KJÆRE JULENISSEN

Her kommer min ønskeliste til deg for julen 2016. Jeg føler først og fremst for å forklare litt av fortiden min for deg, slik at du kanskje bedre kan forstå mine ønsker for denne julen.

I fjor var jeg tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus på dette tidspunktet. Jeg gledet jeg overhodet ikke til jul. Dagene mine besto av å svelge tabletter, få injeksjoner, og å gå i terapisamtaler. Jeg hadde lysende hender og hørte stemmer. Det var svært lite av pepperkaker, gløgg, julemusikk og juleforberedelser. Jeg var lei av sykehus, lei livet, og mest av alt syns jeg synd på meg selv om var i den situasjonen jeg var i. Jeg fikk permisjon til å feire julaften sammen med mine aller nærmeste, men førjulstiden og romjulen ble for det meste tilbragt på sykehuset. Julestemningen kom aldri til meg julen 2015.

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til jul, og det vet jeg at jeg ikke er alene om. Vi er nok mange som gjerne skulle hoppet over denne høytiden. Mye av årsaken er nok den berømte ensomheten som mange går rundt og kjenner på. Alt skal liksom være så himla perfekt. Og da blir forskjellen så tydelig for de som ikke opplever å ha det perfekt. Min tilværelse på sykehuset var ikke perfekt. Min psykose var alt annet enn perfekt.

Mye har endret seg siden julen 2015. Det er det ingen tvil om. Jeg er ikke lenger i en psykose, og jeg er ikke lenger lagt inn på sykehus. Nå kan jeg selv velge hvor jeg vil feire denne høytiden, og ikke minst hvem jeg vil feire den med. Selv om det finnes mange hyggelige sykepleiere, vernepleiere, leger og psykiatere, så kommer ikke julen 2016 til å bli feiret med noe helsepersonell.

Når det er sagt så vil jeg bare si at jeg har oppført meg eksemplarisk den siste tiden. Ikke bare har jeg pusset tennene mine hver dag, jeg har også vært hyggelig mot andre mennesker, selv om de kanskje ikke har gjort seg fortjent til det. Jeg har tatt medisinene mine, gått til behandling, og nesten ikke spist noe godteri.

Jeg tror ikke jeg er alene om å mene at dette bør belønnes. Det er her du kommer inn i bildet, kjære julenisse. Det er mulig du mener jeg har litt høye ambisjoner for denne julen, og at noen av ønskene mine kanskje ikke kan oppfylles. Da vil jeg bare minne deg på følgende. Det finnes atferdsteorier som sier at belønning av god oppførsel fører til en positiv utvikling. Og er det noe jeg virkelig trenger så er det nettopp en positiv utvikling.

Ok, så har kanskje du og nissemor nok å henge fingrene deres i nå ved disse tider. Det har jeg full forståelse for. Kanskje får jeg ikke iphone 7 eller en Acne-genser denne julen. Det er helt greit. Det minste du kan gjør for meg er å sørge for en trivelig jul for meg og for de rundt meg som jeg er så inderlig glad i.

Det ville vært kult om du for eksempel kunne sørget for at mormoren min slapp de vonde smertene i ryggen. Hun, som alltid gjør så mye for alle andre, fortjener nemlig en pause fra dette. Om du kunne hjulpet moren min til å få sovet godt om nettene så ville du hvertfall fått en ekstra stjerne i boka mi. Når det gjelder stefaren min så syns jeg ikke du skal være så streng mot han. Selv om vi mest sannsynlig feirer også denne julen fra hverandre så kunne du kanskje sørget for at han i det minste fikk pyntet juletreet hjemme hos seg selv? Og en ting til. Selv om han kjører lavkarbodiett så syns jeg kanskje du kunne unne han en pepperkake eller to. Det er tross alt jul.

I forhold til faren min så hadde jeg satt pris på om du kunne gitt han en god porsjon med indre sinnsro, og sørget for at han en gang for alle fikk oppleve skikkelig julestemning. Kanskje du kunne gi han litt godteri? Det tror jeg nemlig det går svært lite i. For besteforeldrene mine så er mitt ønske at de får senket skuldrene sine litt. Disse to fantastiske menneskene fortjener, og trenger det, kanskje mer enn noen andre.

Det hadde også vært fint om du i tillegg kunne holdt et øye med tanter, onkler, kusiner, fettere, fadderbarnet mitt, og mine aller beste venner. Jeg vil til og med at du skal holde et øye med behandleren min. Jeg ønsker kanskje mest av alt en riktig god jul for personene nevnt over her. Når de rundt meg som jeg er glad i har det bra, da har jeg det bra. Det er vel litt sånn vi mennesker fungerer.

Kjære julenissen. Det er mulig du er litt overveldet nå. Kanskje får du tanker om at mine ønsker rår over dine krefter. Jeg er fullstendig klar over at du mest sannsynlig er litt overarbeidet på dette tidspunktet. Men jeg syns hvertfall du skal gi det et forsøk. Er det noen som kan fikse dette så er det vel deg. Det er grenser for hva jeg ene og alene kan gjøre, men jeg skal i det minste gjøre mitt. Jeg unner nemlig alle disse menneskene gode ting.

Ting er ikke alltid lett i vår familie. Alle familier har nok sitt å stri med. Men på denne tiden av året betyr det kanskje spesielt mye for meg at vi kan klare å ha det hyggelig sammen. Litt hvertfall. Det er ikke alltid så mye som skal til. Hvis vi alle tar i et tak og gjør så godt vi kan, og med bittelitt hjelp fra deg, så er jeg sikker på at vi har en kjempefin jul i vente. Jeg gleder meg.

Hils så mye til nissemor, Rudolf og resten av gjengen!

På forhånd tusen hjertelig takk for hjelpen.

Med vennlig hilsen Eline Skår

 

#jul #julenissen #ønskeliste #psykiatri #psykiskhelse

EN GOD DIALOG

Under toppmøtet i regjeringens representasjonsbolig, den 15.november, var temaet kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester. Vi var innom flere viktige temaer. Det jeg fokuserte en del på var kommunikasjonen mellom pasienter og behandlere. Jeg har stor tro på at ved å prioritere tid på god kommunikasjon, tid på å få til en god dialog, kan man redusere bruken av tvang. Og kanskje viktigst av alt – hvis man kan klare å huske på at pasienter først og fremst er mennesker, ikke en diagnose, da tror jeg pasientene vil sitte igjen med en mye bedre følelse.

I likhet med overalt andre steder finnes det veldig mange forskjellige personligheter som jobber på et sykehus. Noen er stille og forsiktige, noen er engasjerte og ivrige, noen kan være morsomme, mens andre kan fremstå som hovne og arrogante. Det sistnevnte har jeg et godt eksempel på.

Jeg hadde vært på en akuttpost i et døgn. På morgenen skulle jeg ha spesialistvurdering. Det vil si at en av spesialistene kommer inn og vurderer videre behandling og eventuelt videre sykehusopphold. Jeg var kjempenervøs. Jeg hadde vært igjennom denne prosedyren før, så jeg visste hva som sto på spill. Spesialisten kom inn i samtalerommet sammen med en av sykepleierne, tok meg i hånden og hilste. Jeg rakk ikke en gang åpne munnen min før hun startet.

Ja god dag. Jeg er overlege her på sykehuset. Du er her nå på tvungent vern, og det kommer du til å være en stund framover. Du er å anse som alvorlig sinnslidende, du må ha mer medisin, og du trenger lenger tid på sykehus. Jeg har derfor fattet et vedtak om overføring til en langtidsavdeling.

Dette sa hun på en måte som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Min største frykt var at jeg skulle bli overført. Hun spurte meg ikke en gang om hvordan jeg så på saken. Med skjelvende stemme stotret jeg fram at det var det verste som kunne skje. Jeg spurte henne om det fantes en vei utenom. Responsen jeg fikk slo pusten ut av meg. Stakkars, stakkars deg Eline. Du som er så syk. Ja deg er det virkelig synd på, sa hun mens hun speidet meg opp og ned. Jeg kunne ikke tro hva jeg nettopp hørte. Dette er jo en god stund siden nå, men jeg tror det fremdeles ikke. 

Jeg har tenkt en del på denne samtalen i etterkant. Om man i det hele tatt kan kalle det en samtale. En person med en så høy stilling, med så mye makt, må kanskje være litt kald. Eller må man egentlig det? Min erfaring har ofte vært at spesialister og overleger har vært mest opptatt av paragrafer, diagnoser og medisiner, og ikke så veldig opptatt av det mellommenneskelige. Jeg har tenkt at skal man bestemme over andres skjebner så må man kanskje være litt kynisk. Kanskje setter man opp en slags maske for å beskytte seg selv.

Jeg tror likevel på å behandle pasienter som mennesker, ikke som en diagnose. Dette tror jeg man kan få til uavhengig av stilling.

Heldigvis har jeg ikke hatt så veldig mye mer med denne overlegen å gjøre. Man kan ikke gå like godt overens med alle. Jeg har møtt mange flotte personligheter i psykiatrien. Mennesker som har hjulpet meg på så mange forskjellige måter. Min opplevelse var at når pleiere var litt personlige, og valgte å dele litt av sitt eget liv, av sin egen personlighet, da følte jeg meg respektert. Jeg følte meg litt mindre gal. Det å bli behandlet som et medmenneske er så utrolig viktig. Det går nemlig an å bruke litt av seg selv i møte med andre. Det går an å være personlig uten å bli privat.

En gang jeg var ute på luftetur med en helt spesiell sykepleier hadde vi en fin samtale jeg sent vil glemme. Vi gikk ute i sykehusets nærområder og samtalen fløt naturlig. Vi snakket om alt fra trening, kjendiser, til shopping og kjærester. Det var så godt å snakke om andre ting enn symptomer og sykdom. Denne sykepleieren valgte å være personlig. Hun delte med meg at hun gjennomgikk et samlivsbrudd på dette tidspunktet. Jeg syns det var veldig trist, men ble samtidig svært ydmyk over at hun valgte å dele det. Spesielt overrasket ble jeg da hun spurte meg om råd. For en tillitserklæring. For meg tyder dette på at hun valgte å se meg som et medmenneske, ikke bare som en syk pasient. 

Jeg har hatt mange vonde samtaler i min tid under psykisk helsevern. Men jeg tror faktisk at tallet på de gode samtalene er høyere. Vi har hatt samtaler om det gode i livet, samtaler om vonde opplevelser, og samtaler om helserelaterte ting. Jeg erfarte at i de litt mer uformelle settingene, for eksempel ute på turer, så var det så mye enklere å åpne seg. Mye enklere enn i samtaler på sykehuset hvor alle øyne var på meg. En god samtale handler om å gi og ta. Det handler også om å bytte på å fortelle og lytte.

Jeg har også opplevd helsepersonell som har delt erfaringer med egne diagnoser. Dette er kanskje et avvik fra den ellers så strenge psykiatrikulturen, men et avvik som for meg får fram at jeg ikke er alene. Et avvik fra en norm som fører til at jeg føler meg litt mindre gal.

Jeg husker godt en annen tur jeg var på med en ansatt. Jeg var tydelig opprørt over en episode med mye maktbruk så jeg luftet noen av tankene mine rundt hendelsen. Tilbakemeldingen jeg fikk fra vedkommende kommer jeg aldri til å glemme. Han klødde seg litt i hodet, og jeg kunne se han tenkte seg godt om før han svarte. Han sa at han hadde tenkt mye på min situasjon og at han ofte ikke forstod hvorfor overlegene gikk inn med så mye tvang. Han sa det var vondt å se på, at han var lei seg på mine vegne, og at han skulle ønske jeg hadde sluppet å oppleve de vonde tingene.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det var av han å si det han sa. Det skal vel noe til for at en ansatt går i mot ledelsen sine meninger. Men for meg gjorde dette utrolig godt. Jeg følte at noen så meg. Noen så den fortvilte situasjonen jeg var i, og at det ikke var rett. De fleste rundt meg var jo klar over hva som forgikk. Poenget her var at han turte å si noe om det. Eller ble det nesten bare hysjet vekk.

Noe som ofte har gått igjen i de behandlingssamtalene jeg har vært i er fokuset på symptomer, medisiner og sykdom. Jeg har fått så mange spørsmål som omhandler dette at det har fått meg til å lure. Hva om de heller hadde spurt meg om hvordan jeg faktisk hadde det? Jeg tror det er et spørsmål som stilles for sjeldent. Jeg er overhodet ingen ekspert på psykiatri. Men jeg er en ekspert på meg selv. Jeg vet best selv hvordan jeg har det, og hva som er godt for meg.

Opplevelse av trygghet er viktig for meg. Det opplever jeg dersom jeg føler jeg har en god relasjon til de rundt meg. Men det er ikke noe som kommer av seg selv. Det må jobbes for. Det krever tid. Det krever god kommunikasjon, og en god dialog.

Så hva er en god dialog?

For meg er en god dialog å lytte til ting som blir sagt og respondere på en reflektert måte tilbake på dette. En god dialog inneholder gjerne et snev av humor, for å lette litt på stemningen. En god dialog inneholder gode, gjennomtenkte, ofte åpne spørsmål. Det innebærer at man har et åpent sinn og en ydmyk holdning overfor hverandre. En god dialog betyr for meg at man blir sett så vel som å bli hørt. Noe så konkret som god øyekontakt kan ha veldig mye å si. En god dialog er for meg å ha god tid. 

Jeg tror at en god dialog er nøkkelen til et godt samarbeid i psykiatrien. For det er dette det bør handle om. Samarbeid.

Jeg sier ikke at dette alltid er like enkelt, det jeg mener er at dette er noe man hele tiden må strebe etter i møtet med andre mennesker. Spesielt i de tilfellene man treffer mennesker i en sårbar situasjon, hvor man er helt avhengig av andre menneskers hjelp.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #kommunikasjon #dialog #tvang #helseogomsorgstjenester

MØTET MED STATSMINISTEREN

Telefonen min ringte. Det var et ukjent nummer, så jeg lot være og svare. Ett ubesvart anrop. Jeg må innrømme at jeg, som alltid, ble veldig nysgjerrig. Faktisk ble jeg så nysgjerrig at jeg trosset telefonskrekken min. Jeg ringte opp igjen.

Ja god dag, du har kommet til statsministerens kontor.

Hei, det er Eline.. Ehm, jeg så jeg hadde et tapt anrop fra dette nummeret.

Å Herregud. Enten er dette en utrolig dårlig og altfor tidlig aprilspøk, eller så er det alvor, tenkte jeg. 

Ja hei. Er det Eline Skår?

Jeg kremtet og svarte forsiktig ja.

Det er du som skrev innlegget i Dagsavisen om tvang i psykisk helsevern fredag 4.november?

Ja, svarte jeg, like forsiktig denne gangen.

Vi ringer deg på vegne av statsministeren, som har lest innlegget ditt. Vi ønsker nå å invitere deg til en konferanse i regi av helse- og omsorgsdepartementet. Kunne du tenke deg å delta?

Jeg tror jeg brukte noen ekstra sekunder på å repetere i hodet mitt hva som nettopp hadde blitt sagt før jeg ga vedkommende det klareste ja’et jeg noen gang har gitt noen. Hadde de sett ansiktsuttrykket mitt under denne telefonsamtalen så hadde de mest sannsynlig trukket tilbake invitasjonen.

Mitt høyeste ønske var at innlegget mitt skulle nå ut til rette fagfolk. Leger, sykepleiere og psykiatere. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det jeg skrev skulle nå ut til selveste statsministeren.

Tenk at for litt siden var jeg tvangsinnlagt på grunn av en psykose. Og nå, et par måneder senere, skulle jeg sitte i et toppmøte med statsministeren og helse- og omsorgsministeren. Noen linjer jeg skrev på en kafe for kort tid tilbake har nå ført til at jeg får sitte i et møte med noen av landets mektigste politikere. Tenk at noen har gitt linjene mine en verdi. Tenk at noen er interessert i mine innspill. Jeg kunne ikke vært mer stolt. Jeg kunne ikke vært mer ydmyk. Dette er virkelig stor.

7.november fikk jeg invitasjonen. 15.november var datoen for møtet. Etter mine matematiske beregninger hadde jeg da 8 dager til forberede meg på. 8 dager på å finne roen. 8 dager til å øve på faste håndtrykk. Mest sannsynlig 8 dager uten søvn. Jeg var så spent at jeg omtrent vibrerte. Jeg hadde konstant svette hender. I den tilstanden tenkte jeg at jeg umulig kom til å få sove, og jeg så for meg at jeg, på grunn av det, mest sannsynlig kom til å møte opp kav psykotisk. Jeg så for meg at det hele ville ende i en ny innleggelse. Men det gjorde det ikke. Så fort antrekket var klart, og det faste håndtrykket var øvd inn, roet jeg meg. Jeg fikk sove.

Jeg har vært i en del møter i mitt 25-årige liv, men ingen kan måle seg med dette møtet. Fra den dagen jeg mottok invitasjonen begynte jeg å forestille meg ulike senarioer. Jeg så på gjestelisten at en god del politikere, generalsekretærer og diverse ledere skulle møte. Jeg tenkte mye på hva jeg kunne bidra med i en slik setting. Hovedtema for møtet var kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester. Det er klart at jeg, med lang erfaring som psykiatrisk pasient, har mange tanker rundt dette. Det jeg var bekymret for var om jeg i det hele tatt ville klare å si noe.

Det som møtte meg da jeg kom fram til regjeringens representasjonsbolig slo pusten ut av meg. Jeg følte meg som askepott som akkurat hadde ankommet slottet, iført fillene sine. Det var så vakkert der inne. Gullborder langs veggene, malerier større enn meg selv, krystaller i taket, og møbler så fine at jeg ikke turte å sitte i de.

Jeg ble stående og fikle med hendene mine en stund. En av vaktene kom bort til meg og sa diskré at de hadde plassert meg ved siden av statsministeren. Bare så jeg skulle være klar over det. Jeg smilte pent og nikket bekreftende. Inni meg bruset alt over. Jeg som trodde jeg hadde klart å finne roen.

Jeg fortsatte å fikle med hendene mine. Jeg flyttet blikket fra utsikten mot slottet ut vinduet, til alle de høye mennene i dress, til de fine møblene, og ned til de svette hendene mine igjen. Så kom en dame bort til meg. Hei, hvem er du? Jeg ble redd, men også glad. Noen snakket til meg. Jeg forklarte hvem jeg var, og hvorfor jeg var der. Plutselig var jeg blitt introdusert for en hel gjeng med fagfolk. Det viste seg at flere visste hvem jeg var. Og jeg som var så redd for å bli stående i et hjørne alene. Det finnes så mange flotte mennesker der ute. Jeg følte meg inkludert, og jeg slappet straks mer av. 

Selve møtet var delt opp i to deler. Første del besto av korte innlegg fra forskjellige folk. Blant annet fra statsministeren og fra helse- og omsorgsministeren. Andre del bestod av å diskutere ulike temaer som var gitt de ulike bordene. Bordet mitt hadde temaet tilbud i psykisk helsevern, og bruk av tvang. Noe som virkelig engasjerer meg.

Jeg var litt redd for at jeg ikke skulle tørre og åpne munnen min. At jeg kom til å si noe dumt, og at alle de andre var så mye smartere enn meg. Min opplevelse ble noe helt annet. Så fort jeg hadde hilst på de andre i gruppen, og diskusjonen var i gang, var det ikke mer enn naturlig at jeg bidrog. Vi snakket om mange ulike problemstillinger innen psykisk helsevern.

Det finnes mye bra tilbud i norsk psykisk helsevern. Når de fungerer er det helt topp, men når det ikke fungerer, kan det derimot være fullstendig katastrofe. Det er sårbare mennesker som skal behandles. Nettopp derfor er det så viktig at vi har en åpen dialog om disse tingene.

Vi snakket om medisinfrie alternativer for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Vi snakket om bruken av tvang. Om å skape bevisstgjøring rundt tvangsbruk, og dermed få til en redusering. Vi snakket om viktigheten av å se hele mennesket. At man skal behandle folk som mennesker, ikke som en diagnose. Psykisk helsehjelp bør være mer enn medisiner, samtaler og symptomdemping. Det bør også være fokus på situasjonen rundt mennesket. Har man et trygt og godt sted å bo? Har man et godt nettverk? Og ikke minst, noe som gir en mestringsfølelse? Opplevelsen av mestring er viktig for oss alle, syk som frisk.

Jeg så flere rundt bordet nikket bekreftende de gangene jeg åpnet munnen. Enkelte noterte til og med. For en følelse. Jeg fikk høre fagfolk snakke om de samme tingene som jeg selv har gått og tenkt så mye på. Ting som virkelig engasjerer meg var nå noe vi hadde til felles. Ideer og innspill som vi kunne drodle videre på. Jeg som var så redd for å bli sett på som en vanskelig og kravstor pasient, jeg var nå en av de.

Graden av engasjement var så stor at man kunne ta og føle på det. Jeg har aldri opplevd lignende. Tiden bare fløy. Jeg er sikker på at at vi kunne sittet der i timevis, kanskje dagevis. Plutselig var møtet over.

Jeg er så glad for jeg at jeg har en iboende nysgjerrighet i meg. En nysgjerrighet som denne gangen trosset telefonskrekken, og som førte til en telefon fra statsministerens kontor. En nysgjerrighet som førte meg til et toppmøte om kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester.

Dette møtet ga meg tro på en bedring. Kanskje til og med på en lite revolusjon.

Foto: Helse- og omsorgsdepartementet (hentet fra www.regjeringen.no)

 

#psykiatri #psykiskhelse #helseogomsorg #politikk #mentalhelse

KJÆRE ELINE

Kjære Eline

Det du skal oppleve i dag er stort. Mest sannsynlig større enn du klarer å ta innover deg. Etter flere år med sykdom kan du i dag markere tilfriskningen med et besøk i statsministerboligen. Det du skal oppleve i dag vil komme til å bety mye for deg. Og på sikt, kanskje for mange andre også. Du skal sitte i et møte med politikere, ledere, eksperter, fagfolk, og selveste Statsministeren. Dere skal diskutere tilbudene i helse- og omsorgstjenester, og det er derfor du er der.

Kjære Eline. Ikke la deg skremme av dette. Nervøsiteten du kjenner på nå er et tegn på at du lever. Det er et tegn på at du er ydmyk for en stor hendelse i ditt liv. Det betyr at du klarer å være her og nå. At du omfavner øyeblikket. Ikke være redd. Nyt det. De er tross alt bare mennesker de og.

Jeg vil minne deg på å suge til deg alle inntrykk i dag. Om nervøsiteten skulle ta overhånd, og du skulle svime av, så ikke bekymre deg så mye for det. Helse- og omsorgsministeren vil være der. Han bør jo vite hva man skal gjøre i slike tilfeller. 

Kjære Eline. Vit at de klamme hendene dine og den raske pulsen du kjenner langt opp i halsen ikke er farlig. Det er bare enda et tegn på at dette er viktig for deg. Det er et tegn på at du gjør noe viktig, og ikke minst riktig. Du har jobbet hardt for å komme dit du er nå. Minn deg sel på at det er en grunn for at akkurat du ble invitert.

Ja vel så er den hvite blusen du planla å ha på deg krøllete, ja vel så har du svetteperler på overleppen. Det er ikke det som betyr noe denne dagen. Jeg ber deg Eline, pust med magen og minn deg selv på at du er god nok bare ved å være deg.

Kjære Eline. Vit at din stemme betyr like mye som alle andres. Husk på at du, for en tid tilbake hadde mistet ordene, men at du nå har tatt de tilbake. Jeg vil minne deg på bruke de for alt de er verdt. Du betyr noe. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #politikk #helseogomsorg

JEG EIER SYKDOMMEN MIN

Jeg har i lang tid vært styrt. Jeg har vært styrt av sterke ideer. Ideer om at jeg måtte finne et viktig svar på noe uforklarlig der ute i verden et sted. Det som fagfolk ville kalt vrangforestillinger. Jeg har vært styrt av stemmer fra veggen. Stemmer som har befalt meg om å gjøre ting. Det fagfolk ville kalt hørselshallusinose. Jeg har vært styrt av mine fargede, lysende hender, også kalt psykotisk symptomer. Jeg har vært styrt av en berg-og-dal-bane av sterke følelser. Humøret har svingt opp og ned i sterkere grad enn hva jeg har klart å håndtere. Dette kalles ofte affektive symptomer.

Legger man alle disse symptomene sammen får man det som i diagnosesystemet kalles en schizoaffektiv lidelse. Det høres kanskje skremmende ut, men jeg lar meg ikke skremme så lett. Jeg har med tiden forstått at denne betegnelsen, selve diagnosen, er ment mer som en forklaring på en tilstand, enn som en skremmende sykdom.

Jeg har vært styrt i lang tid. Styrt av symptomer, styrt av sykdom. På mange måter har sykdommen eid meg. Det er det slutt på. Selv om jeg fremdeles har diagnosen schizoaffektiv lidelse, føler jeg at det i dag er jeg som eier sykdommen, ikke omvendt. Jeg eier sykdommen min.

Jeg har sagt før at jeg er ikke schizoaffektiv, jeg har en schizoaffektiv lidelse. Forskjellen her er stor. Jeg er ikke en diagnose på to ben. Jeg er et menneske med en sårbarhet, akkurat som alle andre mennesker.

Noen mennesker kan være spesielt sårbare for å få en type sykdom, andre mennesker kan være sårbare for å få en annen sykdom. De aller fleste mennesker har en eller annen skavank. Enkelte skavanker er mindre eller større enn andre. Det feiler oss alle et eller annet. Det er det bare å konstatere med en gang. Ingen av oss er perfekte. 

Dessverre har jeg inntrykk av at det er lettere å være åpen om ting som diabetes, epilepsi eller leddgikt, enn om de mer alvorlige psykiske lidelsene. Vi har kommet et godt stykke på vei, men det er fremdeles en lang vei igjen. Mitt ønske er å være med på å gjøre den veien litt enklere. Jeg skal hvertfall gjøre det jeg kan.

Jeg får ofte spørsmål fra folk om hvorfor jeg har brukt så lang tid på studiene. Mitt standardsvar har vært at det er på grunn av sykdom. Det er veldig mange som da blir nysgjerrige og som spør hva slags sykdom jeg har. Når jeg da velger å svare ærlig, at det er på grunn av en psykisk lidelse, blir det fort stille og folk spør ikke mer. Det er egentlig helt greit. Men jeg tenker at mye handler om at man kanskje vet for lite, og at man er redd for å gjøre vondt verre. Mye handler nok også dessverre om at psykiske lidelser fremdeles er tabubelagt.

Når jeg sier at jeg i dag eier sykdommen min så ligger det mer i det enn at jeg ikke lenger er styrt på samme måte som før. Med det mener jeg at jeg ikke lenger er et offer for et stort og uforklarlig fenomen. Nå vet jeg så mye mer. Jeg vet mer om lidelsen. Jeg vet mer om sårbarheten min. Jeg vet hvilke forholdsregler jeg må ta, hva jeg må være forsiktig med, og hva jeg må passe meg for. Det er faktisk jeg som styrer skuta.

Kanskje skriver jeg dette fordi jeg er i en god periode nå, og fordi det derfor er lettere å ha dette fokuset. Det er mulig. Men da tillater jeg meg selv å føle på styrken jeg har nå, og så lenge den måtte vare framover. Og skulle det snu, noe som selvfølgelig kan skje, så er jeg sikker på at jeg er bedre rustet til å takle det som måtte komme nå enn jeg var tidligere.

Jeg har mer erfaring. Jeg vet mer om hva som funker. Jeg vet hvertfall hva som ikke funker. Jeg har et fantastisk hjelpeapparat i ryggen. Og jeg tror faktisk jeg vil være i stand til å kunne ta mot denne hjelpen dersom det skulle være nødvendig. Vi trenger alle mennesker hjelp i ny og ne. Det er det ingen tvil om. Man er ikke mindre sterk selv om man tar i mot hjelp, tvert i mot. 

Det viser styrke og innsikt. Og det er svært verdifullt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #schizoaffektivlidelse #psykose

OMSORG I PSYKIATRIEN

Underveis i livet vil vi alle sammen oppleve situasjoner hvor vi vil være avhengig av andre menneskers omsorg. Enten det er fra nære pårørende eller det er fra profesjonelle. Men hva er egentlig omsorg?

Omsorg kan defineres som det å ta vare på noen, å bry seg om noen. Man bryr seg om hvordan en person har det, og man handler deretter. Det skilles ofte mellom naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Jeg har opplevd mye av begge deler i mitt 25 år gamle liv.

Jeg har tidligere fokusert en del på negative erfaringer jeg har gjort meg i psykiatrien, så nå tenkte jeg derfor å få fram litt av de positive. Det er nemlig en del av de óg. Jeg har blitt møtt med mye omsorg i psykiatrien. Det har kanskje vært litt vanskelig å oppfatte det som omsorg der og da, men ser jeg tilbake på det er det svært mye jeg er takknemlig for. Under kommer noen eksempler på ting jeg har opplevd som omsorg.

At personalet tok seg tid til å bli kjent med meg opplevde jeg som omsorg. Det kunne være småting som at de etterhvert husket hva jeg likte å ha på brødskiven, eller at de la et pledd over meg. At personalet snakket med meg om ting som interesserte meg. Ting som fikk meg til å glemme litt hvor jeg var. Som for eksempel skole, musikk, venner. At personalet delte litt av seg selv, at de delte egne erfaringer. Det har jeg opplevd som en form for omsorg. Man føler seg ikke så alene, ikke så gal, og ting oppleves litt mindre farlig.

Jeg hadde for vane å gjemme meg på toalettet, da dette var det eneste stedet jeg kunne låse etter meg. En gang jeg satt på gulvet der og gråt kom en av de ansatte og låste seg inn. Han kunne ha kjeftet på meg, men han gjorde ikke det. Han satte seg ned ved siden av meg. Vi sa ikke mye, men vi satt der sammen i en god stund. Jeg følte at smerten min ble delt, og jeg hadde det litt mindre vondt.

Enkelte har til og med gitt meg en klem i ny og ne. Dette vet jeg at er en sjelden vare i helsevesenet, men det kan bety så mye. En klem kan noen ganger si mer enn et par kloke ord klarer å uttrykke.

Min 25-årsdag ble tilbringt på en akuttpost. Det var en ganske spesiell opplevelse. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Denne bursdagen husker jeg at jeg som vanlig våknet litt omtåket. De kalde, hvite veggene avslørte fort hvor jeg befant meg så jeg sukket høyt. Jeg så på mobilen min. Det var tikket inn et par gratulasjoner. Facebook orket jeg ikke åpne. Jeg sukket igjen. Jeg reise meg opp og kledde på meg. 

Jeg gikk ut i fellesområdet, som vanlig for å hente dagens første kaffekopp. Jeg la merke til at det var mørkt. Lyset var slått av. Jeg snudde meg til bryteren og skrudde lyset på. Da så jeg det. Personalet sto på rekke og rad. Det norske flagget som de så fint svaiet fram og tilbake. “Hurra for deg som fyller ditt år…” Versjonen jeg fikk av bursdagssangen denne dagen er en versjon jeg sent vil glemme. Jeg fikk klem, jeg ble servert kake, og jeg fikk til og med en gave fra en av mine medpasienter. Helt enkle ting som for meg betydde så uendelig mye. 

En fin og helt spesiell form for omsorg. Dette ble en bursdag av de sjeldne. Jeg vil vel kanskje ikke anbefale andre å feire bursdagen sin på en akuttpost, men omtanken jeg ble vist denne dagen betydde enormt mye for meg.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om 25-årsdagen min er at jeg syns det er et så godt eksempel på omsorg. Omsorg som psykiatrien viste meg. Jeg følte meg sett og tatt vare på. De normale tingene ble tatt vare på. Vi var alle vel vitende om alvoret i situasjonen. Men fantastisk helsepersonell fikk meg til å glemme det denne dagen. De klarte først og fremst å være medmennesker. De ga meg en pause fra alvor. En pause fra sykdom. En pause fra tvang. Det er jeg takknemlig for.

Det at jeg hadde bursdag gjorde kanskje de ansatte mer oppmerksomme på min opplevelse av dagen. Kanskje gjorde det at de følte for å anstrenge seg litt ekstra. Det virket hvertfall slik. Hvis det var tilfellet så fungerte det til de grader. Hvis det stemmer at de anstrengte seg mer på grunn av en bursdag syns jeg alle burde hatt bursdag hver dag. Jeg mener ikke at hver dag skal bestå av dans, kaker og sang. Poenget mitt er at man må huske på at det er mennesker man skal hjelpe. Mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, og som er helt avhengig av andre. Og dersom det er bursdager som må til for å huske på dette, ja da syns jeg vi skal ha bursdag hver dag. Vi kan i det minste late som.

Psykisk helsehjelp bør være mer enn symptomdemping. Det bør være mer enn samtaler og medisiner. I tillegg til å vise en grunnleggende form for omsorg bør man også se på miljøet rundt pasienten. Har vedkommende et trygt og godt sted å bo? Har vedkommende et bra nettverk? Og kanskje viktigst av alt, noe meningsfylt å drive med? Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av disse tingene. Dette er alle faktorer som spiller en viktig rolle i hvordan et menneske har det.

Livet bør ikke stå på vent selv om man har fått en diagnose. Selv om man har fått en sykdom og kanskje er lagt inn på sykehus bør man få mulighet til å fortsette med det vanlige livet. Man skal tross alt ut igjen en gang. I utdanningen min, sosialt arbeid, har vi mye fokus på personen i situasjonen. Viktigheten av å se alle faktorene i situasjonen rundt personen kan ikke undervurderes. Alt henger sammen på et vis. Alt påvirker.

Det å ha dette fokuset er for meg kanskje den aller viktigste formen for omsorg. Tidligere har jeg opplevd at fokuset har vært rettet på feil sted, men den siste tiden føler jeg at fokuset er der det bør være. Jeg har en behandler som retter fokuset på mine ressurser. En behandler som fokuserer mer på de tingene jeg har lyst til å få til. Og som ønsker å hjelpe meg på veien til å nå mine mål. Dette har hjulpet meg enormt.

Bestillingen fra meg, som pasient, til norsk psykisk helsevern blir derfor følgende – Bruk tid på å trygge oss pasienter. Vi trenger det. Vis interesse. Vær et medmenneske. Vær personlig. Ha fokus på ressursene vi har. Bruk humor. Invester tid i oss. Lytt til oss. Kanskje sier vi lite, kanskje har vi mistet ord for en stund, men vi kjenner oss selv best. Hjelp oss til å hjelpe oss selv. 

Dette er vel ikke for mye å be om?

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #omsorg #psykiskhelsevern

RØMNINGSSEKKEN

De siste par årene har jeg konstant vært i en slags rømningsmodus. Jeg har alltid vært klar. Jeg har vært klar for å rømme. Klar for å stikke av. Kanskje ville jeg rømme fra egne følelser, kanskje ville jeg rømme til noe som var større en meg selv. Jeg har hatt en rømningssekk. Den har stått på rommet mitt, klar til bruk om jeg skulle være i behov av den. Og det har jeg vært, så mange ganger.

Jeg har alltid vært klar. Enten det har vært for å rømme for en dag eller to til en av mine nærmeste. Eller det har vært for å reise til steder som Kristiansand, Bergen, Trondhjem, eller til Stockholm, på jakt etter lysende hender. På jakt etter et svar. Jeg har alltid vært klar for å rømme.

Rømningssekken har inneholdt det mest nødvendige. Toalettsaker, ekstra skift, ekstra sko, og litt mat.

Jeg har ikke følt meg hjemme noen plass. Uansett hvor jeg har flyktet har jeg kjent på en rastløshet uten like. Jeg måtte holde pusten, for det gjorde vondt å puste. Jeg har lenge vært på jakt etter et svar, og jeg har vært på jakt etter en indre ro. Jeg har reist rundt omkring uten å komme nærmere noe svar.

Jo mer jeg reiste, jo lenger unna kom jeg en indre ro. Jeg gjorde meg rett og slett mer urolig. Men jeg måtte reise. Den indre roen jeg så intenst var på jakt etter fant jeg ikke noen plass. Ikke en gang i det stedet jeg kalte mitt hjem følte jeg meg som hjemme. Alt virket så fremmed. Dette har vært vanskelig for meg.

Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører hjemme en plass. Vi trenger å føle tilhørighet og tilknytning til et sted. Vi trenger et sted vi kan slappe av og bare være oss selv. Jeg er ingen unntak. Derfor var det veldig krevende å ikke kunne falle til ro noen plass.

I etterkant har jeg tenkt at det kanskje ikke er så rart at jeg aldri helt fant roen. Det er ikke så rart at jeg ikke følte meg som hjemme i mitt eget hjem. De siste årene har jeg nesten vært mer på sykehus enn jeg har vært hjemme. Det er klart at det kan ha hatt en kraftig innvirkning på hvordan jeg hadde det inni meg.

Når jeg først fikk “fri” brukte jeg tiden enten på Oslo S, på Gardermoen, eller et eller annet sted i verden på jakt etter en større mening. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke følte meg som hjemme i mitt eget hjem. De gangene jeg faktisk dro hjem var det enten for å sjekke posten, for å hente passet mitt, eller for å skrive ut billetter til nye destinasjoner.

Mye har skjedd siden min siste innleggelse. Jeg har klart å komme meg videre. Med god hjelp fra nære venner, familie, og en stødig behandler er jeg nå på et sted i livet hvor jeg føler meg komfortabel. Jeg har jobbet hardt med meg selv. Jeg har innarbeidet gode rutiner i hverdagen. Men kanskje viktigst av alt – jeg har lært meg å åpne meg. Dette har ført til at nye dører har åpnet seg for meg den siste tiden. Det er jeg så ufattelig takknemlig for. Jeg ser ting på en helt annerledes måte i dag enn jeg gjorde før. Det er resultatet av hardt arbeid jeg selv har utført, men med god støtte på veien. Jeg gleder meg til å se hva tiden fremover vil bringe.

Jeg er glad for at jeg i dag kan si at rømningssekken min nå står tom. Jeg vet godt hvor den står. Jeg vet godt at jeg kan bruke den. Men jeg har ikke lenger behov for den. Jeg har kommet til et punkt hvor fokuset handler mer om å leve her og nå. Jeg har ikke lenger et behov for å flykte. Jeg tror ikke lenger at jeg har et oppdrag ute i verden som bare jeg kan utføre. Jeg trenger ikke lenger å være alle andre steder. Jeg trenger ikke lenger å jakte.

Jeg er endelig hjemme. Jeg kan puste igjen. Og det føles så godt, så godt. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose