KJÆRE ALLE SAMMEN

Jeg har vært litt i tvil om jeg skulle dele dette, men jeg velger nå å gjøre det. Disse linjene sier svært mye om kontrastene jeg, og de rundt meg, har måttet leve med. Disse linjene inneholder kanskje den mørkeste dalen i mitt liv. Jeg var overbevist om at eneste utvei var å gjøre slutt på det hele. Jeg valgte derfor å skrive et brev til mine nærmeste.

Kjære alle sammen

Jeg tenkte det var greit jeg ga fra meg noen ord til dere. Det siste jeg vil nå er at dere skal sitte igjen med spørsmål, eventuelt føle noen form for skyld for det jeg nå har gjort. For det er nemlig jeg, og kun jeg, som har ansvar for dette. Det er bare jeg som har tatt dette valget. Det at jeg ikke ønsket å være en del av dette livet lenger er noe som har ligget i tankene mine over lang tid – periodevis sterkere enn ellers.

Mange vil nok kalle valget mitt både egoistisk og utenksomt. Og kanskje er det det. Men jeg har vel stort sett i mitt liv vært alt annet enn egoistisk. Store deler av mitt liv har jeg brukt på å vise hensyn til andre. Jeg har vært redd for å såre andre, redd for ikke å være bra nok, og jeg har vært redd for å være til bry. Den siste tiden har jeg tenkt på at jeg nå ville gjøre dette for meg selv, egoistisk eller ei. Jeg håper at dere med tiden vil forstå og respektere mitt valg.

Jeg ville finne en måte å dø på som ikke var veldig smertefull, slik at dere slipper å tenke på om jeg følte noen fysisk smerte på forhånd.

Fysisk smerte har jeg vel aldri vært noe særlig redd for, jeg tror jeg har hatt en høy smerteterskel. Psykisk smerte derimot har vist seg at ikke er min styrke. Jeg vet at jeg har taklet en del motgang, men det har da alle andre mennesker og. Jeg er ikke noe spesiell på den måten. For noen mennesker føles det rett og slett ikke riktig å leve. Dette gjelder da også meg.

Jeg har forsøkt, og det må dere tro meg på. Jeg har forsøkt på mange forskjellige måter å finne sinnsro, finne en måte jeg kan forholde meg til denne verdenen på. Det har jeg da ikke klart. Men jeg ser ikke det som noe nederlag. 

Mens jeg skriver dette kan jeg faktisk kjenne på en lettelse. En lettelse over at smerten hos meg snart vil være over.

Det er mange rundt meg som har vært utrolig gode med meg. Fantastisk flotte mennesker som har gitt meg mye i mitt liv. Mennesker som har fått meg til å le, til å føle trygghet, til å finne troen på meg selv, mennesker som har vært der for meg uansett. Tusen takk for det. Dere vet hvem dere er. 

Jeg vet med meg selv at det vondeste for meg er å se at de jeg er glad i har det vondt på en eller annen måte. Jeg håper jo at dere er glad i meg, og at dere ikke ønsker jeg skal ha det vondt. Når dere leser dette har jeg det ikke vondt lenger.

Så vil jeg bare ha sagt det at jeg ikke ønsker noen begravelse. Dere må gjerne kremere meg, men ingen sørgestund eller lignende. Kanskje dere heller kunne dratt på en Susanne Sundfør konsert sammen og bestilt alle billettene i mitt navn, det ville vært kult. Så er dere selvfølgelig klar over mitt ønske om å donere vekk organene mine dersom det skulle være mulig. Dette er viktig.

Sånn aller sist så vil jeg bare nevne at det jeg måtte eie av verdier (eller en student har kanskje ikke så mye å skryte av, men dere skjønner hva jeg mener) ønsker jeg at skal deles mellom mine aller nærmeste. Det er viktig at husleien for meg blir prioritert i første omgang. 

Ta vare på dere selv. Lev livet. Ha det gøy. Spis sjokolade. Glad i dere.

Eline

Mye har skjedd siden den gangen jeg skrev disse linjene. Gudskjelov. På denne tiden var jeg så langt nede i kjelleren man kan komme. Jeg var fryktelig selvsentrert. Jeg var så opptatt av min egen smerte at ingenting annet betydde noe.

Siden den gang har jeg kjent på hvor mye jeg elsker livet. Jeg har kjent på en intens lykke over å være tilstede blant mennesker jeg bryr meg så uendelig mye om.

Siden den gang har jeg hatt flere maniske episoder, noe som betyr at jeg virkelig har kjent på ytterkantene dette livet kan by på.

Siden den gang har jeg vært psykotisk flere ganger. Jeg har vært overbevist om at jeg har hatt magiske evner.

Siden den gang har jeg fått hjelp. Masse hjelp.

Siden den gang har jeg tatt tilbake livet mitt.

Jeg deler dette med dere fordi jeg ønsker å få fram at det finnes håp. Ting blir bedre. Og det finnes hjelp å få. Både blant venner og familie, og blant profesjonelle. Det er jeg et levende bevis på. Snakk med de rundt dere om hvordan dere faktisk har det. Livet er for kort til å late som. Det å ha et ønske om å dø er det mange som kjenner på en eller flere ganger i løpet av livet. Det er ikke farlig i snakke om, men det kan være farlig hvis man lar være å snakke om det. Ta i mot hjelp og støtte fra de rundt, for det vil bli bedre. Kanskje kan det ta litt tid, men tro meg – det er verdt å vente på.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse

HAR SYKEHUSOPPHOLDENE HJULPET MEG?

Jeg fikk et spørsmål for noen dager siden. Syns du at sykehusoppholdene dine har hjulpet deg? Dette er jo et ja-nei-spørsmål. Men det er et spørsmål som for meg blir helt umulig å svare bare ja eller nei på. Så enkelt og samtidig så vanskelig å svare på.

Likevel syns jeg spørsmålet var interessant fordi det satte i gang en heftig refleksjon hos meg. Mest sannsynlig kunne jeg skrevet en helt bok om temaet, men jeg skal forsøke å komme frem til et svar uten en hel bok.

For meg har det nesten uten unntak vært tvang involvert. Politiet har hentet meg, jeg har blitt holdt fast, jeg har blitt tvangsmedisinert for å roe meg, det har vært låste dører, og jeg har havnet på skjermet avdeling. Det har blitt iverksatt større og mindre tvangstiltak for å få kontroll på meg og sykdommen min.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det har vært å påføre meg all den tvangen. Jeg tviler ikke på at det ble gjort i beste mening, men jeg har traumer jeg enda sliter med på grunn av dette. Med disse erfaringene i mente er det vanskelig å si at innleggelser har vært en klar god løsning. Jeg tror ikke det finnes noe klart svar på hva man bør gjøre. Men jeg tror at det finnes gode mennesker i hjelpeapparatet som har gjort alt i sin makt for å hjelpe meg.

Problemet i mitt tilfellet er at jeg ikke selv har hatt en opplevelse av å være syk. Jeg har ikke selv sett at jeg behøver hjelp. Da kan det være svært vanskelig å akseptere en sykehustilværelse. Det har ofte blitt nevnt, og jeg har lest det i papirene mine, at jeg har manglet sykdomsinnsikt. Det stemmer nok ganske bra, og det har bydd på problemer. Det har gjort det vanskelig for meg å samarbeide. Det har gjort det vanskelig for meg å ta i mot hjelp, og det sier seg selv at det gir et ganske dårlig grunnlag for videre behandling. Noe som gjorde at innleggelsene mine ofte har blitt svært langvarige.

Blant mine mange innleggelser har jeg 1 frivillig innleggelse bak meg. Det var som en helt annen verden. Dørene var åpne, jeg fikk selv velge medisiner, jeg fikk være mye utenfor sykehuset, og ikke minst fikk jeg være med på å bestemme en del av behandlingen. Dette var veldig bra. På dette tidspunktet hadde jeg en helt annen opplevelse av å være syk, og jeg forsto selv at jeg var i behov av hjelp.

Opplegget for tvangsinnleggelse og frivillig innleggelse opplever jeg å være veldig forskjellige. Når man er under tvang er min opplevelse at man nesten ikke får bestemme noen ting. Man blir hørt, absolutt, men til syvende og sist så er det behandlerne som bestemmer. For meg har det blitt mer som en kamp om frihet enn en behandlingssituasjon. En ganske strevsom og ensom kamp.

Jeg har vært på flere forskjellige avdelinger og ulike poster. Det som slår meg er at det er svært store forskjeller på selve miljøet. Mye avhenger nok av de andre pasientene som også er lagt inn der, og mye handler nok om måten de ansatte jobber på. Jeg har opplevd mye positive ting, men også en del negative.

Når det gjelder opplegget på de ulike avdelingene har jeg sett at det er en del som går igjen. Blant annet ukeplanene, måten dagene er strukturert på, diverse aktiviteter osv. Jeg har erfart at opplegget ofte ligner på hverandre på de ulike avdelingene. Men at måten det blir utført på ofte kan være forskjellig.

Syns jeg at sykehusoppholdene har hjulpet meg?

Svaret på det er ja. Det har absolutt hjulpet meg. Det har hjulpet meg på mange måter. Tvang eller frivillig. Det har vært nødvendig. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for sykehusoppholdene.

Men… det kommer et men. Jeg tror jeg kunne hatt en litt annen opplevelse av det. Jeg tror selve opplevelsen kunne vært bedre om jeg selv kunne fått bestemme mer. Det å ta ansvar for sitt eget liv, og selv bestemme måten å leve på tror jeg er verdier som står høyt hos de aller fleste mennesker. Jeg tror opplevelsen kunne vært bedre om varigheten på innleggelsene ikke var så fryktelig lang.

Det å tilbringe nesten mer tid på sykehus enn ute i det fri gjør noe med en. Det er det ingen tvil om. Faren for å bli institusjonalisert er absolutt til stede. Man skal jo tilbake igjen til det vanlige livet etterhvert. Det er viktig å ta vare på den normale tilværelsen også. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #sykehus #innleggelse #tvang

NÅR UNNSKYLD IKKE HOLDER

Selv ikke lyden av min egen mormors gråt fikk meg til å slutte.

Jeg måtte reise. Jeg hadde jo lysende hender, og det betydde at jeg måtte reise. Ikke sov jeg, ikke spiste jeg. Jeg vandret rundt på morgenen, på kvelden, som på natten. Og slik holdt jeg det gående. 

Jeg leide bil og bestemte meg for å kjøre rundt for å finne en bestemt person. Kanskje en med lysende hender. Jeg reiste til Kristiansand uten hell. Jeg måtte snu. Jeg tok turen til Trondheim, men måtte snu ved Tynset da jeg oppdaget at jeg ikke hadde tatt med meg et viktig maleri som ville ha stor betydning for ferden videre. Jeg tok flyet til Stockholm, men fant ingen med lysende hender der heller. 

Det betydde ingenting at familie og nære venner var bekymret. Jeg måtte adlyde stemmene fra veggen. Jeg hadde et oppdrag, og det var det som betydde noe. Ingenting annet. 

Jeg stoppet ikke før noen stoppet meg. Tvangsinnlagt for ørtende gang. Fratatt førerkortet, fratatt friheten, og ikke minst tvangsmedisinert. For meg var det fullstendig katastrofe. Jeg hadde ikke tid til dette. Hvordan skulle det da gå med oppdraget mitt? Oppdraget som jeg hadde lagt så mye tid og krefter ned i. 

Fortvilet ringt jeg rundt til mine nærmeste. Jeg tror aldri jeg har grått så mye som jeg gjorde da. Det var ingen som forstod meg. Det var ingen som kunne fjerne smerten min. Jeg kommer aldri til å glemme desperasjonen min. For alt handlet jo om meg, gjorde det ikke?

Jeg vet nå at jeg har vært egoistisk. Man kan bli fryktelig selvopptatt av å være syk. Jeg har rett og slett ikke evnet å se de rundt meg. Jeg har ikke hørt deres bekymring. Jeg har vært helt oppi mitt eget hode. Jeg hadde et oppdrag som handlet om meg og om mine behov. Jeg var i min egen verden. En verden som ikke rommet andre eller andres meninger.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å se sin egen datter kaste bort livet sitt på en vrangforestilling. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er, for en venn, å være vitne til slike berg-og-dal-baner. Jeg var umulig å nå fram til. Det ser jeg nå.

Dette er jeg oppriktig lei meg for. Jeg tror jeg skal tatovere et sted på kroppen at jeg skal bruke resten av livet mitt til å gjøre opp for meg. For måten mine aller, aller nærmeste har stilt opp på gjør at ord blir fattige. Selv om ordet unnskyld er et svært fint og viktig ord, så ser jeg at det i denne sammenhengen ikke holder.

Jeg håper de rundt meg en dag vil tilgi meg. Jeg har ikke ment noe vondt med noen ting.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang #pårørende

FORHOLDET MELLOM PASIENT OG BEHANDLER

Jeg har lyst til å rette fokuset på relasjonen mellom pasient og behandler. Nettopp fordi denne relasjonen har vært, og fremdeles er, så viktig for meg. Og fordi jeg vet den er viktig for veldig mange andre i systemet. 

Det første jeg tenker på når det gjelder denne relasjonen er at det eksisterer en svært skjev maktbalanse. Det er alltid behandleren som sitter med mest makt. Makt til å styre samtalen, makt til å fatte vedtak. Det er også derfor det er behandleren som sitter med mye av ansvaret.

Det andre jeg tenker på med denne relasjonen er de forventninger som knyttes opp mot møtet med en behandler. Jeg tenker det ligger litt i ordet behandler. Man forventer å få behandling i en eller annen form. Man forventer at en behandler skal være utstyrt med et knippe verktøy. Verktøy som kommunikative ferdigheter, tålmodighet, og en god porsjon med empati. Man forventer å bli sett så vel som å bli hørt.

I tillegg til disse forventningene så har man kanskje ønsker for hvordan ting skal bli. Hvertfall så har jeg det. Jeg ønsker å bli behandlet som et medmenneske, ikke bare som en pasient. Jeg kan kjenne på et ønske om å bli likt, kanskje til og med å føle meg spesiell. Og jeg tror at jeg, i likhet med veldig mange andre, har et ønske om å få til en god relasjon.

Det er ingen tvil om at en god relasjon er viktig for å å til en god behandling. Og en god relasjon kommer ikke av seg selv. Den behøver tid. Tid tror jeg er et viktig nøkkelord. I mitt tilfelle har jeg fått det.

I begynnelsen husker jeg at jeg var veldig opptatt av hva behandler tenkte om meg, og jeg husker jeg tenkte jeg måtte si ting som gjorde at hun likte meg. På et tidspunkt var jeg overbevist om at hun også kunne lese tankene mine, og prøvde derfor alt jeg kunne og tenke snille, kloke tanker da vi var i samme rom. Dette var strevsomt, og noe sier meg at det ikke helt fungerte etter planen. Behandlere har jo ikke overnaturlige krefter. Det vet jeg i dag. 

Et annet nøkkelord for denne relasjonen er tillit. Jeg bruker lang tid tid på å stole på folk. Det å skulle åpne seg for en totalt fremmed person er noe som for meg, og kanskje for mange andre, virker svært skremmende. Men litt av poenget med å gå i behandling er jo nettopp å åpne seg. Derfor er det viktig at det blir brukt tid på bygging av tillit i starten. Det ble det i mitt tilfelle. Når jeg også ble klar over den bindende taushetsplikten, og jeg klarte å stole på den, gjorde det ting lettere. 

Jeg husker veldig godt en av de første samtalene jeg hadde med min behandler. Fram til denne samtalen hadde vi brukt mest tid på å fokusere på meg. Hvorfor jeg var der, hvordan situasjonen min så ut, hva vi skulle fokusere på framover osv. Men så kom timen som for meg ble et slags vendepunkt. Behandleren min sa at hun gjerne ville bruke litt tid på å snakke om seg selv, og lurte på om jeg ville høre på. Selvfølgelig ville jeg det. Hun fortalte om ting som gjorde henne menneskelig. Ting som gjorde at jeg så på henne med litt mindre ærefrykt.

Jeg tror behandleren min gjorde noe veldig klokt her. Som jeg nevnte er maktbalansen i denne relasjonen skjev, uansett hvordan man vrir og vender på det. Det kan ofte føles litt unaturlig og bare skulle sitte og fortelle om seg selv. Det kan fort bli en enveisgreie og kanskje føles litt unaturlig. For min del var det så utrolig godt å kunne snu litt på situasjonen. Ikke at jeg skulle behandle behandleren min, men at også jeg kunne lytte. Lytte til ting som handlet om noen andre enn meg. 

Som pasient kan man fort havne i en slags rolle hvor alt handler om en selv. Kanskje kan man bli litt egoistisk for alt fokuset er på en selv. Nettopp derfor tenker jeg at det er viktig å utvide horisonten litt.

For meg har det også betydd mye at behandler har vært mobil. Etter alle opplevelsene jeg har hatt med å være tvangsinnlagt kan det noen ganger være vanskelig for meg å skulle reise opp til sykehuset for samtaler der, mye på grunn av assosiasjonene jeg får. Det at jeg kan treffe behandler andre steder for samtaler er noe jeg setter veldig stor pris på.

Jeg nevnte også et behov for å føle seg spesiell. Og da tenker jeg ikke på spesiell som i alvorlig syk. Jeg tenker på spesiell som et menneske. Jeg har hatt et sterkt behov for å føle meg sett.

Når behandler har valgt å gå litt utenom retningslinjene, når behandler har gått litt ut av rollen som behandler og gjort noe utenom det vanlige, da har jeg følt meg spesiell. Det kunne være å bruke litt ekstra tid på samtalen, sende en sms utenom arbeidstiden, eller å gi en klem. Dette er eksempler på ting som har betydd mye for meg. Helt enkle, kanskje banale ting. Men det er ting som har hatt stor betydning, og som har fått meg til å tenke at jeg er verdt å bruke tid og krefter på. Og kanskje viktigst av alt – det har fått meg til å tenke at jeg er mer enn bare en sykdom. Man vil jo gjerne at folk skal behandle en bra fordi de genuint bryr seg, ikke bare fordi de får betalt for det. Den forskjellige måten å behandle mennesker på er noe man raskt plukker opp, og som kan påvirke videre behandling.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det er å tre ut av den profesjonelle, formelle rollen. Noen kan kanskje tenke at det kan ødelegge for behandlingen. Men for min del har en litt mer uformell stil betydd veldig mye.

Ikke misforstå meg, det skal ikke være noen tvil om hvem som er behandler og hvem som er pasient, men det er så viktig at vi ikke glemmer å være medmennesker også. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #behandling #relasjoner

TVANGENS ULIKE SIDER

Jeg har hatt mye fokus på min opplevelse av tvang. Fokus på mine erfaringer med tvungent psykisk helsevern, og på episoder med mye maktbruk. Jeg har kanskje vist tvangen fra en kald side. Jeg har ikke fokusert så mye på de helsefremmende sidene ved bruk av tvang. Heller ikke har jeg hatt så mye fokus på de reglene og rammene helsepersonellet er under. For de er også underlagt en type tvang.

Det er ikke selve tvangen jeg har problemer med, det er måten tvangen blir utført på. Dette er ting jeg tenker å belyse litt mer nå. 

Formålet med selve tvangen er å beskytte pasienten, samfunnet rundt, eller begge deler. Tvang er på mange måter lik beskyttelse. Mange mennesker med psykiske lidelser ser ikke selv at de er syke, og de ønsker ikke hjelp. Jeg har selv vært en av de. Da kan tvangen være en forutsetning for å kunne hjelpe. Samfunnet har en plikt til å hjelpe de som er alvorlig syke og som ikke ser dette selv. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man kanskje unngå å havne i en slags krisetilstand.

Jeg lurer ofte på hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for at noen grep inn og fikk meg lagt inn. Jeg hadde kanskje vært skånt for en del ubehagelig opplevelser, men mest sannsynlig hadde jeg vel vært i et eller annet land på jakt etter andre med lysende hender. Det er en skummel tanke.

Jeg vet selv at i de periodene jeg har vært syk så har jeg også generelt blitt veldig ambivalent. Skal jeg ta medisiner eller skal jeg ikke? Skal jeg snakke med behandler eller ikke? Skal jeg sove eller ikke? Det å ta valg kan oppleves veldig utfordrende. For min del handlet disse utfordringene om at jeg hadde så mye annet som foregikk oppe i hodet mitt. Det var så mye som tok fokuset vekk fra min egen helse. På den måten kan tvang være til hjelp. Man slipper å ta alle disse valgene, for de blir tatt for deg. Man slipper å bruke energi og krefter på å veie for og i mot. Profesjonelle kommer inn i bildet og overtar ansvaret. Det er liten tvil om at det i mitt tilfelle har vært nødvendig.

Mange pasienter som blir underlagt tvang opplever å bli veldig redde. Jeg har hørt andre snakke om hvor redde de har vært, og jeg vet selv hvor redd jeg har vært. Når det ikke finnes andre muligheter enn å bruke tvang blir det ekstremt viktig å bruke tid. At man beroliger pasienten, og informerer om hva som skjer og hvorfor det skjer er vesentlig for å få til et samarbeid. For mye handler om samarbeid.

Jeg har nok opplevd tvang som en alt for trang pologenser som har blitt tredd hardt ned over hodet mitt, og som har strammet seg veldig rundt halsen min. Jeg har hatt en følelse av å bli kvalt. Ofte uten forklaring fra de som sto bak. Men jeg har også opplevd tvang som en myk, stor ullgenser. En ullgenser som har varmet og beskyttet meg fra forholdene rundt. De gangene har også helsepersonell rundt meg vært flinke til å bruke tid på å informere meg om hvorfor ulike tiltak ble iverksatt.

I min tid under psykisk helsevern har jeg ofte hatt en opplevelse av at jeg har måttet tilpasse meg. Jeg har måttet tilpasse meg behandlere og alle de ulike reglene. Jeg har måttet tilpasse meg et system. Det jeg ikke har tenkt så mye på er at helsepersonell må gjøre akkurat det samme. Helsepersonell er også presset inn i et system. De har regelverk med strenge rammer å følge, de har retningslinjer og behandlingsplaner de må forholde seg til.

Å være bundet til et system er nok også utfordrende for helsepersonell. Kanskje har man lyst til å gjøre så uendelig mye mer, men strekker ikke til på grunn av ting som for eksempel dokumentasjonsplikt eller rapportmøter. Jeg lurer noen ganger på om disse forholdene begrenser muligheten til å tilpasse behandlingen for hvert enkelt individ. 

Noen ganger kan praktiske forhold bli mer begrensende enn en sykdom i seg selv. Dette er noe jeg ikke tenkte på som innlagt, men som jeg har tenkt en del på i etterkant.

Tvang skal alltid være siste utvei. På tross av utfordringene man kan møte på når man er nødt til å utøve tvang tenker jeg at man alltid har et personlig ansvar. Alle som en. Alle har et personlig ansvar for å sørge for at tvangen blir utført på en mest mulig skånsom måte. Det tenker jeg bør være hovedfokuset uansett hvilke rammer man opplever å være under. Å være skånsom og utføre tvang på en forsvarlig måte er noe jeg tenker man bør får til uansett når man jobber innenfor psykisk helsevern. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men det er fordi dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den blir utført på. Opplevelsen pasienten sitter igjen med i etterkant betyr alt.

Tvang kan utføres på en slik måte som gjør at pasienter føler seg overkjørt, kvalt og i verste fall misbrukt. Tvang kan også utføres på en slik måte som gjør at pasienter føler seg sett, hørt, og ikke minst beskyttet. Jeg har opplevd begge måtene, og jeg vet hvor stor betydning det får for videre samarbeid.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang

MITT MØTE MED POLITIET

Jeg har hatt et par episoder i min psykiatriske karriere hvor politiet har blitt involvert for å bistå i saken min. Under vil jeg fortelle litt om mitt møte med politiet på Gardermoen en av de gangene jeg så desperat forsøkte å komme meg til Stockholm.

Mamma, mamma! Se politiet har fanget en tyv, var det en liten gutt som ropte mens han pekte på meg. Der sto jeg, sammen med selveste onkel blå. Midt på Norges største flyplass. Rød som en hummer i ansiktet, og med svetteperler på nesen. 

Politiet fortalte meg at sykehuset hadde kontaktet de og bedt de om å hindre meg i å forlate landet. De fortalte på en rolig og vennlig måte at de gjerne ville passe på meg fram til noen fra sykehuset kom og hentet meg.

Tankene mine svirret raskere enn noensinne. Det var vanskelig å fokusere. Jeg forstod at jeg nå måtte forsøke alt jeg kunne og oppføre meg normalt, selv om jeg ikke hadde noen aning om hva det innebar lenger. Jeg forklarte så høflig jeg kunne at det dessverre passet dårlig at de passet på meg. Jeg sa at jeg rett og slett ikke hadde tid til det.

I tillegg til å være fryktelig forvirret var jeg kjempestresset. Svetteperlene hadde nå spredd seg fra nesen og til hele ansiktet. Jeg prøvde å tørke det vekk med den klamme hånden min. Jeg kjente pulsen øke i takt med menneskene som gikk forbi. Jeg flyttet blikket raskt rundt meg. Fra den lille gutten til kofferter som ble slept rundt meg, til den store tavlen med tider for avganger, og til politiet. Jeg forsøkte å møte blikket til en av politimennene, men det var vanskelig. Jeg sa at det var svært viktig for meg å komme meg på neste fly til Stockholm, men det nyttet ikke. De forstod ikke. Jeg måtte pent bli med de til et avhørsrom i etasjen under på flyplassen. Beina mine føltes tunge som bly, men jeg forstod at jeg ikke hadde noe særlig valg. 

Jeg prøvde å komme meg unna en gang, uten hell. De hentet meg inn igjen. Rolig og behersket. Så nervøs som jeg var da jeg satt i det avhørsrommet tror jeg ikke jeg har vært noen gang. Jeg følte meg som en kriminell. Men jeg hadde jo ikke gjort noe galt. 

Det var ikke spesielt hyggelig der heller. Ganske mørk belysning, flere celler på gangen. Jeg satt innerst i et hjørne bak en diger disk. Foran meg satt to politimenn. De samme som hadde plukket meg opp oppe ved avgangshallen. De var veldig snille med meg. De ga meg noe å drikke på og spurte om hva jeg likte å gjøre på fritiden, og hva slags musikk jeg likte å høre på. Det var først da jeg fikk fortelle litt om Susanne Sundfør (som er min største helt) at jeg klarte å senke skuldrene litt. Da en av politimennene i tillegg tok frem mobilen sin for å vise meg hvilken level han var på i pokemon go, ja da skjønte jeg at jeg ikke behøvde å være redd lenger.

Politiet ventet med meg helt til de ansatte fra sykehuset kom. Så fulgte de meg ut og sørget for at jeg kom meg inn i bilen som skulle frakte meg tilbake til sykehuset. De gikk hele tiden et godt stykke bak, noe som gjorde at jeg følte meg litt mindre utilpass i en ellers så ubehagelig setting.

I tillegg til denne episoden har jeg opplevd å bli hentet hjemme av politiet fordi jeg ikke møtte opp til tvangsmedisinering. Jeg har også blitt plukket opp av de midt på gaten i Oslo sentrum fordi jeg skulle legges inn mot min vilje. 

Selv om dette kanskje høres dramatisk ut, noe det også er, så har jeg en litt annen opplevelse av det. Dette er tilfeller som kan håndteres på svært forskjellige måter. Min erfaring med politiet er at de har behandlet meg med respekt, og at de har behandlet meg som et medmenneske – dette er bra. 

Det går faktisk an å utøve tvang og samtidig behandle folk med respekt. Det går an å utøve tvang på en slik måte som gjør at pasienten sitter igjen med verdigheten i behold. 

Det vet jeg for jeg har selv opplevd det.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #politi #tvang

JEG VIL ALLTID HUSKE 14.OKTOBER 2016

Jeg så hun satt der. Hun var nervøs. Fryktelig nervøs. Med klamme hender, høy puls og skuldre opp mot ørene. Hun satt ikke alene. De andre så henne. Du ser nervøs ut, sa de. Hun hadde hentet tilbake ordene denne gangen og sa derfor at hun var nervøs. At hun syns det var ubehagelig å sitte der på sykehuset. De andre sa de forstod det.

Jeg så hun satt der. Hun hadde ikke på maskara i dag. Hun var redd den skulle renne bort igjen. Men hun hadde tatt på seg sin fineste kåpe, og hun hadde på seg sine fineste sko. Kanskje det ville hjelpe, tenkte hun.

Du har nå vært underlagt tvang i over et år, sa de. Hjertet hennes dunket om mulig enda raskere. Hun fikk en klump i halsen, men hun gråt ikke. Det så jeg. De andre så ikke det. De fortsatte. Du er underlagt en paragraf om tvungen psykisk helsevern, og du har et vedtak om tvangsmedisinering, hva tenker du om det nå? spurte de. Hun hadde tatt tilbake ordene sine, det visste hun. Men hun tenkte seg likevel nøye om før hun svarte. Hun rettet seg opp i ryggen og så på de rundt seg. Hun møtte blikkene deres og svarte at hun nå hadde det bedre enn noensinne, og at hun ikke trodde hun ville bli syk igjen. Hun kremtet litt for å få bort klumpen i halsen og sa at hun mente tvangen var totalt unødvendig på dette stadiet. 

Jeg så hun satt der. Hun var nervøs. Hun tvinnet fingrene sammen. Jeg så hun ble blank i øynene. Hun mente virkelig det hun sa. Hun mente det av hele sitt hjerte. Jeg vet ikke om de andre så det samme som meg. Så kom det. Som lyn fra klar himmel. Men denne gangen var det ikke et skremmende lyn. Det var av det slaget som bare gir lys og varme.

Vi har diskutert mye frem og tilbake. Vi har sett på historikken din, diskutert fremgangen din, og vi har sammen kommet fram til at vi ikke lenger finner grunnlag for å ha deg under noe tvangsvedtak lenger, sa de. Hjertet hennes stoppet et par sekunder. Jeg så hun lukket øynene. Var dette virkelig sant? Hun åpnet øynene igjen og så rundt seg. 

Jeg så hun satt der. De spente hendene hadde sluppet taket. Hun satt litt mer avslappet i stolen, men beina hennes ristet. Hun kikket ut av vinduet. Det regnet ikke. Men det var ingen sol heller. Så så jeg det. Smilet. Hun smilte godt og begynte å puste normalt igjen. Jeg vet ikke om de andre så det.

Hva tenker du om dette? spurte de. Jeg så hun bet seg litt i leppa. Jeg så hvordan hun jobbet hardt for ikke å bryte ut i et seiersbrøl. Hun flyttet blikket fra vinduet og til de rundt seg. Rolig og behersket sa hun at hun syns det var på sin plass, og at hun tenkte det kom til å gå helt fint. Hun hadde tatt tilbake ordene sine. Så smilte hun bredere enn noensinne. Hun la til at hun følte for å ta en seiersdans, men sa hun skulle spare det til senere. 

Jeg så hun gikk der. Ute i det fri. For første gang på lenge kjente hun på friheten. Og hun kjente hvor godt det føltes. Det så jeg på hele henne. Hun pustet inn den friske luften som om det var det beste som noen gang hadde skjedd. Aldri før hadde jeg sett henne med en slik rak rygg. Og med et så ekte smil om munnen. Den tunge skyen som så lenge hadde vært over henne. Med regn og torden. Uværet. Den var borte. Selv om solen ikke var oppe på himmelen kunne hun likevel kjenne på varmen denne kalde oktoberdagen. Og det kjentes så godt. 

Jeg vil alltid huske 14.oktober 2016. 

Jeg vil huske det som dagen jeg ble fri. Tankene raste i full fart på veien hjem fra sykehuset. Jeg kjente på så mange følelser. Det bruste i hele meg. Er jeg forelsket? Nei. Er jeg lykkelig? Kanskje. Er jeg trist? Nei, overhodet ikke. 

Jeg er lettet.

Jeg er fri.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #tvang

JEG SÅ HUN SATT DER

Jeg så hun satt der. Alene. Omringet av spesialister og sykepleiere. Hun skalv på hendene. En tåre rant nedover kinnet hennes. Hun var redd. Men det var det ingen som så. De andre hadde hodene sine ned i papirer, vedtak og paragrafer.

Jeg så hun satt der. Hun var alene. Hun hadde mistet ordene. Det hadde ikke de andre. Du skal overføres til en langtidsavdeling nok en gang. Du er alvorlig syk og du trenger lenger tid på sykehus, sa de. Nå var det ikke bare en tåre som rant. Maskaraen hennes fosset ned fra øyene som karbonsort olje. 

Jeg så hun satt der. De andre så det og. Hun var så alene. Men de fortsatte. Du har brukt opp klageretten din. Du har tapt. Du skal flyttes til et nytt sykehus. Det vil være bra for deg, sa de. 

Jeg så hun satt der. Så redd. Så alene. Hadde hun hatt ord ville hun ha sagt at hun heller ville dø. Men hun sa ikke det. Hun sa ingenting. Det nyttet ikke. Hun ville si noe, men ordene kom ikke ut. Hun klarte ikke engang å åpne munnen. Jeg så hun hadde vansker for å puste. De andre så ikke det. Vi vil bare hjelpe deg, sa de. Nå var det ikke mer maskara igjen. Lommetørkleet var gjennomvått. 

Jeg så hun satt der. De andre så det og. Nå vil vi gi deg medisin, sa de. Hun ristet på hodet. Flere kom inn i rommet. Du må ikke gjøre motstand, sa de. Hun fortsatte å riste på hodet. Hadde hun hatt ord ville hun ha sagt at dette ikke var greit. Hun ville sagt at hun heller ville dø. Men hun sa ikke det. Jeg så hun ble løftet opp og ført til et annet rom. Jeg så redselen, frykten. De andre så ikke det.

Frykten var som en mørk sky som snart skulle bryte ut i regn. Det begynte å regne. Kraftig. Jeg så hun lå på sengen. Forsvarsløs. De andre holdt henne fast. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at det gjorde fryktelig vondt. At hun heller ville dø. Men hun sa ingenting. Det fortsatte å regne. De andre brydde seg ikke om uværet. Det er for ditt eget beste, sa de til henne. Men jeg så at det gjorde vondt.

Jeg så hun spente hver eneste celle i kroppen. Lynet slo ned. Jeg så klærne hennes ble dratt opp. Jeg så nålen ble satt. Og jeg så henne. De andre gjorde ikke det. Hun var alene, med så mange rundt seg. Vi slipper snart, men da må du ikke slå, sa de. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at ingenting spilte noen rolle lenger. At hun bare kunne dø. Men hun sa ingenting. Hun gråt ikke lenger heller. Hadde hun hatt mer krefter ville hun nok slått. Hardt også. Men hun gjorde ikke det. Hun hadde ikke flere krefter. Det så jeg. De andre så ikke det.

Jeg så hun satt der på sengen. Så alene. Det hadde sluttet å lyne, men det regnet fortsatt. Hun brydde seg ikke om det. Det kom til å bli en stund til hun fikk se solen igjen uansett. Det visste hun. Men hun sa ingenting.

Jeg så hun satt der. Så knust, så redd, så alene.

Noen ganger får jeg en opplevelse av å stå helt utenfor meg selv. Dette var en av de gangene. Noen ganger klarer jeg ikke stå i ting når det stormer som verst. Likevel får jeg med meg det meste. I dette tilfellet så jeg det hele utenfra, som på film. Og det er en type film man ikke ønsker å se om igjen. Det hender fremdeles at jeg våkner opp svett fra mareritt med slike hendelser. Det er ikke noe godt. Men jeg tror det er underbevisstheten min som jobber seg gjennom opplevelsene. Det må kanskje til. 

Det fine med hvordan ting er i dag er at jeg ikke har mistet ordene. Tvert i mot. Jeg har tatt ordene tilbake, og jeg bruker de for alt det er verdt. Det gir meg styrke og håp. Og det gjør meg mindre redd. Ord er makt. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #tvang

VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

I dag er verdensdagen for psykisk helse. En stor og viktig dag for meg, og for mange andre. Egentlig en viktig dag for alle mennesker. Det er en viktig dag fordi den markerer noe som er felles for alle mennesker, nemlig at vi alle har en psykisk helse. Denne dagen retter lyset på åpenhet rundt psykisk helse, og er med på å bryte ned noen av de tabuene som finnes. Dette er bra. 

I år var likevel første gangen jeg var med på noen arrangementer knyttet opp mot psykisk helse. Jeg startet dagen min tidlig på Nasjonalteateret. Organisasjonen Mental helse hadde i samarbeid med Verdensdagen for psykisk helse et arrangement hvor åpenhetsprisen skulle deles ut. Det skulle også være en samtale mellom blant annet statsminister Erna Solberg og psykologen Peder Kjøs. 

Jeg var en av de aller første som møtte opp i frykt av å ikke få plass. Dessuten syns jeg det var litt skummelt å dra helt alene, og tenkte jeg ville ha litt tid på meg til å akklimatisere meg. Det ble delt ut kaffe og frokost, og de fleste hadde et godt smil om munnen. Jeg slappet straks mer av. Vi ble ringt inn i salen og kunne sette oss ned. Jeg var spent, hadde sommerfugler i magen. Men jeg følte meg hjemme. Dette er jo noe som jeg i aller høyeste grad kan relatere til. Dette er noe jeg kan engasjere meg i.

Det ble snakket pent om fremgangen i åpenhet om psykisk helse, og det ble gitt gode eksempler på at vi i dag har kommet et godt stykke på vei. Det ble også snakket om viktigheten av individuell tilpasning, at man ikke kan følge en bestemt mal fordi det tross alt er mennesker man skal hjelpe. Jeg tror den som klappet høyest i salen var meg. Med hodet høyt hevet, en rak rygg, og et godt smil forlot jeg statsministeren og Nasjonalteateret. På vei til dagens andre arrangement måtte jeg ringe mormoren min for å dele gleden jeg kjente på.

Det neste som sto på agendaen min var et seminar på litteraturhuset. Tittelen på sminaret lød slik: finnes det verdighet i tvangen? En problemstilling som taler veldig sterkt til meg. Jeg hadde på forhånd forsikret meg om at ingen av spesialistene som tidligere har bestemt over meg skulle holde innlegg. Det ville rett og slett bli for tøft å sitte og høre på de. På tross av at jeg hadde gjort min research kjente jeg på noe som kunne ligne angst. På vei til litteraturhuset kjente jeg at jeg fikk klamme hender og en stadig økende puls. Hva om noen av legene, psykologene eller sykepleierne som hadde jobbet med meg også skulle dit for å høre på? Hva om de så meg der? Tanken på det gjorde meg fryktelig nervøs. Og det får meg til å tenke at jeg fremdeles har litt problemer i forhold til de ulike tvangsepisodene som har skjedd. Jeg hadde en indre dialog. Jeg sa til meg selv at dersom jeg møter på noen av de ansatte så har de jo alle en policy som går ut på at de ikke kan hilse på meg med mindre jeg hilser på de. Men de ville jo uansett ha sett meg. Og hva ville de da tenke om meg?

Uansett hvilke magiske evner jeg har opplevd å ha tidligere så har jeg aldri hatt en evnen som stopper andre mennesker i å tenke. Jeg prøvde å tenke at det på en måte bare var fint dersom ansatte jeg hadde kjennskap til kom. Det ville jo bare vist at de engasjerer seg for et svært viktig tema. Den tanken hjalp litt.

Jeg trakk pusten dypt og gikk inn i salen på litteraturhuset. Selvfølgelig var jeg en av de første som kom hit også. Jeg fant meg en stol helt nærme utgangsdøren, bare sånn for sikkerhetsskyld. Sakte men sikkert fylte salen seg opp. Jeg holdt et godt øye med hvem som kom og hvem som gikk. Faktisk hadde jeg full oversikt fra der jeg satt. Og til min store overraskelse var det ingen kjente å se. 

De klamme hendene mine var ikke fult så klamme lenger, skuldrene min senket seg, og jeg følte meg klar for det som nå skulle skje. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg hadde sett for meg på forhånd, men jeg var tydeligvis ikke mentalt forberedt.

Helt i starten fikk vi en fantastisk flott innledning som fremhevet at det nå jobbes for å redusere bruken av tvang. En innledning som fokuserte på tidlig innsats og på forebygging i psykiatrien. Det ble også fokusert på måten man blir møtt på som pasient, og at dette kanskje er det aller viktigste fokuset. Hjertet mitt dunket skikkelig fort, jeg kjente det bruste i blodårene mine. Dette engasjerer meg jo så voldsomt. Endelig var det noen som satte ord på de tingene jeg så ofte går og tenker på.

Så kom det en jurist som snakket om tvang, verdighet og menneskerettigheter. Han var opptatt av at når menneskerettigheter skaper balanse, så blir tvangen verdig. Han kom med eksempler på bruk av tvang og på bruk av mekaniske tvangsmidler. Jeg kjente jeg krympet meg litt, da dette var ubehagelig å høre på. Så kom juristen med flere eksempler på tvangsvedtak man kan fatte. Han snakket om tvangsmedisinering, bruk av beroligende legemidler, om fastholdning, skjerming, og om bruk av belter. Jeg har opplevd de alle.

Juristen sa at bruk av belteseng ut over 6 timer ikke er greit i følge menneskerettighetsdomstolen, og at bruk ut over 24 timer kan straffes. Han gjorde det klart og tydelig at det må fattes vedtak om slik tvangsbruk, og at slike vedtak kan klages på opp til tre nivåer.

De gangene jeg ble lagt i belter var det først for 7 timer, neste gang jeg ble spent fast var det for en hel natt. Det er ikke greit. Ingen fortale meg noen gang at jeg kunne klage på det. Jeg fikk aldri noen unnskyldning. Dette er hendelser som tydelig har satt spor i meg. Spor såpass tydelige at resten av seminaret ble en stor grøt for meg. Juristen fortsatte å snakke, men jeg hørte ingenting lenger. Jeg var så lei meg, og klarte ikke å skjule det. Damen ved siden av meg spurte om det gikk bra med meg. Jeg tørket tårene og ga henne et høflig ja. Men det gikk ikke bra. Noen få minutter senere reiste jeg meg og gikk.

På veien hjem gikk jeg og tenkte på et spørsmål de stilte publikumet i salen. Hvordan kan samfunnet best bruke tvang i helsevesenet?

Jeg tenker at det aller aller viktigste er å bruke tid på å trygge pasienten som opplever tvangen. SNAKK. Bruk tid på dialog. Informer pasienten om hva som skal skje, hvorfor det skjer, og ikke minst hør med pasienten hva han/hun tenker som situasjonen. Like viktig som dialog blir det å vise med kroppsspråket at man er rolig og behersket. Det blir viktig å vise at man har kompetanse til det man gjør, men at man gjør det på en menneskelig måte som gjør at pasienten føler seg ivaretatt.

Nå som jeg sitter trygt hjemme i min egen sofa, og ikke er omgitt av psykologer, jurister eller statsministre, kan jeg fordøye dagens inntrykk. En liten stund i dag følte jeg meg feig. Jeg følte meg feig som gikk ut fra et seminar med et så viktig tema som berører så mange. Jeg følte meg feig fordi jeg ikke klarte å stå i det og holde ut. Jeg følte meg feig som hadde grått over noen ord som dro meg tilbake til hendelser med mye tvangsbruk. En liten stund glemte jeg nesten følelsene jeg hadde da jeg satt på Nasjonalteateret og hørte på statsministeren snakke om åpenhet rundt psykisk helse. For da følte jeg jo på glede, engasjement, til og med stolthet. 

Jeg har lært mer om psykisk helse i dag enn jeg har gjort et helt liv. Mye på grunn av mine egne reaksjoner. Jeg har sett så mange flotte mennesker engasjere seg for en viktig sak. Hvorfor skal jeg da la en uttalelse, en kommentar om tvang, la meg føle meg slik? Jeg nekter å la enkelte hendelser holde meg nede mer. Det er kanskje noe jeg må minne meg selv på daglig, men jeg skal gjøre det. Og blir jeg i tvil skal jeg spole tilbake til minuttene på salen på Nasjonalteateret og følelsene jeg hadde der. Og funker ikke det så har jeg en flott mormor som kan minne meg på det hele.

Sånn helt til slutt. En liten oppfordring. Ta vare på hverandre. Hver og en av oss er unike og verdifulle. Vi trenger hverandre. Spør hverandre om hvordan dere har det, og svar ærlig når du selv blir spurt.

 

#verdensdagenforpsykiskhelse #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #tvang

 

KONFIRMANTEN

Når man har sittet i utallige møter med behandlere, leger, spesialister og psykologer, så begynner man å gå rimelig lei til slutt. Man går lei samtalerommet, man går lei de kjedelige bildene som henger på veggene, og man går lei behandlerne. Man begynner kanskje å gjette seg fram til spørsmålene som kommer, og man kjenner igjen de ulike behandlingsmetodene. Noen ganger syns jeg det var direkte kjedelig. 

Under innleggelsene mine har jeg ofte opplevd at behandlere har blitt skiftet ut. Et skifte som er like spennende for hver gang. Hva slags personlighet møter jeg på nå? Er vedkommende snill? Streng? Eller kanskje slem? Jeg har møtt så mange forskjellige typer i behandlingsapparatet. Jeg pleier å si at jeg er veldig dårlig på å huske navn, men ekstremt god på å huske fjes. For å gjøre det litt enklere for meg selv valgte jeg å gi diverse behandlere kallenavn. Ikke høyt til de, men stille for meg selv.

Jeg har omtalt en av de som Heksa. Dette kallenavnet fikk hun av svært naturlige årsaker. Hun var i en stilling av høy posisjon, og hadde svært mye makt. Måten hun utøvde makten på gjorde at hun fikk nettopp dette kallenavnet. Heksa var ikke alene om å få et kallenavn. Jeg har også møtt Sporty Spice, Herr Tøffel, Frøken Fyrstikk, Diktatoren og Konfirmanten, bare for å nevne noen. Min erfaring var at dersom jeg ga behandlere kallenavn ble det helle straks mer interessant, og ikke minst litt mindre farlig. Jeg var ofte ganske redd behandlere som hadde stilling med mye makt, og jeg syns derfor det gjorde ting litt enklere å ha ulike kallenavn på de. 

Jeg skal nå fortelle litt om mitt møte med Konfirmanten.

Konfirmanten så ut som konfirmanter flest gjør. Han så ut til å være en 15 år gammel pubertal gutt. Han strakk seg ikke mer enn ca. 160 cm over bakken, og hadde et ansikt uten noe som helst tegn til skjeggvekst. Han var iført en dress som så ut til å være to størrelser for stor, sikkert så han skulle ha noe å vokse i. I tillegg snakket han som en konfirmant, noe jeg syns var veldig morsomt. Jeg måtte ofte ta meg litt sammen for ikke å le høyt i samtalene. Det hadde tatt seg dårlig ut. Tross alt snakket vi om ganske alvorlige ting.

Selv om jeg var fullstendig klar over at Konfirmanten kanskje hadde like mye makt som Heksa, så var han tross alt bare en konfirmant, og konfirmanter er jo ikke skumle.

I samtalene begynte jeg blant annet å fantasere om hva jeg skulle ha gitt Konfirmanten i konfirmasjonspresang. Jeg tenkte jeg kunne gi han et fint slips, så han kunne se litt mer voksen ut. Men fant vel ut at det ikke ville hjelpe stort mye. Jeg var også inne på tanken på å gi han en sekspakning med Tuborg, for å få han til å løsne opp litt. Men dette ville vel vært totalt uetisk av flere grunner, og dessuten ville det vært ganske vanskelig å få til rent praktisk. Jeg måtte nok finne på noe bedre.

Jeg lurte på hvordan foreldrene hans var, og så får meg at han sikkert hadde en veldig streng mor. Kanskje var han en skikkelig mammadalt. Mest sannsynlig så var han nok det. Jeg lurte på hva Konfirmanten skulle etter jobb. Kanskje skulle han i konfirmasjonsundervisning. Eller kanskje skulle han rett hjem til moren sin for å rydde rommet sitt. Han var sikkert avhengig av ukelønnen sin. 

Disse fantasiene mine førte til at jeg ofte falt litt ut av samtalene. Jeg husker behandlere sa at jeg virket fjern, og de spurte om hva jeg tenkte på. Jeg resonnerte meg frem til at jeg ikke kunne svare helt ærlig på det. Jeg ville jo ikke at personalet skulle få vite at jeg lagde min helt egen verden med fantasipersoner oppe i hodet mitt. Og dette kun for å underholde meg selv. Nei, det ville høyst sannsynlig bli oppfattet som psykotisk, og det forsøkte jeg jo sterkt å unngå.

På et tidspunkt trodde jeg at jeg hadde knekt den psykiatriske koden. Jeg trodde jeg visste hvilke spørsmål som ble stilt, og ikke minst hva jeg burde svare. Det var før jeg møtte Konfirmanten. Konfirmanten skilte seg litt ut blant resten av gjengen. Han stilte spørsmål som jeg aldri hadde sett komme. Hvem er Eline? Var et av de første spørsmålene han stilte meg. Jeg husker jeg ble helt satt ut. Jeg var så vant med å fokusere på sykdom og symptomer. Konfirmanten ba meg skrive ned fem sterke sider jeg hadde til neste gang jeg traff han. Han skulle bare visst hvor lang tid jeg brukte på dette. Jeg var blitt så vant med å omtale med selv som syk, vant til å se etter det negative. Jeg var blitt så vant med å beskrive de svake sidene mine at jeg nesten ikke kom på mine egne styrker.

Det var jo litt rart at jeg skulle la en konfirmant bestemme over meg. Jeg var jo tross alt oppe i 20-årene, og han var bare en konfirmant. At en konfirmant skulle bestemme hvilke medisiner jeg skulle ta, om jeg fikk være alene, og om jeg fikk gå ut av sykehuset eller ei, det var litt vanskelig å venne seg til. Men jeg fant ut at det tross alt føltes bedre enn om Heksa skulle bestemme. For jeg hadde vært under hennes trolldom tidligere, og det var ingen god opplevelse.

Jeg konkluderte etterhvert med at denne Konfirmanten var et friskt pust i en ellers så grå og kjedelig sykehushverdag. Og jeg fortsatte med å lage min egen fantasiverden. Jeg gjør det faktisk enda. Det gir meg pauser. Pauser fra sykdommen, pauser fra vanskeligheter, pauser fra livet. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #sykehus