JEG PRØVER

Det er ikke lett å sove med alle de vakre fargene rundt meg

Det er ikke lett å sove når alle fargene snakker til meg

Men jeg prøver

 

Ikke la deg lure, sier de

Grønn, lilla og gul er enige

Vi vet hva som er best for deg, sier de

 

Det er ikke lett å sove med alle de vakre fargene rundt meg

Det er ikke lett å sove når alle fargene snakker til meg

Men jeg prøver

 

Du leker med ilden nå, sier de

Legene og pleierne er enige

Vi vet hva som er best for deg, sier de

 

Det blir varmt

Veldig varmt

 

Det er ikke lett å sove når det er så varmt

Det er ikke lett å sove når så mange snakker

Men jeg prøver

 

Hysj

Jeg prøver

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #søvnproblemer

EGENTVANG

For en stund siden hadde jeg en sånn natt. En sånn natt hvor det rett og slett var umulig å sove. Da jeg hadde drukket koppen med melk og honning, og jeg var kommet fram til sau nummer 500, ga jeg opp den leken. Jeg måtte finne på noe annet. Som regel har jeg en tendens til å bli litt kreativ når jeg ikke får sove, og denne natten var ikke noe unntak. Jeg begynte å fundere over den siste tiden, og kom fram til at det kanskje ikke var så rart at det meste hadde gått ganske bra, fordi jeg hadde tross alt drevet med en form for tvang. I det jeg hadde sagt det høyt skjønte jeg at jeg hadde kommet på en genial ide. Noe som kan endre mye. 

En egentvang. Jeg skal forøke så godt det lar seg gjøre å forklare hva det er.

Jeg tvinger meg selv i å stå opp tidlig hver dag. Jeg pusser tennene, både oppe og nede. Har kanskje ikke alltid så lyst eller mye tid til å gjøre det, men jeg gjør det. Jeg tvinger meg selv til å kle på meg, og til å spise frokost. Jeg tvinger meg ut for å få frisk luft. Jeg tvinger meg til å være sosial, selv om jeg ikke alltid har lyst vet jeg at det vil føles godt i andre enden. Dette er eksempler på det jeg mener med egentvang.

Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg. Her er det mye omsorg.

Jeg utøver rett og slett tvang på meg selv. Det har jeg gjort en god stund nå. Faktisk har jeg gjort det i så stor grad at jeg, at jeg så meg nødt til å fatte et eget vedtak om det. Noen vil kanskje ha bruk for en slags daglig påminnelse for denne tvangen. For min del holder det å se litt på vedtaket fra tid til annen. Ca slik ser mitt vedtak ut.


Jeg er ingen spesialist i psykiatri, men jeg er en spesialist på meg selv. Og spesialister fatter jo vedtak. Jeg vil ikke være noe annerledes. Det fine med dette vedtaket er at i likhet med andre vedtak, inneholder rammer og regler, noe jeg liker veldig godt. Men dette vedtaket er totalt fritt for paragrafer og punkter om skjerming, fastholdning, tvangsmedisinering, eller mekaniske tvangsmidler.

Selv om mitt vedtak også er et tvangsvedtak, kan jeg som pasient, selv velge når og hvor jeg ønsker å utføre disse handlingene. Dette er brukermedvirkning på svært høyt nivå.

Kjenner du på de tiltakene jeg beskriver som helt normale rutiner? For mange så er de nok det. Kanskje kan du kjenne deg igjen i enkelte ting i det tvangsvedtaket. Men kanskje er dette ting som er helt automatisk for deg å gjøre. Så lett er det ikke med meg, enda. Jeg har vært så lenge på sykehus at om jeg lukker øynene ser jeg enda hvite vegger, jeg kjenner fremdeles duften av eddikluktende sengetøy og antibac fra gangen. På samme måte som jeg kan kjenne følelsen av stikk og injeksjoner i huden min. Da tar det litt tid å venne seg til det gamle kjente igjen.

Min hverdag ble på mange måter flytende og uoversiktlig da jeg til slutt ble skrevet ut fra sykehuset, Det var sjelden jeg traff venner, jeg var utenfor studiet, og følelsen av mestring fant jeg ikke noe sted. Her måtte noe gjøres.

De fleste som vet hvem jeg er vet også at jeg har et svært anstrengt forhold til maktutøvelse og til bruk av tvang. Kanskje er dette vedtaket om egentvang min måte å ta tilbake kontrollen på. Følelsen av å ha kontroll over ting i livet mitt setter veldig høyt. Ting som i lang tid har vært borte. Selv om det er fattet et tvangsvedtak, så er det meg som forteller meg hva jeg skal gjøre, eller hva jeg ikke skal gjøre. Det er ingen som holder fast i meg, ingen som setter nåler i meg. Det er ingen som legger meg i belter. Og jeg slipper å være redd. Kanskje ingen dum ide med dette vedtaket om egentvang likevel?

Det som ikke opplyses om i dette vedtaket er perioden den vil gjelde. Grunnen til det er at dette er et type vedtak hvor jeg selv kan kjenne etter hva som blir bra, når jeg har fått nok og så videre. Det står nederst i vedtaket at jeg ikke har blitt informert klageadgangen til Kontrollkommisjonen, av den enkle grunn at vedtaket ikke er å anse som noe å klage på. Dessuten er jeg sikker på at hadde jeg brukt en klagerett til å sende inn en skriftlig klage på mitt eget vedtak om egentvang, som jeg selv har fattet, da hadde jeg nok mest sannsynlig havnet i et rom med 4 hvite vegger igjen. Så akkurat det venter jeg litt med.

Jeg mener jo oppriktig at vedtaket ikke er noe å klage på, kanskje fordi det er skreddersydd meg. Uansett, ting kan endre seg. Og gjør det det skal jeg nok klare å endre på vedtaket, eventuelt fatte et nytt. Men her kommer vi til poenget mitt. Dette tvangsvedtaket er skreddersydd for meg, og for mine behov. Det tok meg kanskje en time å lage det. Det var det verdt. Kan jeg klare det så kan du det og. Jeg foreslår at vi alle fatter vedtak som gjelder oss selv, og at vi legger til tiltak og vilkår som går ut over våre egne liv. Dette fikser vi.

Gud, så godt det er å være spesialist. Spesialist på seg selv.

Gud så godt det er å ha makt. Makt over sitt eget liv.

 

#psykiatri #tvang #vedtak #psykiskhelse #helse #brukermedvirkning

PSYKOSENS ENSOMHET

Det var de mot meg. En psykotisk pasient med lysende hender og stemmer i hodet. Mot spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg.

Tenk at noe som egentlig er farlig kan føles godt, før det virkelig gjør vondt. 

Det som slår meg er hvor fort det gikk. Og da tenker jeg ikke på tempoet jeg hadde, eller på hvor raskt tankene mine hoppet fra det ene til det andre. Jeg tenker på at jeg bare et par uker tidligere var helt fin. Altså, så fin som jeg kan være. Humøret var stabilt, jeg hadde gode rutiner, fin døgnrytme, og jeg hadde det godt sosialt. Disse tingene samlet gjorde at jeg opplevde det jeg vil kalle god psykisk helse.

Så var det som om noe slo ned i meg. Ikke på et øyeblikk. Men snikende. Litt etter litt. Lette slag som til slutt slo ut pusten min. Fra alt var helt normalt, til virkeligheten ble fjernere enn noengang. Fra forelesninger på skolen og kafebesøk med venninner, til stemmer i hodet og uvirkelige prosjekter. Jeg levde i en drøm. 

Som en flodbølge kastet det seg over meg og vasket vekk en hver logisk tanke. Det var vanskelig. Hodet mitt var fullt. Fullt av tallet 9, Oslo S og diverse prosjekter. Fullt av ting som ble veldig viktig for meg. Viktigere enn noe annet. Det var ikke plass til andre tanker. Mine tanker ga veldig mening for meg, det var bare det at de ikke ga mening for de rundt.

Flodbølgen ble større og større, og jeg ble mer og mer ensom. Jeg så det ikke da, men ser jeg tilbake på det så var jeg veldig ensom. Uansett hvem jeg snakket med så ble jeg ikke trodd. Tankene dine er ikke friske Eline. Jo hardere jeg prøvde å overbevise de rundt meg, jo sykere mente de at jeg var.

Virkeligheten ble mer og mer fjern, og jeg ble mer og mer ensom. Folk jeg til vanlig lyttet til og søkte råd hos kunne jeg ikke lenger stole på. Det ble for vanskelig. Flodbølgen slo til for fullt, og jeg hadde ikke lenger noen tørre klær.

De jeg egentlig stolte på fortalte meg at min virkelighet ikke lenger var virkelig. Da ble jeg redd. Veldig redd. Folk jeg kjenner godt, nære venner og familie, virket annerledes for meg. Stemmene var annerledes. De snakket på en ukjent måte. En måte jeg ikke forsto. Som et annet språk. Ansiktene fikk uttrykk jeg ikke hadde sett før. Dette kan sikkert skremme hvem som helst. 

Flodbølgen tok ikke bare meg. Den tok de rundt meg og.

Jeg skremte vennene mine. De forstod ikke hva jeg snakket om. Du trenger hjelp Eline. Det gjorde inntrykk på meg. Det er mulig jeg lo, at jeg gjorde narr av bekymringene, men det var disse bekymringene som tilslutt fikk meg til å ta i mot hjelp. Jeg kan nok tulle mye med ting, men som regel så er det bare et forsvar. Noen mennesker bruker sinne. Jeg bruker latter. 

Jeg husker spesielt godt en ettermiddag. Jeg hadde vært med en nær venn. En som kjenner meg godt. Han sa han var bekymret for meg. Hva pleier du vanligvis å gjøre når ting er som de er nå? Spurte han meg. Vel, jeg pleier å være innlagt på sykehus når det er sånn, svarte jeg uten å tenke meg om. I det jeg sa det høyt gjorde hjertet mitt et ekstra hopp. Jeg så redselen i ansiktet hans, og jeg skjønte hva som måtte til. Jeg måtte be om hjelp.

Noe som stadig går igjen i sykdomsperiodene mine er at jeg har veldig mye jeg skal ha gjort. Enten det er steder jeg skal reise til, personer jeg må oppsøke, oppdrag som må fullføres, eller prosjekter som skal utføres. Som regel leter jeg etter tegn, og så følger jeg de. Ofte har jeg også følelsen av at jeg skal gjøre veldig mye, uten helt å vite hva eller hvor jeg skal gjøre det. Slitsomt? Ja. Ensomt? Ja. Men det merker jeg ikke når det står på.

For meg som lillesøster så høres prosjektene dine ut som veldig mye unødvendig arbeid som egentlig ikke skal gjøres, sa en av mine aller beste venninner. Hun hadde så rett, så rett. Vi lo av det da, og vi ler av det i dag. Godt er det.

Det finnes nok ikke noe fasitsvar på hvordan man best kan reagere når nære blir alvorlig syke. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. Det jeg vet noe om er hvor redd jeg egentlig blir. Jeg blir veldig redd. Jeg skjøv nære mennesker lenger og lenger unna. Det er klart at det må ha gjort vondt for dem, men var også fryktelig vondt for meg. Ensomt og vondt. Jeg var ensom nok med alle mine uvirkelige prosjekter. 

Tenk at man kan være alene med så mange rundt seg. Det er det som for meg er psykosens ensomhet.

 

#psykiatri #psykose #helse #mentalhelse #behandling #ensomhet

 

IKKE UNDERVURDER EN APPELSIN

Der ligger den

Så lat den ser ut

Ikke spesielt pen heller

Ligger den bare der?

 

En appelsin er kanskje oransje, men den skal også være fin

Denne appelsinen er ikke fin

Denne har mørke flekker

Denne appelsinen er såret

 

Der ligger den

Så trist den ser ut

Ingen vil vel smake på den

Hvorfor sier den ikke noe?

 

En appelsin skal hvertfall ikke være deprimert

Denne er nok det

Selv om den ble plukket fra det grønneste treet

Selv om den ble tatt i med de mykeste hender

 

Spis meg, sier den nå

 

Aldri før hadde en frukt smakt så godt

 

Som en blomstereng full av sommerfugler

Som nyklippet gress

Som frihet

 

Appelsinens kraft ble skjult

Som en skatt ble kraften skjult av et skall

Hvorfor ville ingen smake på den?

Det er ikke alltid som det ser ut

 

Ikke undervurder en appelsin

#appelsin #psykiatri #psykiskhelse #helse

DE MAGISKE PLASTRENE

Så gikk jeg der da. Alene i parken, på jakt etter noe som kunne lege meg. På jakt etter trøst. Hadde jeg visst da det jeg vet nå, ville jeg spart meg selv for den kalde turen. Jeg kunne spart meg selv for mye vondt. Om jeg bare visste.

Jeg skal nå dele en hemmelighet. Dette er hemmeligheten om de magiske plastrene. 

Disse plastrene er ikke fysiske. Du kan ikke ta på de, eller klistre de på skrubbsår. Men de er der likevel. Disse plastrene er klistret inne i hodet ditt. Du må bare være åpen nok til å finne de. Åpen nok til både å se og høre. Jeg fant mine til slutt. Nå kan jeg bruke de akkurat når jeg vil. Jeg kan hente de frem når jeg trenger de som mest. Det er det som er så fint.

Det som gjør disse plastrene så spesielle er at de er magiske. De kan fjerne selv den tyngste depresjon. De kan reparere hjerter. De leger rett og slett hjertesorg. Det er fantastisk.

Selv om du ikke ser de betyr ikke det at de ikke finnes. Disse plastrene er der hele tiden. Du må bare åpne opp og tro på de. De har en kraft som er sterkere enn et lynnedslag. De er tross alt magiske.

Disse plastrene kan få tunge stunder til å kjennes som en god, kjærlig klem. Disse plastrene kan få angst til å virke morsomt. De kan få vonde tårer til å føles godt. Faktisk blir de til stjernestøv. Og alle vet at man da kan ønske seg noe fint. Disse plastrene er fine sånn. Men så er de tross alt magiske.

Disse plastrene er reseptfrie, men du får ikke kjøpt de på noe apotek. De er svært dyrebare og verdifulle, men de koster ingenting. Du ser de kanskje ikke, men de er alltid med deg. Du må bare åpne opp. De er tross alt magiske. 

Selv om det er ting man ikke kan se betyr ikke det at de ikke finnes. Selv om man ikke kan se samvittigheten sin betyr ikke det at den ikke eksisterer. Selv om man ikke kan se frihet så vet de fleste at det finnes. Man kan kanskje ikke se hemmeligheter heller, men de finnes så absolutt. Selv har jeg mange av de. Litt det samme blir det med disse plastrene. Man finner kanskje ingen bilder av de på internett, men de finnes.

Du tror det kanskje ikke nå, men de kommer til å hjelpe deg. Mer enn du aner. Jeg trodde det ikke først, men de hjalp meg. Jeg åpnet meg, og nå kan jeg bruke de hele tiden om det trengs. Men det trengs ikke. For jeg vet at de er der. Jeg vet at jeg har de, at jeg kan bruke de. Og jeg kjenner magien. 

Man kommer ikke gjennom livet uten utfordringer. Noen utfordringer er større enn andre. Vi vil alle falle og slå oss. Noen ganger faller vi hardere enn andre ganger. Og det kan gjøre vondt. Fryktelig vondt. Da kan det være greit å ha plastre. Særlig de magiske. Du kan finne dine. Jeg vet godt hvor jeg har mine. Heldigvis. For jeg faller visst ganske ofte.

Bare lukk øynene og åpne deg, så skal du få se. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #magi

HURRA HURRA HURRA

I dag er bloggen min 1/2 år gammel. Den tiden har gått så fort. I denne spesielle anledningen har jeg penkjolen på, kaken står i ovnen, og jeg er svimmel etter å ha blåst opp ballonger. I tillegg har jeg selvsagt sunget bursdagssangen en del ganger, noe jeg ikke tror naboene satte pris på tidlig en mandag morgen. Har nemlig hørt dunking i taket. Men det er tross alt bare bursdag en gang i året. Eventuelt to. Memo til meg selv: send ut nabovarsel ved neste bursdag.

Jeg husker fra da jeg var liten at 1/2 år betydde ganske mye. Nesten like mye som et helt år. Det var vel ikke uten grunn at jeg svarte jeg var 6 og 1/2 år når folk spurte om alderen min. Kanskje kjenner du deg igjen i det. Vel, i dag er altså bloggen, min baby, 1/2 år. Det feires selvsagt.

Målet med denne bloggen var ikke å redde hele verden, men som navnet sier, å redde verden litt. Selv om det ville vært å foretrekke og redde hele verden, måtte jeg jo starte et sted. Jeg vil si at jeg har kommet godt i gang med det prosjektet. Men, det er mulig jeg trenger litt hjelp på veien. Kanskje mer enn jeg hadde tenkt. Det er fin lærdom uansett. Jeg har jo fått til en del alene, så bare tenk på alt vi kan få til sammen.

Ja vel, så møter man på utfordringer underveis. Ingen sa dette kom til å bli en enkel oppgave. Livet er alt annet enn enkelt. Det vet en hver som har prøvd det. Jeg skal være den første til å skrive under på det hvertfall.

Jeg tuller ikke når jeg sier at denne bloggen har blitt som en baby for meg. Nå har jeg noe jeg må ta vare på. Jeg må vise ansvar. Jeg må holde noe i live. Jeg har noe jeg må mate. I tillegg forsøker jeg så godt det lar seg gjøre og være en slags rollemodell. Det gjør jeg blant annet ved å formidle viktigheten av åpenhet. Ikke minst så har jeg noe jeg alltid tenker på. Jeg tror forresten det er veldig sunt å ha ansvar for noe annet enn seg selv. Det å være et kjæledyr, en lillesøster, en baby, eller en blogg. Det har uten tvil gjort noe med meg.

Jeg minner meg selv på daglig hva målet mitt var, og fremdeles er. Å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Dessverre er jeg smertelig klar over at de fremdeles eksisterer etter 1/2 år med arbeid. Jeg vet vi fremdeles har en vei å gå. Men vi har søren meg kommet et stykke, og jeg er mer klar enn noen gang til å gå resten av veien. Jeg har nemlig fått et par veldig gode sko.

La meg spole litt tilbake, faktisk nøyaktig 1/2 år. Mitt første innlegg på denne bloggen inneholdt blant annet disse linjene:

“Jeg har blitt fortalt at jeg må stå på medisiner resten av livet. Jeg har fått høre at jeg ikke kommer til å kunne studere, eller til å bo alene. I dag gjør jeg begge deler.”

Disse linjene illustrerer håpløshetens muligheter. Ikke begrensninger. For det meste er mulig. Det er det ingen tvil om. Det har jeg nemlig erfart i løpet av de siste 6 månedene. Jeg studerer fremdeles i dag, og jeg bor fortsatt alene. Jeg har til og med kuttet ut en del medisiner. Ja, jeg har vært innom sykehuset igjen, men så var det dette med de utfordringene da. Ingen av oss kommer utenom de. Var det ikke noe med at det var det som gjorde oss sterkere? Klisje kanskje, men jeg tror det er noe i det. Jeg er uansett sjefen i mitt eget liv. Og du i ditt. Det føles så godt, så godt.

Tenk at jeg så lenge hadde mistet ordene, men at jeg fant de igjen. Jeg fant de igjen til de grader.

Tenk at jeg som liten blåste ut lysene på kaken og ønsket meg akkurat det samme som jeg gjør i dag. Ærlighet, åpenhet, og snille mennesker. Jeg prøver igjen.

Med det sagt så ønsker jeg å avslutte med tre ganger hurra for Eline som redder verden. Litt.

Hurra! Hurra! Hurra!

 

#psykiatri #psykiskhelse #åpenhet #bursdag #bloggbursdag

Å LEKE MED ILDEN

Du er manisk igjen, sa hun.

Jeg lo. Men jeg har det jo så ufattelig bra nå, sa jeg.

Nettopp. Slik har det også vært tidligere, før det har bikket over, og du mister grepet om virkeligheten. Psykose Eline. Vil du bli psykotisk?

Nei. Jeg vil aldri tilbake til psykosens ensomhet. Men jeg har det jo så bra nå. Det er vanskelig å forstå at det er en farlig sti jeg danser på. Jo mindre jeg sover, jo mer energi får jeg. Ideene bare flommer over. Som en flodbølge laget av sommerfugler som synger. Det er ganske herlig. 

Du bør helt klart ta medisiner Eline. Vi har diskutert noen muligheter. Er det noe du kan akseptere?

Ja da, sa jeg mens jeg tenkte på hvor fantastisk det er at lørdag er dagen som kommer etter fredag. Jeg har aldri tenkt på det slik før, men det er jo faktisk helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så fasinert av en dag. Mulig har jeg tatt denne dagen for gitt før. Jeg tenker ikke på barne-TV eller lørdagsgodt. Jeg tenker på selve dagen. Lørdag. Tenk å bli så glad for en dag. Lørdag. Jeg ble skikkelig gira uten å vite hvorfor. Lørdag. Det kjentes godt på tungen. Jeg måtte si det høyt flere ganger. Lørdag. Seks bokstaver som plutselig betyr så mye.

Fikk du med deg hva jeg sa?

Ja da, sa jeg mens jeg tenkte på alle dagene, og på hvor unike de egentlig er. Visste du at leppestiften min heter Brave? Nei, det visste hun selvsagt ikke. Den leppestiften har jeg hatt på leppene mine i flere år, uten å vite at den heter nettopp det. Brave. Nesten like fint som lørdag.

Jeg tenkte på Oslo S. Man skal være ganske Brave hvis man skal ferdes der mer enn nødvendig. Jeg har ferdet mye der. Det er ikke uten grunn at jeg kaller det mitt andre hjem. Jeg vet at når jeg tidligere har oppholdt meg der så har jeg vært syk. Men hva med nå? Bare en liten tur. Jeg kan gjøre research. Se på alle de vakre menneskene. Skrive litt. Høre på musikk. Drikke kaffe. Eller, akkurat kaffen trenger jeg kanskje ikke. Men jeg trenger å leke litt. Leke litt med ilden. Det finnes da vann nok her til å slukke flammen om den skulle bli for stor.

Da har vi en avtale da, eller hva Eline?

Ja, sa jeg men jeg tenkte egentlig på hvor jeg skulle begynne. Alle disse ideene. Alle disse tankene. De roter i hodet mitt. På tide å rydde litt, tenkte jeg. Så ble det varmt. Veldig varmt. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #manisk #mani #psyk #tankespinn

SKAM SOM BIVIRKNING

Det er først nå, et halvt år senere, at jeg klarer å se meg i speilet.

Det var da joggebuskene ble til tights at jeg begynte å bli redd. Til og med sko jeg hadde var blitt for trange. På et tidspunkt klarte jeg ikke lenger sitte med beina i kryss. 17.mai i fjor ble feiret i joggebukse med en cider i hver hånd. Grunnen til det var ikke at jeg ikke ville feire ordentlig. Det var ikke det at jeg ikke ville pynte meg. Jeg hadde verdens mest nydelige beltestakk hengende i skapet. Det var bare det at den ikke passet meg lenger. Dette har jeg ikke fortalt til noen.

Dette er noe jeg ikke har villet snakke om. Men det har nok plaget meg mye mer enn jeg har turt å innrømme. Jeg har jo ikke innrømmet det for meg selv engang. Kropp kan være like skambelagt, vanskelig og komplisert som psykiske lidelser. For meg var det enda mer skamfullt å snakke om enn diagnosen min.

Jeg måtte endre garderoben min 3-4 ganger. Dette skjedde raskt. Jeg gikk opp 4 buksestørrelser på under 1 år. Jeg har aldri følt meg så ekkel før. Ikke fordi jeg nødvendigvis var så innmari stor, men fordi forandringen var det. Forandringen var stor, og den kom raskt. Jeg rakk ikke venne meg til det. Hodet og kropp hang på mange måter ikke sammen.

Det var ingen som sa direkte til meg at jeg hadde lagt på meg så mye, men det behøvde de ikke heller. Blikkene sa alt. Forslag om treningsavtaler sa enda mer. Tilbud om gratis personlig trener sa sitt. Og disse tingene gjorde vondt. Veldig vondt.

Jeg har valgt å være åpen om min psykiske lidelse. Jeg har valgt å være åpen om mye som er sårt og skambelagt. Likevel har jeg holdt noe skjult. Det veldig få vet om meg er at jeg i noen år har hatt et problematisk forhold til mat. Noen vil nok betegne det som en spiseforstyrrelse. Jeg kaller det et problem. Jeg har aldri vært opptatt av vekt eller størrelser på klær. Jeg har vært opptatt av kontroll.

For noen år tilbake var jeg undervektig. Jeg kontrollerte alt jeg fikk i meg. Jeg gjorde det helt fram til noen andre tok kontrollen. Jeg skal gjøre lang historie kort. Jeg klarte sakte men sikkert å få i meg mer og mer, og jeg fikk etterhvert et mer avslappet forhold til mat igjen. Det tok tid. Det var vanskelig. Men jeg klarte det. Jeg tror nok aldri jeg vil ha et helt normalt forhold til mat, hva nå enn det er. De fleste som lever i dag har vel en eller annen gang hatt et anstrengt forhold til mat og trening. Det er liten tvil om at vi blir påvirket av alt fokuset på nettopp dette i sosiale medier. Men jeg klarte meg. Jeg fant min måte å takle det på. Og det er vel det viktigste. I flere år gikk dette helt greit.

Så begynte tvangsmedisineringen. I takt med stadig flere injeksjoner økte kiloene. Og de økte drastisk. 5 kilo fra eller til ville jeg ikke brydd meg om. Men når forskjellen blir så drastisk på så kort tid, ja da gjør det noe med selvfølelsen din. Det gjør noe med hele selvbildet. Jeg hatet det. Men det fortalte jeg aldri til noen. Jeg kjøpte meg større og større klær, og klistret samtidig på meg et større og større smil. Dette er en bivirkning med skam. En stor dose skam. Det holdt ikke at medisinene fjernet livsgnisten min, gjorde meg øm i kroppen, og sinket tankehastigheten min, jeg måtte også bli dobbel størrelse av hva jeg var til vanlig.

Jeg sier ikke at det finnes en bestemt mal på kropp som må til for at man skal leve et godt liv. For den malen finnes ikke. Selv om mediene til stadighet viser oss hva som er det perfekte, hva vi alle skal trakte etter, så er det løgn. Det finnes ikke noe slikt. Det handler om å være frisk. Det handler om å være fornøyd med den kroppen man har fått. Og det handler om takknemlighet. Vi er alle forskjellige. Noen er større eller mindre enn andre, sånn er det bare. Det er jo litt av det som er så fint. At vi alle er forskjellige og unike på hver vår måte. Ingen andre har noe med hvordan du ser ut.

Det ble et problem for meg fordi jeg følte jeg ikke hadde noen kontroll. Det skjedde masse med kroppen min, som jeg ikke styrte selv. Det hjalp ikke hvor sunt jeg spiste. Jeg este ut. Det å gå i trapper ble et ork, og jeg kunne ikke lenger trene slik jeg var vant med. At dette har gått ut over livskvaliteten min er det ingen tvil om.

Det mange kanskje har tenkt er at jeg nå har gått ned i vekt igjen fordi jeg har sluttet på bestemte medisiner. Folk kommenterer at jeg ser bra ut for tiden. Så frisk. Noen har til og med spurt meg hva jeg trener. Det mange da ikke vet er at jeg ikke bare sluttet med bestemte medisiner, jeg sluttet også å spise normalt igjen. Jeg hadde så mange fysiske bevis som fortalte meg at jeg var nødt til å gjøre noe drastisk. Jeg hadde kontrollert maten før, og jeg visste det var det jeg måtte gjøre igjen.

– Du må da ha gått ned 10-15 kilo Eline?

– Det vet jeg ikke. Jeg veier meg ikke. Uansett syns jeg man skal være forsiktig med å kommentere slikt.

– Det var jo ment som et komplement da.

Det var helt sikkert ment som et komplement, men man skal være forsiktig. Man vet aldri. Jeg har lenge hatt, og har fremdeles, et problem med mat og kropp. Nå mye på grunn av tvangsmedisineringen og. Man vet aldri hva andre strever med på innsiden. En liten kommentar om vekt kan være nok. Min intensjon har aldri vært å gå ned i vekt. For meg har det hele handlet om kontroll. Kontroll over inntak. Kontroll over min egen kropp. Spesielt i de perioder hvor alt annet i livet har blitt kontrollert av andre. Spesielt når jeg ikke følte jeg mestret resten av livet. Da søkte jeg kontroll over det jeg kunne kontrollere. Og den kontrollen jobbet jeg så hardt for.

Kontrollen jeg trodde jeg fikk, den finnes overhodet ikke lenger. Kontrollen er ute av sin egen kontroll. Og det er hardt å innse for en kontrollfreak. Hva søren skal jeg kontrollere nå?

 

#psykiatri #tvang #psykiskhelse #mat #spiseforstyrrelse 

FUGLEN SOM BARE VILLE FLY

Når Tiden, som tidligere har flydd forbi, plutselig stopper opp, hva gjør man da?

Som en ivrig fugl, som tidligere har skadet vingen sin, treffer et tre og blir skadet på nytt. Den fuglen har det ikke noe godt. Det gjorde så vondt da vingen ble skadd. Smertene ble enda sterkere da fuglen oppdaget at den ikke lenger kunne fly. Som om den hadde mistet en del av seg selv. Som om en del av den hadde dødd. Den fuglen kjente virkelig på tristhet. Men like sterk som tristheten, var gleden da den på ny lærte å fly. 

Fuglen hadde tatt Tiden til hjelp. Tiden hadde vist fuglen både Omsorg og Godhet. Tiden var medisin for den skadde vingen. Med litt trening og litt støtte klarte fuglen sakte men sikkert å fly igjen.

Men selv om fuglen fløy aldri så høyt, var trærne enda høyere. Selv om fuglen vokste seg aldri så stor, så var trærne enda større. En dag traff fuglen treet igjen. Hardt denne gangen. Og vingen ble skadd på ny. Sorgen var stor. Det fantes ingen trist fugl som denne nå. Det hjalp ikke at solen skinte. Det kunne like godt regne, tenkte fuglen. Da ville den kanskje blitt usynlig. Det hjalp heller ikke at de andre fuglene sang. Kontrastene ble så store at tristheten ble enda sterkere, tenkte fuglen. 

Tiden hadde stoppet opp nå. Fuglen fant ikke lenger Omsorg og Godhet. Den orket ikke lete heller. Det var ikke den skadde, litt rare, vingen som var problemet. Fuglen brydde seg ikke om å være annerledes. Det som var vanskelig var at fuglen ikke lenger kunne fly. Maktesløsheten var stor. På størrelse med trærne. Fuglen følte seg liten. Alt håp var ute.

Men når man venter noe minst, det er da mirakler oppstår. Litt sånn var det for denne fuglen.

Tiden, som fuglen trodde hadde stoppet, hadde ikke det. Tiden ville bare lære fuglen noe. At tristhet er like viktig å kjenne på som glede. Alle følelser er viktige, sa Tiden. Det er viktig at man ikke gir opp på veien. 

Når fuglen lærte dette viste Omsorg og Godhet seg på ny. Tiden ble igjen medisin for den skadde vingen. Og med Tiden til hjelp lærte fuglen igjen å fly. Og fuglens vinge ble sterk. Sterkere enn noen gang. 

Det er ikke alltid ting går slik man ønsker eller planlegger. Kanskje treffer man et par trær og skader vingen sin på veien. Da gjelder det å ikke gi seg. Det gjelder å prøve på nytt. Og det gjelder å ta Tiden til hjelp. Slik som denne fuglen gjorde.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #medisin

MEDISINFRIE ALTERNATIVER

Et av mine få lysglimt på psykiatrisk avdeling har vært å lese i aviser. Jeg får ikke med meg så mye av nyhetene ettersom konsentrasjonen ikke alltid er helt på topp. Bokstavene har en tendens til å svømme, og noen ganger faktisk hoppe ut av avisen. Da er det ikke lett å lese. Men jeg leser overskriftene, og jeg syns det er fint å se på bildene. Det er tross alt bedre enn å stirre inn i de hvite veggene. Også syns jeg man ser litt viktig og voksen ut når man leser aviser. Noe jeg har tenkt at kan tjene i min favør. Mulig jeg blir gjennomskuet, men det er i det minste verdt et forsøk.

Selv om jeg ikke fikk konsentrert meg om alt i avisene klarte jeg likevel å få med meg noe som traff meg hardt under min forrige innleggelse. Jeg oppdaget at det pågikk en heftig debatt, da særlig i aftenposten, om medisinfrie alternativer for pasienter med psykoser. De som kjenner meg vet godt hvor skeptisk jeg er til medisiner, og at jeg virkelig har kjempet hardt mot det. Jeg skal omtrent være døden nær før jeg presser i meg en paracet.

Jeg ble naturligvis veldig engasjert i denne debatten. Det er klart at innleggene i aftenposten belyste flere sider av saken. Men ofte var det svært respekterte fagfolk som var av den oppfatning av at pasienter med psykoselidelser behøvde medisiner. Og om nødvendig, med bruk av tvang. Koste hva det koste ville. Ettersom jeg selv har en psykoselidelse gjorde dette meg veldig stresset. I frykt av at noen av sykepleierne skulle lese disse innleggene sørget jeg for å rive ut alt jeg fant i avisene rundt temaet. Her ser dere litt av samlingen min.

Jeg må le litt av meg selv når jeg tenker tilbake på dette nå. Det er muligens litt absurd. Bare fordi jeg rev ut et par debattinnlegg fra avisen så betydde ikke det at de ansatte ikke visste hvordan man skulle utøve tvang eller sette en injeksjon. Det fjernet ikke automatisk sprøytene med antipsykotika. Det har jeg mange bevis på. Kall meg gjerne desperat, men ingen kan si jeg ikke gjorde mitt hvertfall.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har fått medisiner mot min vilje. Det er opplevelser jeg ikke unner noen. Det har ført til at jeg har mistet verdifull tid av min ungdom, slik jeg oppfatter det. Tid jeg aldri vil få tilbake igjen. Det er min opplevelse av det hele, og min opplevelse bør vel være den viktigste oppi det hele.

Jeg husker at jeg tenkte at pleierne ga meg, og andre pasienter, medisiner for å gjøre jobben deres lettere. Det er klart at det er mer behagelig å jobbe med en gjeng zombier enn det er å leke katt og mus hele tiden. Men den tanken skremte meg. Nå vet jeg jo i dag at det ikke er slik. Jeg velger å tro på det gode i mennesker. Jeg tror at pleierne hadde et ønske om å hjelpe meg, ikke dope meg ned å fjerne personligheten min. Det var det jeg følte at skjedde. Jeg sa fra, men ble ikke hørt. Det gjorde vondt. Mer vondt enn alle nålestikkene. Det gjør faktisk enda vondt bare ved å tenke på det. 

Til den dag i dag vil jeg heller gå rundt psykotisk enn å ta antipsykotisk medisin. Dette har jeg hørt flere si, og da må det jo være en grunn. Dessverre er vi mange som har opplevd tvangsmedisinering og traumene som følger. Jeg er redd for at slike opplevelser kan føre til at folk mister tilliten til de menneskene som egentlig bare er til for å hjelpe. 

Jeg er overhodet ingen ekspert i medisin. Jeg er ingen lege. Jeg er bare et menneske. Et menneske som vet svært mye om ulempene med tvangsmedisinering. Jeg mener bestemt at pasienter bør ha frihet til å velge vekk medisiner så langt det er forsvarlig. Det er klart at medisiner kanskje kan være til hjelp for noen. Men for mennesker som er så sterkt i mot det som det jeg er, bør man se på alternative løsninger. For det finnes hjelp å få som ikke inneholder psykofarmaka. 

Bent Høie ytret nylig noe om at mennesker er ulike, og at man opplever behandling på ulike måter. Med medikamentfrie tilbud tar man pasienter på alvor. Pasienter er eksperter på sin egen helse. Nemlig. Jeg blir så glad når jeg hører andre som også har slike holdninger. Vi er nødt til å ta vare på og respektere den autonomien vi har.

Det finnes så mange pasienter innen psykisk helsevesen som ikke ønsker behandling med medisiner. Det må lyttes til, og det må tas på alvor. Det finnes mange andre måter å gi nødvendig omsorg og behandling på. Samtaler og kognitiv terapi er et par av mange eksempler. Det er på tide å ta i bruk kreativiteten. 

Skal man bli behandlet med legemidler uten samtykke er det flere kriterier som skal oppfylles. Pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse. Men det alene holder ikke. Det må være fare for eget eller andres liv, eller det må se ut til at medisinering kan føre til at pasienten unngår forverring av sykdommen. Jeg har ikke vært til fare for hverken meg selv eller andre. Jeg har vært psykotisk, og jeg har vært redd. Fryktelig redd. Redsel skal ikke medisineres bort. Det å være redd når man er tvangsinnlagt på en lukket avdeling er, i mine øyne, en helt normal reaksjon på en unormal situasjon.

Når alt dette er sagt så betyr ikke det at jeg er i mot all medisin. Jeg tror det kan hjelpe mange. Jeg går selv på noen medisiner i dag, som fungerer godt for meg. Jeg liker det ikke, men jeg skjønner at det er for det beste. Det jeg er opptatt av er at man skal ha valgmuligheten. Man skal ha muligheten til å velge vekk medisiner dersom man ikke ønsker det, og selv velge den behandlingen man tror mest på. Jeg er opptatt av at man skal bli respektert som menneske, og ikke bare bli sett på som et psykosetilfelle. Er det mulig å få til dette? Ja. Det tenker jeg absolutt er mulig å få til. Gjør vi ikke det så gjør vi noe veldig feil.

 

#psykiatri #helse #mentalhelse #psykiskhelse #medisiner #tvang #psykose #behandling #antipsykotika