Nå for tiden er åpenhet blitt en tydelig trend. Godt er det. Jeg har selv vært åpen om min psykiske helse og om ting jeg strever med. Likevel har jeg ikke vært helt ærlig. Det skal jeg være nå.
For sannheten er at i tillegg til å være psykisk syk så har jeg et annet alvorlig problem. Et problem som begynte som en slags trøst. Som en beroligende venn. Som et trygt sted å rømme til når livet stormet som verst. Det begynte kanskje uskyldig, men utviklingen var skremmende.
For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som kommer til å endre livet mitt.
Det hele ble satt i gang av en av mine beste venner. Hun sa hun var bekymret for meg, og at hun gjerne ville jeg skulle snakke med en person hun kjente. En som hadde vært igjennom en del, og som har brukt sin erfaring til å hjelpe andre. Jeg tenkte at jeg kunne jo møte denne personen hvis det gjorde vennen min glad, men tenkte for meg selv at det ikke kom til å gjøre noen forskjell.
Det var søndag formiddag, jeg var fremdeles litt bedugget etter gårsdagens edle dråper. Jeg svelget to paracet og møtte opp.
Vedkommende fortalte meg sin historie. En historie om tid i psykiatrien. En historie jeg kunne kjenne meg igjen i. En historie om mye bruk av alkohol. Hvorfor forteller hun meg dette, tenkte jeg. Er det så synlig at jeg drikker mye? Så begynte hun å spørre meg om min historie. Jeg hadde ikke noe å tape på å fortelle, så det gjorde jeg.
For sannheten er at jeg har et problem med alkohol. De siste årene har jeg drukket for å dempe følelser. Folk rundt har reagert, men jeg har hatt alle slags unnskyldninger. Jeg har skjult tomflasker, ledd vekk bemerkninger. Jeg har rettferdiggjort det med at jeg tross alt ikke gjør noe annet galt. Jeg er som regel snill med de fleste, så om jeg drikker alkohol litt nå og litt da så skader det vel ingen.
Jeg fungerer i hverdagen selv om jeg drikker en del alkohol. Dessuten er det synd på meg på grunn av mye jeg har vært igjennom. Da er det vel ikke så rart at jeg bruker alkohol for å koble av. Og unnskyldningene bare fortsatte. Jeg drakk hvis jeg var glad, jeg drakk hvis jeg var lei meg, og jeg drakk hvis jeg kjedet meg. Rundt denne tiden var jeg også inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg drakk på permisjoner, og jeg smuglet til og med inn alkohol på avdelingen. Den siste tiden var det alkohol hver bidige dag. Jeg kunne drikke på morgenen som på kvelden.
For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som endrer livet mitt.
Jeg fikk en utfordringen av damen jeg møtte den søndagen. Hun sa, ikke si til deg selv at du aldri skal drikke igjen. Si til deg selv at det neste døgnet skal jeg ikke drikke. Jeg nikket høflig til henne og sa jeg skulle gjøre det. Jeg tenkte at det ikke kom til å gå. Jeg visste jeg hadde alkohol hjemme til å bli sånn passe beruset. Vi sa hadet til hverandre og dro hver vår vei.
Hele veien hjem hadde jeg en ekkel klump i magen. Jeg vrengte hver eneste hjernecelle i håp om å føle meg bedre. Det gjorde jeg ikke. Men så tenkte jeg, hva om det er noe i det hun sier? At det kun er meg selv jeg lurer?
Hei jeg heter Eline…
Jeg har vel tenkt at det ikke går an å være alkoholiker så tidlig som i 20-årene. Men det gjør det. Absolutt. Jeg heter Eline, og jeg er alkoholiker. Det føles bra å være ærlig for seg selv og for andre. Jeg er alkoholiker, og jeg kommer alltid til å være det.
Alkoholisme er en ekkel sykdom, men det er en sykdom med et privilegium ingen andre sykdommer har. Man kan nemlig velge vekk alkoholen. Det er et valg jeg har tatt, og som jeg tar hver dag. Det å ha en alvorlig psykisk lidelse, eller en kronisk leddgikt er ikke sykdommer man kan velge vekk. Det kan man med alkoholisme. Er du laktoseintolerant holder du deg mest sannsynlig unna melk. Er du alkoholiker, ja da bør du holde deg unna alkohol.
For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som har endret livet mitt.
Så hvorfor har jeg ikke vært åpen om mitt alkoholproblem før? På grunn av skammen. Fordi jeg i så lang tid har vært preget av psykiatri og av diagnoser. Jeg har tenkt at jeg ikke ville pådra meg selv, eller de rundt meg, enda et problem. Hvorfor velge å åpne meg nå? Fordi jeg er lei av at det fremdeles skal finnes ting som får meg til å skamme meg. Jeg er like lei av fordommene rundt rusproblematikk som jeg er lei av tabuene rundt psykiske lidelser.
Vi vet at mange strever med et anstrengt forhold til alkohol. Da er vi nødt til å snakke om det. For det er mulig å endre ting. Det vet jeg, for jeg har selv gjort det.
Den søndagen for 1 år siden virket det helt umulig å skulle holde seg edru et døgn. Tenk at det nå er 365 døgn siden. Det, for meg, viser at det meste er mulig. Vi må bare ikke glemme og støtte hverandre på veien.
#skam #psykiskhelse #alkohol #rusproblematikk #elineredderverdenlitt