NÅR JEG FINNER VEIEN HJEM

 

Å bo i egen kropp er ingen enkel sak

Prøv det den som tør

 

Jeg tør ikke

Ikke nå

 

Når jeg finner veien hjem vil alt blir bra

Ting vil falle på plass

 

Å strekke ut en hånd kan føles godt

Men å ta i mot en kan være vanskelig

 

Jeg tør ikke

Ikke nå

 

Når jeg finner veien hjem vil alt bli bra

Da kan jeg slutte og lete

 

Å gå seg vill kan være skummelt

Men selv når mørket faller finnes det lys

 

Å ta plass i denne verden kan være utfordrende

Men alternativet gjør vondt

 

Jeg tør

Jeg tør nå

 

Jeg ser med øynene lukket

Jeg snakker med munnen igjen

Jeg skal finne veien hjem

 


 

#psykiatri #psykiskhelse #dikt #psykose #innleggelse #sykehus
 

PÅ TIDE Å KOMME SEG HJEM

Det må være et eller annet jeg ikke helt forstår. Det ser ut til at andre her tar dette oppholdet som en slags ferie. Folk slapper av i sofaen, leser bøker, spiller spill. Og det ser ut til at de nyter det. Jeg forstår det bare ikke. Nå er det selvsagt noen som er her frivillig, det har kanskje litt å si om man ønsker å være her selv. Jeg gjør jo ikke akkurat det. Så klarer jeg ikke slappe av i sofaen, lese bøker, eller spille spill heller. Jeg blir så forbanna rastløs. Bare jeg setter meg ned kan jeg kjenne tårene presse på.

Mens jeg sitter her på stua kan jeg høre klokken på veggen tikke. Lyden av sekundviseren er så intens at den borrer seg inn i ørene mine. Det kunstige lyset i taket er så hvitt og skarpt at jeg myser. Jeg må blunke noen ekstra ganger enn hva jeg ellers ville gjort. I tillegg er det en intens lukt av te som fyller hele rommet. Jeg tror aldri jeg kommer til å drikke te igjen etter dette oppholdet.

Jeg ser rundt meg og studerer kunsten som er hengt opp på veggene. Foran meg henger et bilde av en svart sommerfugl i bur. Jeg trodde sommerfugler flest hadde farger, og jeg trodde hvertfall de skulle være ute i det fri. Kanskje en merkelig form for humor sykehuset har. Bildet som henger ved siden av meg er av en gutt som gråter ved siden av en hest. Jeg vet ikke helt hva slags assosiasjoner det er ønsket at jeg som pasient skal få, men jeg kan vel si det at det ikke er av det gode slaget.

Ellers så ligger det strikketøy strødd rundt overalt. Som en slags påminnelse om tvangsstrikkingen jeg ble utsatt for sommeren 2014. Den sommeren som resulterte i over 20 psykiatriluer. Så ligger det puslespill på bordene. Ikke søren om jeg bidrar på det feltet der. Det har jeg hverken lyst eller tålmodighet til.

Det viktigste er vel kanskje hvordan man har det, ikke hvordan det ser ut rundt en. Likevel er jeg av den oppfatningen at omgivelser spiller en sentral rolle på trivsel. Hvis sykehuset ikke hadde tenkt det samme så hadde det vel ikke tatt seg bryet md å henge opp bilder i det hele tatt. Jeg lurer bare veldig på hva de har tenkt underveis.

Mens jeg sitter her på stua går det opp for meg hvor sinnssykt hele dette opplegget egentlig er. Det er jo bare helt absurd. Her tilbringer jeg all min tid i et bygg hvor jeg er omringet av leger, psykiatere, psykologer, spesialister, og sykepleiere. De samme menneskene som bestemmer over meg, forer meg med medisiner, og utøver tvang på meg. I pausene er det så vidt vi møter blikkene til hverandre. Da er jeg luft. Da later vi som ingenting. For sånn er det bare. Det er ikke normalt. Det gjør noe med meg. Jeg er sterkt redd for at det kommer til å ødelegge mine sosiale antenner. At mine evner til å interagere med andre mennesker vil dø ut.

Jeg tror i utgangspunktet at dette er et godt sted for psykisk syke mennesker. Men jeg innser nå at dette stedet nok mest er ment for mennesker som ønsker å være her selv. Mennesker som ønsker å motta hjelp. Jeg er nok ikke helt der nå. Ja jeg er innlagt på tvang, for i utgangspunktet var det jeg selv som ba om hjelp. Hjelpen fikk jeg, bak låste dører, og nå er jeg bedre.

Nå er jeg på et stadium hvor jeg føler jeg ikke blir noe bedre. Slik jeg er nå det er sånn jeg er. Med humørsvingninger. Med opp- og nedturer og det hele. Kanskje er jeg rastløs av natur, og kanskje konsentrasjonen min rett og slett er dårlig i perioder. Livet går jo opp og ned. Det at jeg i det hele tatt er i stand til å kjenne på følelser er en god ting. Et sunnhetstegn, tenker jeg.

Jeg har nok alltid vært, og vil vel alltid være, en utålmodig sjel. Men nå føles det rett og slett unødvendig å være her. Jeg føler nesten at det gjør vondt verre.

Jeg er redd for å være i veien. Redd for å være til bry. Jeg er redd for å si noe feil. Redd for å glemme avtaler. Jeg er også redd for å bli for avslappet her. Og jeg er veldig redd for å bli knyttet til folk. Det er mye å være redd for hver dag. Mye unødvendig redsel spør du meg. Særlig med tanke på at jeg heller kunne ha vært hjemme og levd et tilnærmet normalt liv. Et liv med folk rundt meg som faktisk er glad i meg.

Noe jeg syns er spesielt vanskelig med å være her er at det virker som det ikke er rom for å snakke om de tingene som egentlig betyr noe. Selve grunnen til at vi er her. Det blir selvsagt et tema i planlagte legesamtaler, men jeg opplever at tiden ellers er det svært begrenset hva vi kan og ikke kan snakke om. Været er visstnok favoritten her. Nå har det gått så langt at hver gang været blir bragt opp som tema så brekker jeg meg. Jeg klarer ikke gå rundt å late som. Det er vel ingen som er her fordi man sliter med flass?! Jeg trodde jeg var på et psykiatrisk sykehus.

Som sagt så tror jeg dette stedet egentlig er ment for folk som virkelig ønsker å være her. Jeg har hørt at det står folk i kø for å komme inn. Her legges det opp til at man deltar på felles aktiviteter, at man pusler puslespill, at man snakker om været, at man tar ansvar for avtaler rundt utgang og permisjoner, og at man selv tar kontakt og sier fra om ting. Jeg sliter særlig med det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har fryktelig problemer med å si fra om ting, enten det er positive eller negative ting. Så da blir det til at jeg nesten ikke snakker med folk her, og heller bare føler meg til oppbevaring.

Jeg har full forståelse for at de ansatte ikke kan lese tankene mine, eller lukte når jeg har det vanskelig. Nettopp derfor er det så vanskelig å være her nå. Jeg klarer ikke slappe av. Jeg tør ikke si fra om ting. Og det er vanskelig å tenke at de vil meg vel.

Jeg blir bare mer og mer redd for å miste meg selv oppi det hele. Redd for at personligheten min skal bli borte. Redd for at Eline skal forsvinne.

Nei, jeg må komme meg bort herfra. Jeg nekter å la meg institusjonalisere. Jeg nekter å bli en sånn person som kun snakker om været og pusler puslespill. Som strikker luer for moro. Som gaper ukritisk og pliktoppfyllende hver gang det kommer en tablett. Nei, jeg må komme meg bort. Jeg har fortsatt noe å jobbe med, men resten av jobben kan jeg gjøre selv.


 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #institusjon #innleggelse #tvang

ÅPENHET VS TAUSHET

I dag morges erstattet jeg knasking av piller, og samtaler med psykiatere, med noe litt annet. Jeg erstattet joggebuksen med finkjolen og dro ut på et frokostmøte i sentrum. Tema var åpenhet vs. taushet. Et høyaktuelt tema etter VGs avsløringer av norsk psykiatri. Oslo Redaktørforening inviterte til debatt.

Hvor går egentlig grensen mellom offentlighet og taushetsplikt?

Akkurat i dag er det nøyaktig 6 måneder siden jeg lot meg intervjue av VG. Den 22.november i fjor fortalte jeg åpent om diagnosen min. Jeg fortalte om tvangsinnleggelsene mine. Og jeg delte mine opplevelser med beltelegging. Det skjedde rundt 4000 beltelegginger i 2015. 4000 er mange tilfeller. Jeg var et av de tilfellene. Og det er uten tvil det verste jeg noensinne har opplevd.

Så hvorfor lot jeg meg intervjue?

Da jeg ble gjort oppmerksom på avsløringene berørte det meg sterkt. Jeg ville gi disse avsløringene et ansikt. Jeg ville bidra til endringer i psykiatrien. Mye har skjedd siden da, og jeg har ikke angret en eneste gang på det intervjuet.

Nå, et halvt år senere, er jeg lagt inn på tvang på nytt. Men i mine øyne er ting blitt annerledes etter VGs avsløringer. Noe har skjedd med psykiatrien. Mitt inntrykk er at terskelen er høyere for å gripe inn med tvang. Heldigvis. Jeg er jo selv under tvang nå, men har en helt annen opplevelse av det. Min personlige opplevelse er at ting er i ferd med å endre seg. Da tenker jeg spesielt på at man minsker bruken av tvang, jeg tenker på måten tvangen blir utført på, og på måten man snakker om tvang på.

Hva disse endringene skyldes er vanskelig å si. Om det har en direkte sammenheng med avsløringene, eller om det skyldes mer generelle holdningsendringer, det er det nok ingen fasit på. Jeg tenker at det handler om begge deler. Sikkert flere ting og. Men jeg tenker at det at det har vært så mye fokus på tvangsbruk har nok påvirket holdningene til folk.

Så over til dagens problemstilling. Hvor går denne grensen på åpenhet?

“Pasienter bindes fast ulovlig”

“Pasienter blir liggende sovende i belter”

Dette er bare et par eksempler på mange overskrifter. Dette kunne ikke ha blitt avslørt uten opplysningene, tvangsprotokollene, som VGs journalister fikk tilgang til. Det, for meg, sier noe om hvor viktig offentlighet er.

Tilstede på debatten i dag var VGs journalister, en jurist, en representant fra Den norske legeforeningen, pasientombudet i Oslo og Akershus, og Stortingets helse- og omsorgskomite. Dagens debatt skapte sterke reaksjoner hos panelet. Dette er klart noe som engasjerer. Det skapte også sterke reaksjoner i meg. Jeg ble faktisk helt svett der jeg satt, for temaet som ble diskutert har omhandlet, og omhandler fremdeles meg i svært stor grad. Dette er noe som berører mange.

Det er ingen tvil om at VGs journalister stiller i egen klasse av hva angår journalistikk. Men selv om alle er av den oppfatningen av at den jobben VG har gjort er bra så er det fremdeles noen som mener at åpenheten, denne offentligheten, har gått for langt, og at det ikke beskytter pasientene godt nok. Det er for meg vanskelig å forstå.

Det er stor forskjell på innsyn i anonymiserte pasientopplysninger og på taushetsbelagte personopplysninger. I denne saken, i disse avsløringene, har pasientene blitt anonymisert, og man har fått avslørt ulovlig bruk av tvang. Alle trenger ikke stå fram slik jeg gjorde, men ulovlig tvangsbruk er ikke greit, og det må opp og fram. Kun slik kan vi få til endringer.

Skal fokuset på om man har brutt taushetsplikten gå foran fokuset på pasientens beste?

I mine øyne er ikke dette noe å vurdere engang. Og jeg vet litt om hva jeg snakker om. Juristen i dag nevnte noe om at det står i loven at allmennheten har rett til å vite om det som går ut over offentlige helsetjenester. Det vil jeg si at denne tvangsbruken i aller høyeste grad har gjort. Det har skadet enkeltmennesker. Mennesker som deg og meg. Jeg behøver ikke utdype dette noe mer.

Jeg skjønner faktisk ikke problemet. Kan ikke pressen bli sett på som en kontrollerende part? Helsevesenet tjener absolutt ingenting på å være lukket.

La meg bare gjøre det helt tydelig. Det er forskjell på å lese høyt fra et sensitivt pasientjournal og på å avsløre ulovlig bruk av tvang med anonymiserte tall. Vi som samfunn har et ansvar. Det er mennesker det handler om. Sårbare liv skjuler seg bak disse tallene.

Jeg takker de fantastiske journalistene i VG for den jobben de har gjort. Jeg takker også sykehusene som valgte offentligheten. Nå kan vi få til endringer. Jeg, som for tiden er pasient på et psykiatrisk sykehus, kan si at jeg ser endringer i praksis.

Nå kan det bare bli bedre.

Dersom du har lyst til å lese hele intervjuet med meg i VG kan du trykke på linken under.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/eline-25-ble-beltelagt-i-fjor-den-verste-natten-i-mitt-liv/a/23853640/

(Foto: Harald Henden, VG)

 

#VG #ordebatt #psykiatri #psykiskhelse #psykiskhelsevern #tvang #åpenhet

MIN NASJONALDAG

Natt til 17. var et rent helvete. Jeg ville bare ut. Ut av sykehuset. Ut å lete etter svar. Svar på ting jeg ikke vet hva er. Jeg kjente på at jeg ikke maktet å være i egen kropp. Som om jeg måtte rømme fra meg selv. Jeg var usikker på om jeg var virkelig. Usikker på om jeg egentlig fantes. Som om jeg var statist i en film, og at alle andre rundt meg var skuespillere. Ingen god følelse. Jeg var så urolig at dosen med beroligende ble triplet. Jeg sovnet til slutt, med en tålmodig nattevakt inne på rommet. 

På nasjonaldagen våknet jeg rundt klokken 7. Da jeg åpnet øynene og så de hvite betongveggene sukket jeg høyt. Men det gikk ikke mer en noen få sekunder før øynene mine hvilte på den nydelige bunaden som jeg hadde hengt opp dagen før. Sånn som jeg gledet meg til å ta den på. Det er 17.mai, tenkte jeg. Jeg smilte bredt for meg selv. I dag er jo hele Norges bursdag. Da kan jeg ikke henge med nebbet og synes synd på meg selv. Jeg spratt opp av sengen og hentet meg dagens første kopp med kaffe. Den smakte overraskende godt. 

Det er ikke ofte jeg sminker meg, men denne morgenen ble det både pudder og maskara. Alt for å gjøre litt stas på dagen. 

Da jeg kom ut i fellesstuen oppdaget jeg at bordene var dekket med hvite duker, og pyntet med blå lys, røde blomster, og med det norske flagget. Det gjorde godt å se. Faktisk rørte det meg litt. Som vanlig var jeg den første som var våken. Jeg fant meg en krok i sofaen, og ble sittende der å skrive en stund. Jeg hørte lyden av regn ute, men det brydde jeg meg ikke noe om. I dag skal bli en bra dag uansett, sa jeg høyt for meg selv.

Etter at kaffen var fortært fant jeg veien tilbake til rommet mitt og spratt inn i bunaden. Eller, jeg spratt kanskje ikke helt. Det er faktisk litt av en treningsøkt å få på seg en bunad. Men jeg smilte hele veien. Det er lenge siden jeg har følt meg så fin som jeg gjorde da. Likevel turte jeg ikke gå ut til de andre på avdelingen. Jeg følte meg litt overpyntet. Jeg ventet på rommet til jeg ble hentet. Tenk at jeg skulle få permisjon i flere timer. Jeg gledet meg mer enn noen gang.

Det var helt fantastisk å feire dagen med familie og venner. Jeg vet ikke hvordan, men timene bare fløy forbi. Jeg så ikke på klokken en eneste gang. Jeg glemte til og med at jeg var tvangsinnlagt. Jeg fikk rett og slett en skikkelig pause. Jeg fikk være Eline. Ikke pasienten. Ikke hun på rom 9. Ikke diagnosen. Jeg fikk være personen Eline. Jeg ble sett for den jeg er, ikke som en sykdom. Et virkelig etterlengtet friminutt. Og bunaden, den bar jeg meg stolthet. Jeg tror faktisk jeg vokste fem centimeter.

Realiteten slo meg i fleisen da permisjonstiden løp ut og jeg måtte ta returen tilbake til sykehuset. Jeg hadde jo totalt glemt bort situasjonen jeg egentlig sto i. Det var så vidt jeg ble møtt av et hei da jeg kom tilbake. Hele dagen hadde jeg vært omringet av mennesker jeg er glad i, og som er glad i meg. Så kom jeg tilbake de hvite betongveggene, og ensomheten slo ned i meg hardere enn noen gang. Det var så stille at du kunne høre en knappenål falle i gulvet. Kontrastene ble så himla store. Så store at det gjorde vondt. Som med en mini-hjertesorg gråt jeg meg gjennom resten av nasjonaldagen.

Det er jo ikke farlig å gråte. Noen ganger gråter jeg så hardt at det kjennes som om jeg skal gå i stykker. Men det er ikke farlig det heller. For jeg går ikke i stykker. Det er sunt å gråte. Man får utløp for noe. Jeg tenker tilbake på 17.mai året før. På det tidspunktet var jeg så avflatet av medisiner at jeg ikke var i stand til å gråte. Jeg klarte ikke presse fram en eneste tåre uansett hvor mye jeg ønsket. Det er noe å tenke på. 

Jeg er takknemlig for at jeg i dag klarer å vise at jeg er lei meg. At jeg klarer å vise at jeg er glad. Jeg er takknemlig for at jeg kan kjenne på kontrastene livet byr på. Det er jo noe av det som gjør det spennende. Jeg tror ikke jeg hadde klart å kjenne på glede dersom jeg ikke hadde hatt noen nedturer i ny og ne. Dette må jeg stadig minne meg selv på.

Jeg tror også at jeg må minne meg selv på refleksjonene jeg gjorde meg dagen før 17.mai. Det spiller ingen rolle hvor jeg er. Frihetsfølelsen kan jeg få hvor som helst og når som helst. Det føles bare ikke alltid slik. Men følelser kan lure en. Tanker også. 

Jeg nekter å la meg lure mer.

 

#psykose #følelser #17mai #nasjonaldag #sykehus #innleggelse #psykiatri #psykiskhelse

EN LITT ANNERLEDES 17.MAI

Ja jeg elsker dette landet, men jeg vil ikke feire det på et sykehus.

Altså, nasjonaldag blir det uansett. Spørsmålet er bare hvor jeg skal tilbringe den, og hva jeg gjør ut av det. Dersom feiringen blir på en psykiatrisk avdeling er sjansene for at jeg roper hurra ganske små.

Jeg har feiret både jul, bursdag og påske på sykehus tidligere. Det er lite å rope hurra for. Selvsagt gjør personalet en litt ekstra innsats for at vi pasienter skal få en så god opplevelse som mulig, men de vil nok aldri klare å gjøre det helt normalt. 

I fjor på dette tidspunktet var jeg nettopp skrevet ut fra en lengre innleggelse. Jeg var proppet full av medisiner, og hadde det generelt ganske dårlig. Fjorårets 17.mai ble feiret i joggebukse, for den nydelige bunaden min passet ikke. Jeg valgte å drikke meg full hjemme fremfor å tilbringe dagen med familie. Det var ingen god tid for meg.

Selv om jeg er tvangsinnlagt for tiden så er det mye som er annerledes nå. Årets feiring kommer til å bli annerledes uansett hvor jeg måtte være, men jeg har så lyst til å markere bedringen. Jeg har så lyst til å være sosial. Og jeg har veldig lyst til å kjenne på friheten. Det ønsker jeg jo aller helst å gjøre utenfor sykehuset. 

Nå ser det ut til at jeg får kjenne litt på nasjonaldagen både utenfor og inne på sykehuset på årets 17.mai. Det kan bli en interessant opplevelse. 

Bunaden er funnet fram, strøket, og hengt opp. Jeg har snakket med mine nærmeste om hvor vi skal være, og avtaler om skyss fram og tilbake er gjort med legene. Litt styrete med all planleggingen, men sykehuset har et stort ansvar for meg. Det forstår jeg. Men jeg har så lyst til å rope hurra og virkelig mene det. Nå ser det ut til at jeg får det.

Jeg nekter å la fire hvite betongvegger hindre meg i å feire friheten.

Da jeg var liten handlet 17.mai om å presse i meg flest mulig is. Det handlet om å løpe med en skje potet i munnen. Og det handlet om å hoppe rundt i en sekk. I dag ser det litt annerledes ut for meg. I dag handler nasjonaldagen utelukkende om å feire friheten. Jeg kan nok kjenne litt ekstra på det behovet på grunn av situasjonen jeg står i. Jeg kjenner også for å feire for å minne meg selv på hva som venter når jeg kommer ut. Men mest av alt vil jeg feire dagen for å minne meg selv på frihetsfølelsen, og at jeg egentlig kan ha den når som helst og hvor som helst. Det er verdt å rope hurra for.

Hurra!

Jeg håper at du som leser dette får en strålende dag i morgen. Enten den blir feiret i bunad eller joggebukse. Enten den blir feiret alene eller med andre. Med vann eller champagne. Jeg håper du bruker dagen på noe som er godt for deg. Det skal hverfall jeg prøve på. Uansett hvor jeg er. 

På forhånd, gratulerer med dagen!

SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL I

For noen fantastiske lesere jeg har. Både kjente og ukjente. Hvert spørsmål er nå lest. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte og svare på alle nå, derfor blir svarene delt opp i to innlegg. Jeg har måttet vrenge den hjernecellen jeg har igjen, for her var det en del gode spørsmål. Det var vanskelig å fatte meg i korthet, men jeg har gjort så godt jeg kunne. Tusen takk for at du tok deg bryet. Takk for nysgjerrigheten din!


 

Hva er din situasjon akkurat nå? Hvor er du generelt?

– Situasjonen min akkurat nå er at jeg er lagt inn på et psykiatrisk sykehus. Det er en åpen avdeling, men jeg er her under tvang. Nylig avsluttet jeg studiet jeg gikk på i 4 år. Dette høres kanskje ikke ut som det beste utgangspunktet. Jeg er midt i 20 årene. Det som liksom skal være glansbildeårene. Men det finnes ikke synd på meg. Det er klart det er tøft, og det er klart jeg kunne vært på et bedre sted både mentalt og fysisk. Men jeg har det bedre og bedre. Hver dag er en seier. Og jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Jeg har tro på at det venter noe godt.

Hva gjør deg glad?

Å være rundt mennesker jeg er glad i. Radio. En god kopp kaffe. Å stå opp tidlig. Rent sengetøy. Lukten av nyklippet gress. Å kjøre trikk. Høre på musikk av Susanne Sundfør. Spise ost på senga. Sette meg større eller mindre mål å nå de.

Hva gleder du deg til?

Det er så viktig at man alltid har noe å glede seg til. Det er noe jeg lærte meg i ganske så tidlig alder. Ting kunne se aldri så mørkt ut, men så lenge jeg hadde noe å se frem til så føltes ting litt lettere. Det behøver ikke alltid være snakk om det store spranget. Ofte er det ikke så mye som skal til. Noen ganger gleder jeg meg til en reise utenlands, noen ganger gleder jeg meg til en konsert, mens andre ganger kan jeg se frem til å ta en dusj eller spise en skive ost. Akkurat nå gleder jeg meg til å få permisjon for å treffe en veldig god venn.

Hva gjør deg sint? Skikkelig forbanna?

– Urettferdighet. Når enkelte lider på grunn av andre menneskers handlinger, eller når mennesker lar vær å handle når de burde handlet. Det provoserer meg. Hvorfor er det slik at noen skal ha det som plommen i egget når det finnes folk som bor på gata, eller ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes? Det er urettferdig. Det er noe å reagere på.

Dårlig kommunikasjon, eventuelt mangel på kommunikasjon gjør meg også sint. Og faktisk skikkelig forbanna. Jeg har selv vært i et system, hvor kommunikasjon er alfa omega, i lang tid nå. Jeg har selv kjent på frustrasjonen når kommunikasjonen svikter. Vi mennesker er like unike som vi er like. Ingen er verdt mer enn andre. Ingen har rett til å bestemme over andre. Når det oppstår situasjoner hvor dette preger kommunikasjonen blir jeg sint.

Var det en spesiell hendelse, grunn eller tanke som fikk deg til å ville begynne å blogge?

– 12.september 2016 var jeg nesten ferdig med et langt opphold på sykehus. Jeg kom over et innlegg helseministeren hadde skrevet om psykisk helse, om å minske bruken av tvang. Det traff meg langt inn i magen. Jeg satt på kafe da jeg leste det. Jeg husker jeg fikk et skikkelig sug i magen. Det var svært sjelden/aldri at jeg publiserte ting på facebook, men kjente med en gang at da føltes det rett å dele noe personlig på sosiale medier. Noen linjer om mine opplevelser med tvang og et klikk senere førte til over 100 likes og en hel haug med positive tilbakemeldinger. Da bestemte jeg meg for å opprette bloggen. Ja til mer åpenhet! Det har faktisk gjort det lettere å være meg.

Hvorfor reiste du til Sverige på jakt etter lysende hender?

– Min tur til Sverige var en reise på psykotisk grunnlag. Det ser jeg selv. Lite søvn og manko på medisiner. På det tidspunktet var jeg overbevist om at jeg hadde lysende hender, og stemmer fra veggen hjemme hadde sagt at det var andre i Stockholm som også hadde lysende hender. Jeg hadde det ikke noe godt på turen, var kjemperedd og forvirret. Jeg ble heldigvis plukket opp på flyplassen og brakt tilbake til sykehuset kort tid etter.

Har du en sans for humor når det gjelder egen lidelse?

– Jeg har så absolutt humor når det gjelder egen lidelse. Jeg gjør narr av det hele tiden. Faktisk så mye og så ofte at jeg tror det blir på grensen til irriterende for de rundt meg. Det er ikke alt som kan eller bør spøkes med. Men det er viktig å beholde humoren uansett hvor svart ting virker. Humor og latter gir oss pauser i en ellers så alvorlig situasjon. Det er ikke lett å være tvangsinnlagt med psykoser. Psykiatri er alvorlig. Vi trenger derfor de pausene som humor kan gi oss. Alt med måte selvsagt.

Hvor mange ganger har du vært innlagt?

15 ganger.

Hva er det fineste du har opplevd innenfor psykiatrien?

– Jeg har opplevd mye fint innenfor psykiatrien. Det er nesten vanskelig å velge det fineste. Men jeg velger å trekke frem det aller første jeg kommer på. Det er faktisk fra min aller første innleggelse som 16-åring. Jeg hadde det jeg vil kalle et gråteanfall. Med god grunn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne bo hjemme lenger. Jeg følte meg mer alene enn noen gang. På det tidspunktet hadde jeg en behandler. En eldre dame. Da jeg hadde dette gråteanfallet var hun egentlig på vei hjem fra jobb, men hun ble igjen og trøstet meg. Jeg husker jeg gråt lenge i fanget hennes. Hun strøk meg i håret og tørket tårene mine. Jeg følte meg så trygg som jeg kunne i en vanskelig situasjon. Jeg glemmer det aldri. Og jeg glemmer aldri henne.

Ellers får jeg lyst til å nevne 25-årsdagen min. Den ble feiret på en akuttpost. Jeg gruet meg skikkelig til å stå opp den dagen, men gikk til slutt ut i stua. Det som møtte meg der var hele personalet som danset og sang. Det norske flagget svaiet frem og tilbake. Og det ventet en kakebit på meg. Det ble faktisk en av de bedre bursdagene jeg har hatt.

Når jeg tenker på de fineste tingene som jeg har opplevd i psykiatrien så er vel det som går igjen at folk har vært litt mer personlige. Når folk har strukket seg litt ekstra, slik at jeg har følt meg spesiell. Jeg har følt meg som Eline, ikke bare som en diagnose.

Er du ikke redd for at åpenheten din kan ødelegger sjanser for å få jobb senere?

– Dette spørsmålet begynner å gå igjen en del ganger nå. For meg blir det på grensen til provoserende. Svaret her er helt klart nei. Det er klart at dersom en potensiell arbeidsgiver googler meg, vil det dukke opp litt av vært. Jeg har en sykdom som jeg må håndtere og leve med. Det er kanskje ikke diabetes eller leddgikt, men det er på tide at psykiske lidelser blir sett på på lik linje med fysiske lidelser. Jeg tenker at dersom en arbeidsgiver ikke har lyst til å ansette meg på grunn av mine psykiske utfordringer, så har ikke jeg lyst til å jobbe på det stedet heller.

Er det noe vi andre kan gjøre for å hjelpe til når du, eller noen andre, har det kjipt? Praktisk eller emosjonelt?

– Et fantastisk godt og viktig spørsmål. Dette er det mange som lurer på. Mine nære spør meg noen ganger hva de kan gjøre. De sier de føler seg så veldig maktesløse. At de ikke strekker til. Mange er redde for å gjøre noe feil og ender derfor opp med å ikke gjøre noen ting. Kanskje man heller trekker seg unna. Det gjør vondt. Selv om jeg har vært syk, så har jeg plukket opp slike ting. Det er bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. Noe så enkelt som å spørre hvordan det går. Så enkelt, men likevel vanskelig. Det åpner hvertfall opp. Det viser at man bryr seg.

Hvis jeg skal snakke ut i fra kun egne erfaringer så ønsker jeg at folk ikke blir redde, men at de heller tør å bry seg. Jeg har kanskje gjort og sagt mye rart, men det nytter ikke å møte dette med sinne. Man kan ikke skremme vekk en psykose. Det er viktig å huske på at jeg, i sykdomsperioder, er veldig redd selv. Da trenger jeg at de rundt meg er så trygge og stabile som mulig. Jeg trenger at folk er der for meg, uten å henge over meg. Vanskelig? Kanskje. Det er ikke alltid lett å finne de “rette” ordene. Kanskje finnes de ikke heller. Noen ganger trenger jeg bare at noen er der for meg. Og på akkurat det området tror jeg ikke at jeg er så spesiell.

Hvem eller hva har formet deg mest til den personen du er i dag?

– Dette er et veldig stort spørsmål. Fint, men stort. Jeg kunne mest sannsynlig ha skrevet en hel bok til svar. Det aller første jeg kommer på er at jeg er så heldig som har en utrolig sterk og modig mamma. Vi møtte motgang fra ganske tidlig av, og har nok levd litt turbulent. Tross stormer har vi klart oss, og klisje nok, kommet sterkere ut av det. Uansett hvor sint jeg er på henne så er hun et av mine største forbilder. Det vil hun alltid være. Jeg husker da jeg var liten og så henne trene taekwondo. Hun knuste seriøst murstein med bare hendene sine. Jeg husker jeg ville bli like sterk og tøff som henne. Det skjønte jeg vel i tidlig alder at jeg var pent nødt til og. Etter en stund under barnevernet måtte jeg flytte hjemmefra som 16-åring. Det å bo på  barnevernsinstitusjoner gjør noe med en. Det har definitivt vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Jeg måtte kanskje bli voksen litt tidlig, men ser jeg tilbake på det er jeg glad for disse erfaringene i dag. Så må jeg jo selvsagt trekke frem at alle oppholdene jeg har hatt på sykehus selvfølgelig har gjort noe med meg.

Hva er ditt beste minne?

– De som kjenner meg vet at jeg er Susanne Sundfør sin største fan. I 2015 var jeg så heldig at jeg vant billetter til en konsert i Berlin. Med flybilletter og hotell dekket for to personer. Jeg tok med meg favorittpersonen min, og fikk den beste konsertopplevelsen noensinne. Ikke bare var selve konserten fantastisk, men det viste seg at vi bodde på samme hotell som Sundfør selv. Dette oppdaget jeg ved frokosten dagen etter konserten. Med skjelvende stemme og med melkesyre i beina fikk jeg utvekslet noen ord med helten min. Men ingenting av dette hadde jeg fått opplevd hadde det ikke vært for bonuspappa’n min, Roy.

Ser du opp til noen du ikke kjenner, som en artist, politiker eller andre offentlige personer?

– Ja. Det er flere offentlige personer jeg ser opp til. Men den første personen som dukket opp i hodet mitt nå var Arnhild Lauveng. Forfatteren som kanskje er aller mest kjent for boken, i morgen var jeg alltid en løve. Dette er ei dame, som i likhet med meg, har hatt store psykiske utfordringer. Hun levde lenge med diagnosen schizofreni, og var inn og ut av sykehus, men ble senere frisk. I dag jobber hun blant annet som psykolog. Jeg har selv vært så heldig å få  snakket med denne flotte damen ved et par anledninger. Og hun er like klok som det virker som når hun skriver.

Hva er din største drøm?

– Å gi ut en egenskrevet bok.

Hva er det morsomste faget du har hatt på skolen?

– Kommunikasjon og samhandling. Definitivt. Jeg hadde dette faget både på videregående og sist nå på høgskolen. Fantastisk viktig emne. Fantastisk morsomt med praktiske oppgaver. Helt klart et område flere burde øve seg på. Burde vært obligatorisk overalt mener jeg.

Kan du fortelle litt om tatoveringen(e) dine?

– Jeg var 15 år gammel da jeg fant ut at jeg ville tatovere meg. Jeg har visst motivet siden da, men jeg ventet til jeg var 20 med å begynne prosjektet. Jeg ville vente noen år slik at jeg var helt sikker på både motiv og plassering. Fuglene jeg har på ribbeina, på skulderen, og på armen symboliserer friheten og hvor viktig den er for meg. Rosene symboliserer muligheten til å vokse. I dag er jeg 26 år gammel, og jeg angrer ikke et sekund på tatoveringene mine.


 

Hva synes du er skikkelig morsomt? Kan du le høyt og slå deg på låret?

– Jeg må være den kjipeste å se TV eller filmer med, for jeg ler aldri av ting jeg ser på. Jeg ler av andre mennesker som ler. Det jeg syns er skikkelig morsomt, til og med litt sexy, er selvironi. Når folk kan spøke av sider ved seg selv som de er mindre fornøyde med, da ler jeg rått. En sjelden gang slår jeg meg selv på låret. Jeg ler også av absurde ting. For eksempel når kommunikasjon mellom mennesker blir helt feil. Eller når personer du ikke forventer at skal gjøre en bestemt ting gjør akkurat det. Jeg ler enda hysterisk når jeg tenker på kråkehistorien til faren min. No offence, men du er ingen dyrekjenner pappa, du er en ingeniør. Ingeniøren som henger opp bilder på veggen med hodelykt, målestokk og vater. Kort fortalt, faren min åpnet luka i peisen, og ut fløy ei kråke. Kråka fløy desperat rundt og var stresset. Faren min var nok enda mer stresset og skal ha forsøkt å fange kråken med hendene. Som assistent hadde han Figaro, katten i huset. Jeg ler så tårene spruter når jeg tenker på det. Synd ingen var der til å filme seansen.

Har du kjæreste, eller er du forelsket i noen?

– Nei jeg har ikke kjæreste nå, men ja jeg er forelsket. Jeg trodde lenge at jeg ikke hadde anlegg for å forelske meg. Det har vært en sårt og ømt tema for meg. Derfor er det med tårer i øynene jeg nå skriver at jeg endelig er forelsket. Jeg har faktisk vært det en god stund, men bare ikke forstått det.

 

Det kan godt hende jeg kjører en slik spørsmålsrunde igjen om en stund, men skulle det være noe du lurer på så kan du alltid kontakte meg utenom. Svarene på del II kommer senere.

– Eline

 

#psykiskhelse #psykiatri #innleggelse #spørsmålsrunde #q&a #psykose 

SPØRSMÅLSRUNDE


 

Etter at bloggen min ble etablert, og jeg begynte å åpne meg, har det stadig dukket opp spørsmål. Det syns jeg er veldig fint. Jeg tenker derfor å kjøre i gang min aller første spørsmålsrunde, og håper nysgjerrigheten fremdeles lever.

Du kan stille meg akkurat det spørsmålet du ønsker. Ingen regler her, og ingen tvang. Det trenger ikke omhandle psykisk helse, selv om det er det jeg skriver mest om. Kanskje lurer du på hva min guilty pleasure er. Eller kanskje du lurer på hva jeg skammer meg over. Kun fantasien setter grenser.

Det er opp til deg å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan. Det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar, er det noe som heter. Jeg er ganske sikker på at jeg kan ha noen dumme svar også. Men de er hvertfall ærlige. 

Absolutt alle spørsmål vil bli besvart. Alle vil også være anonyme.

Jeg håper folk tør å bidra med spørsmål slik at denne runden blir en suksess. Blir det ingen spørsmål kommer det jo heller ingen svar.

Spørsmålene du måtte sitte inne med kan du legge igjen i kommentarfeltet på bloggen, du kan sende meg en melding på facebook, eller du kan sende meg en mail på [email protected]  

– Eline

TING JEG VIL GJØRE NÅR JEG KOMMER HJEM

Det er søndag. Faktisk så søndag som det kan få blitt. Himmelen gråter, og det er generelt grått ute. Det finnes ikke lenger noen TV på avdelingen, da den ble knust i forrige uke. Søndager er, for meg, ment for TV, Netflix, kafebesøk med venner, eller en god tur ute i frisk luft. Denne søndagen har ikke jeg anledning til disse syslene. Da gjelder det å bruke det man har igjen av hjerneceller å tenke kreativt.

Jeg bytter på å hvile blikket mitt på de visne blomstene i vinduskarmen og på trærne utenfor vinduet. De beveger seg hvertfall mer enn meg. En av medpasientene synger opera i bakgrunnen. Det er umulig å unngå og høre henne, men jeg begynner egentlig å bli vant til det.

Som den liste-elskeren jeg er, tenker jeg nå skrive ned hva jeg kan bruke søndagen på avdelingen til.

Ting jeg kan gjøre i dag:

  • Kikke ut av vinduet (nå som TV’n er borte får jeg ta det jeg har)
  • Jogge så mange runder rundt huset som jeg klarer på 15 minutter (det er det tid og rom tillater slik ting er nå)
  • Gjøre styrkeøvelser på rommet (hvis jeg repeterer dette daglig den perioden jeg er her er det stor sannsynlighet for at jeg blir boler. Spesielt med tanke på all biolaen jeg drikker)
  • Sortere klærne mine, få vasket de som lukter vondt (selv om ofte føler meg som en dritt så behøver jeg ikke lukte som en)
  • Vanne blomstene på avdelingen (det ser det nemlig ut til at ingen andre gjør)
  • Telle alle flisene på badet (og de er det en del av, så her bør jeg sette av god tid. Skrive en hypotese på forhånd)
  • Pugge innholdslisten bak melkekartongen (hvis det blir tid kan jeg også ta for meg biolaen)

 

Jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med det jeg klarte å koke sammen. Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker at denne dagen skal gå den og. Man skal nok ikke undervurdere verdien i å lage en god liste.

Første gang jeg var innlagt over lang tid var sommeren 2014. Jeg rotet litt i arkivet og fant igjen en liste jeg skrev over ting jeg ville gjøre da jeg kom hjem på det tidspunktet. Det morsomme er at jeg ikke ville tatt vekk noe på den listen i dag. Slik ser listen fra 2014 ut.


 

Jeg husker så godt da jeg skrev disse punktene. Jeg brukte de fineste fargene jeg fant på avdelingen bare for å sette et ekstra preg over det. Jeg husker jeg drømte om et normalt liv. Et liv hvor jeg kunne være oppe så lenge jeg ville om natten, og hvor jeg kunne lage meg kaffe før klokken ble 7. Det drømmer jeg om enda. Jeg gleder meg til å vaske mitt eget hjem. Til å gjøre noe nyttig. Men mest av alt gleder jeg meg til å bestemme over eget liv. Det er nok en grunn til at jeg har skrevet ned det med to utropstegn.

Jeg tenkte litt over det i dag. Eller, jeg tenker vel på det hele tiden. Hva jeg ville ha gjort hvis jeg var hjemme. Jeg ville gjort alt på listen fra 2014, men her kommer noe jeg ville supplert med.

  • Dusje i en vanlig dusj, min egen dusj
  • Ta meg en øl eller 5 (og jeg liker ikke øl engang)
  • Se på TV (på akkurat den kanalen jeg ville se på, og med så høyt volum jeg selv ønsket)
  • Danse naken i stua til musikk av Susanne Sundfør

 

Min ønskeliste for tiden utenfor sykehuset var, og er nok ikke så altfor kravstor. Det er ikke de største tingene jeg ønsker meg. Men det er ikke alltid at man kan få alt man vil, uansett hvor mye man ønsker. Og det er kanskje viktig lærdom å ta med seg. Jeg tenker likevel at det både er sunt og lurt å skrive ting ned. På den måten blir man hvertfall mer bevisst. Og uansett hvor håpløst ting kan virke så er det er alltid lov å ønske. Jeg ønsker hele tiden.

 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose

KONTROLLKOMMISJONEN

De siste dagene har vært spesielt krevende for meg. Jeg er jo allerede tvangsinnlagt med psykose, så situasjonen er utfordrende nok i seg selv. Men da det i tillegg ble fattet vedtak om overføring til et sted jeg ikke vil være ble tilværelsen min enda verre. Jeg har de siste dagene gjennomgått en klagesak med kontrollkommisjonen. Dette ønsker jeg nå å dele litt om. Under kommer dagboksnotater fra de siste dagene.

2.mai

Jeg er livredd. Bare navnet på stedet gir meg frysninger, høy puls og klamme hender. Jeg vet faktisk ikke om jeg takler en runde til. Hva er det som er så ille med det sykehuset Eline?

Alt. Fra de grusomme lokalene, som ser ut som om de er tatt ut av en skrekkfilm, til de ansatte som tilsynelatende ikke bryr seg om pasientene. Jeg tenker på all tvangen jeg ble utsatt for der. Jeg tenker på injeksjonene. På beltene. Og jeg tenker på hva alt dette gjorde med meg.

Så hva er det egentlig som er så ille med det sykehuset Eline?

3.mai

Jeg gråter ukontrollert. Snørr og tårer renner konstant. Og det er ikke på grunn av pollen. Jeg er så redd. Og jeg gruer meg sånn for i morgen. Kommer kontrollkommisjonen til å høre på meg? Kommer jeg til å bli tatt seriøst? Jeg har nok ingen sjans. De tre forrige klagesakene jeg har hatt har jeg tapt alle gangene. En advokat kommer hit senere i dag for å bistå i saken min. Han skal hjelpe meg med å argumentere mot overføring. Godt er det. Jeg trenger all hjelp jeg kan få.

4.mai

Morgenen før klagen

I dag føles det som om jeg skal holde tale i en begravelse. Jeg klarer nesten ikke å skrive. Er skjelven i hele kroppen. Klokken er 5.30. Jeg visste jeg kom til å våkne tidlig for i dag er klagesaken. Fy fader som jeg gruer meg. Jeg har forsøkt å ikke være så dramatisk rundt det hele, men det går ikke. For slike saker er dramatiske. Det oppleves alt annet enn godt når spesialister leser opp redegjørelser om hvor syk jeg er og alle argumentene om hvorfor jeg bør overføres til et sted med strengere rammer. Jeg har vært med på saker som dette før, og det er en så stor påkjenning fordi man føler seg så liten.

Jeg er glad vi har et rettssystem som er til for å sikre pasienters rettigheter. Jeg er glad for at kontrollkommisjonen er nøytrale og uavhengige av sykehuset. Og jeg er glad jeg har krav på bistand fra advokat. Jeg er bare så lei av den avmaktsfølelsen jeg sitter med. Jeg er lei av at folk har bestemt seg på forhånd. Og jeg er lei av å kjempe.

Det er trist når all fokus, all energi bli brukt på en klagesak, i stede for det det egentlig handler om. Nemlig at jeg skal bli bedre.

Under selve klagesaken

Jeg har aldri hatt så klamme hender før. Pulsen min var likevel overraskende rolig. Jeg fant igjen spikeren på den samme veggen jeg har sett på under tidligere klagesaker og festet blikket på den.

Aller først var det en kort introduksjon til klagesaken. Så var det tid for det jeg hadde gruet meg mest til. Sykehusets redegjørelse. Faktisk kjente jeg at jeg gruet meg mer til den biten enn selve overføringen. Det å sitte og høre på hvor syk man er, det er ingen enkel sak. Historikk ble dratt fram, og fokuset var selvsagt på de verste sykdomsperiodene mine. Overlegen snakket på inn- og utpust. Hun møtte ikke blikket mitt en eneste gang. Jeg hadde ingen anledning til å bryte inn med kommentarer. Advokaten min fikk mulighet til å stille sykehuset spørsmål, som skulle tjene i min favør. Så slapp kontrollkommisjonen til med sine spørsmål. Mens jeg, jeg satt der. Stille som en mus. Jeg følte meg faktisk som et dyr. Et farlig dyr som skulle fraktes fra en dyrehage til en annen. Et farlig dyr med veldig klamme hender.

Ja, da gir vi ordet til Eline Skår. Vær så god, nå skal du få anledning til å forsvare deg, sa lederen av kontrollkommisjonen. Hjelp. Hva søren gjør jeg nå, tenkte jeg. Jeg kunne kjenne at blikket på spikeren foran meg begynte å flakke. Pasienten er å anse som alvorlig sinnslidende med sin psykoseproblematikk, så eneste løsning er en overføring til en langtidspost med lukkede dører. Ordene fra sykehuset spiltes om og om igjen i hodet mitt. Hvordan i all verden skulle jeg klare og forsvare det?

De neste 10-15 minuttene er omtrent slettet fra minnet mitt. Og godt er kanskje det. Jeg vet jeg var fryktelig nervøs. Jeg vet jeg fikk en del spørsmål. Jeg vet jeg svarte. Og jeg vet jeg forsvarte meg. Jeg vet ikke hva jeg svarte, eller hva jeg fokuserte på. Men jeg husker at spikeren på veggen som jeg skulle fokusere på forsvant. Jeg forsvant nok litt jeg og. Nå som ingen har noe mer å tilføye anser jeg møtet som over. Den endelig avgjørelsen kommer i morgen, sa lederen av kontrollkommisjonen.

Luften gikk ut av meg. Jeg tok advokaten min i hånden og takket han for hjelpen. Han sa vi fikk håpe på det beste. Jeg tror jeg gråt så mye dagen før så jeg fikk ikke frem en eneste tåre etter saken.

5.mai

Overraskende nok sov jeg lenge i dag. Eller, til kl.7. Jeg følte meg rimelig ferdig etter gårsdagen. Men var nødt til å gjøre meg klar for kamp igjen. Avgjørelsen skulle komme i dag. Advokaten skulle først ringe meg og gi meg avgjørelsen, før sykehuset fikk beskjed. Naturlig nok var jeg kjempespent. Jeg hadde ingen god følelse, og ville egentlig bare ha det hele overstått.

Jeg fikk tidlig beskjed om at dersom jeg ikke hørte noen ting innen kl.10 så kom jeg til å bli værende på samme sted til over helgen, uansett utfall. Dersom jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk medhold og beskjeden kom før kl.10, da ville jeg overføres samme dag.

Jeg tror aldri jeg har stirret så intenst på klokken før. Hvertfall ikke så lenge. Fra kl.8 og fram til kl.10 satt jeg på samme plass og kikket på den samme klokken. Jeg skalv som et aspeløv i beina, og det kjentes ut som om jeg skulle kaste opp hver eneste slurk med kaffe. Jeg begynte å føle meg litt paranoid. For hver gang døren til vaktrommet åpnet seg og det kom noen ut, var jeg sikker på de hadde beskjed til meg. For hver gang vakttelefonen ringte var jeg sikker på det var advokaten min. Det var ren tortur. Aldri før har jeg vært så nervøs. Klokken bikket det magisk 10-tallet og jeg fikk beskjed om at jeg ble værende til over helgen uansett. Pulsen roet seg litt.

Beskjeden kom ikke før senere på ettermiddagen, men den var verdt å vente på. Jeg fikk medhold. Jeg vant saken over sykehuset. Jeg skal ikke flyttes til langtidsposten.

Det er lite som føles bedre enn å bli hørt og trodd når man er i en vanskelig situasjon. Jeg har aldri i mitt liv kjent på en slik intens lykkefølelse og lettelse før. Jeg var helt elektrisk etter beskjeden. Hele kroppen vibrerte, jeg smilte fra øre til øre, og jeg kunne puste igjen.

I dag fikk jeg kjenne på brukermedvirkning og selvbestemmelse i praksis. Jeg fikk se at rettssystemet kan fungere. Jeg ble hørt.

 


 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #kontrollkommisjonen #kontrollkommisjon #klagesak #rettssikkerhet #brukermedvirkning #selvbestemmelse #medvirkning

LØVETANNBARN

Da barnevernet kom inn i bildet var jeg 16 år gammel. Etter en av mine aller første samtaler med psykologen min ble det sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Jeg som trodde jeg kunne åpne meg for psykologen, jeg som trodde taushetsplikten var bindende.

Jeg var så redd. Jeg visste svært lite om barnevernet, men det lille jeg hadde kjennskap til var ikke positivt. I tillegg til redselen jeg hadde, var jeg full av dårlig samvittighet. Hva ville familien min tenke når jeg nå hadde sveket dem på denne måten?

Det ble iverksatt en undersøkelse som inneholdt møter med barnevernspedagoger, møter med skolen, møter med psykologen, hjemmebesøk osv. Jeg husker det hele som svært ubehagelig, og jeg tenkte mye på alt jeg hadde stelt i stand.

Etter mye frem og tilbake endte det med at jeg fikk et besøkshjem, og at jeg senere måtte flytte hjemmefra for å bo på barnevernsinstitusjon. Jeg fikk valget ? enten gå med på en frivillig flytting, eller så måtte barnevernet benytte seg av tvang. Det føltes ikke helt som et reelt valg. Jeg var livredd.

Når barnevernet foretar slike inngrep i familiers liv dukker det opp mange etiske dilemmaer. Hvordan selve inngrepet foregår, og hvordan man møter barn og familier, er vel det aller viktigste fokuset.

Måten man blir møtt på, eventuelt ikke møtt på, har ekstremt mye å si for tillitt. For det handler mye om tillitt. Barnets beste er det noe som heter. Barnevernet er til for å sikre barnets beste. Formålet med barnevernloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og de skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Et godt utgangspunkt tenker jeg.

Det kan jo diskuteres om ikke barnevernet kom inn litt for sent i mitt tilfelle. Jeg hadde tross alt levd et 16 år gammelt liv, og tenkt at slik ting var for meg, det var normalen. Jeg har ofte tenkt at dersom barnevernet ikke hadde kommet inn så kunne jeg vært spart for en del. Jeg kunne sluppet unna ubehagelige møter, jeg hadde sluppet å bo på institusjoner, og jeg hadde sluppet å bli et ?barnevernsbarn?.  

Når dette er sagt så hadde jeg ikke vært den personen jeg er i dag hadde det ikke vært for de erfaringene jeg har gjort meg. Jeg er stolt av den jeg har klart å bli i dag. Jeg tror ikke jeg hadde hatt den samme styrken hadde jeg ikke hatt disse erfaringene. Det å bo på barnevernsinstitusjon har gjort meg tilpasningsdyktig. Det å sitte i forskjellige møter med diverse fagfolk og eksperter har gjort meg tøffere. Det å sende inn klager på måten jeg har blitt møtt på til Fylkesmannen har gjort meg selvstendig og mer trygg på meg selv.

Apropos Fylkesmannen så har jeg noen ganger blitt møtt på så dårlige og uprofesjonelle måter at jeg har vært nødt til å gå videre med det. Og hva gjør man da? Mulighetene man har er å ta det opp med den det gjelder, eller klage skriftlig til Fylkesmannen.

I likhet med overalt andre steder så møter man i barnevernet mange ulike mennesker med ulike personligheter. Jeg har hatt dyktige saksbehandlere som har lyttet til meg og behandlet meg med verdighet. Men jeg har også hatt saksbehandlere som, etter min mening, aldri burde ha fått lov til å jobbe med barn og unge.

Jeg bodde på en akuttinstitusjon i barneverntjenesten. Jeg hadde akkurat vært innlagt på psykiatrisk avdeling på grunn av en depressiv periode. Jeg hadde blitt tatt ut av hjemmet. Institusjonen jeg da bodde på bestod av flere ungdommer. Utagerende ungdommer. Jeg husker jeg var så redd. På et tidspunkt tok jeg mot til meg og ringte saksbehandleren min. Tenkte hun ville høre på meg, og at vi sammen kunne finne en løsning. Jeg gråt mye. Jeg fortalte henne at jeg ikke kunne bo der, at jeg var redd det ble begått en stor feil. Jeg følte meg så alene.

Saksbehandleren min svarte med å si at dersom det ikke var bra nok for meg, så kunne jeg bli sendt til Kristiansand og bo på en institusjon der. På dette tidspunktet bodde jeg i Kongsberg, så tanken på en ukjent by langt borte gjorde meg enda mer redd.

I ca. 2 måneder bodde jeg på denne institusjonen, før jeg ble overført til et nytt sted. En ny institusjon. Jeg ville ikke bo på noen institusjon. Jeg ringte saksbehandleren min igjen og sa jeg ville ha en samtale med henne, og det fikk jeg. En samtale som virkelig har satt sine spor.

Med tårer i øynene og med en redsel uten like forklarte jeg henne hvordan jeg hadde det. Jeg sa at jeg ikke ville bo på institusjon. Det jeg ønsket meg mer enn noe annet var trygge voksne mennesker som hadde litt tid til overs. Mennesker som kunne bruke tid på meg, og som oppriktig var interessert i hvordan jeg hadde det.

Før jeg fikk forklart videre ble jeg avbrutt. Saksbehandleren min så på meg med et stivt blikk og sa følgende, Men Eline, tror du virkelig de menneskene finnes? Tror du det finnes noen der ute som orker å stå i dette og ta vare på deg? Du som strever med de tingene du gjør.

Jeg kunne ikke tro mine egen ører. Der satt jeg desperat og hjelpeløs. Med tårer som sto ut av øynene mine vrengte jeg sjelen min. Jeg syns det var hårreisende å stille ei fortvilet jente de spørsmålene. Akkurat som om jeg ikke skulle tro at det fantes noen der ute som ville bruke tid på meg. Man behøver støtte rundt seg uansett, syk som frisk. Saksbehandleren min fortsatte med å forklare at hun mente det ikke var hvem som helst som taklet å stå i slik psykiatrisk problematikk, og at jeg heller burde ha mer hjelp fra psykiatrien. Jeg husker jeg ble helt stum. Klarte ikke å få fram et ord. Gudskjelov satt behandleren min fra BUP der, hadde det ikke vært for henne tror jeg ingen hadde trodd på denne hendelsen etterpå.

Jeg fikk beskjed om å gå ut av rommet. Sette meg på gangen og vente. Jeg husker ikke hvor lenge jeg ventet, eller hva som skjedde, men jeg har senere blitt fortalt at det var store uenigheter mellom barnevernet og BUP.

Dette var en svært ubehagelig opplevelse for meg. Jeg opplevde å ikke bli hørt av mennesker som jeg trodde var til for å hjelpe. Det var for meg et stort svik. Det er det enda. Jeg mener at det ikke går an å behandle sårbare mennesker på den måten. Det går ikke an å behandle noen på den måten.

Som tidligere nevnt tror jeg mye handler om måten man blir møtt på som menneske. I likhet med i psykiatrien har barnevernet mye makt. Jeg tror ikke makten i seg selv er problemet, for barnevernet trenger den makten de har for å hjelpe familier. Men det er måten den blir utøvd på. Jeg har vært utsatt for hersketeknikker og trusler. Det hører ikke hjemme noe sted.

Jeg tviler ikke på at det finnes svært mange kompetente barnevernspedagoger der ute, jeg har selv truffet et par av de. Jeg har kjent hvor mye det betyr når man virkelig føler seg hørt og sett. Disse gjør en svært viktig jobb.

Jeg ble flyttet til en ny institusjon. Sånn som jeg gruet meg. Jeg glemmer aldri dagen jeg kom dit. Det var i en annen by. Jeg fikk høre at det bodde fem andre gutter der, tre av de var kommet som enslige asylsøkere. Jeg husker jeg tenkte mye på hvordan det kom til å bli. Jeg har jo vokst opp som enebarn.

Denne institusjonen skulle vise seg å være min redning. Jeg opplevde trygge, voksne mennesker som brydde seg om meg. Jeg opplevde å bli sett. Og jeg lærte så uendelig mye av de andre rundt meg. Både av de ansatte og av de andre som bodde der. Verdifull lærdom jeg ikke ville vært uten. Jeg tror faktisk det har gjort meg til et bedre menneske.

Da jeg fylte 18 år bestemt jeg for å flytte for meg selv. I årene som fulgte slet jeg veldig med å akseptere hva som hadde skjedd i min tid under barnevernet. I 2014, fem år senere, valgte jeg å ta kontakt med barneverntjenesten igjen.

Jeg ba om å få hente journalen min, og om en samtale med tidligere saksbehandler. Dette gjorde jeg i håp om å få bli hørt en aller siste gang. Jeg hadde et håp om å gjøre det såret jeg hadde litt mindre.

I dette møtet oppdaget jeg raskt hvor lite som hadde endret seg. Min tidligere saksbehandler hadde tydelig forberedt seg til møtet, og hun hadde satt seg godt inn i saken igjen. Men jeg var ikke så opptatt av å høre på henne denne gangen. Jeg sa til henne at denne gangen skulle hun høre på meg. Jeg fortalte hvordan jeg hadde opplevd måten å bli behandlet på, og kom med konkrete forslag til forbedringer.

Ikke overraskende nok ble jeg møtt med forsvar. Hun forsvarte sine handlinger med manglende ressurser, og med min psykiske lidelse. Jeg skjønte at de gode argumentene jeg hadde forberedt i noen år ikke førte til noe sted. Likevel tok jeg henne i hånden da møtet var over. Jeg gav henne et høflig smil og ønsket henne lykke til videre. Hun gjorde det samme med meg.

Intensjonen min med møtet var å få en oppriktig unnskyldning fra henne. Det gjorde jeg naturligvis ikke. Men jeg oppdaget med en gang jeg forlot kontoret hennes at det ikke betydde noen ting. Det som betydde noe var at jeg endelig fikk sagt det jeg hadde gått og tenkt på i så lang tid. Og jeg oppdaget at det såret jeg hadde var blitt betraktelig mye mindre.

Jeg finnes ikke religiøs, men jeg har en teori om at vi alle har en form for engler rundt oss. Engler som hjelper oss når vi minst venter det. De hjelper alle, meg inkludert. I Mitt tilfelle hadde jeg ikke klart meg uten disse englene.

Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som jeg aldri kommer til å få takket nok. En lærer som senere skulle bli besøkshjem for meg. I mange år har hun fungert som en slags reservemor. Jeg har hatt en helsesøster som virkelig så meg. En helsesøster som brydde seg om meg, og som jeg har kontakt med den dag i dag. Jeg har også hatt en behandler i barne- og ungdomspsykiatrien som gjorde alt i sin makt for å bygge meg opp. En behandler som i dag er et av mine største forbilder. Dette er noen av englene i mitt liv. Ingen tvil om at jeg har vært heldig. Jeg er så glad i dem alle.

Jeg er også veldig glad i familien min, og ville ikke byttet den ut mot noe. Ingen har gjort noe av vond vilje. Det vet jeg. Jeg tror mennesker flest gjør så godt de kan, men at det noen ganger dukker opp ting som gjør livet utfordrende. Litt sånn tror jeg det var for oss. Den som sa at livet er en dans på roser må ha hatt veldig dårlig selvinnsikt. De rosene er i så fall fulle av torner som stikker på veien. For livet er full av torner. Store som små. Men de aller aller fleste gjør oss bare sterkere.


 

Jeg har ofte fått høre at jeg er et løvetannbarn. Løvetannbarn er et sosialfaglig begrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av vanskelige oppvekstforhold. Jeg har hatt litt blandede følelser til å få tildelt denne merkelappen. På mange måter er det et positivt ladd begrep. Det at jeg har klart meg relativt bra til tross for utfordringer er jo noe jeg kan kjenne jeg er stolt over. Men samtidig vil jeg ikke gjør meg selv til noe offer.

Det er vel ingen mennesker som vokser opp uten noen form for utfordringer underveis. Det hele handler kanskje om hvordan man står i disse utfordringene. Og hvordan man senere tar valg for seg selv og sitt eget liv. 

 

#psykiatri #barnevernet #skam #åpenhet #løvetannbarn