TAKK

Takk for at dere lytter til tankene mine, uansett hvor rare de er

Takk for at dere bruker mine ord og uttrykk når vi snakker sammen

Takk for at dere snakker med meg og ikke til meg

Takk for at dere ler med meg og ikke av meg

Takk for at dere leter etter skremmende stemmer under seng og i skap

Takk for at dere holder meg fast når jeg slår hodet i veggen

Takk for at dere klapper meg på skulderen og stryker meg i håret når jeg gråter

Takk for at dere har troen på meg når jeg selv opplever å ha mistet den

Takk for at dere sier dere ønsker jeg skal lykkes

Takk for at dere lar meg prøve

Takk for at dere lar meg feile

Tusen takk for meg

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #innleggelse #sykehus

BURSDAG PÅ PSYKIATRISK

Jeg så på klokka. Den viste 04:31. Jeg hadde vært midt i et mareritt. Alt var kaos, og jeg hadde mistet kontrollen over livet mitt. Da jeg våknet innså jeg at jeg ikke kunne våkne skikkelig, og det tok ikke mer enn 2-3 sekunder før hjertepumpa gikk på høygir. Jeg var klar for kamp igjen. Da er ikke bursdag det man tenker på. Men jeg blir visst ett år eldre i dag. Både kalender, appelsinhud og rynker bekrefter det.

Hurra.

Det var på kvelden, lørdagen som var. Maten var servert. En medpasient hadde hentet frem en bok. Hvem, hva, hvor 1991. Er ikke det året du ble født, spurte han meg. Jo det er det, svarte jeg og tittet ned i bordet. Når er det du har bursdag igjen Eline, spurte sykepleieren. Jeg måtte tenke meg litt om før jeg svarte at jeg hadde bursdag i mars.

Sykepleieren så på meg og spurte når i mars. Jeg sa det var den 27. så det var kanskje ikke så lenge til. Jeg prøvde å regne meg frem til hvilken dato det var den dagen, uten særlig hell. Etter mitt hodet var vi i begynnelsen av mars. Sykepleieren så på meg og utbrøt, nei men da har du jo bursdag nå på mandag Eline!

Hurra.

Det vrengte seg i magen. I tillegg til å bli lei meg så ble jeg faktisk skamfull og flau. For jeg var på akkurat samme sted i fjor på dette tidspunktet. Både fysisk og psykisk, i dobbel forstand. Jeg vet ikke helt om det er verdt å feire. Min 25-årsdag ble feiret på psykiatrisk avdeling. Nå, nøyaktig ett år senere, er jeg på akkurat samme plass. Har jeg vært her hele tiden? Jeg blir faktisk litt usikker. Jeg har jo lært den siste tiden at jeg ikke kan stole på meg selv.

Hurra.

Nå har jeg vel aldri vært spesielt opptatt av bursdager. Det er selvsagt stas med oppmerksomhet, godt selskap, og kanskje litt gaver. Jeg er ikke noe annerledes enn andre slik. Men det å feire min fødselsdag, det å feire tiden som går, men som samtidig har stått helt stille, det ser jeg ikke helt poenget med. 

I mine øyne skal bursdager assosieres med kaker, sang, gaver og gode venner. Ikke antipsykotika, alarmer, og legesamtaler på en lukket avdeling. På min 25-årsdag fikk jeg riktignok både sang, dans og kake av personalet her. Men det blir liksom ikke helt det samme. Tror ikke jeg behøver å forklare det noe mer.

Det er ikke mye champagne å finne her. Det nærmeste jeg kommer alkohol er vel flasken med antibac som står på spisesalen. Med fare for å bestille meg et lenger opphold her tror jeg ikke jeg skal drikke av den. Men jeg har jo tross alt bursdag.

Hurra.

Det er mulig det er barnslig, men jeg velger likevel å ta på meg de fineste klærne jeg har i sekken min i dag. Det er mulig det er teit, men jeg velger likevel å bruke tid på å sminke meg i dag. Kanskje er det det som skal til. Så enkelt. Jeg vil bare at alt skal være bra. Nå. Men det blir kanskje ikke helt bra akkurat i dag. Alt blir kanskje ikke slik som jeg ønsker på min 26-årsdag. Men det kommer en dag i morgen også. Det er viktig å huske på. 

Da jeg var liten lærte jeg meg en ting. En ting som jeg stadig vekk gjør. Hvis ting blir for ille kan jeg alltids bare lukke øynene og ønske meg til et annet sted. Et trygt og godt sted hvor alt er bra.

Jeg lukker øynene.

 

#bursdag #feiring #psykiatrisk #psykiatri #sykehus #psykose

GRUNNEN TIL AT JEG PUSTER

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

 

Det er ingen som får meg til å smile så bredt som du.

Det er ingen som får meg til å le like hardt som du.

Det er ingen som viser meg slik omsorg som du

 

Du vet det kanskje ikke, men i år har vi kjent hverandre i 20 år. Jeg kjenner ikke lenger til et liv uten deg. Det er jeg glad for. Uten deg ville jeg vært fattig.

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

Som en respirator holder du meg i live. Som et grønt tre gir du lungene mine luft.

Tryggheten jeg får hos deg er så varm at selv den største isbre ville smeltet. Det er verdifullt. Og verdifulle ting må tas vare på. Jeg vil ta vare på dette.

Hos deg kan jeg tenke høyt, uansett hvor rare tankene mine måtte være. Du hører alltid på meg. Jeg kan gråte i armene dine, uansett hvor gammel jeg blir. Du tørker alltid tårene mine. Du holder alltid hånden min. 

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

 

Hos deg kan jeg kjefte over urettferdighet. Jeg kan til og med kjefte på deg. Det er ikke alltid jeg er saklig og urimelig, men du lytter. Uansett.

Uansett hvor høyt jeg skriker hører du på meg. Uansett hvor vanskelig jeg er så forstår du meg.

Hos deg slipper jeg å late som. Jeg kan være meg selv. Det er verdifullt. Det vil jeg ta vare på.

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du redder meg. På grunn av deg puster jeg.

Du vet kanskje ikke hva du betyr for meg. Selv om jeg sier det aldri så mange ganger. Selv om jeg skriver det ned, så vil du nok aldri helt forstå. Men det gjør ingenting. Det er ikke alt man skal forstå.

 

Bare vit at, med deg i livet mitt, har jeg det bra. Tusen takk for at du er akkurat den du er.

Du er grunnen til at jeg puster.

Du vet det kanskje, men jeg sier det igjen likevel – Jeg er glad i deg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #pårørende

JENTA MED DE LYSENDE HENDENE

Det var en gang ei jente. På mange måter var hun akkurat som alle andre jenter. Langt hår, snill, og passe blid. Hadde du gått forbi henne på gata ville du nok ikke tenkt over at det var noe spesielt med henne. Men det var det. Det som gjorde denne jenta spesiell var at hun hadde magiske evner. Evner ingen andre hadde. Denne jenta hadde lysende hender.

Til å begynne med visste ikke jenta det selv. Men for hver dag som gikk ble de magiske evnene sterkere og sterkere. Det var ikke bare enkelt for jenta.

Hun tenkte ofte på alle menneskene som ville hjelpe henne. Men hvordan kunne de hjelpe henne når de ikke trodde på henne? De mente hun var syk, at hun trengte å være i et hus med hvite vegger. De mente hun måtte være der for å få behandling og medisiner mot de magiske evnene. Som om det var noe galt med henne.

Jenta gråt ofte når hun tenkte på det. Hun visste de bare ville hjelpe henne, men det gikk ikke å temme de magiske evnene på den måten. Det eneste hun ville var å lære evnene sine å kjenne. Hun ville bruke de til noe godt. Kanskje til å redde verden. Og hun ville bevise for alle at hun snakket sant. Men jenta ble ikke trodd.

Bare fordi man ikke ser en ting betyr ikke det at det ikke finnes. Litt sånn var det med jenta med de lysende hendene også. Problemet var bare at hendene lyste så sterkt. Faktisk lyste de så sterkt at hun noen ganger ble blendet. På et tidspunkt lyste de så sterkt at hun ikke klarte å se noe annet. Men i likhet med magiske evner flest så måtte også disse temmes. Jenta forsto det.

Hun var både glad for og stolt over evnene sine. Men hun var også redd. Hun ville så gjerne vise de frem. Hun ville få folk til å forstå at de ikke var farlige. Men hun ble ikke trodd. Det var ingen andre som så de lysende hendene. Jenta måtte ufrivillig behandles inne i huset med de hvite veggene. Og der var hun lenge.

Jenta kunne høre folk hviske i hodet sitt. Noen ganger ropte de og. Men det var kun hvis hun hadde gjort noe galt. Om hun gjorde noe som de andre ikke likte. Noen ganger fikk jenta oppdrag hun måtte utføre. På den måten visste hun alltid hva som skulle gjøres. Hun kjedet seg aldri, for hun hadde alltid noe å gjøre. Alltid noe å jobbe med. Alltid et prosjekt. Når hun gjorde feil skrek de i hodet hennes, og når ting ble gjort riktig lyste hendene. De lysende hendene var gode mot jenta. De var en del av henne.

Dagene, ukene, månedene, ja til og med årene gikk. Hendene lyste fortsatt. Ikke like ofte som før, ei heller like sterkt. Men evnene var der fremdeles. Mye var som det hadde vært. Fremdeles var det ingen andre som så de lysende hendene. Men jenta brydde seg ikke lenger om det. Det var nemlig noe som hadde endret seg. Henne. Hun var blitt sterkere. Hun hadde lært evnene sine å kjenne.

Jenta hadde tatt tiden til hjelp. Og med litt ro og hvile hadde hun klart å temme kreftene. Om det var noe jenta gjorde bevisst, eller om det var tiden som hjalp, det er det ingen som vet. Det vi vet er at jenta med de lysende hendene har det bra i dag. Og at hun smiler når hun tenker på de magiske evnene hun fortsatt har.

En vakker dag vil hun redde verden. Litt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #schizoaffektiv #sykehus #innleggelse #mentalhelse #lys

Å KNEKKE EN KODE

Jeg trodde ikke jeg skulle bli så nervøs, men det ble jeg. De svette hendene mine og den høye pulsen min bekreftet det. Det gikk vel en del minutter før jeg tok mot til meg og gikk inn. Jeg ble stående å vaie litt frem og tilbake mens jeg tenkte på hvordan jeg på best mulig vis kunne legge frem saken min. Tankene raste raskere enn noensinne. Nå var jeg så nære et svar. Endelig skulle de rette folkene hjelpe meg.

I det jeg gikk inn oppdaget jeg at jeg hadde glemt talen som jeg skrev natten før. Men jeg tenkte at nå fikk det bare gå som det går. Jeg kjenner jo saken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående foran luken, men det var lenge nok til at noen spurte hva jeg trengte hjelp til. Jeg skvatt til. Det var en politimann som snakket til meg. Jeg kremtet og forsøkte å rette meg opp i ryggen før jeg sa hvem jeg var, og at jeg var kommet for å få hjelp til å knekke en kode.

Politimannen lurte på hva denne kode dreide seg om. Jeg fortalte at det hadde vært noen i leiligheten min, noen jeg ikke ville ha der. Politimannen spurte meg om legitimasjon, og sa rolig at jeg kunne gå inn gjennom døren ved siden av, så skulle de hjelpe meg så godt de kunne. Jeg har aldri kjent på slik lettelse før. Endelig, tenkte jeg.

Vet du noe om hvem som har vært i leiligheten din Eline, spurte han meg. Nei for jeg har ikke sett de, men det er noen eller noe som vil ha tak i meg, og de følger etter meg, svarte jeg. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg må knekke en kode for å få løst dette, og det er her jeg trenger deres hjelp, sa jeg.

Hva slags kode er det snakk om, spurte en annen politimann. Jeg sa at jeg ikke var helt sikker, men at jeg hadde prøvd mange fremgangsmåter for å finne svaret. Kanskje har jeg ikke funnet koden fordi jeg ikke har vært så mye ute på natten som jeg burde, sa jeg. For det er jo åpenbart at koder blir tydeligere om natten.

Vi skal forsøke å hjelpe deg Eline. Har du noe kontakt med fastlegen din nå, spurte de meg. Nei, svarte jeg. Og syns egentlig det var rart de spurte om det. Fastlegen min har jo ingenting med dette å gjøre. Så spurte de meg om jeg hadde snakket med noen andre om disse kodene. Ja, jeg snakker med noen på sykehuset, men de vet ikke svaret på dette, svarte jeg.

En av politimennene sa han gjerne ville snakke litt mer med meg inn på et annet rom. Jeg ble med, og fikk et glass vann. Nå kommer ting til å løse seg, tenkte jeg. Jeg var veldig stresset, men politimannen var så vennlig at jeg ble litt roligere. Han lurte på hva adressen min var slik at han kunne undersøke om de hadde vært ute på noen oppdrag i området den siste tiden. Det syns jeg var fantastisk. Etter noen søk fant han ut at det ikke var noe spesielt som hadde skjedd som de hadde registrert. Jeg syns det var fint å få det bekreftet, men dumt at jeg ikke kom nærmere noe svar.

Politimannen sa at kunne se jeg var stresset. Vi vil gjerne hjelpe deg, men vi trenger noe mer konkret å jobbe med hvis vi skal undersøke dette for deg, sa han. Så dumt at jeg glemte den talen jeg skrev i natt, tenkte jeg. Kanskje det kunne løst situasjonen. 

Vi tror kanskje at du trenger noen å snakke litt med, noen som kan hjelpe deg å slappe av litt, sa han vennlig. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge vi satt der og snakket, men det var nok en stund. I mellomtiden hadde de andre politimennene kontaktet sykehuset. De ville bare sørge for at jeg kom meg trygt tilbake.

Og det gjorde jeg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #politi

VÆR SNILL Å VÅKNE SÅ DU KAN SOVNE

Tenk å være så glad, men samtidig gråte så mye

Det er på grunn av deg

 

Jeg har vært her før, men på grunn av deg kjenner jeg meg ikke igjen

Gatene, husene og menneskene er ikke som de var

Retningen du viser meg får oss ikke fram

 

Vi har gått oss bort igjen

 

Du må våkne. Du må våkne så du kan sovne

Koden du vil knekke blir bare større

Det viktige du overser blir bare fjernere

 

Du må våkne så du kan sovne, for jeg trenger deg

 

Jeg vil bare at alt skal være bra, men egentlig er jeg livredd

Jeg lever og jeg er virkelig. For dette er på ekte, ikke sant?

 

Jeg gråter ikke nå lenger

Jeg vil, men jeg klarer ikke

 

Uten deg ville jeg kanskje ikke vært redd

Men uten deg ville jeg nok ikke vært i live heller

Uten deg ville jeg ikke vært meg

 

Skru av alle lys

Trekk for gardinene

Vi er ikke hjemme

Vi skal nok finne de før de finner oss

 

Vi skal finne ut av dette sammen

Vi må bare ikke miste oss selv på veien

 

Kanskje må vi tie en stund, men vi er gode på stillhet

Verden må bare følge med

Jeg kjenner ingen så stille som deg, men som samtidig sier så mye

Bra du har lært meg å lytte

 

Vi vil knekke koden

Vi vil oppdage det viktige

Vi må bare ikke gå forbi hverandre

 

Vær snill å våkne så du kan sovne

 

#psykiatri #mentalhelse

NÅR ÅPENHETEN BITER DEG I RUMPA

Jeg er en av mange unge som har en psykisk lidelse. For å være mer spesifikk kan jeg si at jeg har en psykoselidelse. Dette gjør at jeg er avhengig av noen medisiner, og at jeg i perioder må være på sykehus for ekstra hjelp. Sånn ellers fungerer jeg på lik linje med alle andre mennesker. Skulle ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av akkurat det. Noen mennesker trenger medisiner for å regulere blodsukker, andre trenger krykker for støtte. Jeg trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell. Vi lever i 2017 så jeg syns det er trist at jeg må forsvare dette. Mulig jeg har vært naiv, men jeg trodde virkelig vi var kommet lenger.

Jeg tok et valg om å være åpen med samfunnet om situasjonen min. Et bevisst valg da jeg tenkte at åpenhet var det beste. Dessverre må jeg innrømme at jeg nå er i tvil. Det er på tide å ta denne tematikken til et nytt nivå. Nå er det nok. Jeg ber deg som leser dette om å ta av deg fordomsbrillene. Jeg ber deg bruke de empatiske evnene du måtte ha. Jeg ber om at du engasjerer deg. Jeg ber deg rett og slett om hjelp.

For litt siden var jeg vitne til noe vi alle bør prøve og lære av oss. Fordommer, stigmatisering og generalisering. Jeg så disse tingene i praksis. Jeg kjente dette på kroppen, og det føles ikke godt. Jeg følte meg liten og sykeliggjort.

På grunn av en bakgrunn som tvangsinnlagt psykosepasient må min skikkethet i utdanningen vurderes. Skolen skal utdanne kvalifiserte profesjonsutøvere. Det tar jeg selvsagt på alvor. Jeg har valgt å være åpen om situasjonen min fra starten av, men føler nå at jeg har fått bekreftet det andre har vært bekymret for. At åpenheten min kan bite meg i rumpa.

Hva med fokuset på mestring og motivasjon? Hva med å se muligheter framfor begrensninger? I mine øyne er fokus på ressurser det viktigste fokuset man kan ha når man skal hjelpe andre mennesker. Det gjelder uansett livssituasjon. Man skal selvsagt også ha fingeren i jorda og være realistisk. Men vi trenger å bygge hverandre opp, ikke rive hverandre ned. Vi burde støtte hverandre. Det skremmer meg at jeg må bruke tid på å skrive dette ned. Jeg trodde dette var noe vi alle var enige om. Mulig jeg har misforstått.

Det at du har vært innlagt på tvang tilsier jo at du ikke har noen innsikt, var det en rådgiver som sa til meg. Jeg trodde ikke jeg hørte rett. Jeg har levd med denne lidelsen i noen år nå, og vil påstå at jeg er den med mest innsikt i situasjonen. Hva gjorde dette med meg? Jeg liker å tro at jeg er trygg på meg selv, men jeg er bare et menneske. Slike uttalelser gjør meg utrygg. Å studere er noe jeg har hatt lyst til i lang tid. Nå er det usikkert om jeg kan fortsette i studiet eller ei, på grunn av situasjonen min.

Å leve med usikkerhet er det vel ingen som liker. Min usikkerhet handler om noe som vil få stor betydning for resten av livet mitt. Nå føler jeg at jeg må sette inn enda et ekstra gir for å overbevise de rundt meg om at også jeg er god nok, tross mine psykiske utfordringer. Er det rettferdig?

La meg bare understreke at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har vært syk og innlagt på sykehus. Jeg har ikke brukket noen bein, jeg har vært psykotisk. Jeg studerer noe jeg virkelig brenner for, og mitt største ønske er å fullføre utdanningen. Det at noen skal vurdere hvor vidt jeg er skikket til det eller ei bekymrer meg. Etter min mening er jeg mer enn skikket nok. Jeg påstår ikke at jeg er bedre egnet enn andre studenter, men jeg tenker at mine erfaringer vil kunne gi meg verdifull innsikt i rollen som sosialarbeider. Jeg kan på mange måter være en ressurs. Samfunnet trenger folk i hjelpeapparatet med slik erfaring som jeg har.

Jeg veksler nå mellom å ligge i fosterstilling og ville gi opp, til det å sette inn det ekstra giret for vise hva jeg er laget av. Jeg føler at jeg dessverre har noe ekstra jeg må bevise.

Nå for tiden er det fokus på unge uføre, og på unge som av ulike grunner dropper ut av skolen. Det er fokus på unge som mottar ytelser fra NAV. Psykiske utfordringer blir dratt fram som en av hovedårsakene. Jeg er en av disse unge menneskene. Slik jeg har forstått det er ønsket at unge skal få seg en utdanning og komme ut i arbeid, slik at alle kan bli bidragsytere i samfunnet. Det er viktig, ikke bare for at samfunnet skal gå rundt, men også for hvert enkelt individ.

Man hører holdninger om at unge snylter på NAV for å slippe unna arbeid. Ja, kanskje finnes det noen få som tenker at ytelser fra NAV er en fin ting å hvile på. Men la oss bare stikke fingeren i jorda igjen. Dette tilhører sjeldenheten. Jeg bruker ikke flere linjer på akkurat det.

Det er ingenting jeg ønsker mer enn å få meg en utdanning, som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, men også for at jeg skal kunne bidra med noe.

Vi unge er tross alt fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett om man har en psykisk lidelse eller ei.

Jeg har tenkt mye på dette med åpenhet rundt psykiske lidelser. Dessverre har jeg tatt meg selv i å tenke på om det egentlig er så lurt. Jeg har vært så åpen selv. I det siste har jeg tenkt mye på om åpenheten gjør noe med måten folk forholder seg til en på. Jeg skal være forsiktig med å konkludere, men jeg tror faktisk at i det øyeblikket folk får vite at jeg har vært psykotisk så gjør det noe med måten folk ser på meg på. Kanskje forventes det en viss oppførsel. Kanskje ser man etter bekreftende tegn. Jeg vet ikke hva slags forestillinger folk har om mennesker med psykoser eller andre psykiske lidelser, men jeg er overbevist om at det enda eksisterer mange fordommer. Det syns jeg er trist.

Helt til slutt, en oppfordring til alle rådgivere, til dere som jobber i NAV, til lærere, helsepersonell, politikere, og til resten av Norge. Stikk fingeren i jorda. Psykiske lidelser kan ramme oss alle. Ta dette på alvor. Det kunne vært deg det var snakk om. Nå er det fremtiden min det handler om. Jeg vil så gjerne bidra i samfunnet jeg og. Kan jeg få lov til det?

 

#psykiatri #psykiskelidelser #psykose #tvang #skole #utdanning #politikk