Hvem eier egentlig sannheten?

Som en slags oppsummering til bloggserien min, hjertesaker i psykiatrien, tenkte jeg å dele en liten historie fra min tid som tvangsinnlagt på langtidspost. Grunnen til at jeg deler akkurat denne historien er at den problematiserer noen av hjertesakene mine i psykiatrien.

Hvem eier egentlig sannheten?

Jeg hadde akkurat blitt overført til et nytt sykehus. Det var en langtidsavdeling, så jeg visste derfor til min fortvilelse at jeg kom til å bli værende en stund. Det var fredag, og jeg hadde hatt samtale med behandler for å avtale rammene for helgen. Permisjoner og utgang var det eneste jeg ville snakke om.

Jeg ville selvfølgelig være så mye som mulig utenfor sykehuset, men siden jeg akkurat var kommet dit ville de holde litt igjen. Det vi kom fram til var et greit kompromiss. Behandleren min sa at jeg skulle få lov til å få 5 timer ute hver dag den helgen, så lenge det var sammen med en av mine nærmeste pårørende. Jeg tenkte det var noe jeg kunne leve med og begynte med en gang å planlegge ting jeg ville rekke og gjøre på den tiden jeg fikk.

Da det var vaktskifte, og kveldsvaktene kom den fredagen, var jeg klar til å dra. Med sekken på ryggen gikk jeg bort til pleieren som var kontakten min for kvelden og sa jeg skulle ut på permisjon. Han så tydelig forvirret ut og spurte meg hva jeg het. Jeg sa hva jeg het og spurte han pent om han kunne låse meg ut. Da sa han at det kunne han ikke for jeg hadde kun utgang med en ansatt, og at det var det ikke tid til nå. Han snudde seg vekk fra meg.

Jeg fortsatte. Jeg prøvde og forklare at jeg hadde avtalt denne permisjonen med behandleren min tidligere på dagen, men ble avbrutt før jeg rakk å si noe mer. Jeg fikk høre at det ikke sto noe om dette i behandlingsplanen min og at jeg måtte pent finne meg i situasjonen slik den var. Tydelig irritert sa han at det hvertfall ikke hjalp å kverulere.

Jeg husker jeg ble så lei meg. Følelsen av å ikke bli trodd er ikke noe god. For han var jeg kanskje bare enda en psykotisk pasient. Utilregnelig, og ikke til å stole på.

Jeg gikk på rommet mitt og gråt. Tenkte på hvor håpløs jeg syns hele situasjonen var. Etter en liten stund bestemt jeg meg for at jeg ikke skulle gi meg. Jeg tørket snørr og tårer og gikk ut igjen. Inne på matsalen fant jeg kontaktpersonen min. Så oppdaget jeg at han satt sammen med en av sykepleierne som var til stede under samtalen jeg hadde hatt tidligere med behandleren min.

Jeg tok mot til meg og gikk bort til de. Jeg rettet meg mot sykepleieren og spurte om han kunne bekrefte for kontakten min at jeg hadde avtale om permisjon. Kontakten min brøt inn og sa at jeg var nødt til å slutte, at det ikke hjalp å mase. Tårene presset på igjen. Da så sykepleieren på meg og sa følgende, klart du skal ha permisjon. Det ble jo avtalt med behandler tidligere i dag. Skulle ikke du vært ute på tur nå? Han så på kontakten min, som ble helt perpleks. Jeg så ansiktet hans forvandle seg til noe som lignet en purpurrød farge.

Kontakten min sa til sykepleieren at det ikke sto skrevet i behandlingsplanen, og at han derfor gikk ut i fra at det ikke stemte. Så så han på meg og sa at siden sykepleieren bekreftet min avtale om permisjon så stemte det nok. Han sa han skulle låse meg ut. Jeg ble først og fremst lettet, men samtidig var jeg skikkelig skuffet over at han ikke hadde trodd på meg i utgangspunktet.

Denne episoden har jeg fundert en del på i etterkant. Hvorfor kunne han ikke bare ha stolt på meg? Hvem eier egentlig sannheten? I dette tilfellet så gjorde han det klart at sykepleierens ord veide tyngre enn mine. Jeg kan forstå det på mange måter, likevel gjorde det ufattelig vondt å bli avvist på den måten. Jeg følte meg så liten, så ubetydelig.

Jeg kan ingenting for at jeg ikke er utdannet sykepleier. Jeg kan ingenting for at jeg ikke kan alle lover, regler og retningslinjer i hodet. Jeg var bare et menneske i en sårbar situasjon. Mine ord burde veie like tungt som en hvilken som helst sykepleier sine. Jeg burde i det minste blitt tatt seriøst.

Det at det ikke sto klart og tydelig i behandlingsplanen min var en feil som førte til store misforståelser. Men da lurer jeg på hva de egentlig snakker om under rapportene. De har jo møter mellom hvert vaktskifte. Hadde det ikke gått an å nevnt dette muntlig. En liten, og kanskje ubetydelig ting i deres øyne, men som for meg betydde så uendelig mye. Nemlig frihet.

Noe annet jeg har tenkt en del på var måten kontakten min håndterte situasjonen på. Måten han avbrøt meg på, og måten han snakket til meg. Han viste overhodet ingen tegn til medfølelse.

I slike sammenhenger er den profesjonelle avhengig av å forstå og tolke andre mennesker og den sosiale situasjonen rundt. Denne pleieren kan umulig ha gjort dette.

Jeg forstår at man ikke bare låser ut en helt ny pasient, men han kunne i det minste ha snakket til meg som et vanlig menneske. Han kunne ha hørt meg ferdig. Han kunne forklart på en stille og rolig måte at det ikke stod noe om noen permisjon i behandlingsplanen, men at han kunne undersøke det med de andre som var på jobb. For det kunne jo hende at noen hadde fått med seg noe han ikke hadde?

Det kan godt hende at denne bestemte pleieren var sliten. Kanskje hadde han tidligere erfart mye masing fra andre pasienter som ville ut. Kanskje var han til og med lei jobben sin. For meg virket det litt sånn. Uansett hva som måtte være årsaken til slik oppførsel så er det ikke greit. På en slik plass så er så ekstremt viktig å møte hver enkelt med et åpent sinn. Det tenker jeg er en grunnholdning vi mennesker bør ha uansett hvor vi ferdes.

Jeg har mye erfaring som pasient. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien. Men jeg er bare ett menneske. Ett menneske med én historie. Jeg vil understreke at det som har føltes bra eller dårlig for meg, kanskje ville vært annerledes for deg. Vi er alle forskjellige. Uansett håper jeg at du som har lest denne serien fikk noe ut av det, og at vi sammen kanskje kan redde verden. Litt.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykose #tvang #hjertesakeripsykiatrien

2 kommentarer
    1. åååh begynner å gråte for er i en sitvasjon nå der jeg føler jeg ikke blir trodd så de att han ikke trodde på deg å ivertfall ikke gadd å forhøre seg med andre syntes jeg er helt på jordet !! får så mye inspirasjon fra deg for du er så tøff virker de som

    2. På en måte kan man forstå situasjonen siden det sikkert finnes mange som prøver seg eller ikke er pålitelige på slike steder, men kontakten din skal også behandle deg med respekt. Han burde spurt ut litt mer og så sjekket det opp om mulig. Jeg forstår også at han ikke kan slippe deg ut på ditt ord, men han kunne funnet ut mer, tatt en telefon. I hvert fall bør alle få en sjans. så lenge han ikke har tatt deg i løgn tidligere bør man i utgangspunktet tro på folk.
      Kanskje passer han ikke i jobben sin, kanskje hadde han en dårlig dag og forhåpentligvis lærte han litt av dette selv. Og skulle han ha lært noe av sin feil så blir jo verden litt bedre likevel vil jeg tro. Kanskje brøt du vei for noen som kommer etter deg og som ville fått større problemer. Kanskje endrer de rutiner. uansett er det viktig å behandle mennesker som mennesker og med respekt.
      Kanskje vil du selv opparbeide deg så mye erfaring at du selv er med å endre systemet til det bedre og kanskje vil du selv etterhvert jobbe med mennesker som har det vanskelig. Du virker som et flott og intelligent menneske som sikkert har mye å bidra med.
      Stå på Eline og ha tro på deg selv, all the way:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg