Var det bare ord?

For to år siden skrev jeg en kronikk i Dagsavisen som het Jeg så hun satt der. Kronikken beskrev en av mange episoder med tvangsmedisinering. Disse brutalt ærlige linjene mine fra innsiden i norsk psykiatri ble lest av mange, ja til og med av statsministeren. For to år siden ble jeg, som følge av denne kronikken, invitert til et toppmøte med statsministeren hvor noe av tematikken var psykisk helsevern.

Jeg husker jeg var stolt. Ikke bare for å ha blitt invitert, men kanskje mest av alt fordi jeg følte jeg kunne være med å gjøre en forskjell. November 2016 hadde jeg en følelse av å bli hørt. Og ikke av hvem som helst heller.

Nå er vi i november 2018. Det er altså nøyaktig to år siden dette møtet. Og hva har skjedd i praksis? Det er fristende å spørre. Var det bare ord?

Selv etter lovendringen i september 2017 foregår hendelser med mye bruk av tvang. Jeg vet om folk som får så vondt i muskler og ledd etter hendelser med tvangsmedisinering at de har problemer med å holde hendene oppe. Det vet jeg for jeg har selv opplevd det. Jeg har hørt folk snakke om maktbruk og fysisk tvang som har gått alt for lang. Og jeg har sett tårer. Ukontrollerbar gråting som følge av slike hendelser.

Kanskje er det vanskelig å få motvillige pasienter til å møte opp til medisinering. Mest sannsynlig ja. Kanskje er mange pasienter redde for hva som venter dem. Og mest sannsynlig er det nok ment som hjelp når politiet bistår sykehusene. Av ulike grunner syns jeg det er vanskelig å vite hvem jeg kan stole på. Men politiet er jeg lært opp til at man hører på uansett. Jeg kan ta feil, men kanskje kan denne bistanden skremme mer enn å være til hjelp.

Jeg skal ikke komme med noen pekefinger her, for jeg vet at medisiner kan være til hjelp for mange. Det har også hjulpet meg tidligere. Men jeg er livredd for hva det kan gjøre med meg, både på kort- og på lang sikt. Og jeg er redd for at situasjoner med tvangsmedisinering kan skape arr som vil være vanskelig å dekke over.

Løping, skriking, sparking og holding. La meg spole tilbake til november 2016, for de samme tingene skjer i dag.

Jeg så hun spente hver eneste celle i kroppen. Lynet slo ned. Jeg så klærne hennes ble dratt opp. Jeg så nålen ble satt. Og jeg så henne. De andre gjorde ikke det. Hun var alene, med så mange rundt seg. Vi slipper snart, men da må du ikke slå, sa de. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at ingenting spilte noen rolle lenger. At hun bare kunne dø. Men hun sa ingenting. Hun gråt ikke lenger heller. Hadde hun hatt flere krefter ville hun nok slått. Hardt også. Men hun gjorde ikke det.. Hun hadde ikke flere krefter. Det så jeg. De andre så ikke det.

Jeg er ingen lege. Ei heller ingen sykepleier. Jeg er Eline jeg. En 27 år gammel kvinne som strever psykisk i perioder. Jeg vet lite om medisin, men vet desto mer om livet. I perioder har jeg det vanskelig. Det er realiteten. Heldigvis, vil jeg si, er det mange som ønsker å hjelpe meg. Mennesker som jeg vet at vil meg vel. Problemet er nok at vi er uenige om hvordan. Så hvem skal da bestemme?

Jeg er ingen stor motstander av tvang. Jeg er av den oppfatningen av at det kan være nødvendig, og kanskje til og med til hjelp for noen i korte perioder. Jeg føler jeg gjentar meg selv nå, men dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den utføres på.

Etter min mening går det fint an å benytte tvang i behandling, men likevel gjøre det med verdighet. Det er tross alt mennesker som skal behandles. Hvordan ville du likt å bli behandlet hvis du ble syk? Det er en fin tommelfingerregel å ha. Og hadde valget vært mitt ville fokuset vært mer på dialog. God kommunikasjon framfor unødig bruk av fysisk makt. Dette krever selvsagt tid. Men den tiden er det verdt.

Jeg trodde vi skulle kjempe sammen for å få ned bruken av fysisk tvang og unødvendig maktbruk. Så kjære statsminister. Kjære Erna Solberg. Hvis du også skulle lese dette, la oss ta en prat igjen. For jeg tror vi trenger det.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #politikk #tvang #psykiatri

 

2 kommentarer
    1. “Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den utføres på.”
      –> <3 <3 <3
      Håper Erna leser bloggen din 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg