Gjesteinnlegg – I ensomhetens nærvær

Jeg er en person som i skrivende stund har slitt sosialt i tolv år. Mesteparten av disse tolv årene har jeg vært uten venner. På dette tidspunktet er et sosialt liv noe som er helt fjernt for meg. Jeg kan ikke tenke meg til hvordan det er å ha noen en kan bare snakke med. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å bare kunne spørre noen venner om å bli med på konsert, kino osv. Selv går jeg hovedsakelig med familie eller alene. Derfor er det ikke uvanlig at jeg lar være å begi meg ut på ting jeg egentlig har interesse av. I fjor var det for eksempel en konsert jeg lot være å gå på fordi jeg ikke hadde lyst til å gå alene. For å være helt ærlig så vet jeg ikke en gang helt sikkert hva folk på min alder finner på med i lag med hverandre. Jeg har flere historier å dele om det sosiale som har hendt, eller ikke hendt, de siste tolv årene, men jeg skal i dette innlegget fokusere på de siste to årene. Det er nemlig to år siden jeg sluttet å kjenne på glede.

I 2016 fylte jeg 20 år, noe som til vanlig sikkert er en fantastisk dag. Personlig er ikke jeg noe fan av bursdager. Som regel gruer jeg meg alltid og synes det er ubehagelig at familien min skal få se at jeg ikke har noen venner. 20-års dagen min var ikke noe unntak. Tvert imot. Å nærme seg 20 er sannsynligvis noe av det verste jeg har opplevd. Nesten ferdig med tenårene, og det var så mye jeg ikke hadde fått opplevd. Ikke hadde jeg hatt noen kjærest, ikke hadde jeg hatt mitt første kyss (og på dette tidspunktet føltes det også som om det var litt for sent. Tør jeg virkelig å prøve etter alle disse årene?), ikke hadde jeg venner, og ikke hadde jeg blitt invitert med på noen fester. Å fylle 20 år og å befinne meg i en slik situasjon knuste meg. Det var på dette tidspunktet jeg innså hvor meningsløst og håpløst livet mitt er. Det var på dette tidspunktet jeg innså at jeg ikke kan se for meg at jeg klarer å fylle 30.

17.mai 2016 var heller ikke noe høydepunkt for meg. Faktisk var dette dagen der jeg virkelig krasjet. Der satt jeg, alene på rommet, ikledd joggebukse og t-skjorte, og hørte på musikk mens jeg kikket på 17.mai bilder på Instagram og lot tårene trille. Jeg ønsket meg bare noen venner å feire med. Ensomheten ble tatt til nye høyder og jeg begynte å gråte hver eneste dag fremover. Jeg gråt på vei til skolen, på vei hjem fra skolen, og jeg gråt mens jeg satt alene på rommet og tenkte på alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg gikk glipp av. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg selv helt fra omverdenen. Jeg orket ikke mer.

Heldigvis bedret ting seg i løpet av sommeren. Jeg hadde det på ingen som helst måte bra, men jeg klarte i det minste å få tankene mine over på litt andre ting – frem til desember. Her krasjet jeg nok en gang. Det nærmet seg nyttår. Jeg tok smertestillende hver eneste dag og stilte meg spørsmål som: “hva er det som hindrer meg i å bare ta alt på en gang?”. Jeg hadde riktignok fått disse på resept (selv om jeg definitivt tok dem lenger enn jeg egentlig skulle), men poenget er ikke handlingene mine, men følelsene og tankene mine. Fremtiden min virket så dyster at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn smerte. Jeg så for meg ti år hvor jeg gradvis ble verre og verre til jeg til slutt ikke orket mer. Jeg isolerte meg selv igjen, øynene mine fyltes med tårer nok en gang, dagene mine ble kortere fordi jeg sov så mye som mulig, ettersom at det var smertefullt å være våken, og atter en gang ville jeg unngå kontakt med andre medmennesker. Der satt jeg med de samme tankene og følelsene som tidligere: Hva er det som er galt med meg? Hvorfor vil ikke folk tilbringe noe tid sammen med meg? Hvorfor kan ikke jeg ha noen venner!?.

Mye høres negativt ut, men faktisk endte jeg opp med å være fast bestemt på at 2017 skulle bli annerledes. Jeg skulle utfordre meg selv og bli bedre! Jeg var så heldig at noen inviterte meg med på en 17. mai fest i fjor, noe som selvfølgelig også var min aller første fest. Jeg syntes det var ekstremt skummelt, men jeg måtte gi det et forsøk. Dette kunne være min sjanse. Jeg kunne gå der, treffe nye folk, ha det kjekt og få meg venner. I tillegg kunne jeg kanskje gjøre noe med den sosiale angsten min. Alt dette var jo bare ønsketenkning og langt ifra noe som var særlig realistisk. Jeg endte opp med å sitte for meg selv i flere timer, og sa nesten ikke et eneste ord. Faktisk hendte det flere ganger at folk spurte meg om det gikk bra med meg (noe som sier litt). Jeg følte meg så utfor og utilpass. Det endte opp med at jeg satt med en skikkelig dårlig følelse etter festen. Jeg følte jeg hadde ødelagt stemningen for alle andre. Jeg bestemte meg for at det ikke var noe vits i å forsøke lenger. Kanskje det bare ikke er meningen jeg skal ha venner…

Av David Sachs

#psykiskhelse #psykiatri #gjesteinnlegg #ensomhet

4 kommentarer
    1. Fint og viktig innlegg. Uansett så er det mulig med endring. Jeg selv har og har hatt sosial angst av varierende grad. Fra tung til i dag da det er lettere. Vil bare si at det er mulig!!!
      Ønsker deg en god dag.

    2. Hei David,
      Jeg leste innlegget ditt, og lurer på om du får noe hjelp ? Å leve som dette kan føles som å vandre fremover med gjørme til livet- altså ganske tungt. Du fortjener at noen vandrer sammen med deg.
      Hilsen Cesilie

    3. Cesilie,
      Jeg skrev nylig et innlegg hvor jeg gikk innpå akkurat dette her, men for å gi deg en rask oppsummering: I grunnen hadde jeg gitt opp alt håp om at det fantes hjelp å få rundt jul, men etterhvert kjenner jeg at terapi bare har blitt mer smertefullt for meg. Jeg innså at jeg ikke lenger kan fortsette slik og valgte derfor å avslutte alt som har med terapi å gjøre. Jeg har fortsatt én time igjen, men jeg kommer ikke til å gjøre noe mer etter det. Jeg har derimot vurdert tanken på om jeg kanskje skulle la meg bli henvist til en psykiatrisk sykepleier, men vi får se…
      Alt er ikke negativt da. Jeg har blitt litt mer optimistisk og har innsett at jeg faktisk kan ha det litt gøy også på egenhånd. Jeg kan dra alene på: sykkelturer (og turer generelt), kino, konserter, sportsaktiviteter og jeg kan reise rundt forbi. Det er kanskje ikke det mest optimale, men det er mye bedre enn å sitte alene og synes synd på meg selv hele tiden. Jeg skal ikke lyve… jeg er misfornøyd med livet mitt, men ikke like misfornøyd som tidligere. Jeg forsøker bare å akseptere at jeg ikke kan ha det slik som andre har det, men at jeg fortsatt kan få noe utav livet.
      Jeg har forresten aspergers. Kanskje det setter ting i et litt bedre perspektiv.
      P.S.
      Jeg sjekker ikke kommentarfeltet her lenger. Det var bare tilfeldig at jeg kikket gjennom alle innleggene jeg har skrevet. Det beste er å sende meg en email eller legge igjen en kommentar på bloggen min. Da svarer jeg raskt!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg