Alt for Sundfør

Fredag som var fikk jeg oppleve noe jeg hadde gledet meg veldig til. Jeg pakket sekken, tok på meg maskara, og sa farvel til de psykiatriske sykepleierne. Jeg dro på festival. Der fikk jeg se helten min igjen. I mine øyne finnes det ingen over og heller ingen ved siden av. Susanne Sundfør er og blir den største musikalske kunstneren.

Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk en slik opplevelse er for meg. Og følelsene ble bare forsterket ettersom jeg nå har vært innlagt i nesten en måned. Musikken til Sundfør betyr så uendelig mye for meg.

Albumet hennes, the Brothel, hjalp meg gjennom min første depresjon. Jeg hørte på albumet da jeg ble myndig og flyttet for meg selv for første gang. Sangene herfra støttet meg også gjennom en tid under barnevernet.

Neste album i rekka, The Silicone Veil, vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg fylte 20 år på dette tidspunktet. Og etter å ha hatt problemer med mat over en lengre periode ble jeg endelig bedre. White Foxes gir meg frysninger den dag i dag. Hører jeg på den blir jeg dratt rett tilbake i tid. En tid da mormoren min var syk og trengte ny nyre. Det fikk hun, og jeg glemmer aldri hvor glad jeg ble.

Ten Love Songs ble sluppet da jeg var tvangsinnlagt på en langtidspost. Jeg husker jeg hadde satt på alarm tidlig for å være en av de første til å få det med meg. Jeg husker også jeg sa fra til de ansatte at de ikke skulle forstyrre meg på grunn av slippet. Så der satt jeg altså. I et dunkelt og kaldt rom, i 4. Etg og så utover Ullevålsveien, med Kamikaze, Fade Away, og Delirious på full guffe.

Samme år vant jeg utrolig nok billetter til en konsert Sundfør skulle ha i Berlin. Platekompaniet ringte meg og sa flybilletter, hotel, og konsertbilletter var dekket. Problemet var bare at jeg også da var tvangsinnlagt. Etter et par samtaler med behandler, og et møte med nærmeste pårørende, fikk jeg beskjeden. Kos deg på konsert Eline. Og det gjorde jeg. Ikke bare ble det konsert, jeg fikk også snakket med dronninga. Det viste seg at vi bodde på samme hotel. Da jeg oppdaget at vi spiste fra samme frokostbuffet ble jeg så skjelven i bena som jeg aldri har blitt før. Med litt drahjelp fra stefaren min klarete jeg til slutt å gå bort til henne. Vi utvekslet et par ord, og jeg kunne etter det dø lykkelig.

Hennes siste album, Music for People in Trouble, kommer jeg heller aldri til å glemme når ble sluppet. Jeg var innlagt på en akuttpost. I likhet med det forrige albumet sto jeg opp tidlig for å få det med meg. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at øretelefonene mine var lagt igjen hjemme. Jeg husker jeg fikk overbevist en nattevakt til slippe meg ut. På dette tidspunktet hadde jeg 15 minutters utgang. Jeg tror aldri jeg har vært så raskt hjemom noen gang. Alt for Sundfør.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har sett denne dama live. Men det betyr så uendelig mye for meg. Jeg kan dra på konserter med henne alene, eller sammen med noen, det betyr ikke så mye. Det viktigste er musikken. Og det pusterommet av et fristed hun gir meg. 

1 kommentar
    1. Så godt at du har noe som bringer deg så stor glede i hverdagen. Musikk er veldig godt å ha, ikke minst når man har det tøft.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg