2 år, 4 måneder, og 5 dager

Jeg kom gråtende inn, men gikk faktisk smilende ut. Jeg måtte nemlig vise legitimasjon.

2 år, 4 måneder, og 5 dager. Det er den tiden jeg har vært edru. På vannvogna. Men nå?

Skal? Skal ikke? Skal?

Hele veien fram til polet var en eneste stor ambivalens. Tårene sprutet. Hjertet dunket. Og tankene raste.

Jeg har vært så flink, og så sterk i så lang tid. Skal jeg virkelig kaste bort all den harde jobben?

Men den er jo ikke bortkastet. Jeg har blitt sterkere. Og kanskje kan jeg klare å kontrollere det. Kanskje har jeg ikke lenger et alkoholproblem?

CatoNegro, stod det. Fra Chile. 11 %. Det er da ikke så mye, tenkte jeg.

Tårene presset på igjen. Lavpunkt Eline, lavpunkt. Men hvis det kan gjøre kneika lettere å komme over, ja så er det kanskje verdt det?

 

2 år, 4 måneder, og 5 dager.

CatoNegro. Og 3 halvlitere for sikkerhetsskyld.

Skal? Skal ikke? Skal? 

Tårene strømmet på. Jeg sendte melding til en av mine beste venninner. Hva skal jeg gjøre?

Det er onsdag og klokken har så vidt passert 12. Har du tenkt igjennom grunnen til at du vil drikke nå? Hun traff. Hardt også. For hva var egentlig grunnen? Jeg syns synd på meg selv. Og jeg ville ut av suppa mi. Jeg ville finne stedet. Finne ut av ting. En gang for alle.

Så fikk jeg tilsendt nummeret til Anonyme Alkoholikere, og en sterk oppfordring til å ringe.

Jeg så på telefonen min. Tørket tårene og nesen min. Det går ikke, tenkte jeg. Tårene strømmet på igjen. Jeg tenkte på venninnen min, som hadde forsøkt å ringe meg. Som hadde snakket med noen i AA for meg. Sikkert fordi hun ville så inderlig hjelpe.

Jeg fikk en vond smak i munnen. Det var samvittigheten. Men den var tydeligvis ikke vond nok, for like etter pakket jeg sekken, tok på meg jakken, og vendte nesen mot polet.

CatoNegro.

2 år, 4 måneder, og 5 dager.

Hva nå?

Det kommer til å orden seg, uansett, tenkte jeg. Og det gjør det.

#elineredderverdenlitt

4 kommentarer

Siste innlegg