Jeg trenger deg

Det gjorde så forbanna vondt å høre de andre le. Kanskje fordi jeg ikke har det noe bra selv, men kanskje mest av alt fordi jeg ikke var i stand til å le med de. For innerst inne visste jeg så inderlig godt at dette ikke kom til å fungere. Selv om jeg også satt der fysisk, så var jeg et helt annet sted psykisk. Og det gjør vondt å tenke på.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte da jeg søkte meg inn på en bachelorgrad. Det at jeg for tiden er innlagt på sykehus gjør ikke saken noe enklere heller. Og menneskene rundt meg. De ønsker bare å hjelp, jeg vet det. Men dette føler jeg at jeg er nødt til å fikse selv.

Hei, mitt navn er Eline. Jeg må dessverre si fra meg studieplassen min. Nok en gang måtte jeg bite i det sure eplet å sende avgårde en slik mail. Den er grei. Lykke til videre! Var svaret jeg fikk. Lykke til videre ja. Er det noe jeg kommer til å trenge så er det kanskje lykke.

Jeg vet at det i disse dager finnes massevis av ferske studenter som både gleder og gruer seg til et studieløp. Dette er mennesker med håp. Med ambisjoner. Med mål. Med drømmer. Det vet jeg, for jeg ser det overalt. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å glede meg på deres vegne, og jeg gjør jo det og. Det er bare det at kontrastene blir så store. Og da gjør det litt ekstra vondt å være meg.

Det gjør vondt å være på utsiden og se inn. Det gjør vondt å være så nærme, men likevel så langt unna. Det er ikke alltid ting går som planlagt, eller som man ønsker. For livet er ingen dans på roser. Man snubler og faller underveis. Men det gjelder å reise seg opp og prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg kan med hånd på hjertet si at jeg har det tøffere enn på veldig lenge. Jeg gråter meg i søvn og våkner igjen med en klump i magen. Det er som om en del av hjertet mitt er knust. Som om det eneste jeg vil er å forsvinne. Hvertfall for en stund. For så vondt gjør livet akkurat nå.

Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. For det er det ikke. Livet er urettferdig, sånn er det bare. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker at også du ser utover. At du blir klar over at det finnes mennesker, som meg, som syns dette livet er rimelig kjipt og urettferdig noen ganger. Og vi trenger din støtte. For vi mennesker er bare mennesker. Og mennesker trenger hverandre. Jeg trenger deg.

Heldigvis er jeg født optimist, noe som kommer godt med i mange stunder. Det er klart at det er ikke lett å tenke de fineste tankene for tiden, men jeg vet så innmari godt at det vil bli bedre. Daglig minner jeg meg selv på dette. Og jeg sier til meg selv at det er takket være de tunge stundene at jeg også klarer å kjenne glede i dette livet.

Så hva enn du gjør, hva enn du utdanner deg til, hva enn du jobber med. Husk at det finnes sårbare mennesker der ute. Mennesker som trenger deg og din støtte. Mennesker som meg.

Jeg trenger deg. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

9 kommentarer
    1. Det var veldig tøft, veldig vondt å høre. Men verden trenger slike som deg, som tør å si ifra og som kan sette ord på det de føler. Det fins sikkert mange som deg med lignende vonde følelelser, men som bare bærer dem inni seg. Jeg håper vi kan finne en vei ut av dette. Jeg vil gjerne gå den veien sammen med deg, Du vil helst klare alt alene? Vi må pønske ut noe lurt, noe smart? Livet er urettferdig, verden er urettferdig mot deg. Men du reiser deg og slår tilbake. Det finnes en plass for deg der ute. Du har jo så masse å tilby. Snart må noen få opp øynene!?
      Besta.

    2. Kjenner deg ikke, men sender over en klem allikevel <3 fortsett å kjempe så skal du se du finner din vei etterhvert. Du fremstår som en reflektert, kreativ og omsorgsfull person, som har mye å bidra med til denne verden!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg