Hvem tar vare på pleierne?

Etter nesten 10 år inn og ut av psykiatrien vet jeg godt hvem som tar vare på meg når jeg har det vanskelig. Jeg vet godt hvem som lytter til meg, holder meg i hånden, og som gir meg medisiner. Men hvem tar egentlig vare på behandlerne?

Irritasjon. Kjefting. Og grining. Masse grining. Selvmordstanker. Selvmordsforsøk. Psykoser. Akutthjelp. Ambulanser. Politi. Medisinering. Roping.

Du forstår meg ikke! Du klarer ikke å hjelpe meg! Faen. Ikke rør meg!

Og så. Se for deg å måtte stå i dette fra 8-16, mandag til fredag. Jeg spør igjen. Hvem tar vare på pleierne? Hvem tar vare på terapeutene? Hvem tar vare på behandlerne? Og hvordan blir disse menneskene ivaretatt?

I psykiatrien snakkes det om lange køer og om ventelister for å motta hjelp. Faren her er at fokuset lett kan havne på hvordan man skal korte ned køene, i stedet for å yte forsvarlig hjelp til de som faktisk har krav på det. Det hele kan ligne et eneste stort mattestykke. En slags kabal som helsearbeiderne er nødt til å få til å gå opp. Hvilke signaler sender dette?

Selv jobber jeg i butikk. Uten sammenligning forøvrig så bli pulsen min blir ganske så høy når det kommer inn flere kunder enn jeg kan hjelpe samtidig. Nå jobber jeg heldigvis med å selge produkter, og ikke med å redde menneskers liv. Men jeg tror likevel at det finnes noe lærdom her.

Tilbake til spørsmålet mitt. Hvem tar vare på pleierne? Hvem gir dem råd og veiledning når ting stormer som verst. Hvem gir dem en klapp på skulderen etter vanskelige situasjoner. Og hvem trøster dem etter møter med utagerende pasienter?

Jeg er for tiden innlagt, og har tenkt mye på dette etter at jeg kom inn igjen. 2 uker på en akuttpost gjør noe med en. Pasient, sykepleier, eller behandler. Det er jeg overbevist om. Vi trenger alle noen vi kan klage til. Vi trenger alle noen vi kan rådføre oss med. Vi trenger alle noen som motiverer. Og vi trenge alle noen som lytter.

For noen dager siden var jeg ute og gikk tur med en av sykepleierne på avdelingen. Det var en fint tur. Samtalen fløt lett, og stemningen var behagelig. Hun fikk meg til og med til å le et par ganger. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på det, men av en eller annen grunn passet det at jeg skiftet tema.

Så jeg spurte henne om hvordan det var å jobbe med så mange syke mennesker. Vi snakket litt om hvordan det var å være på avdelingen, og var vel begge enige i at det var ganske spesielt. Både denne sykepleieren og jeg har litt av en historie der, og vi har begge vært igjennom et par kamper. Da særlig med bruk av tvang.

Jeg spurte henne hvordan det var å være sykepleier i etterkant av slike tunge situasjoner, og om de hadde samtaler hvor de fikk hjelp til å håndtere ting. Jeg tenker at alle disse sykepleierne, alle behandlerne, vernepleierne, terapeutene, de er jo bare mennesker de og. Jeg tok det nesten for gitt at de hadde et bra støtteapparat rundt seg. Jeg ble derfor overrasket over svaret jeg fikk.

For det viste seg at samtaler og støtte etter tunge situasjoner var mangelvare på avdelingen. Det skremmer meg. Jeg lurer på hva årsaken til dette er? Kan det være mangel på personale? Mangel på tid? I mine øyne ser det ut til at det er nok av både personale og tid til slike støttesamtaler. Så hva er det da? Hvorfor blir det ikke prioritert?

Som sagt, de som jobber på slike psykiatriske avdelinger er bare mennesker de også. Og jeg tar av meg hatten for mye av det de står i.

Psykiske lidelser er og blir like vanlig som fysiske lidelser. Det finnes så mange mennesker der ute. Sårbare mennesker, som er helt avhengig av helsepersonells hjelp. Jeg er selv et av de. Derfor er jeg overbevist. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Vi må ta vare på pleierne for at de skal kunne ta vare på oss.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #tvang #behandling #sykehus

3 kommentarer
    1. Hei! Jeg vil bare fortelle deg at bloggen din er til stor hjelp! Jeg ble diagnosert med schizoaffektiv lidelse for ca en måned siden, det var ett stort sjokk og jeg har etter det følt meg ganske alene siden jeg ikke har turt å fortelle noen om dette fordi det er så mange fordommer der ute. Det å se at det er andre normale jenter på min alder som også sliter med noe lignende får meg til å føle meg mye bedre! 🙂
      Takk

    2. Du skriver så godt, så “klart” dvs. slik at alle lett kan sette seg inn i situasjonen. Du evner til og med å sette deg inn i situasjonen til en “motstander” dvs de som sitter “på andre siden av bordet” dvs. de som hjelper deg eller motarbeider deg? det er bra; du kan se en sak fra to sider, så flott. Dermed tar du oss andre i skole, viktig å se en sa fra to, (flere) sider. Takk! Håper noen vil se og nytte seg av denne din evne.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg