SPOR 9

Jeg er usikker på hvor lenge jeg har sittet her. Men det var nesten tomt da jeg kom, nå er det fullt. Jeg vet uansett at jeg er på rett plass. Jeg befinner meg på utkikksposten min. Sist jeg var her så jeg etter mennesker med lysende hender. Jeg gjør ikke det i dag. Det er en viktig person jeg skal møte. Og jeg vet godt hvem personen er.

Personen sa hvertfall at vi skulle møtes her. Jeg skulle ha møtt henne i går, men det er mulig jeg misforstod. Da var jeg nok på feil plass. Det kan jeg umulig være nå. Det gjelder å fokusere. Jeg vet det var her vi skulle møtes, men ikke nøyaktig hvor. Oslo S er jo et stort område, man kan jo bli borte i mengden.

Når jeg tenker meg litt om så er det jo ganske opplagt hvor jeg skal møte henne. Ved spor 9. Det tallet kommer stadig tilbake til meg. Som om det prøver å fortelle meg noe. Nå forstår jeg. Det er bare det at jeg har sett etter henne ved spor 9 en stund. Selv om jeg ikke vet når jeg kom hit er jeg sikker på at jeg adde oversikt rundt kl.9. Likevel blir jeg usikker. Tenk hvis jeg har misforstått i dag og. Selv den beste kan gjøre feil. Men for første gang på lenge er jeg redd.

Jeg har jobbet dag og natt med et prosjekt for denne personen. Hun ba meg gjøre det. Det er det 9. prosjektet, og det er på tide at jeg får presentert det. Jeg håper det er bra nok. Det må være bra nok.

Jeg har kjøpt meg en kopp kaffe for å ha noe å hygge meg med mens jeg venter. Men den smaker ikke bra. Den smaker faktisk like vondt som brusen jeg drakk i går. Rart, for det var yndlingsbrusen min. Drikker alltid solo. Jeg er egentlig veldig glad i kaffe også. Det er akkurat som om smaksløkene mine har gitt opp. Som om de har endret seg over natten. Som om alt jeg liker plutselig skal smake lungemos.

Det er 9 bokstaver i bringebær, men bare 8 i appelsin. Kanskje man kan føye til en ekstra n, da blir det appelsinn. Eller kanskje en ekstra t, appelsint. Det hørtes ikke helt bra ut, men det funker. Uansett drakk jeg det glasset med biola. Det hadde tross alt smak av bringebær, og bringebær har 9 bokstaver.

Det startet med et tall som manglet på en vegg. Tallet 9. Så kom de 9 fuglene utenfor sykehuset, de 9 rutene på vinduet, og alle de 9 lampene på hang over de 9 stolene. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.

På det 9. forsøket vil det gå, sa hun.

Jeg må jo finne henne. Jeg er ved spor 9. Men jeg finner henne ikke.

 

TVUNGEN LEGEUNDERSØKELSE

Jeg hadde akkurat kommet inn døren. Hadde glemt noe hjemme som jeg skulle hente. Det ringte på. Hei, er det Eline? Vi kommer fra akutteamet for å hente deg. Det har blitt fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse så du må nesten bli med oss. Pulsen min økte med en gang. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg har tidligere erfart at dersom jeg ikke gjør som de sier kommer politiet og bistår. Selv om jeg har mye positivt å si om måten politiet håndterer tvang på ville jeg nødig bli eskortert til legevakten med selveste onkel blå. Så jeg ble med to mennesker jeg overhodet ikke kjenner inn i en bil som skulle frakte meg til legevakten. Tusen tanker raste gjennom hodet på veien. Tvungen legeundersøkelse har jeg vært igjennom mange ganger før. Men alle gangene har ført til tvangsinnleggelser. Tvangsinnleggelse betyr tvangsmedisinering. Tvangsmedisinering kan bety beltelegging, holdning og tøffe kamper. Og alt dette har som regel ført til svært lange sykehusopphold.

Men noe var annerledes denne gangen. Jeg skjønner selv at ikke alt er helt som det skal. Jeg skjønner selv at jeg kanskje trenger litt ekstra hjelp for en periode. Kanskje til og med på sykehus. Kanskje frivillighet? Jeg begynte å forberede en tale i hodet mitt. Argumentene strømmet inn. 

Hva er hensikten med en tvungen legeundersøkelse? Hovedhensikten er jo at man skal kunne gi nødvendig helsehjelp til mennesker som er i behov av det. Ofte er det snakk om vurdering av innleggelse, og da skal dette vurderes av en lege som er uavhengig av sykehuset man ellers tilhører. Derfor måtte jeg til legevakten.

Selv om jeg har vært med på dette mange ganger før, og kjenner prosedyren, var det annerledes denne gangen. Det var virkelig skremmende. For hvordan oppleves egentlig en tvungen legeundersøkelse? Jeg har ikke tenkt over det tidligere, men det finnes faktisk ikke humant på noen som helst måte. Det føltes overhodet ikke trygt.

Vi kom inn og måtte stå lenge å stampe. Pasienter gikk ut og inn. Noen løp. Det var faktisk politimenn der også. Jeg la merke til blod på gulvet, og jeg hørte en pasient rope i bakgrunnen. Hvis en pasient holder på å dø er det fint om du lar henne puste. Jeg forsøkte å møte blikket til de to som hadde dratt meg med ned dit, men det var uten hell. De kikket begge ned i gulvet. Som om ikke ropingen var nok var det i tillegg en helt uutholdelig piping fra diverse maskiner rundt omkring. En type piping som er såpass irriterende at den går deg på nervene uansett hvor hardt du jobber ned deg selv.

Jeg ble stukket i fingeren av en sykepleier, og en annen spurte meg om jeg visste hvilken dag det var. Så ble vi vist til rommet hvor vurderingen skulle foregå slik at vi kunne vente der. Det var ingen som visste hvor lenge vi måtte vente. De sa at det noen ganger tok 10 minutter, andre ganger opp til flere timer. Men det kunne de ikke forutsi. Ikke veldig forutsigbart og trygt for en redd jente som meg som sto i fare for å bli tvangsinnlagt. Situasjonen virket alt annet enn beroligende på meg. Jeg prøvde å holde hodet kaldt til vurderingen, men det var alt annet enn lett. Jeg følte meg som en vare som skulle fraktes gjennom maskiner for godkjenning og stempling. Og på en måte var det akkurat det som skjedde.

Det var en overraskende hyggelig lege som møtte meg da vurderingen satte i gang. Vi snakket rolig noen minutter før jeg skjønte hvor det hele bar. For første gang i mitt liv tryglet jeg om en frivillig innleggelse. Jeg holdt en lang tale om hvor viktig det er med samarbeid, om brukermedvirkning, og om å bestemme over eget liv. Det er nesten så jeg burde vært tatt opp på bånd for jeg følte selv at jeg sa så mye klokt. I tillegg innrømmet jeg for første gang at jeg forsto at jeg var psykotisk. Den hyggelige legen nikket bekreftende og sa hun skulle drøfte det med overordnede før hun kom tilbake med den endelige beskjeden. Hun gjorde det klart at det kom til å bli et opphold på sykehus uansett. Hun sa jeg ikke skulle bekymre meg så mye om hvordan.

Vi vurderer deg så psykotisk at det er til det beste for deg med en tvangsinnleggelse nå.

Jeg tviler ikke på at ting blir gjort i beste mening, eller at det er en god hensikt, men det er måten det blir gjort på. Idag føler jeg meg lurt. Jeg føler meg dum. Dum fordi jeg trodde jeg kunne stole på et system. Dum fordi jeg trodde et øyeblikk at min mening hadde noe å si. Det hadde den tydeligvis ikke.

For første gang på veldig lenge er jeg redd.

 

#psykiatri #tvang #tvangsinnleggelse #mentalhelse #helse

Å KOKE EGG I KVIKKSØLV

Det startet med at en av pleierne spurte meg hvordan jeg fortrakk eggene. Det er visst søndag på avdelingen i dag. Og søndag betyr egg. Litt luksus i tilværelsen med fire hvite vegger. Jeg vet jo egentlig at valget her står mellom kokte egg, speilegg eller eggerøre. 

Kanskje var det et forsøk på å være morsom, ikke vet jeg. Jeg svarte hvertfall at jeg ønsket posjerte egg. Jeg spiser nemlig bare posjerte egg på søndager, svarte jeg med et godt smil. Jeg fikk den reaksjonen jeg var ute etter, nemlig latter. Det er godt å le. Det jeg ikke tenkte på var at jeg nå hadde satt igang et tankespinn hos en medpasient. Han så undrende ut før han spurte lattermildt om vi kanskje heller kunne prøve og koke eggene i kvikksølv.

Jeg har faktisk aldri tenkt over det før, men det må da være mulig. Eneste forholdet jeg har til kvikksølv gjelder gamle termometere man finner hos besteforeldre. Av en eller annen grunn ble jeg veldig giret på tanken. Men skal man klare og koke egg i kvikksølv, hvis det i det hele tatt skal være mulig, da må man jo skaffe mange slike termometere for så å ødelegge de. 

Vi diskuterte hvordan vi skulle få tak i alt dette kvikksølvet. Kanskje er det mulig å bestille noe over nettet. Eller, det er kanskje ikke lov? Tenk på alle de besteforeldrene vi måtte besøkt for å skaffe nok kvikksølv fra termometere. 

Jeg mener å huske at noen sa til meg en gang at kvikksølv er farlig. Rett og slett giftig. Jeg husker jeg fikk en slags trang til å prøve og drikke det. Men gjorde det aldri fordi det var giftig. Men igjen, hvis dette ikke er på ekte. Hvis disse dagene ikke egentlig finnes så spiller det jo ingen rolle. Det at kvikksølv mest sannsynlig er giftig gjør det hele mer spennende.

Jeg vet ikke helt hvor lenge vi snakket om kvikksølv-kokte egg denne søndagen, men det må ha vart en stund. Uansett klarte jeg ikke helt å slå fra meg tanken. Jeg mener, selv om man koker egget i kvikksølv behøver ikke det nødvendigvis å bety at man blir dårlig av å spise selve egget.

Et egg har jo skall. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg hadde reagert hvis det var jeg som ble kokt i kvikksølv. Vi mennesker består jo av mange lag, kall det gjerne skall. Og jeg er jo et menneske. Hva om jeg hadde funnet nok kvikksølv til å koke meg i.

Jeg måtte selvsagt funnet en stor nok kjele som rommet meg, men jeg tror det hadde blitt en mindre utfordring enn å finne alt kvikksølvet. Jeg er sikker på at de har en stor nok kjele her på huset. De lager nemlig voldsomme porsjoner med grøt. La oss si at jeg hadde kjelen. La oss si at jeg også hadde nok kvikksølv. Det er ikke sikkert at jeg måtte kokt så lenge. Kanskje 5-6 minutter hadde holdt. Jeg måtte selvsagt holdt pusten de minuttene for ikke å svelge kvikksølvet. Men det kunne jeg øvd meg opp til.

Det som er spennende for meg er ikke hva som ville skjedd med skallet mitt. Det ville mest sannsynlig blitt borte. Men hva med kjernen? Hva med det innerste laget mitt. Det laget som ingen kan se, men som likevel er der. Det laget som bare jeg kan kjenne. Det laget jeg kan kjenne hvis jeg vil. Hvis jeg tør.

Tanken på å bli kokt i kvikksølv er spennende. Hvertfall for meg. Kanskje blir det så spennende fordi ingen andre har gjort det før meg. Det er noe spennende med at man ikke helt vet hva som skjer.

Det ble ingen egg kokt i kvikksølv denne søndagen. Det ble eggerøre, og et stort tankespinn. Men hvem vet hva som skjer neste søndag.

I mellomtiden øver jeg meg på å holde pusten.

NÅR LIVET BLIR FOR FINT

Hun har pyntet seg i dag. Bluse og penbukser. Til og med maskaraen er på. For i dag vet hun at den ikke vil renne vekk. Hun ønsker å bli tatt seriøst. Men mest av alt har hun pyntet seg for seg selv. Selv om hun ikke sier noe om det, avslører kroppsspråket henne. De høye skuldrene. Hendene som fikler. Øynene som ikke helt klarer å fokusere.

Så hiver hun etter pusten, og hun blir borte noen sekunder.

Du må høre på meg. Du vet innerst inne at jeg vet best. Det er viktig at du hører på meg nå.

De spør henne om hvordan hun har det.

Hun forteller om prosjektene sine. Hun sier hun må fly. Eller, hun tenker det hvertfall. Hun snakker om tallet 9, om at det stadig kommer tilbake til henne. Som en påminner. Det har en større betydning, sier hun. For det har det. Absolutt.

De nikker og ser på hverandre. Så snakkes det på et språk hun helt ikke forstår.

Så hiver hun etter pusten igjen, og blir borte noen sekunder.

Det er, gift Eline. Du må ikke høre på de. Det er viktig at du fokuserer på prosjektene nå. Du vet hva som må til.

De spør henne om hun skjønte hva de nettopp sa.

Hun fikk visst ikke med seg alt som ble sagt, men hun har likevel noe på hjertet. Hun smiler. Hun forteller om at livet har vært så fint i det siste. Faktisk så fint at hun har glemt tid og sted. Hun retter litt på blusen sin og stryker over penbuksene før hun fortsetter. Noen ganger får jeg en intens følelse av at jeg ikke finnes, og at ting ikke er på ekte. Da kan jeg jo gjøre som jeg vil, sier hun. Smilet strekker seg enda bredere, og hun ler. For hun vet at dette må være lykke.

Igjen hiver hun etter pusten. Hun legger merke til at det er 9 flekker på den ene veggen, men sier ingenting om det. Hun tenker tilbake på de 9 fuglene hun så utenfor, og på de 9 rutene på vinduet. Så blir hun borte.

Jeg minner deg på at du må prøve hardere, Eline. Det kan hende at det er 9 forsøk som må til. Men da vil du nå målet. Og du vil fly. Du vet jeg har rett.

De fortsetter å snakke. Hun ser at munnene beveger seg, men vet ikke helt hva som blir sagt. Hun tar en sjans noen ganger, nikker høflig og gir fra seg et ja. Hun får et rom med en seng, og hører de si noe om at de nå skal ta litt vare på henne.

Livet kan visst bli for fint. Hun tenker på alle de vakre fargene hun har sett den siste tiden. Og på hvordan tiden bare hadde flydd forbi. Et rom med fire hvite vegger er kanskje ikke like vakkert. Men hvis dette egentlig ikke er på ekte så har det vel ikke så mye å si.

Hun smiler igjen og ler litt for seg selv.

Nå vet hun jo hva som må til.

 

18.1.2017

Nå for tiden virker ting ukjent. Som om den verdenen jeg kjenner til plutselig har blitt litt fremmed. Her om dagen var jeg på et sted jeg har vært over hundre ganger før. Jeg skulle treffe en person jeg har snakket med mange ganger. Men da jeg kom fram til døren var alt ukjent. Jeg sto utenfor og vurderte hva jeg skulle gjøre i 5-10 minutter før jeg bestemte meg for å gå inn å se. Jeg hadde ikke gått feil. Jeg lo litt av meg selv før jeg gikk videre.

Det er akkurat som om farger blir sterkere, musikk vakrere, og lukter mer intense. Jeg merker ikke kulden som er ute. Jeg vet kanskje ikke om det er tirsdag eller onsdag. Jeg har visst glemt å lage mat noen dager. Men for ei som er så kontrollfreak som det jeg er så er det ganske deilig å få en ferie fra kontrollens lenker. 

Jeg har dårlig tid, samtidig som jeg har all tid i verden. En merkelig kombinasjon. På mange måter er jeg i et slags vakuum. Et vakuum hvor ingenting kan skade meg. For her er jeg er nå er jeg plastret med magiske plastre som automatisk vasker vekk blod og depresjoner. Ganske fantastisk. Jeg tror jeg skal ta patent på den ideen der.

I disse dager flyr tiden forbi. Som en skadet fugl som endelig har fått fart på vingene igjen og vil ta igjen for alt tapt. Timene, dagene, ukene flyr. Og jeg flyr selvfølgelig med. Det er litt deilig. Jeg spør meg selv hva jeg har fylt tiden med, og erkjenner at jeg faktisk ikke husker. Spesielt de siste dagene er det store sorte hull. Tiden har virkelig flydd fort. Noe må jeg da ha gjort. Det er nesten så jeg ikke klarer å skille mellom dag og natt, men jeg bryr meg ikke så mye om det. Det spiller ingen rolle så lenge jeg husker hva jeg selv heter. Eline. Eline. Eline. Eline. Faktisk så ler jeg litt av det. For jeg har det bra. Mer enn bra.

Jeg merket ikke at jeg hadde klamme hender før noen fortalte meg det. Jeg merket heller ikke den høye pulsen min før jeg så at beina mine vibrerte og rettet fokuset mot kroppen. For jeg har en kropp. Absolutt. Det er bare ikke alltid jeg føler at jeg er i den. 

Noen sier til meg at jeg ikke er helt i vater. Jeg tror noen er misunnelig. Noen sier at hodet mitt ikke er på rett plass. Jeg tror noen ikke forstår. Noen sier at jeg må sove mer. Ta medisiner. Gi meg selv ro. Alle mennesker trenger ro og hvile. Joda, det er nok sant. Jeg tror bare at det finnes mennesker som kan klare seg fint uten en god stund. Eller, jeg tror ikke. Jeg vet. Jeg har kanskje sluttet å tro på superhelter, men jeg tror faktisk at noen får magiske evner i perioder. Sånn som det er nå får jeg mer energi av å holde meg i gang. Det er ikke en sprø overlevelsesstrategi. Det er ikke fornektelse. Det er bare…. fint. 

Noen ganger får jeg en intens følelse av at jeg egentlig ikke finnes. At ting som skjer ikke er ekte. Det får meg til å le igjen. Da kan jeg jo gjøre hva jeg vil.

Og det er nettopp det jeg skal.

ER DET VIRKELIG?

Den siste tiden har jeg stadig vekk tatt meg selv i å klype meg i armen. Jeg har opplevd så mye fint. Jeg har opplevd så mye spesielt at jeg har tenkt at jeg umulig kan være våken. Dette må være en drøm, har jeg tenkt. Men jo mer jeg klyper meg i armen, jo større og finere ting oppstår. Dessuten får jeg stygge blåmerker av all klypingen, så det må jeg pent slutte med. Hvis dette ikke er noen drøm da er jeg vel kanskje psykotisk igjen? Å herregud. Det kan jeg jo ikke fortelle til noen.

Hva gjør man når man opplever en virkelighet som virker for god til å være sann?

Opplevelsen jeg har hatt nå den siste tiden har flere fellestrekk med sykdomsperioder. Jeg finner flere fellesnevnere med hvordan ting var da, og med hvordan ting er nå. Det skremmer meg.

Jeg har jo en bakgrunn med flere psykotiske episoder. Noe som kan kjennetegne en psykose er at det kan være vanskelig å skille fantasi fra virkelighet. Slik har det hvertfall vært i mitt tilfelle. Jeg har hørt stemmer i tillegg til å ha sett ting som andre ikke har sett. Men jeg har opplevd alt som virkelig. Lysende hender og mørke stemmer fra veggen har vært min virkelighet. En virkelighet som folk rundt meg tilslutt fikk overbevist meg om at ikke stemte.

Jeg har aldri før snakket så mye høyt med meg selv som jeg har gjort nå tiden etter at jeg ble skrevet ut fra psykiatrisk sykehus. Sykt? Jeg tror ikke det. Noen vil kanskje påstå at jeg ble skrevet ut for tidlig. Noen vil kanskje mene at jeg har et for lite nettverk ettersom jeg stadig snakker med meg selv. Andre vil kanskje si at dette ikke er normalt. Men hva er normalt? Jeg er overbevist om at de aller fleste mennesker snakker med seg selv en gang i blant. Noen mer enn andre. Jeg mener det er et tegn på bedring. Jeg tror aldri jeg har vært så frisk som jeg er nå. Og jeg har aldri snakket så mye med meg selv som nå. Om det er noen direkte sammenheng er jeg usikker på. Det kan jo hende at medisiner, terapi, og gode rutiner har hatt en innvirkning og.  

Er jeg usikker på noe er det vel ikke noe galt i å søke svar hos meg selv. Tross alt kjenner jeg meg selv best. Jeg har brukt så uendelig mye tid på å høre på alle andre rundt meg, så jeg tenker at i en alder av 25 er det kanskje på tide å lytte litt til seg selv. Litt hvertfall.

Men hva gjør man når man ikke kan stole på seg selv? Når man ikke en gang kan stole på sine egne tanker, sine egne opplevelser, sitt eget hodet. Hva gjør man da?

På grunn av tidligere erfaringer kan jeg i dag få tanker om at jeg muligens har en ny psykotisk episode. Ting som har skjedd meg den siste tiden virker nesten uvirkelig. Som et slags eventyr. Kanskje er det derfor jeg velger å skrive ned en del av det. For å ha dokumentasjon jeg kan se tilbake på. Kanskje er det derfor jeg stadig søker bekreftelse hos andre. For at andre også kan klype meg litt i armen, og bevise at det ikke er en drøm. For å bekrefte at det ikke er en ny sykdomsperiode. For det er det ikke. Jeg må hver dag si til meg selv (gjerne høyt) at dette ikke bare er en fantasi oppi hodet mitt. Dette er virkelig.

Jeg må stole på meg selv igjen nå. De lysende hendene er borte. Stemmene fra veggen er borte. Det er ikke lenger noen som gir meg oppdrag. Og kommer dette tilbake er jeg sikker på at det vil gå bra. Går det ikke bra, så går det over. Den eneste stemmen jeg hører i hodet mitt nå er min egen. Det er en trygg stemme. En stemme jeg kan stole på. Tror jeg da.

Det jeg opplever nå er i aller høyeste grad virkelig. Det er sant. Jeg behøver ikke klype meg selv i armen. Jeg har vel kommet fram til at jeg har noen valg jeg er nødt til å ta. Og det må jeg ta hver dag. Så fort jeg står opp om morgenen er jeg nødt til å ta en prat meg meg selv.

– Er dette virkelig, Eline?

– Ja.

– Hvem kan du stole på?

– Jeg kan stole på meg selv. Jeg velger å stole på meg selv.

Sånn ca. sånn foregår en slik samtale. Den behøver ikke å vare lenge. De fleste gangene bruker jeg et par minutter. Andre ganger trenger jeg kanskje en halv time. Og noen ganger må jeg gjenta denne samtalen flere ganger i løpet av en dag. Jeg tar bevisste valg som handler om å stole på meg selv igjen, og de valgene tar jeg hver dag. Tanken bak er at, når dette blir en innkjørt rutine, så vil det falle meg så naturlig at jeg til slutt ikke behøver å starte hver dag med en slik samtale. Jeg bruker jo ikke mye bevisst hjerneaktivitet på å få på meg klær, pusse tenner, eller spise frokost. Jeg bare gjør det. Autopilot kalles det vel. Og litt sånn vil jeg at det skal bli med de andre valgene mine. 

Jeg vil stole på meg selv igjen. Og jeg kommer til å gjøre det. Jeg vet det bare.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #sykdom #psykose