Jeg er forelsket

Jeg skjønner nå hva som har skjedd. Jeg har blitt forelsket. Jeg har rett og slett latt meg selv forelske. Jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på det. Jeg får lyst til å pynte meg. Men jeg føler samtidig ansvar. Jeg ønsker å ta vare på det.

Jeg er forelsket i naturen.

Det er rart å tenke på at det er samme jenta som ferdes i skog og mark nå, som som liten nektet å gå på tur uten rosa tyllkjole. Vel, det er meg. Den rosa tyllkjolen er lagt på hylla, ulltrusa er hentet frem. Lars Monsen har erstattet disneyprinsessen, og jeg googler stadig tips for bålfyring. Hvem hadde trodd det?

Foto: Marte Horvei

Jeg spurte en av mine beste venner om hva hun synes var det aller beste med naturen. Hun tenkte seg ikke om engang. Svaret kom helt spontant. Stillheten, og det å være helt alene, svarte hun.

Jeg fikk det samme spørsmålet tilbake. Jeg måtte faktisk tenke meg godt om før jeg svarte. For det er så mye jeg liker. Så mye jeg setter pris på med naturen. Men etter litt betenkningstid svarte jeg at det jeg setter mest pris på er mestringsfølelsen jeg får. Den mestringen jeg føler når jeg er ute i naturen alene. Å gå med en sekk på størrelse med meg selv, fyre opp bål, finne leirplass, og sette opp teltet.

Dette er ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle klare, og ikke minst ha noe ønske av å gjøre. Nå gjør jeg dette av egen fri vilje. Og jeg vokser 10 centimeter for hver gang.

Mestring ja. En følelse jeg ellers ofte savner. En følelse som ellers aldri bare kommer av seg selv. Det gjør den for meg i skogen. På grensen til magisk.

Tenk at naturen kan bety så mye forskjellig for folk. Tenk at det som betyr stillhet for noen kan bety susing i vinden og rasling i trærne for andre. Tenk at det som gir trygghet for noen kanskje gjør andre redde.

Jeg er redd for å være alene jeg. Det har jeg faktisk aldri sagt høyt før eller skrevet noe sted. Men jeg er det. Jeg heter Eline og jeg er redd for å være alene. I skogen føler jeg meg ikke alene. Uansett hvor mange kilometer jeg er unna sivilisasjonen føler jeg bestandig at det er noen eller noe rundt meg. Noe som passer på.

Det er jo ikke bare min venninne og jeg som setter pris på naturen. Vi kommer ikke unna at en stor andel av befolkningen trekkes ut mot skog og mark når tid og sted tillater det. Så da må det jo være noe spesielt. Vi er så heldig her i Norge at vi har fire forskjellige årstider. Etter min mening gjør det friluftslivet enda mer spennende. Tenk på den variasjonen vi har.

Og tenk på alle de vakre fargene.

Det er så klart artig med nytt og fancy turutstyr. Like artig kan det være å ta bilder til instagram eller å sende ut snapper. Jeg er ingen unntak der. Men når dette er unnagjort, hva er igjen da? Jo naturen. Det er meg og naturen, og all magien imellom.

Det er ikke sikkert du har vært klar over det, men det er faktisk magi. De grønne lungene gjør mer for meg enn en pakke med sobril. De gir meg opplevelser. De gir meg ro, spenning, mosjon, tilstedeværelse, og så mye mye mer.

Foto: Marte Horvei

Noen ganger er det ikke så mye som skal til. Hokus pokus. Pakk en sekk. Sim sala bim. Ta med en venn. Bibbedi babbedi bo. Det er ikke alltid vi trenger de psykiatriske brillene. Kanskje ser vi klarere uten noen ganger.

Så hva er egentlig det beste med naturen? Ta vare på den, så tar den vare på deg. Det er magisk.

Hilsen Villmarkens datter

 

#elineredderverdenlitt #ekspedisjonreddeverdenlitt #larsmonsen #villmarkensdatter #norsknatur #friluftsliv

3 kommentarer
    1. Genialt bra! utrolig flott blogginnlegg og du burde få med deg hele psykiatrien på det her. for en utrolig bra medisin. Ikke for alle, men for mange. helsevesenet burde bygge leire man kunne dra på kortere eller lengre turer til. mye av morroa er jo å selv bygge leiren med hytter, telt, lavo eller hva man nå finner på. Jeg tror mosjon, lange gåturer i naturen, i skogen eller fjellet er helbredende og man kan ikke være neddopet på medisiner da. Naturen og turen må prøves som medisin.
      Skulle nesten ha skrivd til Lars Monsen om dette. jeg tror slike som han kunne ha vært med å organisert noe slikt. Det må i hvert fall forskes litt på. Jeg skulle selv ha blitt med dere på tur og hjulpet til, helt gratis…
      Jeg likte godt det du skrev om at du var forelsket… og hadde lyst å pynte deg. Hvordan pynter man seg for den vakre naturen? Husk at vi egentlig kommer fra naturen. Bylivet er moderne, mens naturen et natur-lig:)
      Jeg tenkte litt på om naturen er hun eller han, men det er en enhet av begge deler kommer jeg fram til. Jeg er selv glad i trør og kan snakke til de, men jeg snakker til kaktusen min i vinduet også, men det er noe spesielt med trærne synes jeg. Gi et tre en klem fra meg, vil du?
      Jeg tenkte også litt på dette du skrev om hvem som eier sannheten. Det var sannelig et godt spørsmål. Sannheten er multidimensjonell og nesten som et slags vesen i seg selv, tenker jeg. ALT er jo sant egentlig. Selv når man forteller en skrøne så er jo sannheten at man har fortalt en skrøne. Men jeg tror ikke noen eier sannheten. Den eier seg selv kanskje.Når du søker den kan du finne den.
      Sannheten er også livets absolutte analyse, men nå blir jeg litt for filosofisk her. Jobb videre med naturfaget ditt du Eline så skal du se at det bygger på seg og kanskje til noe stort. Kanskje vår natur kan hjelpe verden litt?
      Ha det fint så lenge og stå på:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg