeg begynte med kognitiv terapi og hadde god effekt av dette. Kognitiv terapi er en form for psykoterapi som går ut på å analysere måten man tenker på, og kjenne igjen eget tankesett, for så å kunne snu på måten man tenker på. Det tok meg lang tid, flere år med behandling, men sakte men sikkert lærte jeg meg denne kunsten selv.

Jeg ble bedre. Det hadde jeg ikke blitt hadde det ikke vært for en trygg og tålmodig behandler. En behandler jeg ser opp til den dag i dag. I BUP er det normalt å avslutte behandlingen når pasienten har fylt 18 år. I mitt tilfelle fortsatte behandlingen noen år til. Det er jeg ufattelig glad for.

Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er i mine øyne stor. Skremmende stor. Men kanskje er det en grunn til det. For min del hadde jeg et par års opphold med behandling etter at jeg avsluttet behandlingen i BUP. Det som møtte meg da jeg trengte hjelp som voksen skremte meg på flere måter.

Noe av det første jeg ble møtt med i voksenpsykiatrien var skjemaer. Skjemaer, skjemaer, skjemaer. Jeg forstod raskt at de var ute etter å sette en diagnose på meg. Noe som overhodet ikke var i fokus i barne- og ungdomspsykiatrien. Ikke slik jeg opplevde det hvertfall.

Slik jeg har forstått det er man i dag nødt til å ha en diagnose for å få tilgang til nødvendig helsehjelp i systemet. På mange måter fungerer en diagnose som en inngangsbillett. Det utløser visse rettigheter. Det kan virke logisk på noen måter. Men hva skjer dersom man er for raskt ute, og det settes feil diagnose? Hjelpen jeg har fått har variert veldig.

Det andre som slår meg er fokuset på medisiner. Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er stor. Det tok lang tid før vi i det hele tatt snakket om medisiner i min tid under BUP. Etter hvert startet jeg på antidepressiva, noe som hjalp meg for en periode. I voksenpsykiatrien startet jeg på antidepressiva nesten med en gang, etter å ha hatt en lang depressiv periode. Det gikk noen uker, så fikk jeg min første maniske episode. Jeg ble lagt inn og ble rask satt på enda nye medisiner.

2015 ? 2016 var jeg mer på sykehus enn ute i det fri. Da under tvang. Tiden gikk, og jeg fikk stadig tilbakefall. Tilslutt var jeg så full av medisiner at jeg følte meg som en vandrende zombie, blottet for egne meninger. Dette tror jeg ikke hadde skjedd i BUP. Jeg føler likevel for å understreke at jeg ikke tror noen ting er gjort av vond vilje. Min opplevelse er at de fleste menneskene jeg har møtt i hjelpeapparatet har hatt et oppriktig ønske om å hjelpe meg.

Foto: Hedda Marie Westlin

Mitt inntrykk er likevel at det i BUP blir brukt mer tid på dialog. Og det er så utrolig viktig. For meg skapte det trygghet og forutsigbarhet, noe jeg tror vi alle mennesker trenger. Syk, eller ikke syk.

Fokuset var ikke på medisiner, paragrafer eller vedtak. Fokuset var ikke på bruk av tvang. Jeg ble ikke holdt fast eller lagt i belter når jeg ikke samarbeidet. Jeg sier ikke at det er det som nødvendigvis skjer i voksenpsykiatrien, men det er noen av opplevelsene jeg sitter igjen med. Det er først når jeg nå har opplevd begge delene at jeg kan se forskjeller.

Noe jeg ser på som svært viktig i behandling i psykiatrien er kontinuitet. At man får en behandler å forholde seg til. En behandler som man kan ha over tid, slik at man slipper å bytte underveis. En god behandling krever et godt forhold mellom pasient og behandler, og det krever god kommunikasjon. Det kommer ikke av seg selv.

Et godt samarbeid er nødvendig for å få til dette. Og skal man få til det behøver man tid. Det har jeg vært heldig og fått. Både i BUP og i voksenpsykiatrien. Det er jeg takknemlig for. Jeg har hatt stødige behandlere på begge arenaer. Behandlere som har fulgt både mine oppturer og nedturer over tid. Dette er bra.

Det er lett å være etterpåklok. Jeg tror ikke jeg skal dvele for mye med ting, for jeg har tross alt kommet langt uansett. Jeg har lært mye, på godt og vondt. Og jeg er stolt av å være der jeg er i dag. Likevel tror jeg det er viktig å reflektere litt rundt erfaringer dersom det kan bidra til å hjelpe andre mennesker i lignende situasjoner senere.

Jeg er bare et menneske. Ett menneske med én historie. Men jeg har møtt mange på min reise. Mange som har vært i lignende situasjoner. Situasjoner hvor man er helt avhengig av andre menneskers hjelp. Det som da har gått igjen er et ønske om å bli møtt som et menneske.

Man må aldri glemme at det er mennesker man jobber med. Mennesker med sterke følelser, og med egne meninger. Det er viktig at det blir tatt hensyn til dette i en slik jobb som helsepersonell har. Det å hjelpe andre mennesker er etter min mening verdens viktigste jobb. Da er det viktig å gjøre den jobben med en stor dose ydmykhet og empati. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #BUP #voksenpsykiatri #tvang #medisiner

Elineredderverdenlitt fyller 1 år

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere!

Det er nesten ikke til å tro, men bloggen min fyller 1 år i dag. Det hadde jeg aldri trodd at skulle skje.

I dag er både penkjolen og partyhatten på. Flagget er funnet fram. 13.september i fjor tok jeg et valg. Et valg om å sette ord på følelsene mine. Et valg om å dele. Det er et valg jeg aldri kommer til å angre på. 13.september i år er jeg akkurat utskrevet fra nok et opphold på sykehus. Men det kommer til å gå bra. 

Jeg tenker på alt som har skjedd gjennom året som har gått. På alle de fine og spennende tingene som har kommet min vei. Kronikker i aviser, møtet med statsministeren, prosjekter, intervjuer, og ikke minst nye bekjentskaper.

Alt dette er mye takket være denne bloggen. Men kanskje aller mest takket være fine, vakre mennesker som jeg er så heldig å ha i livet mitt.

Elineredderverdenlitt har gitt meg mer tro på meg selv. Tro på at også jeg kan få til ting. Tross utfordringer. Tross sykdom. Jeg har kommet langt. Og bloggen min har vært til stor hjelp for meg.

Det at bloggen fyller ett år er ikke bare en vanlig bursdagsmarkering. Dette er en markering på så mye mer. Jeg har vært inn og ut av sykehus også dette året, men bloggen har vært der hele tiden. Jeg har vært av og på studier, men bloggen har bestått. Jeg har kranglet med nære og kjære, jeg har fått kjeft, men også nye klemmer. Og bloggen, den har har vært der hele veien.

Som en ekstra bestemor, klar med tekoppen på de ekstra tøffe dagene. Klar med en klapp på skulderen de dagene jeg har hatt ting å feire. Som en ekstra bestemor har bloggen vært der. Gitt meg trøst, og heiet på meg.

Og gjennom bloggen har jeg kommet i kontakt med andre som også har kommet med råd. Det er verdifullt. Det tar jeg med meg.

Jeg gleder meg til å se hvor veien går videre. Uansett hvor veien går er en ting sikkert. Jeg kommer fortsatt til å prøve og redde verden. Litt.

En så stor dag, som denne er for er for meg, er verdt å feire. I dag heiser jeg flagget og skåler med glassene. 3 ganger hipp hipp hurra for Elineredderverdenlitt.

Hurra! Hurra! Hurra!

#psykiatri #psykiskhelse #bloggbursdag #sykehus #psykose #elineredderverdenlitt

I Min Drøm

 

Hvordan er det mulig

At i går nå er i dag

At i fjor nå er i år

 

Plutselig er jeg gammel

Men jeg husker alt

Selv det hjertet vil glemme

 

I min drøm er det godt å sove

Jeg våkner fra en drøm

For å være i en annen drøm

 

Jeg er enda ung

Barnet i meg ler

Men jeg glemmer å puste

 

Det gjør ingenting

Drømmen tar all fokus

Drømmen puster for meg

 

I min drøm finnes ikke tid

Jeg kaster alle klokker

Verden er for stor for det

 

Så mye å oppleve

Så mye å se

Alt er evig

 

I min drøm

 

#psykiskhelse #dikt #poesi #elineredderverdenlitt

Jeg faller ut

I følge eksperter tenker vi et sted mellom 50. – 70.000 tanker i løpet av en dag. Det er mange tanker det. Faktisk er det over dobbelt så mange tanker som det er innbyggere i hjembyen min.

Det fleste tanker kommer og flyr forbi uten at de gjør noe særlig ut av seg. Noen tanker tenker vi bevisst, andre tanker kommer ubevisst. Noen tanker er gode, andre er vonde. Noen tanker blir borte, mens andre blir værende og repeterer seg. Igjen og igjen. Som en ødelagt plate.

Nå for tiden er det nesten så jeg kan kjenne alle de 50. – 70.000 tankene som kommer. Jeg kan kjenne det gjør vondt i hodet. Jeg kan kjenne hele kroppen vibrere, som om jeg er elektrisk. Og jeg kan kjenne dunking ved tinningen min.

Det gjør ingenting å ha mange tanker. Tankene i seg selv er jo ikke farlige. De kan kanskje virke skremmende, men farlige er de ikke. Jeg har enda ikke hørt om en eneste en som har dødd av å tenke en tanke. Det er langt fra tanke til handling.

Noen tenker sakte, andre tenker fort. Noen har mange gode tanker, mens andre kan ha mange vonde tanker. Jeg har ikke så mange vonde tanker, heldigvis. Men hos meg spinner tankene veldig fort. Noen ganger spinner de så fort at jeg ikke rekker å tenke tanker ferdig før det kommer nye. Da stopper det litt opp for meg, og det kan nesten føles som om jeg ikke klarer å tenke i det hele tatt.

Tankeforstyrret heter det på fint. Selv liker jeg ikke tanken på å være forstyrret, så jeg kaller det å falle ut. Jeg faller bare litt ut.

Noen ganger faller jeg ut av en tankerekke. Av et resonnement, av en samtale, av en tekst. Noen ganger faller jeg litt ut av livet. Litt sånn som nå.

Men jeg kommer tilbake.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #tankeforstyrret #tankevirus #sykehus #innleggelse

Å miste sosiale antenner

Etter flere måneder inne på sykehuset kjente jeg at det var flere ting med meg som endret seg. Ikke bare hadde buksa blitt strammere, det føltes strammere også rundt hodet. Det jeg reagerte aller mest på gjaldt i sosiale settinger.

De sosiale antennene jeg engang hadde følte jeg at hadde forsvunnet helt. Det føltes som om jeg hadde glemt hvordan jeg skulle oppføre meg ute blant folk, ute blant venner. Derfor unngikk jeg sosiale sammenkomster så godt det lot seg gjøre. Jeg har alltid vært veldig sosial av meg, så dette kostet meg mye.

Det gjorde vondt å stenge seg inne. Det gjorde vondt å si nei. Men alternativet føltes verre. Bare det å føre en normal samtale kunne by på utfordringer. For hva skulle jeg egentlig snakke om? Hvertfall ikke psykisk sykdom, sykehus og innleggelser. Men det var det jeg visste om. Det var mitt liv. Min verden. Dessuten, hvem ville vel være hun psykotiske jenta med lysende hender? Ikke jeg hvertfall. Og jeg trodde heller ikke at folk rundt var interessert i å høre om henne.

Dette var sårt for meg. Jeg har alltid vært heldig som har hatt gode folk rundt meg. Jeg har alltid hatt venner som jeg har følt meg trygg på. Nå var ting endret. Jeg måtte stenge folk ute. Og det gjorde vondt.

Jeg hørte venner snakke om fester de hadde vært på. Om skole, innleveringer, kjærester og så videre. Mens jeg, jeg var helt låst inn i en psykiatrisk boble. I tillegg var jeg så medisinpåvirket at jeg følte meg som en zombie. En zombie blottet for egne meninger. Jeg klarte rett og slett ikke å følge med i samtaler. Og med tanke på at jeg kom fra et rom med fire hvite vegger så var overgangen til alle inntrykkene ute i det fri ganske så dramatisk. Alle fargene, luktene, lydene, trafikken og ikke minst alle menneskene. Jeg hadde nok med å fordøye alt dette.

Eline, du ser så tankefull ut. Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang noen sa det til meg, ja da ville jeg vært rik nå. Jeg kan love at jeg har vært tankefull. Man får litt å tenke på når man blir sperret inne og kontrollert over så lang tid.

Det er mulig jeg har vært litt kjapt ute med å dømme mine nærmeste, for etterhvert som tiden gikk erfarte jeg at jeg var god nok for de fleste uansett. Psykotisk eller ei. Jeg er heldig som har venner som ønsker å høre om sykehusoppholdene mine, venner som genuint ønsker å vite hvordan ting går. Venner som er der uansett.

For det blir bedre igjen. Det gjør det alltid.

Når jeg ser tilbake på dette nå så skremmer det meg virkelig at jeg ble så lukket. Jeg gikk jo inn i min helt egen verden. Det skremmer meg, for i dag kan jeg se forskjellen. Og den er som dag og natt. Jeg føler nå at jeg har bygd opp de sosiale antennene mine igjen. Det er litt som å sykle. Er det en stund siden du har gjort det, så tar det litt tid å komme inn i det igjen. Jeg føler meg selvsikker og trygg i sosiale settinger igjen. Ikke hver gang. Men jeg er da bare et menneske. Det er menneskelig å bli usikker en gang i blant.

Vi trenger alle å oppleve tilhørighet. Følelsen av å passe inn er sted, det å være en del av noe større enn oss selv er viktig for oss alle. Nettopp derfor gjorde det så utrolig vondt å føle at jeg mistet min plass. Jeg følte meg utenfor. En følelse jeg ikke unner noen.

Kanskje kjenner du noen som du tror føler seg utenfor, eller kanskje du føler deg utenfor selv? Husk å bry deg om andre. Ofte er det ikke så mye som skal til.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #sykdom