Piller med en farlig bismak

Nei, de pillene der funker ikke bra for meg. De er faktisk livsfarlige. Kan umulig være bra for noen. Sa en medpasient til sykepleieren som sto klar med medisinene. Dessverre så snakket han så høyt at resten på avdelingen også fikk det med seg. Selv ble jeg kjempestressa. Kjente jeg ble rød i ansiktet. Klumpen i magen ble til dobbelt størrelse. Jeg fikk lyst til å løpe. Men det var ingen steder å gjemme seg.

Så var det min tur. Jeg kommer med medisinene dine til deg, Eline. Sa sykepleieren. Nei takk, jeg tror jeg vil klare meg uten. Sa jeg med stor usikkerhet i stemmen. Det medpasienten ikke visst var at han skremte meg. Han var nok heller ikke klar over at vi var satt på akkurat de samme medisinene.

Du trenger disse, Eline. Og du kommer raskere ut hvis du tar de. Sa sykepleieren. Jeg ristet på hodet. Hvordan kan noe som er livsfarlig samtidig også være så mye til hjelp?

Et klassisk eksempel på en situasjon fra huset med de fire hvite veggene. Hver eneste dag står jeg ovenfor denne kampen. Merkelig, at det etter så mange år, fremdeles skal være så vanskelig for meg å svelge tabletter eller motta injeksjoner.

Etter så mange år vet jeg vel selv best hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Gjør jeg ikke?

Jeg tror ikke jeg tar i om jeg sier at jeg ukentlig mottar “tips og råd” for medisiner jeg burde, eller ikke burde ta. Dette fra folk som kjenner meg, men også mennesker som overhodet ikke kjenner meg. En periode mottok jeg til og med mailer hvor det sto at de medisinene jeg tok var det samme som kjemisk lobotomi. La meg bare gjøre en ting helt klart. Jeg er bare et menneske jeg også. Og mennesker blir redde. Jeg blir redd. Jeg er redd.

I en lang periode hadde jeg vedtak på tvangsmedisinering. Se for deg at du får injeksjoner mot din egen vilje. At noen sprøyter i deg psykofarmaka med makt. At du må svelge pille etter pille med observasjonstid. Alt dette fordi det skal hjelpe deg, gjøre deg frisk. Akkurat som om ikke dette er traumatisk nok så mottar du i tillegg ukentlig artikler med statistikker på at du mister så og så mange leveår ved å stå på disse medisinene. Men du får ikke gjort en dritt med det.

Heldigvis, vil jeg si, så har jeg i dag et valg. Jeg velger selv om jeg vil svelge ned pillene. Jeg velger selv om jeg vil motta injeksjoner. Det er mitt valg. Min frihet. Men det er en frihet som kommer med en bismak. Som beskrevet øverst i dette innlegget så er det ikke alltid et enkelt valg å ta.

Jeg velger nå å skrive om dette, først og fremst for å skape litt forståelse. Jeg kommer ikke til å gå ut med hvilke medisiner jeg står på. Nettopp av den grunn av at det kan skape stor usikkerhet hos andre. Vi er alle forskjellige, og vi vil alle reagere forskjellig på hvert enkelt medikament. Det er viktig å huske på. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg