Drømmen om en jobb

Selv med en psykoselidelse er jeg ikke skrudd sammen noe annerledes enn folk flest. Jeg trenger også noe i livet mitt som gir meg mestringsfølelse. Jeg behøver også å føle tilhørighet en plass. Og jeg merker dette savnet, nå mer enn noen sinne.

Nå nærmer jeg meg 30, og med fare for å sammenligne meg selv med andre så føler jeg at det er på sin plass at jeg er i jobb. Ikke bare fordi jeg vil ha noe å si når folk spør meg hva jeg driver med. Jeg vil, som de fleste andre, også gjerne bidra i samfunnet. For jeg vet jo at jeg har mye å bidra med.

De som kjenner meg vet jo at jeg har hatt, og har fremdeles, utfordringer her i livet. Men hvem har vel ikke det? Mine utfordringer har ført til mange og lange sykehusopphold. De har også ført til at jeg etterhvert måtte gi opp det jeg trodde var drømmestudiet. Så nå står jeg altså uten utdannelse og uten jobb. På mange måter kan jeg tenke at jeg står utenfor det norske samfunnet. Dette har lenge vært, og er fortsatt, sårt for meg.

Derfor har jeg nå kommet til et punkt hvor nok er nok. Jeg er i gang med et nytt prosjekt, og det prosjektet går ut på å skaffe meg jobb. Ok, så vet jeg hva jeg vil. Jeg har hvertfall et konkret mål. Mye av arbeidet er kanskje da allerede gjort. Eller?

Visstnok må jeg sette av en del tid. Jeg må finne passende stillingsannonser. Jeg må så klart bruke mye tid på å skrive søknader, da det er viktig at de er gode. Jeg må også oppdatere CV, kanskje ta noen telefoner, levere søknader, og ikke minst kanskje snakke med potensielle arbeidsgivere.

Det var selve prosessen. Ja, det vil nok kreve en del arbeid, men med gode rutiner i hverdagen, og en god dose selvdisiplin, tenker jeg at dette er noe jeg definitivt kan få til.

Men nå er det som om jeg glemmer noe. Som om disse praktiske tingene ikke er nok, er jeg også nødt til å tenke igjennom hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Nå tenker jeg selvsagt på at jeg har en liten nisse med meg i sekken, uansett hvor jeg går. Jeg er nok ikke alene om å ha hull i CV´n, men det snakkes for lite om.

Det at jeg har en psykiatrisk diagnose, er det noe jeg skal dele med en eventuelt fremtidig arbeidsgiver? Hvis svaret er ja, hva skal jeg da dele? Hvor mye skal jeg si? Hvilke ord skal jeg bruke? Eller er det heller sånn at jeg bør holde litt igjen?

Hvis mitt prosjekt, få jobb, skal lykkes så er jeg nødt til å tenke igjennom disse tingene. Men hvordan skal jeg vite hva som er rett å gjøre? Hvordan skal jeg vite hva som er greit å si uten at det vil ødelegge for sjansene mine?

Jeg mener at åpenhet er for det beste. Jeg startet å dele åpent om min sykdom for å kjempe for åpenhet kring psykiske lidelser. Så egentlig vet jeg svaret. Ja til åpenhet. Men selv om samfunnet har kommet langt, er det likevel et langt stykke igjen å gå. Vi vet at det dessverre eksisterer en del fordommer rundt psykiske lidelser. Og kanskje særlig til de mer alvorlige lidelsene som dreier seg om psykoser. Og hvorfor er det sånn? Jo fordi vi ikke vet nok. Fordommer eksisterer fortsatt fordi vi ikke vet nok om psykiske lidelser. Og nettopp derfor finner jeg dette prosjektet mitt vanskelig.

Det er kanskje vanskelig, men ikke umulig. Det krever nok at jeg tenker mer igjennom hvordan jeg snakker om ting, noe jeg tror de fleste har godt av å gjøre. Jeg mener ikke at jeg skal skjule ting fordi samfunnet ikke vil takle åpenheten. Jeg vil fremdeles være for åpenhet, men jeg skal bruke tid på å tenke igjennom hvordan jeg legger frem ting.

Det er en del som spør meg hva jeg tenker om min åpenhet i diverse medier. Noen stiller seg kritiske til det, og tenker kanskje at det vil gå ut over muligheter for å bli ansatt av en fremtidig arbeidsgiver. Da vil jeg bare gjøre en ting klart. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunn av at jeg strever psykisk er ikke en arbeidsgiver jeg ønsker å ha. Psykisk helse angår oss alle. Det må vi ta på alvor.

Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Åpenhet er til det beste for alle i samfunnet. Etter min mening vil alle tjene på å være åpne. For hvorfor skal man skjule hvem man egentlig er?

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #åpenhet #psykose

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg