Fremmed trøst

Ring hvis det er noe da Eline. Hva som helst, ikke sant? Ja ok, men det går nok bra. Sa jeg og forsøkte å rette opp ryggen min.

Hun tok opp nøklene og låste meg ut den tunge smijernsdøren, og med en stadig voksende klump i halsen løp jeg ut og ned trappene. Jeg kjente beina mine skalv. Munnen var tørr og jeg pustet svært overfladisk.

Så kom det. Som lyn fra klar himmel. Jeg støttet meg på knærne og begynte å hive etter pusten. Jeg mistet balansen og falt på den våte asfalten. Etter det kom gråten. Og aldri før har jeg grått så hardt. Som om hele kroppen skulle gi fra seg tårer. Og som om hver tåre var en innsjø. Jeg ble sittende i en svært ubehagelig stilling på bakken og gråte i noe som føltes som en evighet. Som et lite barn hikstet og hulket jeg. Jeg holdt meg foran ansiktet. Det gjorde rett og slett for vondt å se.

Det hele må ha sett ganske fælt ut. For plutselig hørte jeg en fremmed kvinnestemme. Har du slått deg? Har du vondt? Jeg hikstet og hulket. Klarte ikke svare. Er du lei deg? Spurte damen, mens hun strøk meg på ryggen. Jeg trakk pusten så dypt jeg kunne og ga fra meg et ja på utpust. For var det noe jeg var så var det lei meg.

Jeg var lei meg for at ting ikke var annerledes. Lei meg for at jeg ikke fikk til alt jeg ville. Lei meg fordi ting var urettferdig. Lei meg fordi det gjorde vondt å bare være. Jeg var lei meg fordi jeg hadde en smerte i brystet som gjorde det vanskelig å puste. Jeg var lei meg fordi jeg nå var til bry for andre. Ja, til og med for en fremmed dame.

En fremmed dame med et varmt hjerte. Ja, det må hun ha hatt.

Den fremmede damen hjalp meg opp og støttet meg bort til en benk. Hun snakket med meg hele veien. Jeg fikk ikke med meg alt hun sa, men jeg husker den rolige stemmen hennes. Og jeg husker en følelse av håp. At ting ville bli bedre. Det som skjer med deg nå kalles angst. Det gjør veldig vondt, men det er ikke farlig. Det kommer til å gå over. Sa hun rolig. Og jeg trodde henne. 

Dette var trøst i en håpløs og tung situasjon. En fremmed trøst. Men en trøst som betydde så uendelig mye for meg. En trøst jeg aldri vil glemme. For selv i de mørkeste stunder finnes det lys. Selv de vondeste tider har godhet i seg. Hadde det ikke vært for at jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine hele tiden så ville jeg kanskje visst hvordan den fremmede damen så ut. Da ville jeg kanskje ha kjent henne igjen. Men det gjør jeg ikke. For ansiktet mitt var gjemt i de stive hendene mine.

Om hun bare visste. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #angst 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg