Å MØTE MENNESKER DER DE ER

Han var nok litt over 80 år. Rund og god mage. Hvitt hår og bustete skjegg. Det måtte være han. Han var mer sliten enn jeg hadde forventet. Han var mer redd enn jeg forventet. Julenissen trenger vel ferie han og, kanskje mer enn noen andre. Men jeg skulle ønske han slapp å tilbringe ferien sin på en psykiatrisk avdeling.

De ansatte var tydeligvis nazister. På et eller annet vis hadde de oppdaget at julenissen var jøde, og dermed fanget han. Ikke rart julenissen var redd. Da han i tillegg oppdaget en revolver liggende på avdelingens gulv traff redselen hans et nytt nivå. Han ble så redd at han ristet. Ingen forsto hva han sa lenger. Vi hørte bare noe om jøder, nazister og Holocaust.

Nazistene la han i bakken, og der lå han. Det så temmelig brutalt ut. Det virket som om det bare gjorde han mer redd. Kanskje ikke så rart. Jeg ville nok også blitt redd hvis jeg ble sperret inne av en gjeng nazister som skulle ta livet av meg.

Ring politiet! Nazistene vil ta lommeboken min og alt jeg eier før de dreper meg, skrek julenissen. Du er trygg her nå, sa en av nazistene. Jeg vet ikke helt om det hjalp, men han så litt roligere ut nå. Bortsett fra at julenissen ble lagt i bakken, så var nazistene overraskende snille og varme mot han. De lyttet tålmodig til historier fra krigen, og de kom med råd når det gjaldt politiet.

Det handler om å møte mennesker der de er. Det har jeg kjent mye på selv. Det handler om å vise respekt og medfølelse, særlig når man skal hjelpe andre mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Det utgjør hele forskjellen.

Hvorfor?

Situasjonen med julenissen er et godt eksempel, for det er så mye jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg har også vært livredd. Jeg har også vært i behov av hjelp. Hjelp har jeg fått, men måten den har blitt utført på har vært avgjørende for meg. Følelsen man sitter igjen med har alt å si.

Jeg husker svært godt perioden hvor jeg hadde lysende hender. Det var min virkelighet, og det tok all fokus. Den gangen var det en lege som tok seg god tid til å undersøke hendene mine. Jeg husker hvordan hun tålmodig stilte meg spørsmål, og hvordan hun lyttet til svarene mine. Jeg husker at hun til og med sammenlignet mine hender med sine egne, og fikk en av sykepleierne til å ta bilder av hendene våres. Bare for at jeg skulle få se at det ikke var noe å  være redd for. Hun tok meg på alvor. Jeg glemmer ikke sånt.

Det handler om å møte mennesker der de er.

Jeg hadde snakket med en dame over en stund. Hun ba meg levere en slags oppgave på et kontor i en annen by. Jeg ble stresset, for jeg var innlagt på dette tidspunktet. Jeg sa fra til en pleier, men da han kom inn på rommet mitt var ikke damen der lenger. Hun hadde forsvunnet. Selvfølgelig. Han lot meg fortelle hva damen hadde sagt til meg, og sa deretter at han gjerne ville snakke med henne selv. Han ville vi skulle ringe kontoret i den byen, bare for å bekrefte avtalen. Jeg ringte, for jeg hadde nummeret. Pleieren satt der med meg hele tiden og hørte på samtalen. Det viste seg at denne damen sluttet i den jobben for flere år siden, og at jeg ikke hadde vært i kontakt med henne på enda lenger.

Men jeg ble tatt på alvor.

Selv da jeg var i den grønne sonen ble jeg tatt på alvor. Det var 50 grønne ting hjemme, men bare 23 grønne ting på poliklinikken. Da var det selvsagt bedre å være hjemme. Jeg telte alt som var grønt. Og jo mer, jo bedre. Grønt var trygt. Dette fikk jeg utdype og forklare hvorfor til de rundt meg. Jeg ble lyttet til. Jeg ble møtt der jeg var.

Foto: Hedda Marie Westlin

Jeg kan ikke understreke dette nok. Viktigheten av å møte folk der hvor de er. Å ta folk på alvor, men samtidig beholde bakkekontakten. Å møte folk med respekt og empati. Jeg er ikke i tvil. Dette er mulig å få til. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Vi er bare mennesker. Og mennesker blir syke. Det kan være det blir deg neste gang. Hva er din virkelighet? Hvordan ønsker du å bli møtt?

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #innleggelse #sykehus

 

LA OSS SNAKKE LITT OM SKAM

Nå tenker jeg ikke på skam som i NRK-serien Skam. Jeg tenker på en helt annen type skam.  Den skammen mange lever med. Den typen skam jeg har måttet leve med som psykiatrisk pasient. Skam, den eneste følelsen det ikke finnes noen medisin for.

Jeg har skammet meg over å falle ut av skolen, jeg har skammet meg over å ha skadet meg selv, jeg har skammet meg over å ha ligget i belter, jeg har skammet meg over å ha en psykiatrisk diagnose, og jeg har skammet meg over å være lagt inn på sykehus. Listen bare fortsetter. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som har skammet meg over disse tingene. Dette har fått meg til å lure ? hvorfor er disse temaene så skambelagte?

En av mine nærmeste sa nylig til meg at skam er lik uvitenhet. Det er det kanskje noe i. At ting vi vet lite om skaper fordommer og kanskje automatisk blir skambelagt. I mitt tilfelle stemmer dette ganske bra.

Det er først i dag jeg kan si at jeg ikke lenger skammer meg. Og hvorfor det? Jo, i dag vet jeg så uendelig mye mer. Jeg har fått mye mer erfaring. Jeg har fått mer informasjon. Jeg har utviklet meg i samtaler med behandlere, og i samtaler med pårørende. Jeg har lært at det ikke er min skyld. Da jeg skjønte at jeg ikke lenger behøvde å skamme meg var det som om tjue kilo ble lettet fra skuldrene mine. For meg sier dette noe om viktigheten av å snakke om ting.

Det å dele med andre, å velge og åpne opp, har også hjulpet meg en del. Jeg har underveis oppdaget at jeg ikke er alene. Jeg er ikke alene om å ha skadet meg, jeg er ikke alene om å ha blitt lagt i belter, og jeg er hvertfall ikke alene om å ha en psykisk lidelse. Jeg er rett og slett ikke så spesiell som jeg først trodde.

Da jeg oppdaget dette hjalp det utrolig mye på den vonde skammen jeg så lenge har kjent på. Ved å åpne meg har jeg hjulpet meg selv, og andre, til å forstå litt mer. Du har kanskje hørt utrykket delt glede dobler gleden, delt sorg halverer sorgen? Litt sånn tror jeg det er med skammen. Når du deler litt av den så vil den føles litt mindre, og kanskje til og med bli helt borte på sikt.

Livet er ikke uten lidelse og smerte, uten disse tingene ville vi vært døde. Hvertfall følelsesmessig. Så hvorfor skal jeg da skamme meg over ting som er helt menneskelig?

Foto: Hedda Marie Westlin

Det er en ensom tilstand å være i skammen. Det er vel ikke uten grunn at man sier gå å skam deg, eller blir truet med skammekroken som barn. Samtidig så hører jeg noen ganger folk snakke om andre som ikke eier skam. Som om det er noe positivt å eie litt skam. Jeg vet ikke helt jeg. Den skammen jeg kjenner til vil jeg helst ikke ha noe med å gjøre. Men hvis utsagnet handler om å eie det på en måte som gjør at jeg selv får kontroll over det, uten at det blir noe negativt, da er det kanskje ikke så dumt å eie litt skam.

Jeg skammer meg ikke lenger over å bruke lenger tid på skolen, tenk på alle menneskene jeg blir kjent med. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha lysende hender en gang i blant, det er jo med på å gjøre meg til meg. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha vært lagt inn på sykehus for en alvorlig psykisk lidelse. Det er faktisk ikke min feil. Og jeg er ikke alene om det.

Jeg skammer meg ikke lenger over alle disse tingene, for i likhet med deg er også jeg bare et menneske. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #skam #elineredderverdenlitt #mentalhelse #sykehus #innleggelse

EN SINNA PASIENT OG EN ENDA MER SINNA NATTEVAKT

Jeg tror aldri jeg har møtt noen som skriker og kjefter så mye som henne før. Det hender titt og ofte at jeg våkner av at hun skriker og kjefter. Hun pleier og stå med røyken i hånda på balkongen og kjefte på samfunnet.

Siden jeg har vært innlagt en del så vet jeg mye om at det kommer inn ulike typer på avdelingen. Vi er alle forskjellige. Alle er her på sykehuset av en grunn. Men vi har alle forskjellige måter å takle situasjonen på.

Det var blitt ganske sent. Jeg hørte hun beordret nattevaktene til å gi henne fyr til sigaretten sin. Det fikk hun. Men så satte hun i gang å kjefte. Jeg har tidligere blitt irritert, men denne gangen kunne jeg kjenne smerten i stemmen hennes. Hun fikk beskjed om å roe seg, uten at det førte hen. Hun fortsatte og kjefte. Volumet ble skrudd enda et pakk høyere. Jeg hørte hun ytret noe om menneskerettigheter og tenkte for meg selv at hun sikkert ikke hadde noe lyst til å være her. Kjeftingen fortsatte og fortsatte.

Du roper så jævla høyt at ingen får sove, sa nattevakten. Han virket tydelig irritert. Hun fortsatte og kjefte. Så kom det. Hold kjeft! Hold kjeft! Hooold kjeeeeft! Denne gangen var det nattevakten som ropte. Jeg hørte det så godt. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Det ble stille en stund.

Jeg satt på sengekanten og så ut vinduet. Vinduet mitt peker ut mot balkongen, så jeg fikk med meg det hele. Jeg burde ha grepet inn. Jeg burde ha sagt noe. Sagt i fra til noen. Varslet. Men jeg gjorde ingenting. Jeg bare satt der og kjente på ubehaget.

Kunne jeg skrudd tilbake tiden ville jeg ha grepet inn og sagt at det der ikke var greit. For å snakke slik til syke mennesker, eller mennesker generelt, det er langt fra ok. Men det er lett å være etterpåklok. Jeg kan dessverre ikke skru tilbake tiden. Men jeg kan minne meg selv på at det ofte ikke er så mye som skal til for å endre en situasjon til det bedre. Men hvis ingen gjør noen ting, nei da skjer det ingenting heller.

Når sluttet vi å behandle hverandre som mennesker? Når sluttet vi å være gode mot hverandre? Er vi ikke på et sykehus? Det er mulig jeg tar feil, men jeg har tenkt at man skal være ekstra gode mot folk på sykehus.

Kanskje er det slik at damen som skrek har holdt på slik flere dagevis, eller ukesvis. Kanskje er det slik at nattevaktene er lei av å høre på den samme regla natt etter natt. Eller kanskje nattevakten som ropte rett og slett hadde hatt en dårlig dag selv. Hva vet vel jeg.

Jeg skal droppe en lang reprimande om hvem som skulle vært den profesjonelle i denne situasjonen, for det tror jeg er ganske opplagt. Men jeg har lyst til å si følgende:

Kjære nattevakt. Jeg driter i om du har hørt oss skrike flere netter på rad. Jeg blåser i om du har hørt den samme klageregla ørten ganger før. Jeg bryr meg heller ikke om du syns vi er slitsomme som gråter og ønsker noen å snakke med selv om klokken er over 23. Ja det er trist om du har hatt en dårlig dag, men du er faktisk på jobb. Ingen av oss pasienter skal måtte finne oss i å bli skreket til og kjeftet på av en som egentlig er her for å trygge oss. For det er trygghet vi trenger. Kjære nattevakt. Ikke be pasienter om å holde kjeft. Du oppnår overhodet ingenting med det, annet enn å gjøre oss mer redde. Kjære nattevakt. Jeg syns det er leit at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men vær så snill å huske at vi er mennesker. Vær så snill, behandle oss som det også.

På forhånd takk. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse

DET UMULIGE MULIGE

 

Det er umulig, sa de

Et slikt svar finnes ikke

Du må gi opp

 

Det er umulig, sa de

Mennesker kan ikke fly

Og du er bare et menneske

 

Det er umulig, sa de

Døgnet har ikke mange nok timer

Du klarer ikke alt

 

Det er umulig, sa de

Du er ikke magisk

Du kan ikke redde hele verden

 

Hvis man sier et ord mange nok ganger føles det til slutt litt rart 

Nesten uvirkelig

Umulig

Umulig

Umulig

Umulig

 

Jeg vil gjøre det umulige mulig

Det trenger ikke være rart

Det behøver ikke være vanskelig heller

 

Det er mulig, sier jeg

Det umulige mulige, det er mulig det

 

#psykiskhelse #psykiatri #dikt #poesi #elineredderverdenlitt
 

ET LITE TILBAKEBLIKK

Da jeg ble innlagt denne gangen var det med en flau smak i munnen jeg gikk gjennom de tunge dørene igjen. For nå har jeg kommet ut av tellingen på antall innleggelser. Jeg stoppet vel å telle etter nummer femten.

Da jeg ble låst inn dørene oppdaget jeg at det et svært kjent fjes som skulle ta meg i mot. Jeg ble både glad, lettet, flau og litt trist. Denne personen har tatt meg i mot flere ganger tidligere, og har nok sett meg på mitt verste. Da jeg nå kom inn var jeg superstressa, redd, og tårene sto ut av øynene mine.

Etter den obligatoriske legeundersøkelsen fikk vi litt tid til å prate, noe jeg satte veldig stor pris på. Han så på meg og spurte om jeg kunne huske sommeren for ett år siden. Det kunne jeg absolutt. Han lurte på om det var noe jeg opplevde som var annerledes i år. Det var det definitivt. Mye har skjedd. Masse bedringer, selv med tilbakefall.

For ett år siden, sommeren 2016, lette jeg etter en person med lysende hender. Jeg jaktet et svar. Jeg hadde selv lysende hender. Og stemmene fra veggene hjemme førte meg til Stockholm. Jeg fløy alene til Arlanda, mer redd enn noen gang. Jeg husker ikke så mye, men vet jeg fikk hjelp av noen politi så jeg kunne fly hjem igjen. En ansatt fra sykehuset, samme person som jeg har nevnt over her, kom for å møte meg der flyet landet på Gardermoen. Jeg skjønte hva som kom til å skje, men hadde aldri sett for meg hvor ille det kunne bli.

For ett år siden var jeg tvangsinnlagt over hele sommeren. Jeg ble tvangsmedisinert. Jeg ble holdt fast, og truet med beltebruk. Jeg hadde nesten ikke mulighet til å være ute, men det gjorde ikke så mye for jeg var omtrent ikke i stand til å gå på grunn av medisineringen. Noe som også gjorde at jeg gråt en hel del. Det var tøffe tak.

Så hva er annerledes i år Eline?

Jeg er jo innlagt igjen, på samme stedet til og med. Men jeg er her frivillig. Jeg må jo ta medisiner mens jeg er her, men jeg har ingen tvangsmedisineringsvedtak. Det er heller ingen som holder meg fast og truer med beltebruk. Og så har jeg jo ikke lysende hender denne gangen.

Jeg tror jeg får hjelp nå før det går for langt. Jeg vil ikke miste meg selv. Jeg er fremdeles på leting. Jeg jakter enda på et svar. En slags sammenheng som vil kunne hjelpe, ikke bare meg, men også mange andre rundt meg.

Vil jeg noen gang finne svaret? Det er det ingen som vet.

Og det må jeg bare leve med.

Det fine med dette tilbakeblikket er at jeg selv kan se framgangen. Tenk på de endringene som har skjedd fra sommeren 2016 til sommeren 2017. Nå må jeg innrømme at jeg er veldig spent på sommeren 2018. Noen ganger tar man kanskje et stort steg fram, men man tar kanskje to steg bakover like etter. Jeg flytter stegene mine fram og tilbake hele tiden jeg. Men de er da hvertfall i bevegelse. Og en vakker dag. En jævla vakker dag så vil jeg treffe.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #psykose #innleggelse #sykehus #reise #elineredderverdenlitt

JEG TRENGER DEG

 

Jeg slår meg selv i ansiktet

Du er ekte Eline

Du finnes

 

Jeg dypper ansiktet i vann

Du må våkne Eline

Det er bare en drøm

 

Jeg slår hodet i veggen, det kjenner jeg

Hjertet slår raskt

Ta det med ro Eline, det går over

 

Jeg tar meg selv i ansiktet. Kjenner pulsen på halsen. Kjenner på magen. At den går ut og inn. Kjenner tyngden til lårene mine mot stolen. Kjenner føttene som fester seg mot gulvet. Og alle tærne. For de er mine. Er de ikke? De er ekte. Er de ikke?

Jeg har vært her før. Det vet jeg. Jeg tar på de hvite veggene. Men jeg kjenner meg ikke igjen.

Det er folk som vil hjelpe meg her. Det vet jeg. Folk som kjenner meg. Men jeg kjenner ikke de igjen. Det er som om de ikke finnes. Som om de er døde.

 

Jeg slår meg selv i ansiktet igjen

De er ekte Eline

De finnes

 

Jeg holder meg fast i stolen

Spenner alle muskler

Dette er ekte Eline, dette er virkelig

 

En ting er at jeg selv ikke er virkelig. Det kan jeg håndtere. Noe annet er det når folk meg ikke er virkelige. Det skremmer meg. Hva kan jeg stole på da?

Men det som virkelig knuser meg er at jeg ikke opplever mine aller nærmeste som virkelige heller. Venner, familie. De er ikke virkelige. Som om de er døde. Mennesker som jeg er veldig glad i, og som jeg vet er glade i meg, de finnes ikke lenger.

 

Vær så snill. Kom tilbake. Jeg trenger dere.

Vær så snill å komme tilbake Eline.

Jeg trenger deg.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #elineredderverdenlitt #psykose #innleggelse

HUSARREST OG FIRE HVITE VEGGER

Noen ganger, egentlig ganske ofte, gir jeg meg selv en god gammeldags husarrest. Det går rett og slett ut på at jeg sperrer meg selv inne, låser døren, og tvinger meg selv til å hold meg i ro. Dette har jeg forsøkt gjentatte ganger den siste tiden. Åpenbart har det ikke fungert. Den husarresten som jeg har nå er kanskje av en litt strengere form, men jeg er nødt til å gi det en sjanse. Jeg er nødt til å stole på de rundt meg, og at de vil meg vel. For dette skal ordne seg. Det vet jeg.

Hvis jeg skal prøve og sette på meg de psykiatriske brillene så kan jeg vel si at det som foregår med meg nå for tiden heter vel at jeg har en psykotisk episode. Jeg er ikke så redd for de ordene lenger. Det jeg er redd for er hva det gjør med meg. For første gang merker jeg det faktisk selv. Jeg merker selv at alt ikke er helt som det skal. Jeg kjenner at jeg holder på å miste meg selv, og jeg er klar over at det skjer. Det gjør så vondt. For ikke bare mister jeg meg selv. Jeg mister folk rundt meg også. Eller, jeg skyver de unna. Det er ikke meg.

Det var utrolig tøft, men jeg ba selv om hjelp denne gangen. Og hjelp det får jeg. Jeg har så lite lyst til å råtne inne på et sykehus. Jeg vil så gjerne ordne opp selv. Men jeg ser nå at min måte å ordne opp på ikke er helt heldig.

Du er nødt til å slappe av Eline.

Joda, jeg vil gjerne slappe av. Men hver gang jeg lukker øynene er det noen som sier at jeg burde vært et annet sted. Burde vært i London. Burde vært på Gardermoen. Burde lett mer. Burde jobbet hardere. For var det ikke et svar jeg skulle finne? Jo, det var det. Et svar som skulle hjelpe, ikke bare meg, men andre også. Kanskje finner jeg det til slutt. Hvis jeg bare leter hardt nok. Jeg vil jo bare redde verden. Litt.

Du er nødt til å ta medisinene dine nå Eline.

Joda, det ser jeg faktisk selv. Her er det noe som ikke helt stemmer. Jeg vil ikke bli skikkelig dårlig, så å ta litt medisiner for en periode er sikkert lurt. Det har jo hjulpet før. Men hver gang jeg skal svelge en tablett er det som om halsen snører seg sammen. Som om jeg føler det er gift. Dessuten har det vært vanskelig å huske på å ta det hver dag. Særlig i perioder hvor jeg ikke vet forskjell på opp og ned. Når tiden løper fra meg, og når jeg er ute dag som natt. Det hjelper heller ikke at jeg daglig leser om hvor skadelig det er med psykofarmaka. Ja, jeg er et selvstendig individ med egne meninger, men jeg er bare et menneske jeg også. Og jeg er kanskje ekstra sårbar nå.

Du er nødt til å sove Eline.

Joda, det må jeg nok. Jeg er ikke noe annerledes bygd enn andre. Hjernen min trenger også pauser. Jeg ser selv hvor viktig det er. Men det er ikke alltid det går, selv hvor hardt jeg prøver. Men dette finnes det også medisiner for. Så søvnen passer jeg på. Må bare huske på det. Men en gang var det noen som sa til meg at svarene var enklere å finne når det var mørkt. På natten. Når alle andre sover. Eller var det tankene mine? Kan jeg stole på dette?


 

Slappe av, ta medisiner, sove. Tre ting som det bør være ganske enkelt å få til. Enkle, kanskje basale ting. Men faen så viktig. Jeg må få det til nå. Jeg må. Jeg vil ikke kaste bort mer av livet mitt lenger. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #psykose #sykehus #innleggelse #elineredderverdenlitt

ET SISTE FORSØK

Jeg dro tidlig på morgenen. Noen sa jeg kanskje kunne finne henne igjen. Hun var jo norsk. En norsk dame i London. En eller annen gang kommer hun helt sikkert tilbake til Norge. Jeg vet jo ikke for sikkert at Gardermoen er flyplassen hun lander på, eller at det er akkurat i dag. Men jeg må prøve. Jeg må lete. En siste gang.

Et siste forsøk.

Trodde det ville hjelpe å dra ut en tur. Ut til folk jeg kjenner godt. Få litt ro og hvile. Men det viser seg at det bare gjorde vondt verre. Menneskene rundt meg er ikke virkelige de heller. Da er det bedre at jeg fokuserer på å lete. Slik at jeg kan bli ferdig med dette en gang for alle.

Et siste forsøk.

Det er jævlig slitsomt å holde på sånn her. Jeg har gjort det før og. Nå må jeg bare gi alt. Ordne opp. En gang for alle.

Et siste forsøk.

Nå eller aldri. Jeg orker ikke mer. Jeg er nødt til å bruke kreftene jeg har igjen. All energi må brukes på å fokusere. Hva er det jeg overser? Hva om det er en feil at jeg enda ikke er tilbake i London? Tenk hvis det er der hun er nå? Nei, hun kan godt være her og. Jeg må bare ha et våkent blikk. Åpne ørene.

Et siste forsøk.

Jeg vil jo egentlig ikke tilbake til London. Det blir veldig stressende. Og de rundt meg blir sinte. Nei, det er best om jeg finner ut av dette her.

Jeg orker ikke være redd lenger. Jeg vil ordne opp. Fokusere. En gang for alle.

Et siste forsøk.

Det kommer til å ordne seg. På et eller annet vis. Det vet jeg bare. For det skal ikke være sånn her. Det er noe som ikke helt stemmer.

Jeg har kanskje snublet litt. Men et par skrubbsår fra eller til gjør ingen ting. Det finnes plastre. Og jeg er ikke redd for blod. Nå gjelder det å fokusere. Ordne opp. En siste gang.

Et siste forsøk.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #reise #elineredderverdenlitt

TÅRENE PÅ OXFORD STREET

Hun la ikke merke til det der og da, men hun hadde faktisk aldri vært mer ensom.

Hun la ikke merke til det der og da, men hun hadde faktisk aldri vært mer redd.

Ting var ikke virkelig. Folk var ikke på ekte. Det var som om menneskene rundt henne var døde.

Tankene raste i en fart raskere enn noen sinne.

Det går faktisk an å være alene med så masse mennesker rundt seg. Det oppdaget hun nå. Og det gjorde vondt.

Enkelte ble sinte på henne. Hun ble enda mer redd. Best å holde seg unna. Best å fokusere. Må ordne opp.

Men det gjorde vondt.

Livet gjør vondt.

Hun trodde en stund at hun ikke var virkelig. At hun ikke var på ekte. At hun ikke fantes. Men hun hadde vært blind. Hun er ekte. Hun finnes. Enkelte rundt henne er ikke på ekte. Enkelte rundt henne finnes ikke. Som spøkelser.

Det kan virke skummelt. Men det er ikke noe problem. Så lenge hun holder hodet over vann. Så lenge hun holder fokus. Det vil ordne seg.

Det er best hun er alene til hun finner ut av det.

Men man er jo alene når folk rundt en egentlig ikke finnes.

Det er best hun er alene til hun finner ut av det.

Hun skal ordne opp.

Hun sto jo der. Hun kjente føttene på bakken. Hun kjente bakken vibrere på grunn av undergrunnen. Hun sto jo på en av verdens mest trafikkerte gater. Var det virkelig? Hun visste ikke. Derfor gråt hun.

Men det kom til å ordne seg. Det visste hun.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #london #reise

PÅ TIDE Å LETTE PÅ VINGENE IGJEN

Føleri følera.

Alle disse følelsene. Lite visste jeg at de var kommet for å bli. De er ikke farlige. De kommer bare i forskjellige doser. Noen ganger kommer de på besøk når du minst aner det. Men som gjester flest, så drar de igjen. Det er bare ikke alltid de husker å ta med seg alle tingene sine. Noen ganger blir det igjen en jakke, eller et skjerf. Da er det kanskje ikke alltid man vet hvor man skal gjøre av disse tingene. Kanskje tar man vare på de. Eller kanskje man leverer de der de hører hjemme. Kanskje tenker man ikke over det en gang.

Jeg for min del har en egen eske med gjenglemte ting. Jeg samler på de. Det virket som en god ide i begynnelsen, men esken blir stadig fullere. Nå er esken full, og jeg kjenner ingenting.

Du vil finne sammenhengen, sa de. Det spiller ingen rolle hvordan, så lenge du finner fram.

Det var da jeg forsto at dette er viktig. Det er ikke sikkert det behøver å ta så lang tid, men det får ta den tiden det tar. Men hva er egentlig tid?

Vet du hvilken dag det er i dag Eline?

Nei.

Vet du hva klokken er Eline?

Nei.

Tid er kontroll av eksistens. Fødsler. Bursdager. Dødsfall. Livet. Men hvis dette egentlig ikke er ekte, trenger vi da tiden?

Det går sikkert bra, men det er lurt å være på den sikre siden. Det viktigste nå er at jeg ikke overser noe.

Jeg husker ikke helt hva som har skjedd, men jeg vet at jeg har hatt det bra. Eller, jeg tror det hvertfall.

Jeg sier ja til ting for å føle meg virkelig igjen. For jeg vet rett og slett ikke om jeg er virkelig. Kanskje spiller det ingen rolle.

Det er som om alt rundt meg er iscenesatt og at jeg bare spiller en rolle i en film. Så ser jeg litt på filmen i etterkant. Noen ganger ler jeg. En sjelden gang gråter jeg. Men de aller fleste gangene blir jeg redd. For jeg kjenner ikke dette.

Jeg er en fremmed. En fremmed i egen kropp. Eller er det min kropp? Jeg vet faktisk ikke lenger.

Men det finnes en sammenheng. Jeg vet det. Det gjelder bare å ikke gi seg.

Det er på tide å lette på vingene igjen. 

 

#psykiskhelse #psykiatri #tanker #livet