Alle de vakre menneskene

Hun sitter der borte. Med briller og beige jakke på. Jeg trodde hun var alene, men det var hun ikke. En mann i dress kom bort med to kopper kaffe. De var så varme at det røk av dem. Damen med briller og beige jakke smilte. Det var som om hele ansiktet hennes lyste opp da hun så mannen i dress.

Tre meter lenger bort sitter det en ung dame og leser i et hjørne. Hun sitter helt alene, men ser ikke ut til å bry seg om det. Hun kaster på håret sitt med jevne mellomrom. Jeg vet ikke om hun merker at jeg stirrer på henne, men jeg bryr meg ikke.

Jeg har musikk på ørene så jeg hører ikke hva folk sier, men det viktigste er tross alt å se.

Alle de vakre menneskene.

Rett ved siden av meg sitter det to damer og snakker med hverandre. Hun ene har åpenbart grått. Hun er rød i øynene og holder hardt på et snytepapir. Men hun er ikke alene. Den andre damen tar henne i hånden. Tårene tørkes, og jeg syns jeg kan skimte et smil igjen.

Ved siden av disse damene sitter det en mann med blikket godt festet i en datamaskin. Han klør seg i hodet. Så plutselig får vi øyekontakt. Jeg lurer på om jeg skal syns det er kleint og så fjerne blikket mitt, men jeg bestemmer meg for å holde det festet på han. Ut fra intet kommer det et forsiktig smil fra meg. Det går i hans retning. Og jammen fikk jeg et i retur og.

Mannen med datamaskinen vet det nok ikke, men han reddet dagen min. Og det uten å si et ord.

#elineredderverdenlitt

1 kommentar
    1. Noen dager er det kun et slikt “møte” som skal til for at dagen reddes <3
      Du skriver så godt og klokt.
      Ofte gjenkjennelig.
      Noe å huske på: Et smil kan bety mer enn vi aner!
      Takk for alt du deler på bloggen din <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg