Hvis jeg var din terapeut

Tilsammen i mitt 27-årige liv har jeg gått til behandling i 9 år. Det er lang tid. Og på de årene har jeg møtt et tjuetalls terapeuter. Selv om jeg kanskje ikke vet fasiten på god behandling så vet jeg mye om hva som har vært bra for meg, og hva som ikke har vært så bra.

Jeg husker starten på min tid i psykiatrien. Jeg var 16-17 år. Jeg skulle til å gå ut av ungdomsskolen, samtidig som jeg var på vei inn i min første depresjon. Jeg ble innlagt, og møtte mine aller første terapeuter. Jeg var livredd.

Jeg kan huske de første samtalene vi hadde, og hvor redd jeg var for å si noe galt. Jeg svarte derfor, vet ikke, på de aller fleste spørsmålene. Jeg trodde ingen forsto meg. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det på slik jeg hadde det. Og sånn som jeg gråt.

Jeg fikk behandling i form av medisiner og samtaleterapi, og etterhvert ble jeg skrevet ut. Jeg fortsatte i behandling. Ukene ble til måneder. Og måneder ble til år. Etter som tiden gikk lærte jeg meg til slutt å snakke for meg selv. Jeg erstattet frasen, vet ikke, med egne sterke meninger. Og med bruk av kognitiv terapi klarte jeg tilslutt å endre på et svært negativt tankesett.

Så gikk det et par år før jeg på nytt måtte starte i behandling. Og denne behandlingen har jeg ikke avsluttet enda. Nå er jeg 27 år gammel, og går til behandling for en schizoaffektiv lidelse med mulig dissosiering.

Jeg mottok et brev fra sykehuset for litt siden. Helt øverst i brevet sto det hvor mange ganger jeg hadde vært innlagt, og jeg må innrømme at jeg fikk litt vondt i magen. 21 var tallet. 21.

Siden jeg startet denne behandlingen har jeg vært så heldig å ha samme terapeut. Jeg tror aldri hun vil forstå hvor mye den kontinuiteten har betydd, og fremdeles betyr, for meg. Hun har lært meg så mye. Blant annet har hun lært meg at jo mer tid man tilbringer med hverandre, jo mer liker man hverandre. Og jeg tror henne.

Men så er det jo klart at når jeg har vært innlagt 21 ganger, så er det ikke bare min faste terapeut jeg har måttet forholde meg til. I de periodene hvor jeg har vært døgnpasient så har min terapeut kun vært i kulissene.

Jeg har ikke tall på hvor mange behandlere, leger, psykiatere, psykologer, eller spesialister jeg har møtt opp igjennom. Vi mennesker er jo svært forskjellige. Denne ulikheten kommer også til syne hos behandlere. Ulikheten kommer til syne i måten vi pasienter blir behandlet på. Den kommer til syne i måten vi kommuniserer med hverandre på. Det vet jeg, for jeg har fått erfare det.

Personlig er jeg glad det ikke finnes en mal på hvordan pasienter skal behandles. Jeg er glad det ikke finnes noen fasit på hvordan vi skal behandle hverandre. Hvorfor det? Jo, fordi vi pasienter er like forskjellige som alle de forskjellige behandlerne vi møter er. Vi er ulike, og trenger ulik behandling.

Det er lett for meg å sitte i den andre stolen i terapirommet å tenke at jeg ofte kunne ha gjort en bedre jobb selv. Det er jo ikke så rart. Jeg kjenner jo meg selv best. Ingen tvil om det. Da er det lett for meg å peke ut feil hos den som skal behandle meg.

Men selv om vi pasienter er forskjellige, og trenger ulik type behandling, tenker jeg likevel at det er noen ting som er felles for oss alle. Det gjelder enten man er pasient eller behandler. Det gjelder rett og slett for oss alle mennesker.

Nå tenker jeg på måten vi kommuniserer med hverandre på. Jeg tenker på øyekontakt. Et vennlig kroppsspråk. Jeg tenker på oppfølgingsspørsmål som viser genuin omsorg. For ja, omsorg er både riktig og viktig å vise. Kanskje særlig i psykiatrien. Jeg tenker på å tørre å bruke humor. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien fra før av, vi trenger derfor de pausene som humor og latter gir oss. Jeg tenker også på å vise respekt for den det gjelder. Utrolig at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men erfaringen min tilsier at respekt ikke er noen selvfølge.

Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha passet på deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha sett deg inn i øynene. Jeg ville ha ledd med deg, og ikke av deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha lyttet til deg, uansett om du var glad, trist, eller sint. Jeg ville gitt deg det mest verdifulle av alt. Jeg ville ha gitt deg tid.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #terapi #helse #sykehus #innleggelse

 

2 kommentarer
    1. Ja, du har mange terapeuter, kanskje flere enn du aner. Du kan bruke oss alle, familie, venner. Vi vil alle gjerne hjelpe deg. Du vil ikke se på oss som terapeuter. Vi er det heller ikke i klinisk forstand. Men hvorfor ikke bruke oss, hvorfor ikke stole på oss? Vi er der og vil være sammen med deg. Vi er medmennesker som trenger hverandre. Stol på verden, stol på oss, Vi er glad i deg, synes du er et fantastisk menneske. Vær deg selv med oss!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg