EVENTYRET 2016

Året 2016 startet på mange måter med et skikkelig smell. Og nå tenker jeg ikke på rakettene på himmelen. Jeg tenker heller ikke på skallebanken man får etter alt for mange glass med champagne. Jeg gikk inn i et nytt år som tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus. Det var mitt smell. Kanskje ikke den beste starten.

Året 2016 var året jeg stakk av fra alt og alle. Jeg fikk et oppdrag fra stemmer i veggen, noe som tok all min tid og energi. Jeg forsøkte å komme meg til Stockholm gjentatte ganger, og jeg klarte det til slutt. Men det fikk konsekvenser. 2016 var året jeg ble skrevet ut fra sykehuset, men hvor jeg på nytt ble lagt inn på tvang. I 2016 tilbragte jeg mange måneder på sykehus. Jeg følte hele livet mitt ble satt på vent. Det ble satt på vent.

Jeg opplevde en tristhet jeg aldri før har kjent på. På et punkt var jeg helt tom får tårer. Likevel var 2016 året hvor jeg fikk kjenne på en intens og overveldende følelse av frihet. Etter å ha vært underlagt tvungent psykisk helsevern i over et år ble tvangen endelig opphevet i oktober. Hvis noen hadde bedt meg om å oppsummere 2016 for 4 måneder siden ville jeg nok sagt at det var det verste året i mitt liv. Nå 4 måneder senere kan jeg si at det er det beste året jeg noensinne har hatt. Det sier kanskje en del om de siste månedene. Og det sier noe om den enorme støtten jeg har hatt rundt meg.

2016 var året jeg startet en blogg, noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre. Jeg startet en blogg om mine erfaringer og mine meninger rundt psykisk helse. Jeg har skrevet i lang tid, men det var først i år jeg valgte å åpne meg. Det kommer jeg aldri til å angre på. Jeg har vunnet så mye på å ta den sjansen.

Året 2016 var året jeg kom på forsiden av en avis, ikke bare 1 men 2 ganger, for mitt engasjement for psykisk helse. Det hadde jeg ikke trodd for 4 måneder siden. Kronikken min ble delt videre, og kommentarene jeg fikk var mange. Året 2016 var året jeg fikk en telefon fra statsministerens kontor, og hvor jeg senere fikk delta på en konferanse i regjeringens representasjonsbolig. 2016 var året jeg fikk være med på den største opplevelsen jeg har hatt i mitt liv. Jeg fikk diskutere det som ligger mitt hjerte nærmest, helse- og omsorgsutfordringer, med flere dyktige fagfolk og med selveste statsministeren.

2016 var året jeg mistet grepet totalt. På mange måter vil jeg si at jeg mistet livet mitt. Men 2016 var også året jeg tok livet mitt tilbake. Og det har jeg gjort så til de grader. Nå lever jeg igjen. Den siste tiden har jeg opplevd ting som har hatt så stor betydning for selvfølelsen min at jeg er sikker på at jeg har vokst 10 centimeter. Jeg tror ikke jeg tar i når jeg sier at dette året har endret livet mitt. Kanskje har jeg hatt min mitt-livs-krise i en alder av 25, men det er helt greit. Jeg har vunnet mer enn jeg har tapt.

Året 2016 har i det store og det hele vært et eneste stort eventyr. Som eventyr flest har det inneholdt troll, hekser, og en god porsjon med svart magi. Det er har også inneholdt prinsesser, skinnende riddere og rød fløyel. Og som eventyr flest har dette også hatt en lykkelig slutt. Jeg har opplevd mer på dette året enn jeg har gjort tilsammen i mitt 25-årige liv. Jeg har kanskje fått et par ekstra arr. Noen er synlige, andre kan man ikke se. Men til syvende og sist har de vært verdt det. Jeg sitter igjen med så mye verdifull erfaring. Jeg har lært meg å åpne meg, og det har ført meg langt. Jeg er rett og slett stolt av meg selv.

Jeg er så takknemlig for alle de nye dørene som har åpnet seg for meg i løpet av dette året. Men like takknemlig er jeg for at de gamle dørene aldri lukker seg, og at de fremdeles er der. Like åpne som før. Det gir meg en følelse av at det aldri er for sent. Det gir meg troen på en framtid. En framtid jeg tidligere hadde gitt opp. Det gir meg troen på at jeg fremdeles har mye godt i vente. Jeg vil nok møte på en del motgang også, så jeg skal forsøke og ikke miste hodet på veien. Livet består tross alt av vonde ting så vel som gode. Uansett er jeg overbevist om at jeg er bedre rustet etter dette året.

Jeg ønsker nye opplevelser og erfaringer velkomne. Jeg skal ta i mot tårer like sterkt som jeg skal ta i mot latter. Hvis 2017 bare blir halvparten så spennende og innholdsrikt som 2016 har vært, så kommer jeg til å lære ufattelig mye. Jeg gleder meg. Jeg ønsker 2017 velkommen med alt det måtte innebære av opp- og nedturer.

Jeg er klar.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #nyttår #2016 #2017

Å PUSTE I FIRKANTER

Det er som om jeg puster inn, men glemmer å puste ut. Akkurat som en ballong fylles jeg opp med luft. Og litt etter litt letter jeg fra bakken. Vil jeg noen gang lande igjen?

Det startet med et kaos av tanker. Jeg registrerte prikking i huden. Synet ble slørete, og hjertet dunket for harde livet. Som en forsvarsmekanisme begynte jeg å hive etter pusten. Min første tanke var at jeg, i en alder av 25, kom til å dø av hjerteinfarkt. Så sto jeg der da. På Kirkeristen, midt i Oslo sentrum. Er det her jeg skal dø, tenkte jeg.

Trikken som jeg trodde skulle frakte meg hjem kom. Sjanglende kom jeg meg på den. Det gikk noen minutter før jeg oppdaget at jeg hadde satt meg på feil trikk. Om mulig økte pulsen min enda et par hakk. Jeg kjente det pulserte i halsen. Jeg kom meg av på neste stopp mens jeg pustet og peset alt jeg kunne. Jeg så det var 4 minutter til den riktige trikken kom. Det ble de lengste 4 minuttene jeg har vært igjennom noen gang. Jeg må ha pustet ganske høyt, for en fremmed dame kom bort til meg og spurte om alt gikk bra. Jeg forsøkte meg på en smil og nikket høflig uten å si noe. Tårene i ansiktet mitt må ha avslørt meg. Den fremmede damen sto hvertfall i nærheten av meg helt fram til trikken kom.

Utrolig nok kom jeg meg hjem til slutt. Og til min store overraskelse var jeg fremdeles i live. Men hvis det ikke var et hjerteinfarkt, hva kunne det da være? Så kom jeg på det. Som en venn som jeg ikke hadde sett på mange år. En venn jeg i lang tid hadde forsøkt å unngå. Dette er angst. Jeg tok et godt åndedrag og sa høyt til meg selv, det er angst Eline. Angst er ikke farlig. Det er fryktelig ubehagelig, men det går over. Det vet du. 

Men det gikk ikke over. Det hadde knytt seg skikkelig til i brystet. Jeg vrengte hver eneste hjernecelle i håp om å komme på et magisk triks. Tross alt har jeg hatt en del kognitiv terapi, og jeg burde vel få bruk for noe av det nå, tenkte jeg. Jeg forsøkte alt jeg kunne og tenke positive tanker. Angst kan være bra. Du kjenner at du lever nå Eline. Dette er bra osv. Men knuten i brystet ble bare større. Dumme, dumme kognitive terapi, tenkte jeg.

Jeg la meg ned på sofaen. Tenkte at nå var slaget tapt. Så mange år med terapi og jeg takler ikke en gang et forbanna angstanfall. Jeg lukket øynene i noen sekunder før jeg åpnet de igjen. Jeg festet blikket rett mot vinduet foran meg. Som vinduer flest er også mitt vindu firkantet. Så kom jeg på noe behandleren min sa til meg i barne- og ungdomspsykiatrien en gang, for noe som virket som hundre år siden. Du må prøve og puste i firkanter Eline. Som tenåring var jeg en del plaget av angst, noe vi jobbet mye med i terapi.

Tilbake til sofaen og vinduet. Jeg registrerte knuten i brystet som nå hadde vokst seg stor som et blomkålhode. Jeg så på vinduet foran meg og tenkte at en slik firkant umulig kunne være løsningen på et potensielt hjerteinfarkt. Men når man er nær døden blir man vel desperat og forsøker det meste. Jeg startet i det ene hjørnet av vinduet og trakk pusten. Jeg fulgte den ene siden av vinduet og pustet langsomt ut fram til neste hjørne. Så trakk jeg pusten like langsomt inn mens jeg fulgte denne siden av vinduet fram til neste hjørne igjen. Dette repeterte jeg en del ganger, fram til pusten min sakte men sikkert hadde roet seg.

Tenk at noe så idiotisk og banalt som å puste i en firkant skulle hjelpe meg. Tenk at noe en behandler sa til meg da jeg var 16 år gammel skulle redde meg fra døden i en alder av 25. Noe så enkelt.

Jeg følte meg litt dum der jeg lå på sofaen og pustet i takt med et vindus fire hjørner. Men det funket. Jeg følte mestring. Og jeg følte meg takknemlig for at jeg en gang hadde en behandler som hadde et så konkret og enkelt tips. Et tips jeg husket på.

Jeg skal ikke bagatellisere angstproblematikk, for jeg vet av egen erfaring at det kan være svært utfordrende, vondt og vanskelig. Og det finnes nok tusenvis av tips og råd for å mestre det. Mye handler nok om å finne sin egen strategi. Samme om det er å snu på tankemønstre, ringe en venn, lese alfabetet baklengs, eller å puste i firkanter. Det som fungerer best for deg og dine utfordringer er det du bør gjøre.

Jeg ble litt overveldet av det angstanfallet jeg nå har beskrevet. Mye av grunnen til det er nok at det var så lenge siden sist jeg opplevde det. Jeg har klart å venne meg til lysende hender og til stemmer fra veggen, men ikke til hyperventilering.

Det jeg vil fram til med denne fortellingen er at det noen ganger kan være de enkleste ting som skal til for å gjøre en vanskelig situasjon litt enklere å stå i. Det behøver ikke alltid være de mest kompliserte teknikkene som skal til. Det er ikke alltid lett å huske på magiske triks man har lært en eller annen gang tilbake i tid. Men dersom man øver vil det kanskje bli litt lettere neste gang. Ett steg om gangen. Jeg er overhodet ingen ekspert. Jeg har ingen doktorgrad i angstlidelser. Jeg er bare et menneske som puster i firkanter. Jeg må også øve meg. Ett steg om gangen.

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #angst #terapi

KRYSSORD ELLER SOBRIL?

Det er lørdag. Klokken har akkurat passert 20. Fram til nå har jeg fått i meg 5 halvlitere med julebrus og ca. 15 klementiner. Har kanskje litt vondt i magen, men det bryr jeg meg fint lite om. Jeg har det bra.

NRK viser “Monsen på villspor”, som surrer lavt i bakgrunnen mens jeg sitter og ser ut vinduet og funderer over livet. Jeg ser over på naboene og lurer på hva de gjør i kveld. Mye tyder på at ungkaren rett over gaten har fest. Paret som bor over han tror jeg må ha sovnet tidlig for der er det helt mørkt. Naboen over der igjen fikk jeg akkurat øyekontakt med da jeg intenst studerte han mens han trakk et dypt drag av en sigg på balkongen. 

Donald-kryssordet ligger på bordet foran meg, og kabalen er funnet fram på mobilen. Dette er kanskje åttende, niende lørdagen på rad hvor jeg repeterer disse ritualene. Vet ikke helt. Har kommet ut av tellingen. Jeg er 25 år gammel. Glansbildeårene er det mange som kaller 20-årene. 20-årene mine har mer eller mindre blitt tilbragt på sykehus. Og lørdager på en lukket psykiatrisk avdeling er alt annet enn noe glansbilde. Der erstattes finkjoler, høye hæler og hvitvin med hvite frakker, låste dører, og antipsykotika. Jeg har aldri sett et glansbilde med dette på før. Og det kommer fra ei som i mange år samlet på glansbilder.

Jeg prøver å si til meg selv at jeg vil få igjen disse såkalte glansbildeårene. De kommer kanskje bare litt senere. Det gir meg en viss ro å tenke det. At jeg kanskje ikke har så dårlig tid.

Ofte føler jeg meg som en 80-åring i en 25 år gammel kropp. Jeg vet ikke om det er kryssordet på bordet eller kamferdropsene i nattbordskuffen min som gjør det. Mulig er det måten jeg tenker på som gjør at jeg føler meg betraktelig mye eldre. 

Kanskje burde jeg heller vært ute og sprettet champagne sammen med andre 25-åringer denne kvelden. Kanskje burde jeg lett etter noen av det motsatte kjønn som jeg kunne delt seng med i natt. Kanskje burde jeg ha danset til en eller annen Kygo-låt i stede for å høre stemmen til Lars Monsen i bakgrunnen. Men her sitter jeg altså. I en IKEA-sofa under et pledd. Jeg har det bra.

Jeg ville ikke byttet ut julebrusen, kryssordet, eller NRK med noe. Selv ikke om livet sto på spill. Ikke en gang den mest intense champagne-rus kan erstatte den følelsen jeg har nå. Trygghet.

Følelsen av trygghet har ofte uteblitt hos meg. Jeg er ikke ute etter noe sympati, jeg ønsker bare å forklare. Det å føle seg trygg er noe vi alle trenger. Jeg har i lang tid lett etter noe som kunne gi meg den tryggheten jeg trengte, og nå har jeg altså funnet det. Lite visste jeg at det skulle være kryssord, julebrus og NRK. Jeg tenkte vel lenge at håpet var ute med mindre jeg svelget sobril eller fant en mann å dele seng med. Men så var det altså rutiner som skulle til. Så enkelt og så vanskelig på samme tid. Det er vel ikke så viktig hva det er som gir meg trygghet så lenge det fungerer for meg.

Nå er det kanskje opplagt at et Donald-kryssord er både et mer skånsomt og et bedre alternativ enn sobril. Poenget mitt er bare at det er så viktig at man kjenner etter hva som føles godt for en selv. At man ikke lar seg påvirke av alle andre. Man kjenner tross alt seg selv best. Man er sin egen spesialist.

I lang tid har jeg vært underlagt tvungent psykisk helsevern. Jeg har vært sperret inne. Alt jeg har gjort har blitt overvåket og kontrollert. Maten jeg har spist, TV-programmer som ble vist på skjermen, medisinene jeg inntok, observasjonstider osv. Jeg har til og med hatt leggetider. Jeg føler for å nevne det igjen, jeg er 25 år gammel. Det er ikke mer enn rett og rimelig at jeg bestemmer over disse tingene selv. Nå kan jeg faktisk velge. Og det gjør jeg. Jeg tar valg etter valg daglig. Valg som gir meg trygghet. Lørdag etter lørdag tar jeg de samme valgene. Jeg tror faktisk jeg skal fortsette med disse lørdagsritualene en stund til. 

Jeg har det bra.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #medisiner #tvang #trygghet