JEG ØNSKER MEG ET FRISTED

Sterkt lys overalt. Hvite vegger av betong. Høylytt stønning og sukking. Kremting. Hosting.

En gammel mann roper. Han nekter å skifte klær han har sin egen avføring på. En dame snakker høyt i telefonen på et ukjent språk. Hun klapper i hendene når hun er ferdig. 

Mannen ved siden av meg gjentar bestemte ord konstant. Om og om igjen, før han tar pause med å synge Ja vi elsker for full hals. 

Det er stille i kanskje ett minutt før jeg hører nynning som etterhvert utvikler seg til opera. Høye hæler går raskt frem og tilbake. 

Jeg prøver å finne et sted jeg kan være alene. Et lite fristed. Men det er stadig noen som følger etter meg. Alltid noen som vil prate. Fortelle. Alternativet er rommet mitt, men jeg liker ikke de hvite betongveggene. Skikkelig blikk-boks-følelse.

 

 

Nå leses det høyt fra en bok. Damen sier det er fra bibelen.

Jeg forsøker å holde roen. Det lille jeg har igjen. Dessverre står det et piano på avdelingen. Jeg sitter stille. Holder meg fast i stolen. Knytter never. Spenner kjeven. Puster dypt. Teller til ti. 

Kan det bli mer stereotypisk? Det eneste vi mangler nå er at jeg kler meg naken og løper rundt i gangene. Men av en eller annen grunn får jeg meg ikke til å gjøre akkurat det. Ikke nå. Kanskje senere. 

Hva gjør dette med meg?

Jeg blir mer og mer desperat etter å komme meg ut. Ikke for å lete etter svar som ikke finnes, ikke på psykotisk grunnlag, men for å holde på noe normalt. I tillegg samler jeg opp sinne. Mye sinne. I og med at jeg ikke klarer å bli sint så samler jeg det opp inni meg, og bryter heller ut i gråt noen timer senere. Og da gråter jeg lenge. Jeg tenker stygge tanker. Ikke bare om meg selv, men om andre og. Det liker jeg dårlig.

Jeg dunker hodet i veggen. Slutt Eline. Slutt. Dette er ikke greit.

Man kan venne seg til mye. Man kan venne seg til mange ulike typer mennesker. Vi er jo alle forskjellige. Man kan venne seg til at sterke følelser vises. Man kan kanskje også venne seg til de hvite betongveggene og ekkoet i rommet.

Men det finnes ting jeg ikke klarer å venne meg til. Jeg klarer ikke venne meg til at dørene alltid er låst. Jeg klarer ikke venne meg til å trygle om å få litt frisk luft. Jeg klarer rett og slett ikke venne meg til å være uten min egen autonomi.

Jeg lukker øynene. Et forsøk på å ta alfabetet baklengs mislykkes. Noen ganger er det det som skal til. Eventuelt å puste i firkanter. Nå funker ingen av delene. Mine egne knep svikter. Jeg må finne på noe annet. 

Jeg holder øynene lukket. Ønsker meg til et annet sted. Som alltid. Så slår det meg. Jeg kan flykte. Jeg kan flykte inn i ord. Mitt eget fristed. Et fristed av bokstaver. Bare for meg. Uansett hvor jeg er. Det må jeg ikke glemme. 

Når jeg kommer meg hjem skal jeg fylle et helt badekar med bokstavkjeks og bade i det. Bare for å minne meg selv på fristedet jeg selv kan skape. Og som jeg skaper hele tiden. Uansett hvor jeg er. 

Jeg gleder meg.

 


 

#psykiatri #psykose #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #helse

FUGLENS BESTE

Det var da fuglen falt ned fra treet igjen at den skjønte noe måtte gjøres.

Selv om Fuglen ikke hadde brukket noe så hadde den det fryktelig vondt. Faktisk vondere enn noen sinne. Selv om vingene fremdeles hang på den vesle fuglekroppen så kunne den ikke fly. Ikke denne fuglen. Ikke nå.

Fuglen hadde truffet noen harde, skarpe grener i fallet på veien ned. De sa at Fuglen var syk. At Fuglen burde lukkes inne.

Hvorfor er det ingen som hører meg, tenkte Fuglen. Den skrek av full hals, men ingen så ut til å høre.

Hvorfor er det ingen som ser meg, tenkte Fuglen. Den flakset alt den kunne med vingene sine, men det var det ingen som så.

Fuglen tenkte på Tiden, og på hvordan den bare hadde flydd forbi. Som om Tiden hadde vinger. Som om Tiden var fri. Fuglen var ikke fri. Denne fuglen var fanget under Tidens vinger.

Tiden ville gi Fuglen Omsorg. Men Fuglen ville ikke. Fuglen var lei.

Fugler kan også gråte. Selvfølgelig kan de det. Denne lille Fuglen gråt masse. Faktisk gråt den så mye at Tiden ikke forsto hva den sa. Det er ingen som forstår meg, tenkte Fuglen.

Omsorg var på vei, enten Fuglen ville det eller ikke. Tiden visste Fuglens beste, sa den.

 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose

PUST

 

Du var min verden, du hindret stemmene i å skrike

Nå skriker de

Jeg gråter, alene

 

Unnskyld. Unnskyld

Men du var min verden

Det er ingen lenger som tørker tårene mine

 

Jeg vil bare falle, ned i et mørkt hull

Men her er jeg allerede

Jeg har falt. Kan du dra meg opp igjen?

Kan jeg bo i hjertet ditt?

 

Jeg vil så gjerne vise hvem jeg virkelig er

Jeg tok en sjans med deg

For du var min verden

Nå gråter jeg alene

 

Jeg klamrer meg fast til den lyse flekken som er igjen

For jeg skal ut å fly igjen

Aller helst vil jeg fly med deg

Men jeg har endt opp her igjen

 

Jeg må bare puste litt

Med magen, med hodet, med hjertet

Et drag av gangen, det skal gå

Pust

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster med hodet nå

Ting blir uklart, det blir vanskelig å tenke

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster meg hjertet nå

Det gjør vondt å puste, det rister i kroppen

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster ikke nå

Men det kommer til å gå over, det kommer til å gå bra

 

Bare pust, et drag av gangen

Pust

 

Det brenner i hodet

Det er full fyr i magen

Det slår gnister i hjertet

 

Kan vi puste sammen?

Du kan få hjertet mitt, men hodet er vanskelig å dele

Jeg klamrer meg fast

 

Jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

Jeg skal ikke slippe taket

 

Det skriker innvendig

Noe vil ut

Men jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

 

Pust

 

#psykiatri #psykose #angst #sykdom #psykiskhelse

 

KØBENHAVN

Onsdag 19.april

Har satt på TV for å få selskap, og for å flytte fokus fra andre skumle lyder som gjøre meg redd. Jeg ser på OSL 24-7, et program som viser livet på Oslo Lufthavn. Ironisk at jeg tidlig i morgen skal opp dit selv. Jeg skal finne svar. Det var noen jeg snakket med som sa at det muligens var svar i København. Det må være svar der. Jeg er desperat. Jeg er redd. Nå må jeg hvertfall gi dette et forsøk.

Billettene er bestilt. Sekken er pakket. Jeg kommer nok ikke til å klare og sove i natt heller. Kanskje det er verdt å satse litt nå. Jeg tror det. Jeg vil satse. Jeg må satse. Kanskje er det noen på flyplassen som har svar. Kanskje er det noen politifolk der som kan hjelpe meg. Kanskje må jeg inn til sentrum. Jeg håper bare jeg får god nok tid. Hvis jeg ikke finner svar i København så er jo en mulighet å reise videre til et annet sted. Valgmulighetene er mange. Jeg er bare usikker på hvordan jeg skal håndtere en flyplassen. Et sted med så mange muligheter. Jeg finner sikkert ut av det.

Faen, faen, faen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være så redd. Men det går nok over. Så lenge jeg finner svar.

Torsdag 20.april

Jeg vil bare at alt skal være bra. Vil finne svar. Finne ro. Orker ikke være redd lenger. Må gjøre noe som gjør at jeg føles virkelig. Jeg hopper i det. Har ikke sovet i natt, men det gjør egentlig ingenting slik ting er nå.

Nå er klokken 0555. Jeg sitter på flytoget, godt klemt mellom flyvertinner, business-menn, heftig after shave og tunge kofferter. Selv reiser jeg ganske lett. Jeg har en sekk med det mest nødvendige med meg. Det viktigste er jo ikke hva jeg har på meg. Det viktigste er at jeg finner svar. Jeg er litt urolig akkurat nå, så jeg hører på musikk for å koble av. Akkurat nå har jeg Bird Set Free av Sia på ørene. Jeg liker fugler. Jeg liker frihet. Jeg lurer på hvor alle de andre rundt meg skal reise. Kanskje alle skal til København?

Oslo Lufthavn

Jeg har sittet akkurat her jeg sitter nå før. På akkurat samme sted, på akkurat samme flyplass. Den gangen hadde jeg lysende hender. Det har jeg ikke nå. Dessuten skal jeg til et annet sted. Jeg skal finne svar.

På flyet

Jeg snakket akkurat med en flyvert. Jeg spurte han om det var lett å finne fram på Kastrup. Han lurte på hva jeg skulle i København. Jeg sa noe om at jeg var på jakt etter svar. Han stusset litt over svaret mitt, men sa at det var en fin flyplass, og at de fleste danske er veldig hyggelige. Det er var bra, tenkte jeg og satte meg tilbake til vindusplassen min.

Jeg må innrømme at jeg er litt spent her jeg sitter. Jeg oppdaget at returen min er i ettermiddag, ikke morgen slik jeg først trodde. Det betyr at jeg får veldig dårlig tid. Jeg vet ikke engang hvordan jeg kommer meg inn til sentrum. Men det er jo mulig at jeg finner svar på flyplassen. Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, eller hva jeg skal si. Kanskje er det en vanlig dansk person, eller kanskje en dansk politimann. Jeg finner nok uansett begge deler på flyplassen.

Jeg kjente at da flyet lettet fra bakken ble jeg litt redd. Panikk kalles det kanskje. For tenk om det er feil sted. Jeg skulle ønske jeg var redd for å fly. Jeg skulle ønske jeg kunne byttet min generelle redsel mot noe mer konkret. Er man redd for å fly så er det jo bare å la være og fly. Er man redd for alt blir ting kanskje litt mer utfordrende. Man kan ikke unngå alt. Derfor tar jeg tak. Derfor handler jeg. Jeg gjør det jeg tror vil løse mitt problem, mine utfordringer.

Jeg er alene, med så mange mennesker rundt meg. Litt trist. Litt ensomt. Men det går. Det vil bli bra på sikt. I dag har jeg flydd høyere enn fuglene gjør. Det var fint å komme over skyene, men jeg savnet fuglene.

Kastrup

Jeg har vært på flyplassen i nesten 2 timer, og det er først nå jeg sitter. Jeg er stressa. Veldig stressa. Jeg forsøkte å spørre noen ansatte her om de hadde svar som kunne hjelpe meg. Jeg la fram situasjonen, men da begynte de å snakke om en legeordning der. De ba meg snakke med legen min. Det var tydeligvis ikke de rette folkene jeg snakket med. Det stresset meg mer, så jeg gikk videre.

Dette er en ganske stor flyplass med høyt tempo. Masse butikker, mye mennesker, og mye lyder overalt. Men jeg fant til slutt et hjørne med en ledig stikkontakt.

Jeg innser nå at jeg ikke rekker inn til København sentrum før returen til Oslo. Jeg tenkte litt på å gjøre om billetten til en annen destinasjon, et annet land. Men jeg har tekniske evner som en 80-åring, så jeg er veldig usikker på hvordan jeg gjør det. Og jeg tør ikke spørre flere som jobber her. Så vet jeg jo ikke helt hvor jeg da skulle dratt. Trondheim? Roma? New York? Tokyo?

Jeg burde nok bare komme meg hjem igjen. Ordne mer penger. Tenke litt. Sove litt. Det er en ny dag i morgen.

Oslo

Jeg kom meg hjem med returbilletten min. Jeg er sliten. Jeg gråter og ler om hverandre. Jeg må prøve og sove i natt så jeg er rustet for en ny dag i morgen. Uansett hva som skjer.

Fredag 21.april

Jeg må bare prøve igjen. Nytt forsøk. Jeg har brukt opp pengene mine, så jeg må kanskje ordne med kreditt. Det hjelper de sikkert til med på Oslo lufthavn. Kanskje de til og med lar meg fly gratis. De vil nok forstå at dette er viktig for meg.

Kanskje dette ikke er noen god ide likevel. Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet ikke lenger forskjellen på syk og frisk. Uansett hater jeg de begrepene. Og jeg vil ikke akkurat si at jeg faller inn under en bestemt kategori.

Familien min er sinte på meg, venner er bekymret og fortvilet. Det er jo det siste jeg ønsker. Jeg vet jeg har folk som bryr seg om meg, og det setter jeg uendelig stor pris på. Men jeg vil bare gjøre det rette. Jeg ønsker å gjøre det som er bra. Jeg vil ordne opp så jeg kan fortsette og leve.

Jeg har ikke tatt alle medisinene mine på noen uker. Nå kan jeg faktisk merke det litt selv. For det går litt rundt i hodet mitt. Jeg har jo alltid ønsket å klare meg uten, men jeg vet at det kan vært til hjelp for noen, inkludert meg selv. Men jeg fikk høre at det var kjemisk lobotomi. Det skremte meg. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke måtte fortelle folk hva jeg tenkte om det. Ikke stole på noen. Så jeg lot som ingenting. Og nå sitter jeg her på Oslo lufthavn igjen, mer redd enn noen gang.

Hvor faen drar jeg nå?

Jeg begynner å lure på om jeg faktisk ikke klarer dette alene. Tenk om det er slik som folk tenker og sier. At jeg er syk. At det foregår for mye oppi hodet mitt. At tankene mine ikke stemmer overens med det virkelige liv. At svarene jeg leter etter ikke finnes.

Hva da?

Jeg har gått langt og ofret mye for å finne svar. Jeg har gitt opp et studie. Jeg har brukt opp pengene mine. Jeg har ofret tid med venner. Dyrebar tid. I dag sitter jeg og leter etter tegn som kan føre meg til rett plass fra Oslo lufthavn, i stede for å bruke tid med mennesker jeg er glad i. Hvorfor?

Jeg har noe jeg bare må finne ut av. Det gjør for vondt til å la være. Jeg klarer ikke stoppe.

Men jeg gjør tydeligvis noe feil. For jeg skremmer folk. Enten blir jeg bedt om å oppsøke lege, eller så trekker folk seg unna meg. Det er ingen god følelse.

Det finnes 7.3 milliarder mennesker på denne jorden. Det er mange mennesker. Hva er da sjansen for at jeg, alene, kan klare og finne den ene personen som har svar til meg? Er det i det hele tatt mulig? Det telles nå 193 land i verden. Hva er da sjansen for at jeg setter meg på rett fly til rett destinasjon som har det rette svaret til meg?

Jeg har aldri vært særlig god i matematikk, men sannsynlighetsregning var kanskje det jeg var aller dårligst til. Det har jeg vel vist i praksis nå. Dessuten tror jeg ikke det finnes svar som det kan settes to streker under. Dessverre.

Så hva faen gjør jeg da?

Det eneste jeg er sikker på nå er hvor usikker jeg er.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #gardermoen #københavn 

 

FUGLENE BRYDDE SEG IKKE, SÅ DA GJORDE IKKE JEG DET HELLER

 

Det snødde ute. Frosten hadde satt seg på vinduet

Men fuglene brydde seg ikke

Jeg så de danset. Jeg hørte de sang

 

Døren ble låst. Lyset ble slukket

Men jeg brydde meg ikke

Jeg danset likevel. Og jeg sang. Stille

Men jeg sang

 

Det blåste kraftig. En av grenene knakk

Men fuglene brydde seg ikke

De sang enda høyere, og danset videre til neste gren

 

Det var roping, skriking og alarmer fra gangen

Politiet kom

Men jeg brydde meg ikke

Jeg sang likevel. Enda høyere. Og jeg danset meg gjennom natten

 

Vinden ga seg ikke. Det ble storm. Nå lå treet på bakken

Men fuglene brydde seg ikke

De fløy bare videre

 

Jeg svelget de forskjellige pillene. De gjorde meg både uvel og redd

Sykebilen kom

Men jeg brydde meg ikke

Jeg fløy bare videre

 

Fuglene brydde seg ikke

Så da gjorde ikke jeg det heller


 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #innleggelse #dikt

EN JÆVLIG LANG FREDAG

06:00

Drømte at jeg var på sykehus. At jeg var innlagt. Så hørte jeg det knirke i døren. Det var nattevaktene som var ute på runden sin. For å sjekke at alle sov. Ironisk nok våknet jeg. Og jeg våknet til at jeg var på et sykehus. Jeg hadde i det minste sovet lenger i natt enn jeg har gjort tilsammen de siste døgnene.

Jeg gikk ut i matsalen for å hente meg en kopp kaffe, men her settes visst ikke kaffen ut før kl.7. Jeg måtte dermed snu tomhendt. Jeg gikk tilbake til rommet mitt for å stelle meg. Jeg brukte lang tid både på antrekk, hår og maskara. Alt for å få tiden til å gå. Alt for å føle meg mer vel.

Jeg kjente magen rumle. For første gang på lenge var jeg sulten. Frokosten serveres ikke før kl.9 på helligdager. Og i dag er det visst langfredag. Det er påske. Jeg måtte pent vente.

Jeg gjorde et forsøk med å sette på musikk på rommet, men ble urolig. Som vanlig tok jeg med meg den røde notatboken min ut på en av stuene for å skrive litt.

07:00

Kaffen ble satt ut. For en lykke. Tror ikke jeg har vært så kaffetørst noen gang. Eller vent. Jeg husker en tidligere innleggelse hvor jeg hadde til vane å våkne tidlig. Jeg hadde smuglet med meg pulverkaffe inn på rommet. Så lot jeg vannet fra badet renne til det ble varmt og blandet det ut med pulverkaffen. Fysj. Det gjør jeg aldri igjen. Men det sier noe om hvor desperat etter kaffe man kan bli.

Klokken nærmet seg 0730. Nattevaktene skulle straks bytte plass med dagvaktene. Jeg gikk fra vindu til vindu og så ut. Jeg så på alle fuglene. Lurte på hvordan de hadde det. Det så ut som om de danset i trærne. De var sikkert glade for det fine været. Hvertfall så var jeg det.

08:00

Jeg begynte å gjøre meg klar for en tur ut. Visste ikke helt hvor eller hva jeg skulle. Skulle bare ut. Nå hadde det begynt å snø og. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg hentet meg kaffekopp nummer 3 og fortsatte å pakke bagen min.

Personalet satt enda i glassburet. Jeg kunne høre dem le. Ute på stua var det ingen som lo. En medpasient og jeg fikk ved et uhell øyekontakt og vi kikket begge raskt ned i gulvet igjen.

09:00

Jeg ba om å få gå ut. Uroen min hadde spredd seg til et nytt nivå. Jeg fikk beskjed om å vente til etter frokost og medisiner. Medisinene fikk jeg spyttet ut igjen. Noe matinntak var umulig å få til, for nå var jeg så urolig og uvel at det mest sannsynlig ville ha kommet opp igjen uansett.

10:00

Da klokken bikket 10 hadde jeg isolert meg selv på badet. Grinende. Jeg pustet og peset. Hev etter pusten. Angst kalles det visst. Jeg forsøkte å bruke teknikken, å puste i firkanter, men uten hell. Angsten hadde fått overtaket på meg. Jeg fikk noe beroligende, og litt hjelp til å puste med magen. Så ble jeg holdt selskap av en veldig hyggelig miljøkontakt. Jeg var redd for å være dårlig selskap, jeg glemmer jo litt bort at jeg faktisk er innlagt på sykehus. Men så er det er jo ikke alltid man behøver å snakke heller. Selskap fra en annen person er forresten den beste medisinen mot angst. Det ble i dag et godt eksempel på. For jeg roet meg.

11:00

På dette tidspunktet hadde jeg roet meg såpass at vi kunne lage en plan for en avtale utenfor sykehuset. Jeg skulle få reise ut for å treffe en god venn, og jeg kunne være ute til kl.15.

16:30

Telefonen ringte. Det var sykehuset. Hvor er du? Flaks for meg så var jeg heldigvis rett utenfor. Jeg som til vanlig er en vandrende klokke glemmer vekk tiden hele tiden disse dager. Det er frustrerende for de på sykehuset, men kanskje mest av alt for meg.

Jeg tenkte på kaffekoppen i morges. På hvor glad jeg ble. Den gleden hadde forsvunnet helt nå. Det føltes som om jeg på nytt ble druknet i angst og stress. Langfredag ja. En jævlig lang fredag.

Har du kjedet deg i det siste Eline, spurte kontakten min meg. Nei, svarte jeg. For jeg har overhodet ikke kjedet meg. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det. Det var visstnok et dårlig tegn. Tenker du ikke på sykdomsbildet ditt? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det, faktisk ble jeg litt flau, så jeg fant veien inn til rommet mitt igjen. Prøvde å komme fram til en logisk forklaring på hvorfor jeg skulle forlate sykehuset igjen.

18:00

Jeg gikk en tur ut, i et desperat forsøk på å roe meg ned, eventuelt finne svar på noe jeg ikke vet hva eller hvor er. Det mislyktes. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg var tilbake på avdelingen innen en time som avtalt.

20:00

Ny runde med angst og tårer. Faen. Faen. Faen. Hvorfor må jeg være så redd hele tiden? Hvorfor klarer jeg ikke finne roen? Sobril, vandring fram og tilbake i gangen, mer sobril, mer grining. For en langfredag. For en jævlig lang fredag.

21:00

Omtrent på slaget 21 kom sykepleieren med kveldsmedisiner til meg. Det er vel fint at de følger opp, men det er noe med selve opplevelsen som gjør at jeg føler meg sykere enn jeg er.

Jeg ser rett og slett ikke noe poeng i å holde øynene åpne lenger i dag. Dagen har vært lang nok fra før. Dessuten har jeg et rykte på meg å være en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Så det at jeg har døgnrytmen til en pensjonist er vel ikke mer enn å forvente.

Jeg har akkurat sett meg i speilet, etter å ha fjernet maskaraen jeg så pent pyntet på meg i dag morges. Jeg ser rett og slett fryktelig sliten ut. Men det gjør ingenting. Det har tross alt vært langfredag. En jævlig lang fredag.

Og fuglene bryr seg ikke, så da gjør ikke jeg det heller.

 

#psykiatri #innleggelse #sykehus #psykiskhelse #mentalhelse #psykose

ALT BLIR EN DISKUSJON

For litt siden ble jeg fortalt at jeg slo hodet mitt gjentatte ganger mot betongveggen på sykehuset. Jeg husker stemmen til en veldig hyggelig nattevakt, jeg husker alarmen som gikk, og jeg husker at jeg ble holdt fast av flere. Mest sannsynlig for å unngå mer skade. Jeg husker ikke at jeg bestemte meg for å slå hodet i veggen. Jeg husker heller ingen smerte.

Jeg husker bare at jeg var redd. Jeg må ha vært jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

Det er sjelden jeg gråter, men den siste tiden har det skjedd ganske ofte. Daglig faktisk. I utgangspunktet tror jeg bare det er sunt. Men slik jeg har holdt på kan ikke være helt bra. Jeg gråter ikke fordi jeg er trist. Jeg gråter fordi jeg er redd. Jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

I natt var jeg sikker på at noen var inne på rommet mitt på sykehuset. Jeg kunne ikke se noen, men jeg kjente igjen stemmene. Det var de samme stemmene som jeg tidligere har hørt hjemme i leiligheten. Og de samme stemmene som var etter meg på bussen. Jeg ble livredd, tok på meg sko og jakke for å komme meg ut. Tårene sto ut av øynene mine. Jeg fikk beskjed om at det var midt på natten, og at jeg derfor ikke kunne låses ut. Desperasjonen traff meg hardt som et lynnedslag. Jeg tror aldri jeg har grått så hardt noen gang. Vi snakker hulking.

Jeg hadde ikke sjans til å gå tilbake til rommet mitt. Ikke turte jeg si hva som hadde skjedd heller. Jeg fikk noe beroligende, og etter en stund hadde ting roet seg litt. Med et ansikt som nå var dobbel størrelse, og en kropp som skalv som et aspeløv spurte jeg forsiktig nattevaktene om de kunne være så snille å sjekke om rommet mitt var trygt før jeg gikk inn. Det gjorde de. Rommet var trygt, og jeg gikk og la meg.

Dette var et par eksempler fra den siste tiden på når frykten min tar over. Det er helt grusomt. Rett og slett grusomt. Hvorfor er jeg så redd? La meg prøve og forklare.

Hender det noen ganger at du hører ting andre ikke hører?

Hender det noen ganger at du ser ting andre ikke ser?

Hender det noen ganger at det skjer ting du ikke klarer å forklare?

Hender det noen ganger at du ikke vet om ting skjer på virkelig eller ei?

Hender det noen ganger at du tviler på om du selv er virkelig?

Hvis du svarte ja på noen av disse spørsmålene så vet du kanskje noe om hvorfor jeg går rundt og er så redd i perioder. Da har du kanskje kjent på noe av min frykt. Mitt håp er at du heller svarte nei på spørsmålene. At du ikke har en slik frykt som driver deg. Men jeg håper at du kanskje vil forsøke og forstå. For så vidt jeg har skjønt det så er jeg ikke alene om å føle det slik i perioder. Jeg er ikke alene om å ha det på denne måten. Så spesiell er jeg bare ikke.

Ofte kan jeg føle meg ensom. Kanskje på grunn av at jeg har et ensomt prosjekt som handler om å finne svar på noe jeg ikke vet hva er. Men kanskje er det også på grunn av at mennesker rundt ikke helt forstår meg. Og jeg er ikke noe annerledes skrudd sammen enn folk flest. Jeg trenger å få anerkjennelse. Jeg trenger å føle tilhørighet, og ikke minst føle meg trygg. Jeg har et behov for å føle meg forstått. Det tror jeg gjelder de fleste andre og.

Når jeg er syk får jeg store problemer med å ta beslutninger. Det trenger ikke være de store tingene. Skal jeg spise frokost, eller vente? Skal jeg spise to eller tre knekkebrød? Skal jeg gå tur, eller ta en telefon? Jeg veier for og i mot hele tiden. Skal, skal ikke. La meg sitere legen min: Alt blir en diskusjon for deg Eline. Ja, det gjør det absolutt. Og det er jævlig slitsomt. Men det som er enda mer slitsomt er det å ta de større avgjørelsene. Skal jeg fortsette studiet, eller skal jeg slutte? Skal jeg ta medisiner eller skal jeg la være? Skal jeg stole på meg selv eller ikke? Hvem rundt meg kan jeg egentlig stole på? Skal jeg få meg utskrevet, eller skal jeg høre på anbefalingene?

For hva var det de egentlig sa igjen? Jeg får også problemer med hukommelsen. Det er ikke lenge siden det var søndag, og jeg var på vei ut døren til et ærend fordi jeg var overbevist om at det var mandag. Men jeg er da bare et menneske. Og mennesker tar feil. Det gjør vi ganske ofte faktisk. Verre er det kanskje når jeg ikke husker hva jeg har snakket med folk rundt meg om. Eller når jeg glemmer ting som har skjedd. Ting som får større betydning for meg.

Derfor skriver jeg. Men jeg skriver alt. Den siste tiden føles det som om jeg har skrevet ned hver eneste tanke, for jeg er så redd for å gå glipp av noe viktig. Og jeg er redd for å glemme. Jeg lærte en gang at vi mennesker tenker omkring 30 ? 40.000 tanker i løpet av et døgn. Det er mange tanker. Det sier seg selv at jeg ikke kan skrive ned alle sammen, men jeg tror faktisk ikke jeg er så langt unna.

Jeg tenker på de linjene jeg har skrevet nå. At de kanskje virker litt dystre, uten særlig håp. Men håp er det alltid. Jeg tviler ikke på det. Jeg tror det er viktig å tillate seg selv å være med på de nedturene livet bringer med seg. Det går jo alltids opp igjen. Kontrastene i livet er jo noe av det som gjør det så spennende å leve. Og når alt blir en diskusjon er det lov å lukke øynene. Ta en pause om mulig. Det er lov å ønske seg til et annet sted. Og det er lov å drømme.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #sykehus #innleggelse 

 

KAN JEG FÅ NOE Å VÅKNE PÅ?

 

Kan jeg få noe å sove på?

 

Bare vent litt, jeg skal hente Stilnoct til deg.

 

Nei, jeg trenger noe å sove på. Noe som hjelper meg finne løsningen.

Kan jeg få noe å sove på? Jeg trenger noe som roer meg. Kan du hjelpe meg?

 

Bare vent litt, jeg skal hente Sobril til deg.

 

Nei, jeg trenger noe som får tårene til å slutte og renne. Jeg er redd.

Kan jeg få noe å sove på? Jeg trenger å bli låst ut. Jeg trenger frisk luft. Alt er kaos.

 

Bare vent litt, jeg skal hente Quetapin til deg.

 

Nei, jeg trenger luft. Jeg blir kvalt.

Kan jeg vær så snill å få noe å sove på?

 

Bare vent litt, så skal jeg hente noe som vil hjelpe deg. Gjør det vi råder deg til, så går alt bra.

 

Så gjorde hun det.


 

Kan jeg få noe å våkne på?

 

#psykiatri #mentalhelse #psykiskhelse #psykose #medisiner #medisinfribehandling

DEN PERFEKTE INNLEGGELSEN

Det var en gang ei følsom jente. Hun var ikke bare litt trist når hun var trist. Hun var veldig trist. Faktisk var hun noen ganger så trist at hun tenkte på å dø. Hun var heller ikke bare litt glad når hun var glad. Noen ganger var hun så glad at det føltes som om hun lettet fra bakken. Som om hun kunne fly. Noen ganger følte jenta at hun mistet følelsene sine. Som om alt var flatt. Men hun hadde prosjekter. Hun så ting andre ikke så. Hun hørte ting andre ikke hørte.

Den følsomme jenta fortalte om hvor trist hun var til folk rundt seg, og alle forsto henne. Folk forsto at noe måtte gjøres. Jenta ble lagt inn på sykehus like etter.

Da jenta kom på sykehuset ble hun tatt i mot av noen skjønne sykepleiere. De så med en gang at jenta var sliten. Derfor ga de henne en varm kopp te, tørket tårene hennes, og viste henne til en god sofakrok. Der ble de sittende med henne helt til hun følte seg litt tryggere. Her var det rom for både tårer og latter.

Jenta var redd for alt var ukjent, og dessuten ville hun jo ikke leve. For så trist var hun. Men de skjønne sykepleierne gjorde situasjonen litt tryggere. De sa til henne at alt kom til å ordne seg. Kanskje ikke den dagen, men etterhvert. Dette gjentok de flere ganger, og jenta trodde på dem.

Men den følsomme jenta trengte mer hjelp. I tillegg til de skjønne sykepleierne, skulle jenta snakke med en lege. Siden legen var så morsom var ikke dette noe problem. Denne legen klarte faktisk å få jenta til å le, på tross av hvor trist hun var. Han sa at hun ikke behøvde å være redd, selv om hun var på et psykiatrisk sykehus. De kunne bare late som om det var en slags festival. En psykiatrifestival. Og at i stede for musikk, fancy gatemat og øl, så ble det gitt ut injeksjoner, antidepressiva og antipsykotisk medisin. Jenta lo. Den morsomme legen forsto alle hennes problemer med en gang. Hun behøvde ikke kjempe for å forklare engang. For så god menneskekjenner var denne legen. Han kom med enda en morsom vits, og jenta slappet mer av. Alt kommer til å ordne seg, sa han. Ting kommer til å bli bra. Og jenta trodde på han.

Hvordan ønsker du at ting skal være nå? Spurte den morsomme legen. Du får bestemme. Vi vil bare at du skal ha det best mulig, sa han. Jenta ble glad for spørsmålet, men sa hun måtte tenke litt på det.

Medisinene hun fikk smakte jordbær, peppermynte og sukkerspinn. I tillegg gjorde de at hun følte seg varm. Som om noen ga henne en klem. Og den triste følelsen forsvant med en gang. Alt ble bra av disse medisinene. 

Det var lenge siden den triste jenta hadde sovet ordentlig, så alle håpet på at hun skulle få sove godt den natten. De skjønne sykepleierne ga henne en pysj så god at den føltes som om den var laget av skyer. 

Jenta sa hun var redd. Redd for å sove, redd for å være i veien, redd for å leve. De skjønne sykepleierne la et varmt pledd over henne. Du har lov til å ha alle de følelsene du har, sa de. Men det er ikke farlig, det vil gå over, det skal vi sørge for, fortsatte de. De smilte varmt til henne og sa de skulle passe godt på henne. Det gikk kanskje ikke mer enn to minutter før jenta sovnet. Og hun sov gjennom hele natten.

Dagene gikk, de skjønne sykepleierne og den morsomme legen hadde ofte god tid til å sette seg ned med jenta for å snakke ordentlig med henne. Hun følte seg ivaretatt. Faktisk var ting blitt så bra på den tiden hun hadde vært der at hun nå kunne reise hjem igjen. Hun kunne fortsette sitt normale liv.

Jenta så på de skjønne sykepleierne og den morsomme legen, hun tenkte for seg selv at dette hadde vært en perfekt innleggelse. Hun takket dem alle for den gode hjelpen hun hadde fått. Faktisk ga hun de en klem som tegn på sin takknemlighet. Dette hadde tross alt vært den perfekte innleggelsen.

Hadde verden bare vært slik. Hadde det bare vært noe som het den perfekte innleggelse. Men det er liten tvil om at en sånn type ting ikke finnes. Jeg vet ikke om du som leser forsto at denne fortellingen overhodet ikke er hentet fra virkeligheten. Men det er den altså ikke. Historien er langt fra selvopplevd, men noe inspirasjon er hentet fra egenopplevde situasjoner.

Fortellingen om den perfekte innleggelsen ble kanskje litt klissete og sukkersøt. Kanskje litt for perfekt. Jeg tror likevel at man kan lære noe av fortellingen om den følsomme jenta og den perfekte innleggelsen.

Nå er det selvsagt noe som kalles den gylne middelvei. Og med god grunn. Alt behøver ikke være perfekt. Livet er ikke perfekt. Det finnes ikke nødvendigvis en quick fix på ting. Likevel mener jeg bestemt at vi er nødt til å se på forbedringsmuligheter, og i psykiatrien er det mange av de.

I denne fortellingen har jeg trukket fram ting som jeg tenker burde være en del av en innleggelse. Ting som jeg selv har savnet. Varme, omsorg, humor, god kommunikasjon, god tid, og gode medisiner. For jeg tror nemlig det er mulig å få til.

Vi mennesker er forskjellige. Det er viktig å huske på. Vi er alle ulike individer med ulike behov. Dette er uavhengig av hvilken diagnose man måtte ha. Det som fungerer godt for meg kan hende at ikke fungerer like godt for en annen. I en god stund nå har det vært fokus på tilpasset opplæring i skolen, og bra er det. Kanskje må vi tenke litt slik i psykiatrien også. Jeg tror det. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #psykose 

STILLHET ER IKKE FARLIG

Det var tirsdag ettermiddag. Personalet hadde samlet seg bak en PC-skjerm på vaktrommet. Eller, i glassburet som vi kaller det her. De fleste pasientene var på rommene sine. Matsalen var tom. Hadde det ikke vært for pipingen fra kjøleskapet og for nynningen til den hyggelige kjøkkendama som vannet blomster, så ville avdelingen mest sannsynlig vært helt stille. Det tilhører sjeldenheten.

En gutt på min alder, en litt eldre dame og jeg plasserte oss på TV-stuen. Men vi så ikke på TV. Vi så ut. Ut vinduene. Nå var det helt stille. Sildringen av vannet som traff jorden til de slitne potteplantene hadde stoppet. Det var ingen nynning lenger heller. Det var bare oss. Oss og stillheten.

Siden det er bestemte temaer vi helst bør unngå å snakke om her, og siden de fleste av oss har nok med vårt eget, ble det til at når vi først åpnet munnen så snakket vi om det nordmenn aller flest snakker om. Været.

Jeg hater å snakke om været. Værsnakk minner meg om sykehus, det å være innesperret, og på dårlig small talk. De fleste med sansene i behold klarer selv å oppfatte hva slags vær det er fra dag til annen. I mine øyne er ikke det et tema som trengs å diskuteres noe mer. Det finnes så mange viktigere ting å bruke tiden på. Været får man ikke gjort noe med likevel.

Jeg har aldri vært noe god på small talk. Hopper gjerne rett til – Tror du på Gud? Hva stemmer du politisk? Har du hatt selvmordstanker noen gang? Hva er egentlig tid? Og så videre. Den småpraten har liksom aldri helt vært min greie. Så da lar jeg heller være og snakke. Du er så god på stillhet du Eline, er det flere som har sagt til meg. Eller – du ser så tankefull ut Eline, får jeg ofte høre.

Jeg er nok ofte både stille og tankefull. Men det er faktisk ikke alltid man behøver å si noe. Noen ganger snakker stillheten for seg. Jeg tror ikke man skal være så redd for såkalte pinlige stillheter. Kanskje man er sliten, eller kanskje man rett og slett ikke har noe å snakke om akkurat der og da. Da behøver man ikke presse frem en åpenbar ytring om at, nei nå regner det jaggu igjen. Eller, tror jammen det har snødd litt i dag morges. Stillhet er mer enn bra nok. Stillhet er helt ok og ikke farlig.

Tilbake til TV-stua den tirsdags ettermiddagen. Nå er det jammen meg fint vær ute, sa jeg høyt etterfulgt av et sukk. Jeg kjente jeg krympet meg litt i det jeg kommenterte været. Det strittet liksom litt i mot mine prinsipper. Jeg sank ned i stolen og tenkte for meg selv at jeg skulle ønske jeg var der ute.

Jeg fikk ikke akkurat den største responsen. Vi var stille en stund alle sammen, fremdeles tittende ut av vinduene. Det ser faktisk varmt ut, sa gutten ved siden av meg. Den eldre damen og jeg nikket begge bekreftende. For det så varmt ut. Gutten fortsatte med å si at vi var jo i mars, og da var det jo tross alt vår. Sant.

Stillheten herjet rommet på nytt, men det gjorde ingen verdens ting. Tid hadde vi uansett nok av. Alle kunstpauser var hjertelig velkomne. Jo fler, jo bedre.

Den eldre damen reiste seg opp fra stolen sin. Hun rettet litt på den prikkete blusen sin før hun gikk bort til vinduet. Der tittet hun ut lenge. Jeg kunne hverken se at hun så spesielt glad eller trist ut. Det gjorde ikke vi andre heller. Så åpnet hun munnen og brøt stillheten. Hun sa noe som jeg aldri vil glemme. Noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Noe som så enkelt beskriver noe jeg har villet sette ord på i lang tid.

Ute er det vår, men inne er det høst.

Så trist, så vakkert, og så klokt på en gang. 

 

#psykiatri #mentalhelse #sykehus #psykiskhelsevern #pasienter #vår #høst