Kan psykoterapi skade?

Det er lørdag kveld. I stede for å være med venner, i stede for å pynte meg og dra på date, i stede for å vorse og dra ut på byen gjør jeg noe litt annet. Jeg pakket ned det viktigste jeg eier, nemlig notatboken min, og tuslet ned til litteraturhuset litt tidligere i dag. Kveldens arrangement het – Kan psykoterapi skade? Dette gjaldt jo i aller høyeste grad meg. Jeg måtte jo bare dra. 

Allerede før jeg hadde satt meg kjente jeg det prikket i huden min. Jeg var varm i kinnene, og kjente brystet knyte seg til. Jeg holdt blikket festet ned i gulvet da jeg ikke turte å møte noen andres. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn gjorde dette arrangementet meg nervøs. Litt som den nervøse følelsen man får rundt eksamen. Kvalmen før det hele starter, uvirkelighetsfølelsen mens det pågår, og lettelsen når det hele er over.

Kanskje var jeg nervøs fordi jeg var der alene. Kanskje var det fordi jeg var redd for å møte på noen jeg helst ikke ville møte på. Eller kanskje var det fordi jeg var redd for at dette skulle treffe meg. At temaet for kvelden skulle treffe et punkt hos meg som ville være vanskelig å håndtere.

Uansett. Det er vel ingen hemmelighet at jeg selv går i behandling nå. Eller såkalt psykoterapi som det også heter. Slik ting er nå så må jeg bare det. Jeg har faktisk ikke noe valg. Det er realitetene.

Tilbake til litteraturhuset. Jeg kunne ikke forstå hvorfor, men pulsen min ville bare ikke roe seg. I takt med svetteperlene mine, som nå hadde begynt å renne, økte også lysten til å drikke vin. Rød som hvit. For jeg ville jo ikke være noe annerledes enn de andre i rommet. Men de andre drakk vin. Jeg gjorde ikke det. Jeg drakk ikke vann engang. Det kunne jeg kjenne på den svært tørre halsen min. Jeg forsøkte å fokusere på pusten. Jeg kjente magen bevege seg ut og inn, så noe riktig måtte jeg jo gjøre. Jeg fokuserte på beina mine, som utrolig nok fremdeles var godt plantet i gulvet, og konkluderte vel med at jeg tross alt ga dette et godt forsøk.

Hvordan kan psykoterapi skade? Terapi har lavere forverringsmuligheter enn det å ikke gå i terapi. Så kan man da si at det skader? Psykoterapi. Hvordan kan det skade? Noe som bare har gode intensjoner? Men vi vet jo at det kan det. Det finnes pasienter som faktisk blir dårligere av å gå i terapi. Så kan man jo spørre seg hva det skyldes. Men hvorfor er det da så lite fokus på dette?

Man kan sammenligne dette med fokuset på medisinsk behandling. Der vet man at det også har en annen side. Medisinsk behandling har virkninger, men også bivirkninger. Det vet jo fordi det er så tydelig fokus på det. Så hvorfor er det ikke det samme fokuset på psykoterapi? Vi vet at det finnes pasienter som ikke blir bedre av psykoterapi. Kanskje det er på tide å ta denne debatten.

Er det egentlig så farlig å utfordre ting? Jeg spør mest meg selv. Nei, det er vel kanskje ikke det. Vi trenger å stille kritiske spørsmål til temaer som dette. Vi trenger å utfordre samfunnet om vi skal få til positive endringer.

Tilbake til stolen min i rommet på litteraturhuset. Jeg kikket fortsatt ned i gulvet. Pulsen økte enda et par hakk da foredragsholderen begynte å snakke om flere negative virkninger psykoterapi kunne ha for pasienter. Jeg hev etter pusten, tok sats og gikk derfra. Jeg klarte rett og slett ikke bare å sitte der uten å kunne si noe. Jeg kjente en sterkt behov for å kunne bidra i denne debatten. Et sterkt behov for å skape en dialog. Og jeg kjente nesten på at jeg ville forsvare meg selv. Forvare meg, og behandleren min.

Jeg ville ikke ha valgt vekk min behandler, eller min terapi, selv hvis jeg kunne det. Det handler nok mye om den relasjonen jeg etterhvert har fått til behandleren min. Men det blir en helt annen historie, som jeg kanskje vil ta på et senere tidspunkt.

Uansett. Med kinn, røde som tomater, forlot jeg litteraturhuset. Først kjeftet jeg litt på meg selv. Og når jeg kjefter på meg selv snakker jeg høyt. Så det gjorde jeg. Jeg sa: Eline, det minste du kunne ha gjort var å høre foredragsholderen snakke ferdig. Kunne du ikke ofret noen minutter av livet ditt på det?! Som svar bare ristet jeg på hodet. Jeg orket ikke høre mer fra foredragsholderen, og jeg orket ikke mer kjeft fra meg selv. For akkurat i kveld. Akkurat denne lørdagen så ville jeg ikke ofre et eneste minutt på å føle meg så utilpass som jeg gjorde der.

På veien hjem stoppet jeg innom butikken for å kjøpe den obligatoriske posen med seigmenn. Og nå sitter jeg her. Godt plantet i sofaen. Med alt NRK har å tilby på skjermen. Jeg gratulerer meg selv for at jeg snart har gjennomført nok en uke, uten å gå i stykker. God lørdag til meg selv, og god lørdag til deg som leser. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykoterapi

4 kommentarer
    1. Du prøver å bli kjent med deg selv. Det tar tid det. Ja, det tar et helt liv, men det kan være en spennende reise? Du prøver å godta det selv, godta dine handlinger, stå for de avgjørelser du tar. Det er rett det, for deg var det du gjorde der og da rett, aksepter det. Du ville ta vare på deg selv, og det var det du gjorde. Vær du stolt av det. Da kan du med god grunn kose deg, og du kan kose deg i ditt eget selskap. Det er også en erkjennelse?
      Besta

    2. Dette er et interessant tema. Har vært igjennom noen runder med psykoterapi fra jeg var 18 år og frem til nå (er 27). Min erfaring er at det for det meste har hjulpet. Jeg har noen ganger blitt litt dårligere mens det stod på, men det er fordi jeg ble mer bevisst på egne tanker, traumer osv når jeg sa dem høyt. Men så jobbet vi oss igjennom det, og etterpå føltes det bedre. Har lært veldig mye om meg selv på disse årene. Men å ha god kjemi med behandler har vært viktig for at det skulle gå bra. Timingen har også vært viktig.

    3. Hei
      Et modig innlegg ! Jeg vet at psykoterapi kan være helende, samtidig er det slik at jeg har gått i terapi i 6,5 år og det endte i maktovergrep og
      jeg ble nesten like dårlig som da jeg kom dit. Jeg tror ikke at min historie er helt vanlig. Det ble en thriller. Det er mye makt i “lukkede ” rom. Den “gamle “freudianske tilnærming som enda er bakgrunn for en del terapeuter er en grunnholdning som viser terapeuten som den som “vet”. De kan bli særlig skadelig. Dette må opp og frem i lyset. Når psykoterapeuter mener at de har kunnskap og innsikt som kan forandre og skape nytt , ja da er det potente virkemidler vi har med å gjøre. Det er faktisk også slik at det finnes terapeuter som ikke på noe vis har orden på eget liv. De kan bli farlige . Lykke til. Det finnes gode folk der ute !

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg