MUSIKKENS MAGI

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort på en lukket psykiatrisk avdeling før. Jeg har gjort en del rart her, så nå høres dette kanskje ut som noe dramatisk. Det er det ikke. Jeg våknet tidlig, før fuglene fiser, og bestemte meg for å høre på yndlingsmusikken min. Jeg har jo hørt mye på musikk selv om jeg har vært innlagt tidligere, men aldri på favoritten min. Litt av årsaken er at jeg frykter å ødelegge forholdet jeg har til artisten.

Musikken jeg tidligere har hørt på under sykdomsperioder assosierer jeg med frykt, mye smerte, og en god porsjon stress. Det finnes sanger jeg i dag ikke klarer å høre på på grunn av dette. Hvis jeg setter på Broken Glass av Sia blir jeg dratt rett inn i Oslo S sitt kaotiske miljø, og pusten blir slått ut av meg. Hører jeg på det nyeste albumet til Rihanna er jeg rett tilbake til flyplassen i Stockholm. Og der sitter jeg, svett med lysende hender.

Det er rart hvordan musikken påvirker oss. Den gang tenkte jeg ikke så mye på det, annet enn at jeg likte musikken jeg hørte. Hører jeg på de samme låtene i dag blir jeg sugd tilbake i tid, og det går kaldt nedover ryggen min. De samme følelsene dukker opp. Kaoset, stresset, redselen. Jeg kjenner det samme suget i magen. Og det er nesten så jeg kan kjenne de samme luktene rundt meg. Jeg må ha en veldig sterk assosiasjonsevne. Mulig flere kan kjenne seg igjen i det.

Men i dag, i dag tok jeg sjansen. Noen har nok allerede gjettet hva jeg hørte på i dag. Hvertfall de som kjenner meg godt. Beauty is poisonous. Heaven must be an iron rose. Det er det Susanne Sundfør Synger. Jeg liker Susanne Sundfør. Nei. Jeg elsker Susanne Sundfør. De fleste som kjenner meg er fullstendig klar over hvor lidenskapelig opptatt jeg er av den dama der. Kanskje har jeg et sykelig forhold til musikken hennes. Nevn en konsert med henne og jeg har vært der. Hylende på første rad med Sundfør-T-skjorte selvsagt. Det finnes ingen større fan. 

Jeg har vært innlagt så mye at jeg har mistet oversikten. Så mye tid på sykehus, likevel har jeg holdt meg langt unna Sundførs melodier i de periodene. Hvorfor? Jeg ville nødig risikere å ødelegge forholdet jeg har til musikken hennes. Men i natt har jeg tenkt en del på saken. Musikken hennes har hjulpet meg gjennom mye før. Jeg minner meg selv på det nå.

Jeg husker da jeg ble huket inn av politiet på Gardermoen i fjor sommer. Da jeg, på psykotisk grunnlag, var på vei ut av landet. Jeg husker ikke alt, men jeg husker hvor redd jeg var. Jeg husker også hva som hjalp. Jeg fikk snakke om Susanne Sundfør, og om hvor mye musikken hennes betyr for meg. Og politimennene, de lyttet.

The Brothel hjalp meg gjennom tiden under barnevernet. Gjennom tøffe møter, vedtak, og plasseringer utenfor hjemmet. It’s All Gone Tomorrow var min krykke, min antidepressiva gjennom min første depresjon. It will disappear, it’s all gone tomorrow. Ja, du hadde rett Sundfør. Det forsvant kanskje ikke i morgen, men det ble borte.

Jeg hentet styrke fra White Foxes og kjempet meg gjennom en spiseforstyrrelse. Tone for tone. Bit for bit. Hunger is the purest sinn. Jeg kom meg gjennom det, og det ble borte. 

Og nå, akkurat nå, fyller jeg ørene med Rome. Min absolutte yndlingslåt fra min absolutte yndlingsartist. I don’t want to die, dive into the sea. Where no one will ever find me. I don’t won’t to fear. I don’t want to feel. And I don’t want to know that the end is near.

Musikkens magi kommer til å hjelpe meg over denne kneika også. Tone for tone. Steg for steg.

Jeg har tidligere skrevet om gode rutiners betydning for den psykiske helsen. Jeg har sammenlignet effekten av å løse kryssord med det å ta en sobril. Jeg har helt glemt den terapeutiske virkningen musikk har på oss. En virkning som også har positive bivirkninger. En virkning man ikke skal undervurdere effekten av. Det er mye som tyder på at musikkens magi har positiv effekt på både kropp og sinn. Og om enkelte låter assosieres til noe vondt og vanskelig, så viser det bare at musikken betyr noe for meg. Det viser at jeg har følelser, og at jeg bare er et menneske jeg også. Akkurat som alle andre. Det er musikkens magi.

Susanne Sundfør, du er min sobril, min antipsykotiske medisin. Takk.

Det er på tide å hente frem styrken igjen. Det må bare funke. Vær så snill. Jeg trenger nemlig magien mer enn noen gang.

#musikk #terapi #psykiatri #psykose #susannesundfør