Nå for tiden er åpenhet blitt en tydelig trend. Godt er det. Jeg har selv vært åpen om min psykiske helse og om ting jeg strever med. Likevel har jeg ikke vært helt ærlig. Det skal jeg være nå.

For sannheten er at i tillegg til å være psykisk syk så har jeg et annet alvorlig problem. Et problem som begynte som en slags trøst. Som en beroligende venn. Som et trygt sted å rømme til når livet stormet som verst. Det begynte kanskje uskyldig, men utviklingen var skremmende.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som kommer til å endre livet mitt.

Det hele ble satt i gang av en av mine beste venner. Hun sa hun var bekymret for meg, og at hun gjerne ville jeg skulle snakke med en person hun kjente. En som hadde vært igjennom en del, og som har brukt sin erfaring til å hjelpe andre. Jeg tenkte at jeg kunne jo møte denne personen hvis det gjorde vennen min glad, men tenkte for meg selv at det ikke kom til å gjøre noen forskjell.

Det var søndag formiddag, jeg var fremdeles litt bedugget etter gårsdagens edle dråper. Jeg svelget to paracet og møtte opp.

Vedkommende fortalte meg sin historie. En historie om tid i psykiatrien. En historie jeg kunne kjenne meg igjen i. En historie om mye bruk av alkohol. Hvorfor forteller hun meg dette, tenkte jeg. Er det så synlig at jeg drikker mye? Så begynte hun å spørre meg om min historie. Jeg hadde ikke noe å tape på å fortelle, så det gjorde jeg.

For sannheten er at jeg har et problem med alkohol. De siste årene har jeg drukket for å dempe følelser. Folk rundt har reagert, men jeg har hatt alle slags unnskyldninger. Jeg har skjult tomflasker, ledd vekk bemerkninger. Jeg har rettferdiggjort det med at jeg tross alt ikke gjør noe annet galt. Jeg er som regel snill med de fleste, så om jeg drikker alkohol litt nå og litt da så skader det vel ingen.

Jeg fungerer i hverdagen selv om jeg drikker en del alkohol. Dessuten er det synd på meg på grunn av mye jeg har vært igjennom. Da er det vel ikke så rart at jeg bruker alkohol for å koble av. Og unnskyldningene bare fortsatte. Jeg drakk hvis jeg var glad, jeg drakk hvis jeg var lei meg, og jeg drakk hvis jeg kjedet meg. Rundt denne tiden var jeg også inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg drakk på permisjoner, og jeg smuglet til og med inn alkohol på avdelingen. Den siste tiden var det alkohol hver bidige dag. Jeg kunne drikke på morgenen som på kvelden.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som endrer livet mitt.

Jeg fikk en utfordringen av damen jeg møtte den søndagen. Hun sa, ikke si til deg selv at du aldri skal drikke igjen. Si til deg selv at det neste døgnet skal jeg ikke drikke. Jeg nikket høflig til henne og sa jeg skulle gjøre det. Jeg tenkte at det ikke kom til å gå. Jeg visste jeg hadde alkohol hjemme til å bli sånn passe beruset. Vi sa hadet til hverandre og dro hver vår vei.

Hele veien hjem hadde jeg en ekkel klump i magen. Jeg vrengte hver eneste hjernecelle i håp om å føle meg bedre. Det gjorde jeg ikke. Men så tenkte jeg, hva om det er noe i det hun sier? At det kun er meg selv jeg lurer?

Hei jeg heter Eline…

Jeg har vel tenkt at det ikke går an å være alkoholiker så tidlig som i 20-årene. Men det gjør det. Absolutt. Jeg heter Eline, og jeg er alkoholiker. Det føles bra å være ærlig for seg selv og for andre. Jeg er alkoholiker, og jeg kommer alltid til å være det.

Alkoholisme er en ekkel sykdom, men det er en sykdom med et privilegium ingen andre sykdommer har. Man kan nemlig velge vekk alkoholen. Det er et valg jeg har tatt, og som jeg tar hver dag. Det å ha en alvorlig psykisk lidelse, eller en kronisk leddgikt er ikke sykdommer man kan velge vekk. Det kan man med alkoholisme. Er du laktoseintolerant holder du deg mest sannsynlig unna melk. Er du alkoholiker, ja da bør du holde deg unna alkohol.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som har endret livet mitt.

Så hvorfor har jeg ikke vært åpen om mitt alkoholproblem før? På grunn av skammen. Fordi jeg i så lang tid har vært preget av psykiatri og av diagnoser. Jeg har tenkt at jeg ikke ville pådra meg selv, eller de rundt meg, enda et problem. Hvorfor velge å åpne meg nå? Fordi jeg er lei av at det fremdeles skal finnes ting som får meg til å skamme meg. Jeg er like lei av fordommene rundt rusproblematikk som jeg er lei av tabuene rundt psykiske lidelser.

Vi vet at mange strever med et anstrengt forhold til alkohol. Da er vi nødt til å snakke om det. For det er mulig å endre ting. Det vet jeg, for jeg har selv gjort det.

Den søndagen for 1 år siden virket det helt umulig å skulle holde seg edru et døgn. Tenk at det nå er 365 døgn siden. Det, for meg, viser at det meste er mulig. Vi må bare ikke glemme og støtte hverandre på veien. 

 

#skam #psykiskhelse #alkohol #rusproblematikk #elineredderverdenlitt

Jeg skulle ønske at man slapp å sove

At det bare fantes dag og kveld før det på nytt ble dag igjen

Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre

 

Jeg skulle ønske jeg kunne fly

Det bruser over i hver eneste celle i kroppen

Tankene raser raskt

 

Jeg får ikke med meg alt, men det gjør ingenting

Kanskje jeg skal prøve

 

Jeg skulle ønske at tiden sto stille

At gode mennesker ble værende, at de ikke kunne mistes

Jeg har mange å leve for

 

Jeg skulle ønske jeg følte meg ekte

At ting rundt meg eksisterte, at jeg fant veien hjem

Jeg vil ikke våkne opp til at alt jeg kjenner til er borte

 

Kanskje det er best å ikke sove, for da slipper jeg å våkne

 

Jeg skulle ønske jeg ikke var redd

Redd for å forsvinne, redd for å miste alt

For jeg har så mye, så mye å ta vare på

 

Jeg skulle ønske jeg kjente at jeg fantes

For bare sånn kan jeg kjenne deg

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #dikt #poesi 

E’en i navnet mitt står for eventyrlysten. Det har den alltid gjort. Denne gangen vet jeg ikke om det var eventyrlysten som gjorde det, eller om det var mangelen på søvn og medisiner. Uansett, jeg måtte ut på eventyr. Ut på en ekspedisjon.

Jeg ville ut i skog og mark. Ha et eventyret der. Det var det som føltes rett. Jeg pleier å fleipe med at jeg er villmarkens datter, noe de som kjenner meg godt vet at ikke stemmer. Faktisk er det ikke i nærheten av sannheten engang. Jeg er hun som, i en alder av 6, nektet å gå på tur i skogen uten rosa tyllkjole. Nå, 20 år senere, har jeg erstattet tyllkjolen med ullundertøy og med en sekk på størrelse med meg selv. Jeg visste ikke helt når, hvor eller hva. Men jeg visste at det måtte skje snart.

Ekspedisjon reddeverdenlitt var i gang. Jeg tror aldri jeg har vært så gira før. Aldri noensinne har jeg før pakket en sekk med slik lidenskap som jeg gjorde før denne ekspedisjonen. Jeg kan jo fortelle at denne utflukten ikke dreide seg om å få frisk luft i lungene, å se på fine fugler, eller å lukte på mose. Selv om de tingene er fine de og. Denne utflukten, denne ekspedisjonen, skulle gi meg ro. Jeg skulle finne ro. I tillegg hadde jeg et stort ønske om å få kjenne litt på den mestringsfølelsen jeg så lenge har savnet.

I går ettermiddag dro jeg ut med sekken på ryggen og med sommerfuglene i magen. Jeg var så spent. Selv om det føltes som om jeg var i en drøm, så føltes alt veldig rett. Noen ganger bare vet man at man er på rett spor. Slik var det for meg. For jeg visste at det på et eller annet vis ville gi meg noen svar. At det ville gi meg ro.

Jeg måtte gjøre dette selv. Jeg måtte klare meg alene. Det var reglene. Det var slik jeg ville finne ut av ting.

Jeg tenkte for meg selv at det kunne kanskje hende at nettene ble kalde, men at det ikke gjorde noen ting. Litt måtte jeg jo ofre for å finne svar, tenkte jeg. Jeg trenger ikke noe telt. Det blir bra å sove under åpen himmel. Jeg kommer ikke til å bli redd. Jeg er sterk. Og dette vil bare gjøre meg sterkere. Dessuten hadde jeg gått til innkjøp av hodelykt. Jeg følte jeg var godt rustet.

Tenk om jeg, Eline Skår, kan klare å bo ute i marka, ute i skogen alene, da kan jeg vel klare alt. Nå hadde jeg sjansen. Ikke bare til å utfordre meg selv, men til å finne ro. Og til å klare dette alene.

Med blodsmak i munnen måtte jeg pent ta første pause allerede etter 30 minutter ut i ekspedisjonen. Lite visste jeg at en sekk kunne bli så tung. Men jeg var likevel overraskende blid. Jeg satt og lo for meg selv da jeg så på den store sekken. Tenkte på hvordan natten skulle bli. Jeg trakk pusten dypt og fortsatte og gå.

Før ekspedisjonen hadde jeg også gått til innkjøp av en kart som dekket området. Men fordi jeg ikke har doktorgrad i kart eller har en innebygd GPS så gikk jeg min egen sti. Noe som førte til at jeg rotet meg bort. Jeg fant ikke fram til plassen som skulle gi meg ro. Det begynte å bli mørkt, og jeg fant derfor ut at jeg skulle snu tilbake til en av de kjente veiene. Like ved den veien fant jeg en fin liten plass jeg kunne slå leir. For jeg skulle sove ute. Det lå ved et vann.

Hvis ikke du var klar over det kan jeg nå fortelle deg at augustkvelder kan bli ganske kalde. Da klokken var bikket 21 ble 2 lag ull til 3. Av en eller annen merkelig grunn gledet jeg meg veldig til å ta på meg den nye hodelykten min. Kanskje ikke så rart. Det viste seg at det skulle bli et av ekspedisjonens høydepunkt. Hodelykten skulle vise seg å være min beste innvestering på lenge. Men etter klokken 23 ble alt svart. Og jeg som ikke skulle bli redd ble mer redd enn noensinne.

Gjennom natten kom det lyder fra alle retninger. Uling fra vinden, krasling i trærne, og plasking fra vannet. Det er ingenting, det er ingenting, så jeg høyt. Det hjalp ikke. Jeg var fortsatt like redd. Jeg lukket øynene og la meg ned i soveposen min. Jeg lukket opp øynene igjen, og det jeg da fikk se kommer jeg aldri til å glemme. En stjernehimmel klarere enn glass. Som små smaragder på svart fløyel. I en god stund ble jeg liggende å stirre opp.

Jeg må ha sovnet etterhvert. For da jeg våknet kunne jeg se ordentlig igjen. Det var blitt lyst. Det var utrolig deilig. Så slo det meg. Jeg hadde klart det. Jeg hadde sovet ute i skogen. Alene. For en følelse. Jeg var i ekstase. Faktisk ble jeg så stolt og fornøyd at jeg valgte å dele frokosten min med de innpåslitne endene fra vannet ved siden av.

Hvis jeg kan klare det her så kan jeg jo vurdere å gjøre dette permanent. Det er penger å spare, og til slutt vil jeg vel finne svar. Og kanskje vil jeg føle meg friere, tenkte jeg. Det ble med tanken denne gangen. Instinktet i meg fikk meg hjem igjen i dag. Det føles ikke helt rett. Jeg har jo ikke gjort meg ferdig.

Men skogen vil alltid være der. Den forsvinner ikke.

Nå har jeg blitt ca 20 myggstikk og en sår hals rikere. Men for en mestringsfølelse. Og tenk på det jeg har lært da. At en sekk kan være tyngre enn den ser ut. At trær kan ligne mistenkelig mye på troll. Og at kvae ikke smaker det samme som tyggis.

Jeg har også lært at det kanskje ikke hjelper å lete etter ro. Jeg vet jo ikke hvordan den ser ut engang. Da blir det vanskelig å lete. Kanskje er det slik at roen må finne meg. Jeg vet ikke. Kanskje kommer jeg til å prøve igjen. Det er ikke sikkert det er så vanskelig, eller at det tar så lang tid. Forstå det den som kan. Dette er viktig for meg. 

 

#elineredderverdenlitt #friluftsliv #skog #marka #norsknatur

Mitt navn er Eline. Jeg er 26 år gammel og bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, tannkrem, kanel, høsten, og gode mennesker. Ofte beskriver jeg meg selv som en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Ikke bare fordi jeg liker kryssord, mokkabønner og det å stå opp tidlig. Men også fordi jeg har dyrebare erfaringer, på godt og vondt.

Hvis du går forbi meg på gata ville du nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg. På mange måter er jeg helt normal. Men i likhet med de fleste andre mennesker har også jeg utfordringer. Min utfordringer er psykoser. Jeg har en schizoaffektiv lidelse. En psykoselidelse preget av periodevis stemningsendringer og uvanlige vrangforestillinger. Det kan være utfordrende. Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. Jeg jobber daglig med å lære meg å leve med dette.

Som med så mye annet så tar dette tid. Man skal både prøve og feile en del ganger. Det gjør ingenting om jeg snubler en gang i blant. Skrubbsår er ikke farlig. Heldigvis finnes det gode plastre å få kjøpt i dag. Og med god støtte og hjelp fra folk rundt meg er jeg sikker på at dette kommer til å gå fint.

Og her kommer jeg inn på noe viktig. Nemlig de pårørende. For hva blir egentlig pårørendes rolle når enkeltpersoner får helseutfordringer og kanskje havner på sykehus?

Når man blir lagt inn på et sykehus, enten det er somatisk eller psykiatrisk, så er det vanlig prosedyre å oppføre nærmeste pårørende. Dette er ment som en sikkerhet for helsepersonell, men kanskje aller mest for pasienten selv. Nærmeste pårørende skal kontaktes ved innleggelse, ved eventuelle rømningsforsøk, ved utskrivelse, når bestemte vedtak blir fattet, og aller helst bli innkalt til pårørendemøte for informasjon underveis.

Min erfaring med samarbeid med pårørende har vært både òg. Mine pårørende har blitt lyttet til, og har fått nødvendig informasjon. Dessverre så har jeg også opplevd en type dårligere samarbeid. Jeg har opplevd at viktig informasjon til pårørende har blitt tilbakeholdt, og i ett tilfelle faktisk blitt løyet om.

Min nærmeste pårørende forsøkte gjentatte ganger å ringe meg den dagen jeg lå i belter. Naturligvis fikk han ikke tak i meg på mobilen, ettersom jeg lå fastspent. Han ringte derfor avdelingen og fikk snakket med en av sykepleierne. Han spurte hvor jeg var og om det gikk bra med meg. Han reagerte på at han ikke fikk tak i meg. Svaret han fikk var at jeg lå og slappet av på rommet, og at de skulle gi meg beskjed om at han hadde ringt.

Dette er uten tvil en situasjon min nærmeste pårørende, og ikke minst jeg, reagerte kraftig på. Han har senere sagt til meg at hadde han visst sannheten så hadde han mest sannsynlig kastet seg i bilen på vei til meg. I stede fikk han høre at jeg hadde det bra, og valgte å tro på det. Dette burde ikke ha skjedd.

Siden 2014 har jeg vært veldig mye på sykehus. 2015-2016 var jeg mer inne enn jeg var ute i det fri. Det har gjort at jeg har fått en del erfaringer hva angår samarbeid med pårørende. Situasjonen ovenfor er nok ikke et godt eksempel på hvordan ting skal håndteres. Men jeg har også en del fine erfaringer med pårørende.

Psykoser er kanskje ingenting å spøke med. Men jeg gjør det likevel. Humor og latter gir meg pauser i en ellers så alvorlig og slitsom hverdag. Mine nærmeste pårørende har sjeldent fått pauser de siste 4-5 årene. Jeg har vært så mye syk, så mye innlagt. Og når jeg ikke har vært innlagt har jeg vært i en skummel faresone på jakt etter svar. Jeg har hatt ulike oppdrag, hørt stemmer fra veggen, og hatt lysende hender. Dette har uten tvil vært spennende for meg, men det har nok blitt litt for spennende for de rundt meg. Jeg har vært vanskelig å snakke både til og med, det vet jeg nå.

Jeg husker en gang faren min ble sint på meg. Jeg kan huske at han sto over meg og kjeftet. Akkurat som om han prøvde å kjefte psykosen ut av meg. Jeg ble livredd. Men det jeg ikke tenkte på da var hvor redd han måtte ha vært. Jeg husker også den gangen mormoren min truet med å sende politiet på meg. Hun var rasende.

Vi har snakket om dette i etterkant, og det sinnet kom utelukkende fra redsel og bekymring for meg. Det kan jeg forstå nå. Men man kan ikke kjefte folk til fornuft. Det er bare å prøve selv, du vil se at det ikke går.

I slike tilfeller har det vært godt å kunne få litt støtte og råd fra helsepersonell. Noen ganger snakker vi med min behandler sammen for å få hjelp til en bedre dialog. For det er her nøkkelen ligger. En god dialog. Vi har også fått hjelp til å forstå situasjonen bedre. Kanskje kan det hjelpe bare at en tredjeperson er tilstede. En nøytral person. I mitt tilfelle har det vært til stor hjelp.

Jeg spurte mine nærmeste pårørende hva som har vært det mest utfordrende i forhold til meg i de periodene hvor jeg har vært syk. Samtlige svarte at det var hjelpeløsheten de følte på som var det verste. At de ikke nådde fram. For meg sier dette noe om behovet for rådgivning til pårørende. Dette er viktig, for det er tross alt de som står pasienten nærmest.

Ofte er det ikke så mye som skal til for å gjøre en situasjon litt enklere. Kanskje trenger man ikke en magisk tryllestav. Kanskje behøver man ikke redde hele verden. Poenget mitt er at det er så viktig å ta vare på hverandre. Særlig i vanskelige situasjoner. Og da vil jeg bare understreke at pårørende spiller en like viktig brikke som pasienten selv. Pårørende er også i en vanskelig situasjon. Pårørende har også behov for å bli hørt. Og pårørende kan også være til stor hjelp, hvis de bare får litt hjelp selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #politikk #elineredderverdenlitt #psykisklidelse #pårørende #psykose

 

Det luktet hvitvin. Hvitvin, reker, og sitron. Jeg så meg rundt. Det satt velkledde mennesker overalt. Kjoler, skjorter, og slips.

En, to tre. Jeg lukket øynene.

Ønsket meg til et annet sted.

Ønsket meg til en annen kropp.

 

Fire, fem seks. Jeg åpnet øynene.

Hvor er jeg nå?

Hvem har jeg blitt?

 

Jeg kjente solen varme ansiktet mitt. Det var akkurat passe varmt. Alle de velkledde menneskene satt ordentlig på ordentlige stoler. Men ikke jeg. Det var ikke flere ledige ordentlige stoler igjen, så jeg satt på trappen, med brusflasken i hånda. Akkurat passe kul. Jeg hørte latter rundt meg. Akkurat passe høyt. De så glade ut der de satt og holdt i hvitvinsglassene. Akkurat passe avslappet. Jeg var ikke avslappet. Jeg var heller ikke velkledd. Og ikke lo jeg akkurat passe heller. Jeg lo ikke i det hele tatt.

 

Jeg er alene nå.

Dag var blitt til natt.

Sommeren var definitivt over.

 

En av de velkledde damene snublet over meg. Ikke akkurat passe kjole kanskje. Ikke akkurat passe mye hvitvin kanskje heller. Jeg strakk ut armen min og spurte om det gikk bra. Akkurat passe svakt. Damen reiste seg igjen. Børstet støv fra kjolen. Så gikk hun. Hun hørte meg ikke. Hun så meg ikke. Var jeg usynlig? Var jeg ingenting?

 

Jeg satt ved siden av en blomst. Den var rosa. Akkurat passe stor. Så hun den mon tro?

Hvem er jeg nå?

Hvordan havnet jeg her?

Jeg er alene nå.

 

Damen kom mot meg igjen. Akkurat passe fort. Men jeg ble klam i hendene. Nervøs. Hun gikk rett forbi. Nå var det ikke lenger akkurat passe varmt. Solen var gått ned. Men det gjorde ingenting. Jeg reiste meg og kastet brusflasken i bakken. Akkurat passe hardt. Den knuste. Jeg så rundt meg. De velkledde menneskene satt fortsatt ordentlig på de ordentlige stolene sine.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

 

Hode, skulder, kne og tå.

Det var alt der.

Men jeg kjente ikke meg.

 

Hvorfor ser ingen meg, tenkte jeg. Hvorfor hører ingen meg. Fremdeles kunne jeg høre latter. Jeg tok sats og begynte å rope. Det var alt annet enn akkurat passe. Det var grusomt. Nå var det ingen latter å høre lenger heller. Det var blitt helt stille. Så stille at jeg kunne høre skyene bevege seg.

Damen som snublet snudde seg mot meg. Hun festet blikket sitt mot øynene mine. Det var akkurat passe ekkelt. Du er akkurat passe du, sa hun og smilte.

Jeg glemmer det aldri.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

Hode, skulder, kne og tå.

 

Jeg er akkurat passe.  

#psykiskhelse #psykiatri #elineredderverdenlitt #poesi

I mitt 26-årige liv har jeg vært redd for mange ting. Jeg har vært redd for edderkopper, trange rom, og høyder. Jeg har vært redd for leger, psykiatere, og medisiner. Likevel kan dette være forbigående redsler. Jeg skal nå fortelle om noe som har vært mer vedvarende hos meg. En iboende frykt jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

Min største frykt er nemlig at folk skal gi meg opp. Det gjelder lærere, leger, og behandlere. Det gjelder medstudenter, venner, til og med mine foreldre. Jeg har mange ganger vært nære ved å gi opp meg selv, og har derfor hatt et sterkt behov for at folk rundt meg skal beholde troen. Jeg har vært livredd for at folk skal gi meg opp på grunn av diagnosen min. Og jeg har vært redd for at mine nærmeste ikke lenger ville ha noe mer med meg å gjøre etter ørtende runde på sykehus. Jeg har vært så redd, så redd.

2015 og 2016 var årene jeg tilbragte mer tid på sykehus enn jeg gjorde ute i det fri, og da under tvang. Når man er underlagt tvungent psykisk helsevern blir man fratatt all kontroll. Dette har bydd på store utfordringer for meg. Å miste kontrollen over eget liv gjør noe med oss mennesker, det er det ingen tvil om. Selv om jeg muligens er en kontrollfreak, så tror jeg ikke jeg er alene om å ha et ønske om å styre eget liv.

For mange kan kanskje psykiske lidelser virke skremmende. Det finnes ingen bestemt kur eller noe fasitsvar for hvordan man skal håndtere de. Dessuten hører man mye rart om psykisk sykdom. Det er ofte sterke fordommer knyttet til bestemte lidelser. Enkelte vil kanskje heller skygge banen enn å involvere seg.

Vi har alle lest om mennesker som er strafferettslig utilregnelige. Mennesker som ikke kan bli dømt til fengsel på grunn av for eksempel psykose. La meg bare gjøre en ting klart. Psykoser er ikke det samme som å løpe rundt naken å drepe tilfeldige mennesker på gaten.

Jeg har selv erfart at det meste jeg har sagt eller gjort har blitt sett i lys av min diagnose. Ting jeg, ute i det fri, hadde opplevd som normalt, har blitt sett på som sykt. En beskrivelse av min psykiske lidelse med påfølgende beskrivelser av symptomer. Jeg har opplevd at handlingene mine har blitt forklart som et bestemt symptom. Ansvaret har da forflyttet seg fra meg, som selvstendig individ, til sykdommen min. Faren med å legge all skyld over på en sykdom, på diagnosen, er at man overser mennesket bak selve handlingen. Handlingen blir et symptom på en diagnose, og ikke en konsekvens av egen fri vilje.

Her kommer en påstand. Når det forventes en viss oppførsel av et menneske, oppfører mennesket seg deretter. Enkelte handlinger kan derfor bli framprovosert. Blir man behandlet som en psykiatrisk pasient, ja da oppfører man seg til slutt som en. Faren ved å få tildelt en slik rolle er at det kan være svært vanskelig å bryte ut av den. Vi blir formet av de sosiale rammene rundt oss.

Hva skjer da, når man mister all kontroll? Når man blir tvangsinnlagt for ente gang. Jeg for min del husker jeg nådde et punkt hvor jeg ikke lenger turte å ha egne meninger. Jeg visste at beslutningene uansett ble tatt for meg, så jeg valgte å tie. Jeg ga rett og slett opp meg selv. En fare med dette er at man risikerer å bli likegyldig. At ting rundt en ikke lenger betyr noen verdens ting. Det å være likegyldig er etter min mening den verste tilstanden man kan være i.

Jeg opplevde at enkelte sosiale relasjoner visnet hen. Noen sa rett ut til meg at situasjonen min var for mye å takle, og at de av den grunn har valgt å trekke seg ut. Dette var det jeg fryktet hele veien, så det gjorde forferdelig vondt. Men jeg har aldri blitt gitt opp. Tvert i mot. Jeg har kanskje et litt mindre nettverk, men det er et jævlig bra et.

Er det noe de rundt meg har lært meg så er det viktigheten av åpenhet. Jeg har selv kjent på hvor mye det betyr når noen rundt meg, noen jeg bryr meg om, åpner seg og betror seg til meg. Det er jo en tillitserklæring. Da jeg begynte å åpne meg gjorde jeg situasjonen enklere for meg selv. Ved å invitere mine nærmeste inn, ved å bruke mine egne ord til å forklare hva som foregikk, knyttet jeg bånd sterkere enn noensinne med de rundt. Det kommer jeg aldri til å angre på.

Jeg har hatt mine nærmeste venner med i møter på sykehuset, og jeg har hatt mine nærmeste pårørende med i samtaler med behandlere. Jeg har funnet så mye støtte i de rundt meg at frykten for å bli gitt opp etterhvert har blitt litt mindre. I dag gleder det meg å kunne si at min største frykt ikke lenger er fullt så stor.

Jeg nektet å miste all kontroll. Jeg nektet å la meg institusjonalisere. Og jeg fant igjen ordene. Det er jeg så ufattelig glad for i dag.

 

#psykiatri #psykiskhelse #tvang #psykose #frykt #sykehus #innleggelse

For litt siden fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke. Et spørsmål som oste av omsorg og godhet. Det var ei som lurte hvordan hun skulle møte folk når de var syke. Jeg ble faktisk rørt av spørsmålet. For etter 4 år med inn og ut av sykehus kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet.

Jeg ble glad og ydmyk for spørsmålet. Men jeg skjønner at her finnes det ikke noe fasitsvar. Det jeg vet er at sykdom er noe som angår oss alle. Enten direkte, eller indirekte. Det å være somatisk eller psykisk.

Psykiske lidelser er like utbredt som somatisk sykdom. Men jeg tror enda det er slik at majoriteten finner det enklere å møte en person med en kreftdiagnose enn en person med en psykoselidelse. Hvorfor er det slik?

Jeg skal nå forsøke og svare litt på spørsmålet. Igjen, her finnes det ingen fasitsvar. Hva jeg finner godt, og hva jeg opplever at har hjulpet meg, er det ikke sikkert at vil være bra for andre. Vi er jo alle forskjellige individer som opplever ting ulikt. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. Da tenker jeg også på hvordan vi ønsker å bli møtt når vi er på vårt mest sårbare.

Jeg kan prøve og svare litt på hva jeg har opplevd som bra fra mine nærmeste. La meg bare gjøre det helt klart med en gang at jeg er ingen enkel person å ha med å gjøre når jeg er syk. Jeg blir både vanskelig å snakke med og til. I tillegg blir jeg impulsiv, tankeforstyrret, og mister litt kontakten med virkeligheten. Dette er noe som skremmer mange. Det er en tilstand som gjør vondt for de rundt meg, men som først og fremst er vond for meg.

Jeg vet ikke hvordan du reagerer når du blir syk. Kanskje blir du redd. Hvordan oppfører du deg da? Selv rømmer jeg. Jeg trekker meg vekk fra situasjonen. Jeg har mange ganger opplevd at mennesker rundt trekker seg unna meg. Det oppleves ikke godt. Andre blir sinte når de blir redde. Jeg har gjentatte ganger opplevd å bli kjeftet på av nær familie. Som om psykosen skulle kjeftes ut av meg. Det gjorde bare at jeg trakk meg unna, og ble enda mer redd.

Nå vet jeg ingenting om hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men det jeg vet er at å være syk ikke er en god tilstand å være i. Mange blir veldig redde, og dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. Når jeg blir redd så er det en ting jeg automatisk søker. Trygghet. En helt naturlig reaksjon etter min mening.

Når de rundt meg på et eller annet vis har klart å vise meg trygghet har jeg fått det litt bedre. Noen ganger er det så lite som skal til. Kanskje bare at en person er i samme rom som meg. Eller en ekstra telefonsamtale på kvelden. Andre ganger har det vært utrolig godt når noen virkelig ser meg. At noen forteller meg at de ser meg. At de ser jeg ikke har det noe godt, men at de ønsker å være der for meg uansett. Støtte meg. Høre på meg. Uansett hvor sykt det jeg forteller måtte være.

Foto: Atle Kvia

Igjen, jeg vet ikke hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men vi trenger alle mennesker å bli sett. Frisk som syk. Vi trenger alle å bli trodd på. Når jeg har vært på mitt verste har jeg omtrent ikke sett forskjell på opp og ned. Det siste jeg trenger da er at folk stresser seg opp, kjefter, og trekker seg unna meg.

Det rareste jeg fikk høre en gang var at man måtte være klin gæren om man hadde psykoser. La meg bare si det så klart som at nei, det stemmer ikke. Jeg skal ikke gjøre noe større poeng ut av dette. Og jeg håper at du som leser forstår hvorfor.

Selv om hjernen min kanskje fungerer litt annerledes i perioder, betyr ikke det at jeg ikke kan snakkes til. Selv om jeg har lysende hender og tror det bor noen inne i veggen min så betyr ikke det at folk bør snu ryggen og gi meg opp. Jeg er fortsatt et menneske. Et menneske utstyrt med følelser. Akkurat som deg.

Slutt å tulle! Du har ikke lysende hender. Det bor ingen i veggen din. Du må slutte og tulle Eline. Jeg grøsser. Ville du bedt en kreftpasient slutte og tulle når vedkommende fortalte om hvor vondt ting var? Nei, jeg tror ikke det.

Jeg er bare ett menneske. En sykdom. En historie. En av mange. Men vi er alle like like som vi er forskjellige. Hvordan møter du dine nærmeste når de er syke? Hvordan ønsker du å bli møtt når du er på ditt mest sårbare?

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #elineredderverdenlitt #psykose #psykisklidelse #sykdom #pårørende

Jeg kunne ha sagt at du er et grusomt menneske, noe jeg mente før. Men jeg tror du sliter. Mer enn noen kan ane. Ingen friske mennesker oppfører seg slik du gjorde. Ingen friske mennesker skjeller ut små barn. Ingen friske mennesker ber små, uskyldige barn holde kjeft når de prøver å forsvare seg.

Jeg var så liten at jeg ikke engang forsto ordene som kom fra deg. Likevel forsto jeg at det var grunn til å være redd. Barn plukker opp ting. Kanskje var det måten du ropte på. Kanskje var det ansiktsuttrykket ditt. Uansett, jeg var redd.

For du skal vite at måten du behandlet meg på satte sine spor. Dype spor. Det har vært vanskelig, og det har gjort vondt. Jeg forstod ikke hva som skjedde den gangen, og jeg tror vel ikke jeg noen gang vil forstå det. Jeg ønsker ikke å forstå det heller. Det er ikke verdt å bruke tid og krefter på.

Jeg bare håper du nå forstår at du ikke kan behandle andre mennesker på den måten. Aldri, noensinne. Det er sykt, og det kan ikke forsvares.

Kanskje har du sosial angst. Kanskje er du sjalu, eller kanskje du sliter med relasjoner til andre mennesker. Hva vet vel jeg. Men vi har alle vår historie. Vi har alle våre utfordringer. Du er ikke så spesiell. Og du har ingen grunn til å oppføre deg som du vil. Du har et ansvar, akkurat som alle andre på denne planeten.

Jeg var liten, sårbar og forsvarsløs da. Det utnyttet du deg av. Nå er jeg voksen, sterk, og modigere enn du noen gang vil bli. Kanskje er det hardt å høre, men jeg tror du innerst inne vet at det stemmer.

Vit at det ikke var ordene dine som såret mest. Det var den kalde skulderen. Det var det kjølige blikket. Det var din mangel på empati. Vit at det ikke bare er den gangen for over 20 år siden du bør unnskylde. Det er all tiden etterpå også. Men ta det helt med ro. Jeg ville ikke ha unnskyldningen din. Jeg skal spare deg for det. Du ville vel ikke ment det uansett. Og hva er poenget da?

Jeg trøster meg med at du sliter, og kanskje ikke er helt frisk. For hadde du vært det ville du umulig ha oppført deg slik. Jeg syns faktisk synd på deg. Jeg har også ting jeg strever med, men meg er det håp for. Jeg får hjelp. Jeg er ikke sikker på om noen kan hjelpe deg. Du må nemlig ønske en forandring selv.

Tenk at jeg i så mange år forsøkte å være bra nok for deg. Tenk at jeg prøvde så hardt for å få din anerkjennelse. Tenk på all energien jeg la i det. Bortkastet.

Vit at du en gang i tiden betydde noe for meg. Vit at jeg forstår at du ikke har det godt. Det unnskylder likevel ingenting. 

Jeg husker en gang du sa til meg at det var viktig jeg tilga. At jeg ikke behøvde å glemme, men at jeg likevel kunne tilgi. Vel, jeg vil nok ikke kunne tilgi deg. Men jeg skal jobbe hardt for å glemme.

  

 

Et vakkert problem

 

Jeg åpner døren

Uten å ane hvor jeg skal

Det starter som regel sånn

 

Veien blir til mens jeg går

 

Og jeg går

 

Skritt for skritt

Tanke for tanke

Jeg går

 

Steg for steg

Sekund for sekund

 

Tiden flyr

 

Jeg gikk ut døren

Uten å ane hvor jeg skulle

Veien ble til mens jeg gikk

 

Hvordan havnet jeg egentlig her?

 

Det gjør vondt, men føles også godt

Det bråker, men er samtidig helt stille

Alt går så fort, men jeg står helt i ro

 

Tanke for tanke

Sekund for sekund

 

Jeg har vært her før

Men jeg kjenner meg ikke igjen

Det er noe skremmende, men også vakkert med det

 

Et vakkert problem

Ja, det kan jeg leve med

 

Foto: Hedda Marie Westlin

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #dikt

Hyling, skriking, alarmer som går, hamring på dører, sparking, mer hyling og skriking.

Har du sovet i natt Eline, spurte nattevakten. Jeg hadde sovet. Det var godt gjort for her har det vært høyt lydnivå og mye støy, svarte han.

Jeg hadde ikke spist på lenge. Det vrengte seg i magen. Jeg tenkte jeg skulle få i meg det obligatoriske knekkebrødet mitt med gulost og tomat til frokost. For ikke å glemme glasset med biola. Biola med bringebærsmak er toppen av lykke inne på avdelingen. Men stemningen rundt bordet var dårlig. Eggene var tydeligvis for varme, noe som resulterte i en lang tale fra en medpasient om hvor dumt det var.

Jeg orker ikke sånt jeg. For det første er jeg ekstremt konfliktsky, for det andre klarer jeg ikke bruke tid på ting jeg opplever som totalt unødvendig. Og dette syns jeg var på grensen til uhøflig. Jeg blir i tillegg veldig urolig når folk rundt meg er sinte. For all del. Det er sunt å vise følelser, men alt med måte, er det noe som heter. Jeg droppet frokosten den morgenen.

Det at man venner seg til at folk går rundt og snakker med seg selv er en ting. Det har jeg nok gjort selv også. Men når man venner seg til at folk synger for full hals, for så å kjefte på alt og alle sekundet etter, da er det kanskje på tide å lufte hodet litt utenfor sykehusets fire hvite vegger.

Kan det virkelig være til hjelp å være lukket inne på en psykiatrisk avdeling? Dette har jeg tenkt mye på. Og jeg har en teori. I de periodene hvor jeg blir manisk, eller psykotisk, så har jeg nok godt av det. Skjerming, gode rutiner, mat, søvn, trygghet og omsorg. Men er det mulig å få til dette på et sykehus? Blant alle alarmene, kjeftingen og dunkingen? Jeg tror det er mulig til en viss grad. Eller, jeg vet det er mulig.

Jeg opplever ofte at jeg raskt blir bedre, at jeg kommer litt tilbake til meg selv igjen. Teorien min er at jeg som regel har blitt holdt inne for lenge. Så lenge at om jeg blir slengt buser på, skreket til, eller slått i hodet av medpasienter, så bryr jeg meg ikke.

Det blir normalen for meg. Og det er kanskje det som kan kalles sykt.

Jeg husker en gang jeg startet dagen med å bli slått i hodet av en medpasient. Det var ikke hardt. Det gjorde ikke vondt. Likevel ble jeg litt redd. Men jeg tror nok hun var mer redd enn jeg var. Du er pedofil, ropte hun til meg. Jeg ristet på hodet og gikk forsiktig videre.

Jeg husker også godt en eldre dame. Hun må ha vært i 60-årene. Hun gikk rundt på avdelingen iført kun en BH. Hun så på meg. Liker du fugler, spurte hun. Jeg elsker fugler, svarte jeg. Og der hadde vi noe felles, annet enn å være innlagt. Så braste hun ut i latter. Og plutselig gjorde jeg det og.

Man opplever uten tvil litt av hvert når man er innlagt på et psykiatrisk sykehus. Det som slår meg er hvor forskjellige vi alle er, men at vi på samme tid også er ganske like.

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose #mani #elineredderverdenlitt