ELINE, DU ER SÅ STILLE

Det er ikke lenger noen hemmelighet at jeg har hatt et tvangsmedisineringsvedtak over en god stund. Jeg har benyttet meg av klageretten og klaget til fylkeslegen gjentatte ganger, men tapt. Dette har virkelig vært tøft for meg.

Jeg har følt meg som en forsøkskanin fordi jeg har fått diverse medikamenter sprøytet inn i kroppen min, og jeg har blitt truet til å ta tabletter oralt med observasjonstid. Formålet har vel vært å fjerne mine psykotiske symptomer.

Jeg ser i dag at tiltakene ble gjort i beste mening. Likevel førte de ofte til svært negative opplevelser. Mye handler nok om måten selve tvangsmedisineringen ble utført på. I tillegg til at jeg har hatt en bunnsolid skepsis til medisiner. Bare det å ta en paracet kan for meg være utfordrende. Den siste medisinen jeg ble satt på skulle også vise seg å være den verste jeg noen gang har fått.

Min lille utflukt til Stockholm på jakt etter lysende hender førte til at jeg raskt ble huket inn til sykehuset igjen. Noe av det første som skjedde der var at en av overlegene ville snakke med meg. Hun sa at jeg kom til å få en injeksjon med en ny type medisin som de ville prøve på meg. Og at det ikke hjalp at jeg ikke ville, den injeksjonen skulle jeg ha uansett. Hun gjorde det klart for meg at dersom jeg gjorde motstand, eventuelt slo eller spyttet på de ansatte, så kom jeg til å bli lagt i belter. Jeg var livredd. Jeg ville ikke ha denne nye medisinen. Jeg husker de måtte bære meg med makt inn på rommet hvor injeksjonen skulle settes. De var mange som holdt meg. Jeg slapp unna beltene denne gangen, men jeg hadde en voldsom reaksjon etter injeksjonen. Mye av dette husker jeg svært lite av, men jeg vet at det ble et skikkelig basketak, og at jeg ikke fikk lov til å forlate rommet på en stund.

Fra å være ei blid og livsglad jente med mye energi tok det ikke mange dagene før ting ble snudd kraftig på hodet. Jeg mistet all energi og sov mye, mye mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg var stiv i hele kroppen. Når jeg ser tilbake så vil jeg nesten si at jeg var i en slag komatilstand. Jeg klarte ikke følge med i samtaler. Jeg hadde ingenting å bidra med sosialt. Jeg mistet rett og slett interessen for folk rundt meg. Og sist men ikke minst, jeg følte jeg levde et liv som overhodet ikke var verdt å leve. 

Jeg glemmer aldri synet av moren min. Tårene som rant nedover kinnene. Det fortvilte ansiktet. Eline, du er så stille. Si noe da.

Jeg har aldri følt meg så utenfor meg selv som jeg gjorde denne perioden. Jeg hadde seriøse tanker om å gjøre det hele slutt. Ikke bare måtte jeg takle selve tvangsmedisineringen, som var en kamp i seg selv. Jeg måtte også takle det som kom etterpå. Jeg mistet sakte men sikkert de psykotiske symptomene, men jeg mistet også så mye mer.

Midt oppi det hele ble jeg overført til et annet sykehus. Bestillingen fra det forrige sykehuset til det nye var at de skulle fortsette å gi meg samme type medisin, og dersom det ikke fungerte i lengden så skulle man prøve nye medisiner, helt til man fant det som passet best. På det nye sykehuset skjedde det endringer. Jeg fikk en ny lege. Enda en ny lege med nye meninger om meg. Men denne gangen var det en lege som så at jeg var overmedisinert, og som etter noen samtaler, besluttet å ta meg av det meste av medisiner. 

Nå kommer det som er bra, men som jeg også finner litt skremmende. Det gikk kanskje en ukes tid så begynte jeg å komme tilbake til meg selv igjen. Sakte men sikkert begynte ting å løsne opp.

Dette er nå noen måneder siden, og jeg kan med hånd på hjertet si at jeg virkelig har det bra nå. Og da vil jeg bare understreke at jeg har det bra på den “friske måten”. Jeg har lyst til å være med familie og venner igjen, jeg kan følge med i samtaler, og jeg kan lese bøker uten at bokstavene svømmer. Når jeg våkner tidlig på morgenen så gleder jeg meg til å stå opp. Jeg gleder meg til å ta fatt på dagen. Jeg føler meg som meg selv igjen.

Det er klart at dette kan skyldes andre ting enn medisiner, men jeg er overbevist om at det spilte en stor rolle,både fysisk og psykisk. Det å eksperimentere med medisiner kan være skummelt av flere grunner. Det finnes ingen fasit på hvordan hver enkelt vil reagere på en type medisin. Man må vel kanskje prøve seg frem. Men det viktigste er vel at det er et samarbeid mellom pasient og lege. Et samarbeid betyr ikke bare at pasienten gjør som han/hun får beskjed om. Det betyr også at man har en åpen dialog. I mitt tilfelle forsøkte jeg å si fra mange ganger om hvordan jeg opplevde denne medisinen. Jeg sa klart og tydelig i fra om hvor ille jeg følte meg, om stivheten i kroppen, og om de mørke tankene mine. Jeg ble ikke hørt. Det vil si, jeg ble ikke hørt før jeg fikk en ny lege. Poenget mitt er at det er så utrolig viktig å si fra om det man måtte oppleve av plager. Man kan kanskje oppleve og ikke bli tatt seriøst, men man har rett til å bli hørt, og til slutt blir man det.

Ord kan ikke beskrive hvor lettet jeg var over å ha fått en lege som hørte på meg. I stede for kun å lese i journalen min spurte han meg hvordan jeg hadde det. Han spurte meg hva slags behandling jeg ville ha. Han så meg som et menneske, og ikke bare som en psykiatrisk diagnose. Etter flere samtaler fant vi til slutt fram til de medisinene jeg skulle stå på. Vi hadde et samarbeid. Dette er bra. 

For en liten stund siden hadde jeg min siste samtale med denne legen. Vi snakket litt om hvordan ting hadde vært tidligere, og om hvordan ting var nå. Han sa at han hadde en grunnleggende tro på pasientene sine. Det er som regel pasientene som har rett, sa han. Tross alt kjenner vi oss selv best. Han sa også at i mitt tilfelle så var han glad han valgte å stole på meg, fordi jeg nå var et bevis på at jeg hadde rett. Det gjorde så godt å høre dette at jeg hele veien hjem gikk med et smil som strakk seg fra øre til øre. Tenk at noen hadde sånn tro på meg.

Mange sier til meg at jeg ser så godt ut nå. At jeg ser frisk ut. Selv er jeg ganske forsiktig med å si dette til folk. Jeg husker selv perioder hvor jeg har følt meg skikkelig langt nede, men hvor jeg har brukt det lille jeg hadde igjen av energi og krefter på å ta meg sammen. Da fikk jeg ofte høre at jeg så godt ut, at folk kunne se at jeg hadde det bra. Det fikk jeg høre før de i det hele tatt hadde spurt meg om hvordan jeg hadde det. Og jeg husker det gjorde fryktelig vondt. For det folk så stemte ikke overens med hvordan jeg følte meg inni meg. Man vet aldri hvordan andre har det, derfor tenker jeg man bør være forsiktig med å si noe om dette før man har hørt med den det faktisk gjelder.

I dag får jeg stadig vekk høre av mine nærmeste at det er så godt å se at jeg er meg selv igjen. At de til og med kan høre på stemmen min at jeg har det bra. Det gjør godt å høre. For jeg tar meg ikke sammen. Ingenting er tilgjort. Jeg har det virkelig bra. Det aller viktigste er jo likevel hvordan man selv føler seg, ikke hvordan andre oppfatter at man har det. I dag er jeg glad for at jeg, for første gang på lenge, kan si at jeg virkelig har det bra. Måtte det vare…

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #medisiner

KONSEKVENSER AV TVANGSBRUK I PSYKISK HELSEVERN

Noen kan kanskje oppleve tvang som et betryggende helsetiltak. Det kan for meg være vanskelig å forstå. Jeg er for at folk med psykiske helseutfordringer skal få hjelp. Selvfølgelig. Jeg kan likevel bare snakke ut i fra egne erfaringer, og ut i fra hvordan tvangen har påvirket meg. Det jeg er opptatt av er selve måten tvangen, og hjelpen, blir utført på.

Under kommer noen eksempler på tvangsbruk som jeg har opplevd.

  • Jeg har blitt nektet adgang til toalettet, og har måttet holde meg
  • Jeg har måttet dusje med døren åpen
  • Jeg har vært nødt til å gå på do med en ansatt til stede
  • Jeg har blitt lagt i gulvet og holdt fast der av minst 5 personer i ca. 15 minutter
  • Jeg har blitt lagt i belter, og senere fått trusler om belter dersom jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om
  • Jeg har blitt medisinert mot min egen vilje
  • Jeg har blitt sperret inne på et skjermet rom alene

 

Hvordan dette skulle være med på å hjelpe meg det har jeg ikke noe godt svar på. Jeg vet ikke om spesialistene har det heller. Dette er tiltak som har gjort meg redd, tiltak som jeg opplever at har gjort meg sykere, og det er rett og slett ikke greit. Det trengs en holdningsendring innen psykisk helsevern. Når man er innlagt på tvang i ukesvis, kanskje månedsvis, så settes det selvfølgelig spor.

I dag tar jeg meg stadig vekk i å spørre folk rundt meg om lov til forskjellige ting. Jeg har store problemer med låste dører. Og jeg er veldig redd for å si noe feil i enkelte settinger. Under innleggelsene mine har jeg måttet veie ordene mine nøye før jeg har ytret meg. Ting som blir sagt kan nesten definitivt bli brukt mot deg senere. Dette er skummelt.

Likevel tror jeg den største bivirkningen av å være så lenge i et system er at man etterhvert gjør ting kun for å være en flink pasient. Man lever et liv hvor man gjør ting man har blitt fortalt at man skal gjøre, kun for å holde seg frisk.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjort ting jeg ikke har hatt spesielt lyst til som innlagt. Eline, du bør bli med på denne fellesturen. Kanskje syns du ikke det er gøy, men det er bra for deg og for din psykiske helse. Eller, du bør delta på denne gruppen, studier har bevist at slike tiltak er helsefremmende. Jeg deltok som regel på det jeg fikk beskjed om, det var tross alt beviser på at det skulle være bra for meg. Men var det egentlig det?

Det er klart at for noen, kanskje for mange, så kan enkelte tiltak virke helsefremmende. Og man kan si at man vet noe om hva som fungerer på bakgrunn av studier. Men dette betyr ikke nødvendigvis at det fungerer for alle. Likevel gjorde jeg som jeg fikk beskjed om, ikke som jeg hadde lyst til. Etter min mening må vi streve etter et system som tilpasser seg pasienten, ikke ha et system som pasienten må tilpasse seg etter.

Jeg husker svært godt en gang jeg hadde vært lenge på en akuttpost. Jeg begynte å gå i ett med tapeten. Og jeg tror de ansatte var minst like lei av meg som jeg var av de. Det ble fattet et vedtak om overføring til en langtidsavdeling, noe som for meg var det aller verste som kunne skje. Jeg var så lei av sykehus at jeg nektet å gi meg uten kamp. 

Når det blir fattet vedtak om ulike tvangsvedtak, som for eksempel vedtak om tvangsmidler eller overføring til et nytt sykehus, så er dette noe man kan klage på. I praksis betyr det at du da får utnevnt en advokat, og du får prøvd saken din i kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen er en tilsynsgruppe, bestående av en jurist, en lege, og to andre medlemmer. Et av disse medlemmene skal være pasient eller pårørende. Man kan klage til kontrollkommisjonen muntlig eller skriftlig. Poenget er at man får prøvd ut saken sin hos noen som er helt uavhengige av sykehuset du befinner deg på.

Jeg har ved flere anledninger benyttet meg av klageretten min. Dette er likevel det tilfellet jeg husker spesielt godt. Jeg valgte å klage på overføringsvedtaket.

Etter flere samtaler med advokaten min begynte jeg å føle meg trygg på en del gode motargumenter vi hadde kommet fram til. Jeg følte meg godt forberedt på det vi skulle inn i. Trodde jeg. Det skulle vise seg at jeg var alt annet enn forberedt.

Selve saken skulle foregå i et møterom nede i kjelleren på sykehuset. Jeg husker de klamme hendene mine. Svetteperlene jeg så pent prøvde å tørke vekk fra overleppe før vi gikk inn i rommet. Jeg var så nervøs. Det var så mye som sto på spill. Det føltes faktisk som en helt reell rettssak. Det var det jo også.

Vi satte oss ned rundt noe som er det største bordet jeg har noensinne har sett. Avstanden mellom oss var så stor. Det aller første som skjedde var at kontrollkommisjonen presenterte klagen min. Så var det sykehuset sin tur til å argumentere for sin sak. En av spesialistene jeg tidligere har snakket en del med holdt nå en lang prosedyre om diagnosen min, om hvor syk jeg var, og argumenterte for hvorfor jeg skulle overføres til en langtidsavdeling. Jeg kjente jeg sank lenger og lenger ned i stolen for hvert argument som kom. Ordene var så kalde. Så kyniske. Spesialisten hadde flere eksempler å komme med. En del kjente jeg igjen, selv om jeg opplevde at det ble smurt litt tykt på. Andre eksempler kjente jeg overhodet ikke igjen. På et tidspunkt sa spesialisten følgende: Pasienten har tidligere blitt observert på vei til Sandefjord, iført kun pysjamas. Jeg ble så forferdelig sint. Dette hadde da aldri skjedd. Hvor kom dette fra? Jeg kjente på et raseri uten like, og hadde nok like hvite knoker som snø. Ikke kunne jeg bryte inn å si noe heller. Jeg måtte pent sitte der å høre på. Jeg husker jeg festet blikket på en spiker som var festet på den grå veggen bak kontrollkommisjonen. Jeg ristet forsiktig på hodet mens jeg bet meg hard i leppa.

Spesialisten fortsatte med sine argumenter. Han sa jeg var i behov av mer medisiner, og at jeg trengte å være på en lukket avdeling pga. rømningsfare. En lukket avdeling som var mer vant til slike pasienter som meg. Han sa også at sykehuset mente en overføring til en langtidsavdeling var nødvendig fordi det kunne ta en stund å finne fram til riktige medisiner, og det nettopp derfor var viktig at jeg kom til en plass som hadde både tid og ressurser til dette.

Alt vrengte seg i magen min. Jeg hadde lyst til å kaste opp, og aller helst rette oppkastet mot spesialisten. Men så. Da takker vi for uttalelsen din, nå lurer vi på om advokaten har noen spørsmål til pasienten? Sa lederen av kontrollkommisjonen. Det var min tur. Og jeg som trodde jeg hadde forberedt meg så godt. Dette var jeg overhodet ikke forberedt på. Alle øyene var på meg. Det kjente jeg. Jeg svelget klumpen i halsen og flyttet blikket fra spikeren i veggen til advokaten min. Han spurte meg hva jeg tenkte om denne overføringen. De neste 5 minuttene husker jeg nesten ingen ting av. Juskelappen jeg hadde tatt med meg var blitt helt våt av de svette hendene mine, så jeg måtte pent prøve og huske motargumentene mine selv. Det var mine ord mot spesialisten sine. En psykotisk pasient med lysende hender i pysj, mot en spesialist med lang utdannelse i skjorte og slips. Det var alt annet enn rettferdig. Gudskjelov hadde jeg en svært dyktig advokat som hjalp meg litt på veien. En advokat som husket alt vi hadde snakket om, og som stilte de rette spørsmålene.

Senere i saken fikk kontrollkommisjonen slippe til med sine spørsmål. Først til spesialisten, og så til meg. Jeg husker ikke så mye av denne delen heller. Jeg tror jeg forsvant litt etter innlegget fra sykehuset.

Da vi gikk ut av møterommet fikk jeg et klapp på skulderen av advokaten min, og han sa jeg klarte meg bra. Så veldig bra kan jeg nok ikke ha klart meg, for jeg tapte saken. Jeg var knust. Det ble overføring, og jeg var livredd.

Dette er en god stund siden nå. Mye har skjedd siden den gang. For noen dager siden fikk jeg anledning til å treffe kontrollkommisjonen igjen. Jeg fikk beskjed av behandleren min om at kontrollkommisjonen skulle komme på besøk dagen etter for å snakke med noen pasienter og ansatte om erfaringer med tvang. Det første jeg tenkte var at jeg aldri skulle møte de igjen. Ikke snakk om. Men så tenkte jeg om igjen. Hva om det denne gangen var rom for mine meninger. For mine meninger, mine opplevelser betyr jo faktisk noe.

Jeg tok mot til meg og møtte opp dagen etter. Jeg tok på meg noen av de fineste klærne jeg har, for jeg ville jo se ordentlig ut. Da jeg oppdaget at det var de samme menneskene som tidligere hadde tatt stilling til vedtaket mitt ble jeg skikkelig uvel. Jeg tenkte på alt de visste om meg, og tenkte at de umulig ville ta meg seriøst.

Lederen av kontrollkommisjonen kom bort til meg og sa med en snill, myk stemme at hun syns det var hyggelig å se meg under litt mildere omstendigheter. Jeg sa det samme til henne. For det var tross alt mye som var annerledes nå. Vi satte oss ned på et kontor. Så sa hun noe sånt som dette: I dag vil vi gjerne høre på deg. Vi vil høre om dine erfaringer, og om dine tanker rundt enkelte hendelser. Jeg ble så glad. Endelig kunne jeg bli hørt. Og nå var det ikke en overføring som sto på spill. Nå var poenget at jeg skulle få fram mine meninger, noe jeg har blitt betraktelig bedre på den siste tiden.

Jeg fortalte om episoder hvor tvang hadde blitt brukt, episoder som etter min mening kunne blitt håndtert annerledes. Jeg kom med konkrete eksempler til forbedringer. Jeg merket at de virkelig lyttet til det jeg sa, og det gjorde så godt. De sa det var godt å se meg, ikke minst å høre på meg, fordi forandringen var så stor fra sist gang de møtte meg. De sa også at det jeg nå hadde sagt var svært verdifull informasjon og at de skulle ta det videre. Nå vet jeg jo ikke om de sa dette av høflighets skyld eller om de faktisk mente det, men jeg velger å tro det siste. 

Jeg bet meg spesielt merke i noe lederen av kontrollkommisjonen sa. Hun sa at det aldri var gøy å skulle bestemme over andre. At de syns slike saker var vanskelige. Å ta stilling til slike saker som fører til mer bruk av tvang er ingen enkel jobb. Hun sa at i de tilfeller hvor man går inn med tvang så blir det alltid gjort i beste mening. Det siste har jeg hørt flere ganger tidligere, men aldri helt trodd på det. Henne trodde jeg på.

Jeg tror de aller fleste mennesker er gode. Jeg tror at mennesker har gode intensjoner. Men jeg tror også at mennesker kan gjøre feil. Masse feil. Og jeg tror derfor at det er viktig med rom for slike tilbakemeldinger sånne som meg har å komme med.

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #tvang #mentalhelse