Mitt liv for 10 år siden

I wanna hold ’em like they do in Texas plays
Fold ’em, let ’em, hit me, raise it baby stay with me (I love it)
Love Game intuition play the cards with spades to start
And after he’s been hooked I’ll play the one that’s on his heart

Lady Gaga med Poker face. Rihanna med dont stop the music. Katy Perry med I kissed a girl. Disse var alle topplåter spilt på radioen i 2008. For la oss mimre litt nå. Hvis vi skrur tiden tilbake med 10 år kan vi nemlig finne mye snadder.

Jeg husker hvor spent jeg var da jeg skulle se Max Manus på kino. Husker du? Eller, hva med Mamma Mia? The Dark Knight? Eller Slumdog Millionaire? Sistnevnte vant forresten Oscar for beste film i 2008. Og hva med Twilight? Hvem kan glemme Edward Cullen?

Ok, så kan ting gå i glemmeboken. Jeg husket for eksempel ikke mye av finanskrisen. Eller, hva med Bolivia-saken? Hva med at Emma Tallulah Behn ble født? Enkelt mattestykke, hun er 10 år i år. Eller hva med at Barack Obama ble nominert til president?

Tenk så mye vi kan gå rundt å huske på. Tenk på all informasjon som samles opp gjennom årene. Men hvor mye har vi egentlig plass til i topplokket? Det er rart å se tilbake. Å skru tilbake tiden, se hvordan ting både har endret seg, og på samme måte er likt slik det var.

2008 var et tøft år for meg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Livet som 17-åring er nok i utgangspunktet utfordrende for oss alle, men jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg fikk litt ekstra å jobbe med.

Etter en innleggelse i BUP, og etter en lengre periode under barnevernet, hvor jeg bodde på tre forskjellige plasser, ble det til slutt bestemt at jeg skulle flytte inn hos en familie permanent.

Jeg kan huske jeg så veldig fram til å flytte til Oslo, men at jeg også gruet meg litt. Jeg var veldig spent på om det kom til å fungere. Og her kan jeg allerede avsløre at det gjorde det ikke.

17 år gammel. Ung og sårbar. Jeg bestemte meg for at så fort jeg fylte 18 år og ble myndig så skulle jeg flytte for meg selv. Så da gjorde jeg det. I mitt hodet er det bedre å være alene å kjenne på ensomhet, enn det er å bo hos en familie å føle seg alene.

Jeg vil nok aldri angre på valget jeg tok, med å flytte for meg selv. Men hadde noen fortalt meg hvor ensomt og vanskelig det var, så ville jeg kanskje tenkt meg om et par ganger til. Det eneste jeg ville var å bo hos en familie. En familie som hadde tid og overskudd til å se meg.

Jeg skaffet meg en deltidsjobb, og klarte på et mirakuløst vis å fullføre videregående skole med ett år ekstra. Og jeg var så stolt. Jeg kan enda huske smaken av champagneflasken jeg drakk morgenen før talen til rektor siste skoledag. For en tale. For en dag. For en seier. Helt ærlig så trodde jeg ikke helt på at jeg skulle fullføre, og få generell studiekompetanse. Vel, det meste er mulig.

Mens jeg skriver nå har jeg topplåtene fra 2008 på ørene. Akkurat i dette øyeblikk er det Lady Gagas Poker Face som durer på ørene. Det er merkelig. For plutselig har jeg lyst på røyk. Marlboro Light for å være eksakt.

Jeg lukker øynene. Drømmer meg litt tilbake. Tilbake til 2008. Jeg er dekket i svart fra topp til tå. Jeg har rutete Vans på beina, som jeg har skrevet sangtekster på siden. Tungen min er fremdeles litt hoven etter piercingen i tunga. Håret er mørkt, med et innslag av et par røde striper. Jeg står på røyketrappa. Og ved siden av meg står Lisa, en av mine aller beste venninner. Vi røyker, hoster, og ler om hverandre. Noen ganger gråter vi også. Men vi vet at vi har hverandre.

Jeg lukker opp øynene. Spruter en dæsj av parfymen Deep Red, av Hugo Boss, på armen min. Jeg lukker øynene igjen. Og uten helt å vite hvorfor, gråter jeg. Det svir på innsiden av øynene. Og tårene bare renner. Dette var den parfymen jeg brukte mest for 10 år siden. Kan en lukt gjøre så mye? Ett sprut, og så full gråt?

Jeg ser det så godt. Ensomheten. Kjærlighetssorgen. Fortvilelsen. Av en eller annen grunn får jeg en skikkelig trang til å høre på The Diary of Jane, av Breaking Benjamin. Så jeg gjør det. Og nå gråter jeg enda mer.

Something’s getting in the way. Something’s just about to break
I will try to find my place. In the diary of Jane
So, tell me. How it should be?

For er ikke det det eneste vi prøver på her i denne verdenen? Å finne vår plass. 

#elineredderverdenlitt #tilbakeblikk #tbt #psykiskhelse #psykiatri

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg