Jeg lo høyt for første gang på lenge

Den siste tiden har ikke vært spesielt lett for meg. Det har vært mye av fosterstilling, grining og hyling. Og ikke så mye av venner, latter og hygge. Men sånn er livet. I det store og det hele bildet trenger vi nedturene også. For uten nedturene kan vi jo ikke kjenne på oppturene. Med fare for å høres ut som Gandhi, så er det jo dette som så fint kalles balanse. Å, som jeg egentlig hater det ordet. Eller, hate blir vel litt sterkt. Men jeg har rett og slett problemer med å være i balanse. Hva nå enn det er. Jeg blir stadig vekk vippet over på den ene eller andre siden av pinnen.

Jeg vet ikke hvordan du er når du ikke har det særlig godt, jeg vet ikke hvordan ting føles for deg når livet er kjipt. Men jeg vet mye om hvordan jeg selv blir. Jeg kan ha en tendens til å surre meg inn i et pledd laget av destruktivitet og selvmedlidenhet. Og det pleddet surrer jeg så hardt rundt kroppen, og hodet, at det er vanskelig å komme seg løs, og det blir vanskelig å puste.

Ofte kan jeg vente på at en person skal komme å gjøre alt bedre, som en slags prins på en hvit skinnende hest. Eller jeg venter på at en bestemt ting skal skje, et slags tegn, et magisk signal som skal løse knuten. Men det kommer ingen prins. Det kommer aldri noe magisk signal. Jeg blir ventende i en evighet, og pleddet av destruktivitet og selvmedlidenhet blir surret enda strammere rundt meg.

Kanskje er det flere enn meg som får denne typen opplevelser når livet stormer som verst. På en måte håper jeg det, for da vet jeg at jeg ikke er alene. Men på den andre siden så ønsker jeg ingen å kjenne på den type nedturer.

Jeg har hvertfall kommet frem til at nok er nok. Jeg kler rett og slett ikke å synes synd på meg selv. Selvsagt er det rom for å gråte fra seg, det er kjempeviktig. Men noen ganger må man vri opp pleddet. Det er ganske udigg å sitte i et fuktig pledd. Vel, nå har jeg vridd opp pleddet mitt. Og jeg har vrengt hver eneste hjernecelle i håp om å finne ting som gjør meg glad.

For noen dager tilbake lo jeg høyt for første gang på lenge. Jeg ble så overrasket og så glad at jeg måtte ringe noen som står meg nær for å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg lo igjen, og det føltes så godt. Det var som om hver eneste celle i kroppen ristet av seg de vonde piggene, og på nytt ble pakket inn i bomull laget av godterier. Altså, en veldig god følelse.

Derfra kunne det bare gå oppover, tenkte jeg. Endelig. For det er lite som føles bedre enn å komme ut og opp av ei grop. Kanskje litt som å bli født på nytt. Et nytt liv. Men et liv må pleies. Så jeg skriver dette nå litt for egen terapi, litt for egenomsorg, men kanskje mest av alt for å minne meg selv på at ting blir bedre. Uansett hvor håpløst ting kan føles, så kan det kanskje hjelpe å vite at ting vil bli bedre. At det bare er en slags nødvendig hump i veien på det som kalles livet.

Eline

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #terapi 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg