HUMOR, LIKE VIKTIG SOM MEDISINER

De aller fleste har en eller annen form for humor. Selv har jeg vokst opp med mye av det. Jeg vil nesten påstå at jeg har fått galgenhumor inn med morsmelken. Familien min har den evnen at vi kan se det vittige selv i de mørkeste situasjoner. Dette har ført til at jeg alltid har hatt en god dose med selvironi, noe som har reddet meg under mange ulike omstendigheter. Det er ikke alltid det har slått like godt an hos behandlere, men for min egen del har humor vært redningen.

Jeg har følt meg som presidenten av verden. Jeg har følt meg magisk. Med lysende hender har jeg fulgt etter folk på trikken. Etter å ha hørt stemmer fra veggene fikk jeg et oppdrag som førte meg til Stockholm. Dette er ting man bare må kunne le av.

Det er ikke farlig å le. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien, så vi behøver derfor de pausene som humoren gir. En god latter forlenger livet sies det. Jeg tror ikke det er uten grunn. Å bruke humor i en helsefaglig sammenheng kan være en god strategi på å forholde seg til noe som er følelsesmessig vanskelig å takle. Humor kan på mange måter være en viktig ressurs. Det kan bidra til å skape litt avstand til vanskeligheter og samtidig redusere spenninger i situasjoner. Det vet jeg for jeg har selv erfart det.

Jeg husker en av samtalene jeg hadde med behandler rundt den tiden jeg følte meg magisk. Hun var svært bekymret for mine stadig mer fremtredende psykotiske symptomer, og sa hun kom til å få meg lagt inn. Jeg responderte med å si til henne at jeg var overbevist om at hun gjorde dette av sjalusi. At hun rett og slett var misunnelig på meg og mine superkrefter. Denne uttalelsen har skapt mye latter i etterkant.

Ved en innleggelse på en akuttpost for ikke så lenge siden husker jeg veldig godt et rømningsforsøk. Jeg hadde hatt innestatus i et par døgn og skulle endelig få lov til å gå ut en tur i hagen med følge. Følget mitt var en psykologistudent, som jeg hadde et godt forhold til. Men jeg så mitt snitt til å kunne stikke av. 

Psykologistudenten sa på forhånd at vi kun skulle gå i hagen rundt sykehuset, jeg smilte pent og nikket enig. Hun reagerte på at jeg hadde tatt med meg vesken min, men jeg forklarte henne at jeg likte å passe på tingene mine. Det reagerte hun ikke på. 

Vi hadde så vidt kommet til det ene hjørnet av bygget før jeg la på sprang. Jeg kjente hun dro i jakken min og hørte hun ropte at jeg ikke skulle gjøre noe dumt. Jeg rev meg løs og fortsatte å løpe. Jeg kom meg ned til t-bane-stasjonen, men dessverre for min del var det over 5 minutter til t-banen kom. Det ga psykologistudenten nok tid til å varsle de andre, slik at flere kom etter meg. T-banen kom og jeg hoppet på, det samme gjorde personalet fra sykehuset. Hjertepumpa mi løp løpsk. Jeg gikk av på neste stopp, de andre kom etter. Jeg tenkte at nå måtte jeg bare legge på sprang, men før jeg hadde rukket å tenke tanken var det to stykker som tok tak i meg og holdt fast på hver sin side. FOR ET SYN. Jeg ropte at de skulle slippe, men de rikket seg ikke. Så sto vi der da. Jeg hørte de ringte politiet for å få bistand, og tenkte at hele situasjonen var absurd. Tenk på alle menneskene som gikk fordi. Hva kan de ha tenkt?

Denne episoden har skapt mye latter nå i etterkant. Gudskjelov. Jeg har klart å le av det, og de ansatte på sykehuset har klart å le av det. De har til og med fleipet med det. Jasså Eline, tok du deg en luftetur du da? Det er stund siden vi har trent så det var godt med en liten løpetur.

Jeg fikk etterhvert et veldig godt forhold til denne psykologistudenten. Noe av grunnen til det var at hun ikke var redd for å bruke humor. For meg skaper humor trygghet.

Jeg husker jeg skulle ha permisjon en gang hun var på jobb. Hun lurte veldig på hva jeg skulle bruke permisjonen min til. Jeg hadde planer om å drikke meg sørpe full så jeg bare lo høyt uten å si noen ting. Hun ble nysgjerrig og begynte derfor å gjette. Et av forslagene hennes var at jeg skulle ha permisjon for å henge på Oslo S. Det var jo ingen hemmelighet at jeg hadde vært mye på Oslo S for å lete etter lysende hender, så vi lo begge to. Så sa hun noe sånt som dette: Jeg tror egentlig ikke du er syk i det hele tatt, tipper du henger rundt på Oslo S for å selge hasj. Egentlig så er du en superhemmelig dealer som trenger en god dekkhistorie, og det er derfor du er lagt inn her hos oss. Du tjener sikkert fett på å selge hasj, det er derfor du har så fin veske. Sånn som jeg lo av dette. Jeg ler faktisk mens jeg skriver nå. Hun klarte noe veldig fa klarer. Hun tok den kjipe situasjonen min og gjorde det om til noe, som for meg, var hysterisk morsomt. 

Det skal sies at vi på dette tidspunktet hadde rukket å bli godt kjent, og at hun derfor tok en sjans med vitsen sin. Man skal selvfølgelig være forsiktig når det kommer til å gjøre narr av andres sykdom. Men i mitt tilfelle syns jeg det var så utrolig forfriskende å kunne le av situasjonen. 

Jeg har nevnt tidligere at jeg har brukt masse av tid på strikking av luer, bongotrommer, og på synging av Jan Eggum-låter. I tillegg til dette har jeg vært med på noe som heter bildeterapi. Jeg visste lite om hva jeg gikk til, men jeg visste jeg ville blidgjøre behandlerne, og at det derfor var viktig at jeg deltok på flest mulig sykehusaktiviteter.

Bildeterapien startet. Jeg satte med ned på en stol sammen med de andre pasientene, og så at det lå et blankt ark foran meg. Nora Jones var satt på i bakgrunnen. Akkurat passe psykiatrimusikk. Ikke for rockete, ikke for trist, og akkurat passe høyt. 

Velkommen! I denne timen skal dere ikke være redde for noen ting. Her er det rom for alt. Dere kommer til å få en oppgave som dere skal løse i løpet av timen. Her gjelder det å bruke kreativiteten. Dere skal alle lage et bilde, og så skal vi snakke om bildet etterpå. Oppgaven er: mal deg selv, men som et tre.

Jeg husker jeg måtte bite meg selv i leppa for ikke å bryte ut i latter. Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne. Det kan godt hende at en god del har nytte av denne typen terapi, men for min del ble det litt sært. Ingen av de andre rundt meg lo, så jeg måtte pent fortsette å bite meg i leppa.

Uansett. Jeg løste oppgaven så godt jeg kunne, for jeg ville jo være en pliktoppfyllende og flink pasient. Jeg holdt meg godt fast i stolen, fortsatt med tennene i leppa, og stirret ut i luften. Slik satt jeg nok de første 10 minuttene. Så oppdaget jeg alle grønnfargene som lå på bordet (på dette tidspunktet hadde jeg et sykelig forhold til fargen grønn). Under ser dere resultatet mitt. Jeg husker jeg var så stolt. Greit nok, så ligner det kanskje ikke så mye på meg, men det er da hvertfall et tre. Og det er grønt. Jeg løste oppgaven på min måte.

Dette er også en situasjon som jeg har ledd mye av i etterkant. Jeg mener ikke å gjøre narr av alternativ psykiatrisk behandling, for det er noe vi trenger mer av. Men jeg valgte å se humoren i situasjonen. Håper ikke jeg har støtt noen.

En annen episode jeg husker svært godt fant sted på en langtidsavdeling. På dette tidspunktet hadde jeg vært lagt inn i ca. 2 måneder, så jeg begynte å bli rimelig lei. Permisjonene var blitt innskrenket, så jeg tilbragte mye av tiden inne på avdelingen. Det var rett og slett en ganske trist tid for meg.

Under et av morgenmøtene jeg deltok på ble det informert om at det skulle være en høstfest på sykehuset. Dette sykehuset hadde en tradisjon for å arrangere en fest for hver årstid. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle se for meg, men oppi hodet mitt var det noe som ikke helt stemte med kombinasjonen fest og sykehus.

Det er klart at dette helt sikkert var et tiltak de ansatte iverksatte for å gjøre noe hyggelig for oss pasienter, men jeg var ikke i noen særlig feststemning, og jeg så ikke noen grunn til å feire noe som helst sammen med de ansatte på sykehuset.

Jeg husker jeg fortalte dette til en ansatt som spurte meg om jeg hadde tenkt til å gå. Jeg kommer aldri til å glemme responsen hans. Han visste jeg var glad i musikk og festivaler, og sa derfor at jeg skulle se for meg denne festen som en slags festival. Han kalte det psykiatrifestivalen, og forklarte at i stede for alkohol så får vi medisiner, og at i stede for ordentlige band så stiller sykepleierne med musikk, sang og dans. Han klarte å få meg til å le. For første gang på flere uker så lo jeg skikkelig. Og det gjorde så ufattelig godt.

Jeg dro på denne psykiatrifestivalen. Mest sannsynlig kunne jeg skrevet en egen bok om den kvelden der. Det var så mye som ikke stemte. Der satt jeg, mellom pasienter og pleiere. Jeg hørte sykepleierne synge og spille gitar. De samme sykepleierne som tidligere både hadde tvangsmedisinert meg og lagt meg i belter. Og nå satt vi altså her i noe som skulle være et festlig lag. Det ble servert flott grillmat, og det var til og med tente lys på bordene. Lokalet var flott dekorert med pynt jeg selv hadde vært med på å lage. Et lite øyeblikk glemte jeg faktisk hvor jeg var. Men jeg ble rask minnet på det igjen da klokken bikket 21 og det var tid for utdeling av kveldsmedisiner.

På en merkelig og skrudd måte så var dette hyggelig. Kanskje ikke terningkast 6, men absolutt et avbrekk i en ellers så strevsom hverdag. Det var en interessant og annerledes festival. En festival jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kommer heller aldri til å glemme pleieren som fikk meg til å le igjen.

Humor kan i mange tilfeller fungere som en sikkerhetsventil hvis trykket blir for stort, og det kan bidra til bedre kommunikasjon mellom pasient og pleier/behandler. Humor er ikke farlig. Humor skaper trygghet, og det er et viktig virkemiddel for å få folk til å slappe av. Når vi ler utløser kroppen endorfiner, som er kroppens eget lykkehormon. Jeg tror faktisk humor er like viktig som medisiner.

Så til dere som leser dette – le litt da vel. Og vil dere ikke le av dere selv, så kan dere le litt av meg.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #humor

PSYKIATRIKULTUREN

Du vet den følelsen du hadde første skoledag. Usikkerheten som sprer seg i kroppen. Hvordan ser jeg ut? Hvor skal jeg sette meg? Hva tenker de andre om meg? Vel, litt sånn var mitt første møte med et psykiatrisk sykehus.

Som psykiatrisk pasient finnes det, i likhet med på skolen, en rekke regler for hvordan man skal te seg. Regler om å gå rundt anstendig påkledd, regler for besøk, regler for telefonbruk, forbud mot fotografering, forbud mot rusmidler, taushetsplikt osv.

Det vise seg for eksempel at enkelte pasienter hadde faste plasser på avdelingen, og dersom du befant deg på en av disse plassene – da kunne du enten risikere å få et blikk som kunne drepe eller eventuelt bli skjelt ut. Jeg husker en gang jeg opplevde sistnevnte. Jeg stod litt lenge foran kaffen en gang, jeg var usikker på om jeg skulle ha melk i eller ei. Dette resulterte i at jeg fikk en lang reprimande og trusler om politet fra en av mine medpasienter. 

Jeg lurte aldri på om jeg skulle ha melk i kaffen igjen.

Jeg fant også ut at det var bestemte temaer man ikke fikk lov til å snakke om. Som for eksempel medisiner, sykdom, erfaringer med psykiatrien osv. Jeg brant meg der et par ganger. Slikt snakker vi ikke om her. 

Jeg husker jeg tenkte men hva skal jeg snakke om da? Med tiden lærte jeg meg sikkert hundre forskjellige måter å snakke om været på, noe som har reddet meg ved flere anledninger. Det snakkes mye om været i Norge generelt, men på avdelingen ble dette mer enn et enkelt samtaleemne. Det ble en slags trygghet.

På avdelingene jeg har vært på er det ukeplaner man føler. Under ser dere et eksempel.

Jeg skal ikke utdype ukeplanen i detalj. Men det jeg kan si er at ukeplanen hadde behøvd en heftig oppgradering. Jeg husker at jeg, under en av mine innleggelser, lagde meg min egen ukeplan. En drømmeukeplan. Jeg førte opp ting som yoga, shopping og vinsmaking. Tenk da, hvor fint hadde ikke det vært?

I stedet har jeg brukt utallige timer på morgentrim, jeg har sittet i ring og sunget gamle låter av Jan Eggum, slått på bongotrommer, spilt yatzy, og ikke minst (favoritten til sykepleierne) strikket. Jeg har ikke tall på hvor mange luer jeg strikket i 2014. “Psykiatrilua” ble årets julegave til samtlige familiemedlemmer den julen. Beklager det.

Når man er lagt inn på sykehus, det å være somatisk eller psykiatrisk, så er man i en svært sårbar situasjon. På de avdelingene jeg har vært på har det vært plass til ca. 10 stykker. Vi mennesker er jo sosiale vesener, og det er derfor normalt at man blir kjent med noen på veien.

I en god stund gikk jeg rundt og var redd for de andre pasientene. Da jeg sluttet med det innså jeg at de var, i likhet med meg, helt normale mennesker. Mennesker som også hadde havnet i en kjip situasjon.

Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske personligheter opp igjennom innleggelsene mine. Mennesker jeg ikke ville blitt kjent med ellers. Jeg har møtt helt spesielle mennesker jeg aldri kommer til å glemme. Mennesker med ulike diagnoser, og med ulike personligheter. Mennesker som har vært, og som fortsatt er en stor inspirasjon for meg.

En annen regel som eksisterer på sykehuset er at man ikke får lov til å gi hverandre ting, og man skal helst ikke utveksle telefonnumre. Denne regelen blir selvfølgelig brutt i ny og ne. Som pasient kan man lett havne i en slags passiv rolle. En rolle hvor man kun er til for å motta tjenester fra helsevesenet. Derfor gjør det godt å bryte regelen om å gi bort ting en gang i blant. Over ser dere et kort jeg fikk av en helt enestående dame. Hun har en veldig spesiell plass i hjertet mitt.

Det er klart at i en slik setting blir man kjent på godt og vondt. Man ler sammen, gråter sammen, man spiser sammen, ser på tv sammen, man er med på forskjellige grupper sammen, og man sover under samme tak. Man kan se på det som en litt ekstrem versjon av en folkehøyskole. Forskjellen er bare at det er folk i hvite frakker der, og at i stede for boller og brus så serveres det en del medisiner og sprøytespisser.

Etterhvert som tiden gikk var det flere fenomener jeg begynte å kjenne igjen med psykiatrikulturen. Jeg begynte å skjønne når det var trygt å sitte på fellesstuen, og jeg forstod når jeg måtte gjemme meg på rommet.

Dersom én pasient først begynte å skrike, sparke eller slå i vegger, ja da kunne du nesten banne på at det smittet over på de andre, og at noen mest sannsynlig fulgte opp med en annen utagerende handling. For eksempel knuse et glass. Et bisart bevis på at vi mennesker er flokkdyr, og at vi blir påvirket av hverandre.

Er det noe jeg har lært av psykiatrien og av psykiatrikulturen så er det at jeg er svært tilpasningsdyktig. Det er utrolig hva man kan klare og venne seg til. Og jeg har vært i en del merkelige situasjoner de siste årene.

Man venner seg til å bli observert og vurdert til en hver tid. Man venner seg til å ha øyne på seg konstant. Man venner seg til å sitte i grupper å dele sine innerste følelser.

Man venner seg til og med til å synge gamle Jan Eggum-låter.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #kultur

PSYKIATEREN SOM SA UNNSKYLD

Det nærmet seg slutten på en av mine innleggelser. Jeg hadde mye permisjon fra sykehuset, men hadde uteblitt fra avtaler i en ukes tid. Jeg hadde nesten ikke sovet, og enkelte symptomer begynte å bli mer fremtredende igjen. Jeg var redd for hvilke tiltak som kunne settes i gang pga. det. Jeg har nemlig tidligere erfart at permisjoner har blitt dratt inn, og at utskrivelser har blitt utsatt. Derfor valgte jeg å unngå eventuelle ubehageligheter så lenge jeg bare kunne. Taktikken min fungerte bra, helt til det kom to personale på døren min hjemme for å hente meg tilbake til sykehuset.

Jeg var så nervøs på veien tilbake. Dessuten hadde hendene mine begynt å lyse igjen, noe jeg var livredd for at skulle ødelegge for meg.

Da vi kom tilbake til sykehuset var det rett i samtale. Til stede var en lis-lege (lege i spesialisering), en sykepleier, psykiateren min, og meg. Jeg følte meg så liten. Alle hadde noe å si om meg. Den med sterkest meninger var psykiateren min.

“Hvorfor har du ikke kommet tilbake til avtalene? Hvorfor har du ikke tatt telefonen? Hvorfor virker du så fjern nå? Det har blitt registrert at du har mer fremtredende symptomer. Du har lang latenstid, du snakker usammenhengende, og du har hallusinoser. Kan du forklare dette for oss?”

Jeg kunne overhodet ikke forklare meg. Var ikke dette spørsmål som psykiateren selv burde ha svar på? Jeg kjente klumpen i halsen bli større og større. Jeg kjempet hardt i mot for ikke å gråte. Jeg ville ikke unne de det synet.

“Hvordan tenker du at du skal klare å fullføre skolen? Hvordan tenker du at du skal klare å kunne bo hjemme? Og hvordan tror du nettverket ditt vil forholde seg til deg når du går rundt med en lysende hånd? Det er jo helt sprøtt. Jeg tror ikke det kommer til å holde. Folk kommer til å trekke seg unna deg.”

Hvor kom alle disse spørsmålene og påstandene fra? Var dette en slags grusom taktikk for å knekke meg? Jeg ble helt stum, klarte ikke si noen ting. Dessuten er 3 mot 1 ganske feigt spør du meg. For det var slik jeg følte at det var. Det var de mot meg.

Da møtet var over fikk jeg overraskende nok lov til å reise hjem igjen, under forutsetning at jeg møtte opp dagen etter til avtalt tid. Selv om alt talte i mot at jeg skulle gjøre det, så gjorde jeg det likevel. Klar for nok en skyllebøtte dukket jeg opp på sykehuset. Det som da skjedde overrasket meg stort.

Psykiateren min kom inn i samtalerommet og gav meg noe som så ut som et halvhjertet smil. Så kom han bort til meg å strakk ut hånden. Jeg gjorde det samme. Så tok han godt tak i hånden min og sa et ord jeg aldri kommer til å glemme. Han sa unnskyld. Et ord jeg ikke har hørt hverken før eller etter i psykiatrien. Han sa han hadde tenkt mye på gårsdagen, og at han hadde innsett at han var litt krass. Han sa at hadde han snakket slik til sine egne barn så hadde de kjeftet på han, for slik gikk det ikke an å snakke til noen. Han sa han var lei seg for det.

Dette er den eneste gangen jeg har fått en unnskyldning fra noen i helsevesenet. En unnskyldning som betydde så uendelig mye. Tenk hvis flere kunne gjort som han gjorde.

Vi er alle bare mennesker. Leger, pasienter, psykiatere, pårørende osv. – alle er bare mennesker. Og mennesker gjør feil. Det som skiller for mennesker fra for eksempel dyr er språket. Språket gjør oss mennesker helt unike. Det gjør oss i stand til å rette opp feil. Det gjør oss i stand til å gjøre noe så enkelt som å si ordet unnskyld. Et ord som kan bety så mye.

Ordet i seg selv fjerner ikke en handling, men for min egen del så kan det gjøre det lettere å akseptere skaden som har skjedd. For jeg kan tilgi.

I samtalene som fulgte hadde jeg et helt annet syn på denne psykiateren. Han var ikke lenger en stor skummel ulv. Han var blitt et menneske. Et menneske jeg var litt mindre redd for. Tenk så mye et enkelt ord kan bety. Jeg har ikke hørt om noen som har tatt skade av å vise litt mer ydmykhet. Jeg tror man kan vinne så ufattelig mye på det. Det viser styrke å innrømme at man har tatt feil.

Det viser styrke å si unnskyld. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse 

PROSJEKT – BLI UMANISK

Egentlig så hadde jeg en ganske smart taktikk. På avdelingen våknet jeg som regel alltid mellom 3 og 4, og var i full gang med aktiviteter fra da. Da prosjektet “bli u-manisk” startet husker jeg at jeg lå i sengen lys våken i flere timer, men latet som jeg sov. Det gjorde jeg så nattevaktene kunne rapportere videre at jeg hadde god og stabil søvn.

I samtaler fortalte jeg at jeg hadde begynt med “mindfullness” (fordi alle, og da mener jeg alle med psykiatriske briller, elsker mindfullness), og at jeg var opptatt av å leve mest mulig her å nå, at jeg hadde funnet en indre ro. Dette fortalte jeg mens jeg i mitt stille sinn planla hvordan jeg kunne skjule mest mulig aktiviteter resten av dagen.

Jeg begynte å spytte ut medisinene mine, gjemte de rundt omkring, eller kastet de opp etter inntak. Men sa i samtaler at jeg ikke hadde noe problemer med medisiner. Jeg måtte jo være et geni?! Dette fungerte strålende, helt fram til neste blodprøve.

Jeg fortsatte å strikke luer til den store gullmedaljen, og fortalte hvor mye jeg likte det. På innsiden kastet jeg opp litt for hver maske jeg strikket.

På dette tidspunktet var jeg svært opphengt i farger, da særlig fargen grønn. Selv om jeg konstant drev å telte grønne ting, og hadde grønne hender, så forstod jeg at det at det var noe jeg ikke måtte si høyt i prosjektet bli u-manisk.

Jeg hadde også hvilestunder midt på dagen for å kunne roe meg ned. Jeg fortalte i samtaler at jeg satte pris på litt ro og at jeg som regel lå på sengen og hvilte. Det jeg egentlig gjorde var at jeg kjørte et heftig bokseprogram fra youtube. Det var min hvilestund.

Jeg begynte å delta mer på avdelingen sin ukeplan, og var med på alt fra morgenmøter, til hobbyrommet, pusterommet, og fokusgruppen. Jeg kjente jeg mistet et par hjerneceller for hver gang jeg gjorde det. Men igjen, prosjekt bli u-manisk handlet om å gjøre ting som gjorde behandlere fornøyd, ikke meg.

Lite visste jeg da at jeg lurte meg selv. Selv om prosjektet mitt fungerte i en god stund, og jeg følte meg som den smarteste verden som klarte å lure systemet, så var det kun meg selv jeg lurte. Det vet jeg i dag.

#psykiatri #helse #psykiskhele #mentalhelse #mani

PSYKIATRISK VURDERING

“Pasienten fremstår psykotisk med tankeforstyrrelse, affektavflating og latenstid, virker å være tildekkende. Benekter symptomer på hallusinose. Er svært opptatt av at innleggelsen må være kortvarig, og langt mindre opptatt av hvilken grad av bedring hun trenger å oppnå før utskrivelse. Til dels bagatelliserende og benektende til at hun har vesentlige psykiske plager nå, og tenker selv at hun kun trenger et par netter med søvn. Har flere ganger forsøkt å rømme fra avdelingen, oppgir at hun får panikk av å være her, vurderes ikke troverdig med tanke på samarbeid om utgang, og har hatt innestatus inntil overføring på grunn av rømningsfare.

Pasienten vurderes  å være i behov av videre utredning, behandling og rehabilitering for sin psykotiske tilstand. Symptomutformingen vurderes nå å ha overvekt av psykotiske symptomer, og ved videre diagnostikk må det tas stilling til om pasienten kan ha en schizoaffektiv lidelse.”

Jeg tåler mye. Jeg mener selv at jeg har en høy smerteterskel både fysisk og psykisk. Likevel knakk jeg totalt sammen da jeg leste igjennom tidligere spesialistvurderinger av meg i går. Det var noe med å se de kalde ordene svart på hvitt. Fremmedord, diagnoser, min psykiatriske presens, og beskrivelser av mine desperate rømningsforsøk. Det vekket mange minner. Frustrasjonen jeg har kjent på unner jeg ingen. Avmakten jeg har følt kan ikke beskrives med ord.

I papirene var det mye som gikk igjen. Blant annet at jeg skal ha manglet sykdomsinnsikt. Det er mye mulig at jeg ikke har vært klar over at jeg har vært syk. Jeg føler meg sjelden syk. De gangene jeg har blitt lagt inn har jeg tvert i mot kjent på at jeg har hatt det veldig bra. Jeg er vært litt stresset bare, og hatt fargede eller lysende hender. Dette er kanskje noe av det jeg syns er mest ubehagelig. At jeg ikke har merket selv at ting har gått litt over stokk og stein. At jeg ikke merker at jeg er syk, og at jeg mest sannsynlig trenger litt hjelp. I tillegg er jeg veldig selvstendig, jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre.


 

Når det gjelder disse vurderingene så husker jeg at jeg på et tidspunkt var så jævlig lei. Jeg var så lei av å hele tiden bli observert og vurdert med psykiatriske briller. Uansett hva jeg sa eller gjorde ble det sett i lys av en psykose, mani eller en manglende sykdomsinnsikt. Hva skjedde med å se hele mennesket? Jeg husker jeg tenkte for meg selv at nå får det faen meg være nok. Jeg prøvde alt jeg kunne å sette på meg de psykiatriske brillene selv. Jeg begynte å kjenne igjen spørsmålene som kom, og forsøkte å svare det jeg tenkte de ville høre i stedet for hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg startet et prosjekt for meg selv. Prosjektet “bli u-manisk”. Dette skal jeg komme tilbake senere.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #diagnose #psykose #mani

REISE PÅ PSYKOTISK GRUNNLAG

“Det var veggene som sa det. Jeg har fått et oppdrag, et viktig et. Og det er utenlands. De lysende hendene mine bekrefter det. Stemmen fra veggene sa at Stockholm var destinasjonen. Det må jo være en veldig viktig grunn til at akkurat jeg fikk den beskjeden. Jeg må da være helt spesiell. Jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre når jeg kommer til Stockholm, men jeg er ganske sikker på at det er en person der som jeg må snakke med. Kanskje en person som også har lysende hender. En person som har noen svar.”

Jeg bestilte billett, og dagen etter var jeg på vei mot Stockholm. Det kilte i magen, jeg var full av forventninger, full av håp. Med sekken på ryggen dro jeg hjemmefra grytidlig. Jeg kom meg til Gardermoen uten problemer, sjekket inn, og ventet spent ved gaten. Jeg følte nesten at folk kunne se på meg at jeg hadde et oppdrag, så viktig følte jeg meg. Da jeg gikk ombord i flyet så jeg at det var helt fult. Jeg satt meg på plassen min, som var ved siden av et søtt, eldre ektepar. “Reiser du alene du da?” spurte de. Ja, svarte jeg stolt. For det var det jeg gjorde. Jeg var nemlig ute på et viktig oppdrag. Et oppdrag jeg hadde fått av veggene mine hjemme i leiligheten.


 

Det hele endte med at jeg var på Arlanda flyplass i over 7 timer. Flyet hadde så vidt landet da jeg innså at Stockholm umulig kunne være den rette plassen. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, var kjempeforvirret og redd. Ikke minst var jeg forbanna på meg selv, som hadde sløst bort både tid og penger på en reise som ikke ga noen resultater. Eller, resultater ga det jo, men ikke av det gode slaget.

På dette tidspunktet var jeg dagpasient på sykehuset. Min lille utflukt førte til at jeg ble hentet på Gardermoen senere samme dag, og fraktet tilbake til dit. Det ble da vurdert at jeg måtte være der som døgnpasient igjen. Jeg var selvfølgelig helt knust. Og jeg har aldri følt meg mer alene. 

 

#psykiatri #helse #personlig #psykose

MINE MAGISKE EVNER

Jeg har fått gresset til å gro, bare ved å ta på det

Jeg har hatt grønne, lilla og røde hender, som skiftet farge om hverandre

Jeg fikk det for meg at jeg hadde malt et maleri som hang på skolen, gikk bort til noen ansatte og krevde å få ta tatt ned (uten hell naturligvis)

Jeg har hatt lysende hender, og sett andre med lysende hender som jeg fikk det for meg at jeg måtte snakket med

Jeg har tilbragt dagevis på Oslo S i let etter en kvinne med lysende hender

Jeg har sett bygninger hoppe

Jeg har hørt stemmer fra veggene som fortalte meg at jeg hadde et helt spesielt oppdrag

Jeg har fått det for meg at jeg har måttet reise rundt om kring på jakt etter en større mening, uten å vite hva det var. Det har bragt meg mot steder som Kristiansand, Trondhjem, Bergen og Stockholm.

 

Faren min sa noe utrolig fint til meg for litt siden. Noe som har hjulpet meg ved flere anledninger.

Eline, tenk ikke så mye på at de kaller deg psykotisk, eller at de sier du har psykotiske symptomer. Jeg velger å se på deg som en superhelt. Ja, du har noen magiske evner. Noen superkrefter. Og noen ganger kan de superkreftene bli litt mye å håndtere. De må temmes.”

 

Tenk hvis psykiaterne, sykepleierne og legene jeg har møtt i min psykiatriske karriere også hadde tenkt litt som pappa?

Jeg har veldig tro på en god dialog. Jeg tror at dersom kjemien stemmer, så kan man komme fram til løsninger sammen. For min del har jeg kjent på viktigheten av å få ta del av behandlingen. Jeg er ikke et lite barn lenger, og vil ikke bli behandlet som det heller. Det tror jeg gjelder for mange.

Jeg har opplevd ytterkantene. Spesialister som overhodet ikke har lyttet til meg, kjørt på med masse medisiner og vedtak, og jeg har opplevd en litt mer alternativ tilnærming. En tilnærming hvor brukermedvirkning og selvbestemmelsesrett har spilt en stor rolle. Dette trenger vi mer av!

Skal man få til en varig endring i livet har jeg stor tro på selvstendige valg. Vi mennesker trenger å føle at vi bestemmer over våre egne liv, og vi behøver å oppleve mestring – syk eller ikke syk. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #psykose 

MIN PSYKDOM

Jeg har skrevet her at jeg er en normal jente med en normal diagnose. Det er viktig for meg å avdramatisere psykdommen min, så godt det lar seg gjøre. Jeg har nok vært litt forsiktig med å fortelle folk om diagnosen min, nettopp på grunn av hva som kan forbindes med den. Jeg har vært redd for merkelapper, og for å bli satt i bås. Men siden jeg skal redde verden. Litt. Siden jeg vil være med på å fjerne tabuene rundt omkring, får jeg vel dele dette også.

Jeg har diagnosen schizoaffektiv lidelse. Jeg fikk satt denne diagnosen etter en lengre utredning for et par år siden.

På store norske leksikon står følgende: Alvorlig psykisk lidelse (psykose) kjennetegnet ved samtidig forekomst av symptomer og tegn på schizofreni og bipolar lidelse. Avgrensningen overfor på den ene side bipolar lidelser med periodevise stemningsendringer, og på den annen side schizofreni med uvanlige vrangforestillinger (stemningskongruente vrangforestillinger) kan være vanskelig.

Om symptomer står det: Symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg samtidig som personen er hørselshallusinert i form av kommenterende stemmer slik det sees ved schizofreni. Noen kan også i perioder være svært urolige og forvirrede, ha vrangforestillinger (paranoide symptomer) uten schizofreni preg og vise bevegelsesforstyrrelser.

Livet består jo selvfølgelig av opp- og nedturer. Litt som en berg-og-dal-bane. Det er bare det at for noen har denne turen på berg-og-dal-banen litt lavere bunner og litt høyere topper enn hva som er å anse som “normalt”. Selv elsker jeg å være i fornøyelsesparker, samme hvor gammel jeg blir. Men det er nå engang sånn at har man tatt den samme berg-og-dal-banen, med toppene og bunnene, mange nok ganger etter hverandre  ja da blir man faktisk litt kvalm og uvel til slutt. Litt sånn er det med min lidelse også.

Jeg tenkte jeg skulle dele litt av mine egne erfaringer med symptomer jeg selv har hatt litt senere.

Selv om jeg HAR en schizoaffektiv lidelse betyr ikke det at jeg ER schizoaffektiv. Det er en enormt stor forskjell.

Når det gjelder diagnoser så jeg er jeg ikke så veldig opptatt av hva det heter. Depresjon, schizofreni, bipolar lidelse, klin koko, ja samme kan det være. Det viktigste er jo at man får rett hjelp til rett tid. Og at man etterhvert får innsikt nok til å være selvstendig og selvhjulpen. Jeg føler at jeg er det nå. Men det har kostet, og det har tatt tid. I dag kan jeg si at jeg har det bra og faktisk mene det. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hadde det ikke vært for familie, gode venner, og en stødig behandler.

Jeg har hatt samme behandler siden tidlig i 2014. Hun har fulgt meg hele veien og ikke gitt meg opp. Den kontinuiteten har betydd uendelig mye. Og dette er en dame med tak i. Jeg er ikke noe persilleblad så jeg trenger at folk sier ting som det er, og det gjør hun. Det er jo ikke slik at man kan ha kjemi med alle, og sett i lys av det så har jeg jo nesten vunnet i lotto. Jeg har en behandler jeg stoler på, en behandler som kan få meg til å le, en behandler som vet å stille de rette spørsmålene. Dette er verdifullt. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #tvang #diagnose #sykdom #psykose

TVANG + INNFLYTELSE = SANT

Ettersom jeg har vært en god stund på sykehuset ble jeg jo rimelig godt kjent med personalet. Faktisk syns jeg det var ganske interessant å observere alle de ulike personlighetene som var der. Pasienter, som personale.

Når jeg ikke er lagt inn studerer jeg jo sosialt arbeid. Jeg er genuint opptatt av andre mennesker. Noen ganger prøvde jeg å forestille meg at jeg ikke var en psykiatrisk pasient som var lagt inn, men at jeg heller var der som observatør under en eller annen praksis.

Da jeg kom litt inn i rollen benyttet jeg anledningen til å spørre ut en del personale om hva de likte best med jobben sin. Jeg har jo tenkt at det å jobbe som “fangevokter” ikke kan være særlig stas… Noen svarte at de likte den varierte hverdagen, noen svarte at de likte når de fikk muligheten til å hjelpe pasienter, andre svarte at de likte best å kunne bruke egne erfaringer til nytte. Altså kom det fram en del forskjellige ting.

Når jeg derimot spurte om hva de likte minst med jobben sin svarte samtlige: tvangen. At det å utøve makt, og at bruken av tvang var det aller verste.

Hva sier dette oss? Noen kan jo kanskje tenke at man burde fjerne all tvang. Jeg tror ikke spørsmålet er om det skal være tvang eller ikke i dagens helsevesen. Jeg tror heller spørsmålet ligger i hvordan selve tvangen utføres. Dessverre har jeg, i likhet med mange andre, opplevd overtramp i psykiatrien. Maktutøvelser som aldri burde ha funnet sted. Det har fått meg til å lure mange ganger på om tvang noen gang kan være forsvarlig.

Jeg er selv enda underlagt tvungent psykisk helsevern. Faktisk er jeg enda tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus, men det merker jeg ikke så mye til. Mye er annerledes for meg nå. Jeg har truffet profesjonelle mennesker som har tatt meg i mot og lyttet til meg. Mennesker som har tatt til seg mine meninger og som har latt meg være en del av behandlingen. Det går faktisk an å være underlagt tvang, men fremdeles ha innflytelse på sitt eget liv. Det har jeg sett nå. Og det er der jeg tror nøkkelen ligger.

Bent Høie nedsetter nytt utvalg, som skal bruke to år på en gjennomgang av regelverket for bruk av tvang i helsevesenet ? BRA! Dette har jeg ventet på.

Dette bildet er av et rom jeg hadde da jeg var på skjermet avdeling. Tror bildet taler for seg. Kaldt. Kun en seng, midt i et rom. Antageligvis fordi det skulle være lettere for personalet å komme til for å holde meg fast. Jeg kan ikke få sagt det nok – DETTE ER IKKE GREIT. 

Jeg blir så lei meg når jeg hører andre som har lidd samme skjebne. For historiene er så mange. For ikke å snakke om alle de historiene vi ikke hører. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #tvang

SØKNAD OM PERMISJON

Når man er tvangsinnlagt på en psykiatrisk avdeling er det veldig strenge regler på helt normale ting. For eksempel er det å få til en tur hjem ikke bare-bare, og det må ofte søkes om, skriftlig, et par dager i forveien, for så å godkjennes av en lege, dersom du skal ha noen sjangs. Under finner dere et dikt jeg skrev til behandleren min under en innleggelse. Et stakkars dikt jeg leverte inn i håp om å få permisjon.

SØKNAD OM PERMISJON 

Kjære du som måtte bestemme

Elines ønske du ikke må glemme

Jeg er nesten bare snill og grei

Vær så snill og hør på meg

Permisjon på lørdag jeg vil ha

Denne sjansen må du ta

På forhånd takk, vil jeg nå si

Du skal se jeg blir så blid så blid

Til dere som måtte lure – diktet hjalp ikke. Det ble ingen permisjon den gangen.