Frosne roser og varm svette på en lørdag

Det er tidlig lørdagsmorgen i november. Resten av byen sover, men ikke jeg. Den bitende kulden tar tak i kinnene mine og gjør de røde. Jeg glemte votter, men på en merkelig måte er det deilig. Den friske luften griper tak i meg og gir mer effekt enn en kopp kaffe kunne gjort.

Før første gang på lenge vet jeg hvor jeg er på vei. Likevel tar jeg en omvei via Frognerparken. Det er ikke en levende sjel å se. Det er så vakkert. Så forlatt. Så skjørt, men likevel så ufattelig sterkt. Jeg ser rosene. Noen av dem er i full blomst enda. De har frosne istapper på seg, noe som bare gjør dem enda vakrere. Jeg lurer på hva de ville sagt hvis de kunne. Eller hva frosne roser tenker på.

Jeg tar meg selv i å bli rørt av naturens kraft et lite øyeblikk. Tenk at noe så fremmed likevel kan føles så nært. Den er her. Hele tiden. For oss alle. Den gjør ingen forskjell. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående, men det må ha vært en stund, for plutselig er det flere mennesker enn meg selv å se.

Jeg snur kroppen og begynner å gå målrettet mot et av mine favorittsteder. Det er lenge siden jeg har gledet meg slik til noe. Ofte er det ikke så mye som skal til. Det er en tanke som gir meg ro, så jeg tar vare på den.

Så sitter jeg her da. På kafe Pust og holder pusten. Jeg så en person komme gående mot meg. Livredd for å møte hennes blikk kikket jeg ned i hendene mine. Hun var nok ikke klar over det, men synet av henne var nok til å få meg til å svette. Så forsvant hun like fort som hun kom.

Og da svetten min tørket, og pulsen min roet seg, begynte jeg å legge merke til ting rundt meg. På min venstre side sitter en mann med mørkt skjegg og tegner. Jeg sier ingenting, men tenker for meg selv at både tegningen og mannen er noe av det vakreste jeg har sett, nesten på linje med de frosne rosene. På min høyre side sitter en kvinne på min alder og smatter med tyggegummien sin. Det er akkurat passe irriterende, så jeg sier ingenting til henne heller. Jeg vil jo ikke virke frekk eller noe. Hvem vil vel det.

Jeg bruker stort sett litt tid på å akklimatisere meg. Men når jeg først har funnet min plass et sted, og jeg i en viss grad klarer å slappe av, så finnes det ingenting bedre enn å la tankene fly.

Mens den kjekke mannen tegnet, og kvinnen ved siden av meg smattet med tyggisen, kjente jeg etterhvert at både kropp og sinn slappet litt mer av. Jeg tenkte tilbake på Frognerparken. På den friske kulden, og på de vakre rosene med is på. Hvis en del av naturen kan være så vakker, så god, og så beroligende, ja så ønsker jeg å være det samme. Kanskje bare en liten del av meg. Jeg vil bli et bedre menneske.

Jeg tror det er mulig. Ikke bare at en del av naturen kan inspirere til godhet hos oss mennesker, men også at vi mennesker stadig kan bli bedre versjoner av oss selv. Kanskje skal jeg starte hver dag med en frossen rose. Bare som en påminnelse. En påminnelse på selve livet. Og på kraften som bor i meg.  

#elineredderverdenlitt #lørdag #natur

2 kommentarer
    1. Dette er noe av det vakreste jeg har lest på lenge. Rørte meg til tårer. Og jeg fikk håp som ga gåsehud. Takk

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg