HADDE ALDRI TRODD

 

Hadde aldri trodd

At luften kunne føles så ren

At sommerfugler kunne kjennes så bra

 

Hadde aldri trodd

At nyklippet gress kunne lukte så godt

At fugler kunne kvitre så høyt

 

Hadde aldri trodd

At en ukjent klem kunne varme

At et forsiktig blikk kunne gi trygghet

 

Hadde aldri trodd

At en følelse kunne viske vekk tid og sted

At tiden kunne fly så fort

 

Hadde aldri trodd

At jeg måtte miste meg selv for å finne svar

At jeg måtte lete dag og natt

 

Hadde aldri trodd

At jeg så raskt kunne forsvinne

At det kunne føles så fint

 

Hadde aldri trodd

At jeg skulle få oppleve så mye

At folk kunne bli glad i meg

 

Hadde aldri trodd

At jeg skulle være så heldig

 

Men det er jeg

 


 

#psykiatri #dikt #psykiskhelse #poesi #søndagsfølelsen

SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL II


 

For et engasjement. Jeg blir helt imponert over nysgjerrigheten som finnes der ute, og jeg takker både kjente og ukjente for spennende spørsmål. Igjen, takk for at du tok deg tid. Takk for nysgjerrigheten din. Her kommer svarene på del II.

Når er du lykkeligst?

– Jeg er uten tvil lykkeligst når jeg er rundt de menneskene jeg er glad i.


 

Studerer du fortsatt?

– Nei, jeg studerer ikke lenger. Det er både sårt og fint. Drømmen var lenge å bli sosionom. Derfor startet jeg å studere sosialt arbeid høsten 2013, men ble syk allerede påfallende vinter. Tiden siden da har det vært en real berg og dalbane med heftige runder på sykehus. Dette resulterte til slutt i at jeg måtte avslutte studiet. Det vil si, jeg måtte avslutte, eller så hadde skolen avsluttet det for meg. Så får vi se hva fremtiden bringer. Jeg er optimistisk hvertfall. Nå er jo alle muligheter åpne.

Beskriv en perfekt dag.

– Stå opp tidlig. Gjerne før fuglene fiser. Drikke minst 3 kopper kaffe. Knekkebrød med gulost. Høre på radio, alltid P3. Gå en tur i frisk luft. Sitte på kafe. Treffe noen jeg er glad i. Gjøre noe meningsfullt, som å skrive, lese, dra på et foredrag.

Du skriver mye, men hvilken tekst er du mest fornøyd med?

– Jeg er nok aller mest fornøyd med teksten Jeg så hun satt der. En tekst som beskriver min opplevelse av tvangsmedisinering. En tekst som ble til min første kronikk i en avis. En kronikk som førte til en telefon fra statsministerens kontor, og til et besøk dit. Det ble et veldig tydelig bevis for meg at språk er makt. Lite visste jeg, da jeg satt på rom 10 og gjorde notater i dagboken min, at de samme linjene skulle føre til en samtale med statsministeren.

Har du andre “hjertesaker” enn psykisk helse? I så fall, hva?

– Selv om psykisk helse er min kampsak, så engasjerer jeg meg også for andre ting. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien, men jeg har også en del erfaring fra å være under barnevernet. Jeg skrev noe om dette i innlegget Løvetannbarn. Jeg engasjerer meg veldig for et bedre barnevern. Et vern som er til for barnets beste. Jeg er også veldig engasjert i skolen. Jeg husker jeg skrev mitt første innlegg til Aftenposten som 17-åring om tilpasset opplæring. Jeg har alltid vært opptatt av at man må møte mennesker der de er. Det må til hvis man skal få til en framgang. Det er min mening.

Vil du ha barn en gang i fremtiden?

– Jeg tenkte nok lenge at jeg ikke ville ha barn. Jeg har vært redd for at jeg ikke vil være en god nok forelder. Hvordan kan jeg, med alle de utfordringene mine, kunne ta vare på et lite barn. Hvordan kan jeg kunne ta vare på et annet liv når jeg ikke engang kan ta vare på mitt eget? Det er tanker jeg har hatt. Jeg har også hørt andre advare meg mot å få barn på grunn av diagnosen min. Det hjalp ikke akkurat. Men nå vet jeg at ting er annerledes. Nå vet jeg at mine arr tvert i mot gjør meg mer rustet. Jeg er sikker på at jeg en vakker dag vil bli en sterk og flott mor full av empati. Så ja, jeg vil ha barn en gang i framtiden.

Hva er din yndlingsreklame?

– Reklamen for fosterhjem. Den gikk en stund på TV2 tror jeg. Vi blir kjent med en liten gutt som ikke har mat i matboksen sin på skolen. Mens han er ute en tur fyller resten av klassen opp boksen med all slags mat, grønt og frukt. Ikke ofte jeg gråter av ting jeg ser på TV, men dette knuser hjertet mitt hver gang.

Hva er ditt beste og verste minne fra innleggelsene dine?

– Mitt verste minne fra innleggelsene mine må være de gangene jeg ble beltelagt i 2015. Finnes mye vondt man kan oppleve i psykiatrien, men dette ga traumer. Mitt beste minne er nok 25-årsdagen min. Bursdagen som ble feiret på en akuttpost med kake, sang og dans fra personalet.

Hvordan var din psykiske helsetilstand da du gikk på grunnskolen og videregående? Hvis du slet da, fikk du god hjelp?

– Jeg pleier å si at jeg debuterte psykiatrisk som 16-åring. Det var på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående at jeg ble kjent med begrepene angst og  depresjon. Jeg fikk hjelp for det, og brukte litt lenger tid på skolen. Men jeg fullførte. Det tok tid, men jeg ble bedre igjen og jeg hadde en lang stabil periode etter dette. Jeg jobber med et innlegg om mitt første møte med psykiatrien nå.

Hva er det beste reisemålet du har besøkt?

– Jeg er så privilegert at jeg er rimelig bereist. Jeg var med på en tur til Tanzania høsten 2013. Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme. Jeg gjorde fra meg i hull i bakken, dusjet med hjelp av en pose festet i et tre, og sov ute i bushen med lyden av hyener i bakgrunnen. Likevel vil jeg si at mitt aller beste reisemål har vært Toscana. Får du sjansen til å besøke den lille landsbyen Lucca, så gjør det. Vakrere landskap skal du lete lenge etter. Jeg forelsket meg helt i vingårdene, oliventrærne, den gode maten, solnedgangen, og den varme vinden. Dit skal jeg tilbake.

Hvis du skulle levd i en annen tid, hvilken skulle det vært og hvorfor?

– Elsker spørsmålet! 80-tallet. Definitivt. Pastellfarger, skulderputer, disco-kuler, Modern Talkning. I say no more.

Hva var drømmeyrket ditt da du var liten?

– Hva vil du bli når du blir stor da Eline? Jeg skal bli flyvertinne, sa jeg, mens jeg pent øvde på å vise de rundt meg nødutgangene. Jeg øvde også på å servere kaffe og te. Jeg husker dette faktisk veldig godt. Som liten var jeg heldig som hadde flydd en del. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg så opp til flyvertinnene. Jeg syns de var så vakre, og at de hadde så fine drakter. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bli akkurat som de.

Hva gjør oppmerksomheten i den digitale offentligheten med deg? Har den en funksjon?

– Dette er et veldig interessant og viktig spørsmål. Oppmerksomhet kan jo være fint det. Men alt med måte, er det noe som heter. Oppmerksomhet kan gi en rus det og, i likhet med for eksempel alkohol. Jeg var nok ikke så bevisst på det i starten, og det ble kanskje litt mye. Nå som jeg har fått ting litt på avstand tror jeg at jeg har et mer avslappet forhold til det. Men jeg tror absolutt at oppmerksomhet i den digitale offentligheten har en funksjon. I mitt tilfelle har det gitt meg mer tro på meg selv. Jeg har fått bekreftelser på at det jeg gjør er bra, og har kjent på at det har føltes godt. Mestringsfølelse er noe jeg har savnet i lang, lang tid. Den har nå kommet tilbake.

Har du angret på at du startet bloggen?

– Nei, overhode ikke. Det at jeg startet denne bloggen september 2016 har kun vært positivt for meg. Jeg har åpnet meg mer. Det har hjulpet folk rundt meg til å forstå meg bedre. Og det har klart åpnet dører for meg. Lenge følte jeg meg ubrukelig, og jeg følte ikke mestring noen plass. Mitt liv var sykehus. Bloggen har gitt meg mer troen på meg selv. Det har også utvidet nettverket mitt, noe jeg virkelig setter pris på. Det finnes så mange bra mennesker der ute.

Hvordan er behandlingssituasjonen din nå når du ikke skal på den langtidsposten? Får du hjelp hjemme/poliklinisk?

– Behandlingssituasjonen min nå som jeg ikke er innlagt på sykehus er veldig fin, etter min mening. Jeg er så heldig at jeg har samme behandler nå som da jeg kom inn i systemet i 2013. Vi har en veldig god kjemi, noe jeg er veldig glad for. Behandlingen går i hovedsak ut på samtaler. Noen ganger på poliklinikken, men ofte ute et annet sted da jeg heller foretrekker det. Vi kan snakke om alt mulig rart. Jeg ser på behandleren min mer som en personlig rådgiver enn som en behandler. I tillegg er det jo noe medisinsk oppfølging.

Hvordan ser du på innholdet i psykosene dine når du har kommet ut av psykosen? Skjønner du reaksjonene til noen av de rundt deg? Prater du med dem om det som har skjedd?

– Dette var et vanskelig, men viktig spørsmål. Helt ærlig så prøver jeg å ikke tenke på det så mye. Som om jeg heller ønsker å skyve det vekk. For det er jo ubehagelig. Det skremmer meg sånn at jeg kan bli så dårlig at nesten prøver å ufarliggjøre det. Forsvarsmekanisme. Men det er et faktum at jeg har en alvorlig psykisk lidelse som jeg er nødt til å ta på alvor. Derfor snakker jeg mye om dette med behandleren min. Vi forsøker å forstå hva som har skjedd, hvor det bikket over, for å kunne forhindre en eventuell ny sykdomsepisode. Når det gjelder de rundt meg så har jeg ingen problemer med å forstå at det kommer ulike reaksjoner. De fleste blir redde for meg. Noen trekker seg unna, noen føler kanskje de må passe veldig for meg, mens andre blir sinte. Dette er vanskelig, men viktig å snakke om. Jeg er nok ikke den enkleste å snakke med når ting står på som verst, men jeg er fortsatt Eline. Uansett har jeg erfart at det har vært til hjelp å snakke om ting i etterkant. Bedre sent enn aldri. Det er viktig, ikke bare for meg, men også for de rundt. En sykdomsepisoden rammer ikke bare den som står midt opp i det, men også de rundt.

Går du på noen medisiner nå? Syns du det er for mye press på dette i psykiatrien, eller ser du at mange også kan ha nytte av å bruke psykofarmaka?

– Dette spørsmålet fortjener et eget innlegg til svar. Kanskje skal jeg få til det. Medisiner er ikke mitt favorittema, av ulike grunner, men jeg skal forsøke og gi et kort svar her. Ja, jeg går på medisiner nå. Jeg har prøvd meg uten flere ganger. Det ender på sykehus hver gang. Jeg er rimelig sta av meg, men noen ganger må man kaste inn håndkleet. Ja, det er definitivt mye press på medisiner i psykiatrien. Det kan jeg si med sikkerhet, for jeg har hørt mange si at de opplever det samme. Likevel ser jeg at noen har nytte av psykofarmaka. Men dette er ikke noe ja/nei-spørsmål. Dette er ikke et svart/hvitt-bilde. Det jeg er opptatt av er at pasienten selv får være med på å bestemme hva som skal tilføres egen kropp. At pasienten blir hørt, og at det er god informasjon om det bestemte medikamentet. Om virkninger og bivirkninger. Dette har manglet i min sykehushistorie. Dessverre har jeg fått oppleve medisineringens tunge bakside opp til flere ganger. Dette har jeg skrevet litt om tidligere, men jeg tenker jeg godt kan skrive litt mer om det senere. Det er et tema som engasjerer mange. Kanskje ikke så rart fordi det angår så veldig mange andre enn meg.

Har du bedt om innleggelse på åpne poster før? Kunne du tenke deg f. eks en brukerstyrt seng på et DPS?

– Ja, det har jeg gjort. Men jeg har vært såpass dårlig at dette dessverre ikke har vært mulig. Når det er sagt så har jeg hørt mange snakke varmt om denne ordningen. Det beste er jo å kunne kjenne etter selv når man trenger hjelp, og at man får den hjelpen man trenger da. Ikke vente til det har gått så langt at man må fatte et tvangsvedtak for hver eneste handling.

Har du og dine nærmeste laget noen kriseplan for hva du kan gjøre neste gang du evt. blir syk?

– Ja. Den siste uken jeg var lagt inn sist brukte vi en del tid på å lage en mestringsplan. Jeg har vært med på en slik utarbeidelse tidligere, men det lille papiret har en merkelig tendens til å støve vekk i en skuff. Derfor har jeg denne gangen lagt mestringsplanen et sted som gjør at jeg kan ta den fram når jeg blir usikker. Mine nærmeste vet om den. Behandleren min er også flink til å ta den fram når hun tenker det er nødvendig. Vi vil jo alle at jeg skal holde meg så stabil som mulig.

Hvor lenge har du levd med Schizoaffektiv lidelse, og hvordan føltes det å bli stilt diagnosen? Hvordan fant du/dere ut at det kanskje var noe galt?

– I 2014 hadde jeg min første lengre innleggelse. Jeg ble innlagt for en manisk episode. Jeg sov ikke, spiste ikke, og hadde masse energi. Den gang ble jeg diagnostisert med bipolar type 1. Da jeg ble skrevet ut gikk det ikke lang tid før jeg ble innlagt på nytt, da med psykotiske symptomer. Jeg så ting som andre ikke så, jeg trodde jeg hadde magiske evner, og jeg hørte ting andre ikke hørte. Dette gjentok seg en del ganger, og det ble foreslått at jeg skulle gjennom en lengre utredning. Denne utredningen resulterte i at jeg fikk diagnosen schizoaffektiv lidelse i 2015. For min del kan man kalle det hva man vil. Det er klart at det kan virke skremmende å få en psykoselidelse. Men vi møter alle på et eller annet i løpet av livet. Og psykiske lidelser er like vanlig som somatiske. Jeg hadde problemer. Jeg trengte hjelp. Og hjelp fikk jeg.


(Foto: KK)

Har du noen gang møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien? Har du i så fall hatt nytte av å prate med den/de?

– Jeg har møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien. Min opplevelse var at det var veldig nyttig. Det er alltid godt å snakke om noen som har vært igjennom litt av det du har, og som forstår deg på en dypere måte enn de som har lest seg fram til ting.

Hva skal til for at du føler du har lykkes i livet?

– Hvis jeg kan våkne hver dag å glede meg til en ting. Det trenger ikke være så stor ting. Kanskje spise en god frokost. Kanskje gå en tur. Kanskje ringe en venn. Da har jeg lykkes. Å lykkes i livet betyr ikke at man ikke besøker sykehuset innimellom. Det betyr ikke at man ikke gråter seg i søvn noen ganger. Det betyr heller ikke at man seiler problemfritt gjennom utdanning og jobb. Det vet jeg nå. Jeg har lykkes i livet når jeg klarer å ta vare på meg selv og de rundt meg.

Hvor ser du deg selv 10 år frem i tid?

– 10 år fram i tid er jeg 36 år gammel. Hjelp. Det var rart å tenke på. Jeg elsker byen jeg bor i nå, og håper at Oslo fremdeles vil være mitt hjem i 2027. Jeg har fremdeles de samme gode vennene mine. Jeg er nesten symptomfri, men hilser på min behandler en gang i ny og ne. Om 10 år har jeg fast jobb, og kanskje en liten familie.

Hvis du kunne spurt oss leserne om hva som helst, hva ville det vært?

– Å, jeg har så mye jeg lurer på. Hvem er du? Hva gjør deg glad? Hva engasjerer deg? Hva ønsker du å lese om? Kan vi bli kjent? Jeg lurer ofte veldig på hva som skjuler seg bak tastaturet på den andre enden. Jeg drømmer faktisk om å invitere blogglesere på en bli-kjent-fest hjemme hos meg. Ville du kommet?

#spørsmålsrunde #psykiatri #psykose #psykiskhelse
 

DEN FREMMEDE MANNEN MED BRILLER

Det var søndag kveld. Jeg hadde stirret på snøen som så lett falt på bakken i sikkert en time. Det så fint ut. Jeg ville ut å kjenne på snøen. Kjenne om den var kram. Kanskje jeg kunne lage snømann. Jeg var urolig så jeg fikk mast meg til en luftetur. En av pleierne var med meg. Vi gikk runder rundt sykehuset. Snøen var ikke kram. Den var lett som fjær. Lufta var skarp og ren. Jeg pustet inn luft som om jeg ikke hadde mer oksygen i lungene mine og trengte påfyll. Selv om jeg ikke var spesielt glad i sykehusområdet måtte jeg innrømme for meg selv at det var spesielt fint denne kvelden her.

Det gikk en mann forbi. En fremmed mann. Jeg la merke til at han hadde briller. Jeg snudde meg etter han. Han snakket til meg. Jeg var helt sikker på at jeg hørte noe. Han hadde en viktig beskjed til meg. Jeg var overbevist.

Jeg stoppet opp og stirret bak etter mannen. Han gikk videre i ganske raskt tempo.

Hva skjer nå Eline? Pleieren som fulgte meg ute stoppet opp og så på meg. Jeg sa hva jeg tenkte. At den fremmede mannen prøvde å si noe til meg. Pleieren sa hun ikke hadde hørt noen ting.

Vi gikk videre, men jeg klarte ikke legge fra meg tanken på at den fremmede mannen med briller skulle si noe viktig til meg. Kanskje han visste noe om kodene. De viktige kodene som jeg måtte finne ut av. Ja, han var nødt til å ha informasjon til meg.

Vi hadde akkurat rundet bygget for andre gang da jeg så den fremmede mannen med briller igjen. Jeg spurte pleieren om jeg burde snakke med han, men hun rakk ikke å svare før jeg henvendte meg til han.

Unnskyld! Unnskyld, men prøvde du å si noe til meg nå nettopp? Sa jeg mens jeg speidet mannen opp og ned. Nei jeg gjorde ikke det, sa mannen. Jeg syns nemlig at du prøvde å fortelle meg noe i ste skjønner du, jeg er sikker på at jeg hørte noe, fortsatte jeg. Nei jeg snakket med noen andre der borte for litt siden, sa mannen og pekte i en annen retning. Kanskje jeg snakket litt høyt bare, det beklager jeg, sa den fremmede mannen med briller.

Jeg stusset over svaret hans, men pleieren og jeg gikk videre. Tankene raste.

Det var jo kjemperart, sa jeg til pleieren. Hun så på meg og var stille en stund før hun sa, men Eline, så du ikke hvor forbauset han ble da du snakket til han?

Jeg la ikke merke til det. Jeg tror han løy. Faktisk er jeg ganske sikker på at han skjuler noe. Han prøvde å snakke til meg, og han vet noe om disse kodene. Kanskje jobber han hemmelig for politiet, sa jeg mens jeg gikk i et enda litt raskere tempo.

For meg virket han bare som en helt vanlig mann som var ute og gikk tur, sa pleieren.

Jeg ristet på hodet. Jeg sluttet å gå og ble stående stille en stund. Hva tenker du på Eline? Spurte pleieren. Det er mye som tyder på at han holder på informasjon jeg burde ha. Jeg tror jeg må finne han igjen slik at jeg kan få svar, sa jeg bestemt.

Jeg tror ikke det er noen god ide Eline. Faktisk så tenker jeg vi bør gå inn igjen nå, så kan vi snakke litt om det der. Jeg tenkte så det knakte, men gikk med på det. Jakken forble på, selv om vi var inne igjen. Jeg hadde ikke tid til å ta den av. Dessuten skulle jeg jo ut igjen å finne den fremmede mannen med briller. Jeg ble gående frem og tilbake ved vinduet for å speide etter han.

Jeg sa jeg ville ut igjen for å finne han. Jeg resonnerte meg høyt frem til hvorfor det var den beste løsningen. Jeg husker kanskje ikke så godt hvordan han så ut, men jeg la merke til at han hadde briller, så jeg finner han nok, sa jeg.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #vrangforestilling #sykehus #innleggelse

 

DEN BERØMTE BALANSEN

Nå holder du på å bli syk igjen Eline, var det noen som sa til meg. Jeg har ikke vært utskrevet fra sykehuset en uke engang.

Det er ikke alltid jeg klarer å følge like godt med, men jeg husker godt siste samtalen jeg hadde før jeg slapp ut i det fri igjen. Rutiner, rutiner, rutiner. Søvn, mat, hvile, og litt aktiviteter. Du må finne balansen Eline. Balansen, tenkte jeg for meg selv. Hva er det? Jeg har danset ballett i flere år og syns jeg har opparbeidet meg en rimelig god balanse etterhvert. Men mye sier meg at det ikke var denne balansen legen snakket om.

Jeg hører om den stadig vekk. Stadig flere søker balansen i livet. Men hva innebærer det da? Og hvordan ser den ut? Jeg vet like godt som alle andre at jeg trenger både søvn, mat, hvile, og aktiviteter i livet mitt. Men hvor mye av hva? Vi er jo bygd forskjellig. Selv om jeg spiser 10 knekkebrød med gulost til frokost hver dag så betyr ikke det at det passer for alle. Er det her den berømte balansen kommer inn? Vel i så fall leter jeg enda.

Jeg prøver så godt jeg kan. Vekkerklokken står på det samme hver morgen, og jeg forsøker å legge meg til samme tid hver kveld. Dette gjør jeg fordi jeg har hørt det er lurt med en god døgnrytme. Ikke like lett å få til bestandig. Noen ganger vil pulsen bare ikke roe seg, og det er rett og slett vanskelig å lukke øynene. Litt sånn har det vært i det siste.

Ja ja, mer tid til å lete etter den berømte balansen. Ok Eline, måltider. Fire faste om dagen. Det kan du klare. Det er sunt for kropp og sinn, det vet du. Bra plan, men det holdt i to dager. Oi, nå har det gått 8 timer og du har glemt å spise Eline. Men jeg er ikke sulten. Dette går fint. Dessuten skjer det så mye spennende jeg ikke vil gå glipp av. Det går bra.

Ja ja, mer tid til å lete etter den berømte balansen. Jeg legger meg stadig ned på sofaen for å meditere litt. For å lytte til kroppen og hvordan den har det. Skal visst være sunt og bra det og. Jeg lukker øynene. 2-3 sekunder. Lukker de opp. Nok nå. Spretter opp fra sofaen som en rakett.

Nei, jeg får heller gå ut å lete etter den berømte balansen.

Aktiviteter ja. Det skal være bra. Må huske og trene. Det er sunt. Tror jeg melder meg på et klatrekurs. Klatring 2 dager i uken. Det blir bra. Det har jeg tid til. Det vil sikkert hjelpe på balansen. 

Så må jeg gjøre noe viktig for samfunnet. Jeg blir besøksvenn 1, 2, 3 personer i uken. Det blir nok bra. Det må da gi balanse. Si ja til ting Eline. Det er bra. Jeg tror jeg slenger på et kurs hos Røde Kors i tillegg for sikkerhetsskyld.

Så må jeg jo ikke glemme og være sosial. Du bør utvide ditt sosiale nettverk Eline. Ja, det burde jeg. Så da gjør jeg det. Kafebesøk, turer i skogen, quiz. Så mange fine mennesker det finnes. Dette føles godt. Dette er bra. Nå gjør jeg noe riktig.

Men hvor er den berømte balansen? Den som alle snakker om, men som ingen vet hvordan ser ut. Og hvorfor skjelver beina mine? Hvorfor gråter jeg uten grunn?

Eline, du er nødt til å ta en pause nå. Ta medisiner, spis, og sov. Klar tale. Men hva med balansen da? Hvis ikke jeg finner den, finner den meg?

 

#psykiatri #psykiskhelse #balanse

TVANG VS FRIVILLIGHET

Den beste hjelpen jeg har fått har faktisk vært under tvang. Det er utrolig at dette kommer fra meg. Men etter å ha vært innlagt frivillig over en periode ser jeg virkelig forskjellene, selv om det selvsagt er fordeler og ulemper med begge deler. Jeg vil påstå at jeg har vært like syk når jeg har vært innlagt på tvang som når jeg har vært lagt inn frivillig. Det jeg lurer på nå er om frivillighet alltid er forsvarlig.

En gang jeg var lagt inn på tvang fikk jeg beskjed om at forskjellen ikke var så stor, at jeg ikke skulle tenke så mye på det fordi det kun var ordet som var annerledes. Behandlingen ville bli den samme. Det vet jeg nå at ikke stemmer. Jeg tror det ble sagt for å berolige ei jente som i utgangspunktet var veldig redd for tvang og unødvendig maktbruk.

Forskjellen på tvang og frivillighet er enorm og kan få store konsekvenser. Man får en mye større frihet når man er lagt inn frivillig. Det er det ingen tvil om. Den friheten tålte ikke jeg. Den gjorde meg dårligere enn jeg i utgangspunktet var. Jeg følte meg mer forvirret og mer stresset, blant annet på grunn av alle valgmulighetene. Mulighetene var mange, og jeg endte opp med å ta dårlige valg for meg selv. Det ser jeg nå. Jeg ble lagt inn på tvang under en uke etter mitt frivillige opphold, der jeg ble skrevet ut med psykotiske symptomer. Jeg mistenker at slik den frivillige hjelpen ble utført opprettholdt psykosen min.

Jeg tror at det frivillige oppholdet på sykehuset kunne vært kortet ned betraktelig dersom det hadde blitt brukt noe tvang. At jeg sier det, som har vært sånn i mot bruk av tvang, det sier en del. Men husk at det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg. Det viktigste for meg er faktisk ikke hvilken paragraf jeg er under. Det aller viktigste er om hjelpen jeg mottar gjør meg bedre.

Må det være tvang eller frivillighet? Må det være full pakke med beltelegging, tvangsmedisinering og innesperring, eller full frihet med masse valgmuligheter? Må det være så sort/hvitt? Jeg tror ikke det. Vi mennesker trenger nyanser. Livet er ikke sort/hvitt, det finnes mange ulike grå nyanser fra den ene enden av skalaen til den andre.

Man behøver ikke nødvendigvis miste seg selv helt på tross av at man er innlagt på tvang. Det vet jeg, for jeg har selv erfart det. Man kan fremdeles medvirke. Man har fremdeles en rett til å bli hørt. Selv om dette er noe alle burde være klar over så virker det ikke alltid slik.

Tvang har for meg betydd overføring til langtidsavdelinger. Tvang har betydd tvangsmedisinering, beltelegging, fastholding. Og det har betydd mye redsel og desperasjon.

Men det har også betydd at jeg har blitt ivaretatt. Det har betydd at jeg har blitt trygget, og at jeg har sluppet kontrollen. Igjen, det handler om måten tvangen blir utført på. Blir det gjort på en trygg og forsvarlig måte, i henhold til loven, så kan faktisk pasienten sitte igjen med både autonomien og verdigheten i behold. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Kan frivillighet gjøre pasienter sykere? Ja. Akkurat på samme måte som tvang kan det. Det er uansett hjelp det er snakk om. Og da handler det om måten hjelpen utføres på. Vi mennesker er ulike med ulike behov. Det skulle jeg ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av. Vi trenger individuell behandling uavhengig av diagnose.

Da jeg var innlagt frivillig fikk jeg ofte høre ting som, du er jo her frivillig så vi kan ikke nekte deg å gå ut. Eller, du er innlagt her frivillig så du bestemmer selv. Det er sant, jeg var innlagt frivillig. Men det viste seg med tiden at den behandlingen jeg fikk ikke var tilstrekkelig. Så kan man jo bare lure på hvorfor. Enkelte påstår at frivillighet blir det samme som likegyldighet. Det nekter jeg å gå med på. Ser jeg tilbake så kan jeg kanskje tenke slik selv, men igjen ? det hele handler om hvordan selve hjelpen blir gitt.

Jeg er sikker på at behandlingsapparatet møter mange ulike etiske dilemmaer hva angår tvang/frivillighet. Naturligvis. De må ta hensyn til pasientens beste. De må forholde seg til pårørende, til sykdomsbildet, til hva som er forsvarlig, og selvsagt også lovverket. Og det er jo ikke én person som sitter og bestemmer alt, det er flere inne i bildet som skal mene noe om den bestemte pasienten. Heldigvis.

Men er ikke det viktigste at pasienten får rett hjelp til rett tid? Hvem skal da bestemme hva som er rett? Sykepleierne? Overlegene? Spesialistene? Pårørende? Eller pasienten selv?

Det er jo disse tingene jeg er så opptatt av. Det er en grunn for at jeg bruker meg selv som eksempel. Det er en grunn for at jeg går ut offentlig med mine erfaringer knyttet til psykiatri og tvang. Ikke bare for å belyse det som ikke fungerer så bra, men også for å få fram det som faktisk fungerer. Og igjen, dette er ikke noe sort/hvitt bilde. Vi er nødt til å se nyansene.

Så hvor langt skal man tøye strikken for å bevare et menneskets autonomi? Er det når det står om fare for liv? Er det når pasienten reiser rundt i verden på psykotisk grunnlag på jakt etter svar? Jeg vet ikke. Jeg er ingen spesialist. Jeg er bare et menneske med en del erfaringer.

Er det mulig å bevare autonomien selv om man er underlagt tvang? Ja, det vet jeg at det er. Det hele kommer an på hvordan tvangen blir utført. Vi kan ikke ha det sånn at det enten blir full autonomi eller full paternalisme.

For hva kan bli konsekvensene? I mitt tilfelle har jeg mistet tid. Dyrebar tid. Jeg har mistet venner. Jeg har måttet avslutte studiene. Og jeg tilbringer forferdelig mye tid bak låste dører.

Jeg er bare en pasient. En av mange. Men jeg er først og fremst et menneske. Jeg er et menneske med erfaringer jeg gjerne vil dele. Forhåpentligvis kjenner noen seg igjen i problematikken. Og forhåpentligvis kan man bruke noe av dette til å få til endringer. Positive endringer.

Jeg sier det igjen. Det er ikke tvangen som er problemet. Det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.


 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang #innleggelse #frivillighet #sykehus