Hjertesaker i psykiatrien del II – Medisinering

Jeg kommer ikke til å gå inn på hvilke medisiner jeg har stått på, eller står på, offentlig. Jeg regner det som en privatsak, i tillegg til at vi alle er ulike og vil reagere ulikt på forskjellig type medisiner. Her finnes det ingen fasitsvar. Likevel kommer jeg til å komme med eksempler fra egne erfaringer.

Jeg vil med en gang understreke at jeg ikke er motstander av medisiner. Jeg går selv på noen medisiner i dag, som fungerer for meg, men når det gjelder tvangsmedisinering er jeg en klar motstander. I tillegg er jeg av den oppfatning at det i dag tys for lett til medisiner. Jeg tenker at terskelen burde være noe høyere.

Jeg er ingen lege. Jeg er ingen psykiater. Jeg har heller ikke studert medisin. Men jeg har likevel en del erfaring. Og jeg kjenner kroppen min best selv. Nettopp derfor blir det så viktig med et nøye samarbeid mellom pasient og behandler når det kommer til medisiner. I likhet med tvang bør medisiner være siste utvei, etter min mening. Og hvis det da først kommer til at medisiner blir en del av behandlingen, ja da bør man bruke lang tid på å finne ut av hvordan man best skal bruke det. Informasjon, informasjon, informasjon.

I forbindelse med tvang i psykisk helsevern blir ofte tvangsmedisinering trukket fram som en slags akilleshæl. Det vekker både sterke følelser og vonde minner hos meg. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av psykofarmaka hvis jeg lukker øynene. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av nåler i huden min. Jeg har hørt folk snakke om joggebukser som ble til tights, om nummenhet i kroppen, og om en følelsesløs tilstand. Dette er ting jeg kjenner meg igjen i. Jeg har følt meg som en zombie, blottet for egne følelser og meninger.

Det er ingen tvil om at en situasjon med tvangsmedisinering er svært nedverdigende. Du blir holdt fast, kledd av, og stukket med nåler. Alt dette mot din vilje. I tillegg til at du må tåle effekten av medisinen. Det sier vel seg selv at dette ikke er helt optimalt. I mine øyne ser jeg ikke hvordan det kan kalles behandling en gang.

Jeg har følt meg som en forsøkskanin fordi jeg har fått diverse medikamenter sprøytet inn i kroppen min. Formålet har vel vært å fjerne mine psykotiske symptomer. Jeg ser i dag at tiltakene nok ble gjort i beste mening. Likevel førte de ofte til svært negative opplevelser. Mye handler nok om måten selve medisineringen ble utført på. I tillegg til at jeg har en bunnsolid skepsis til medisiner.

Fra å være ei blid og livsglad jente med mye energi tok det ikke mange dagene før ting ble kraftig snudd på hodet den gangen. Jeg mistet all energi og sov mye. Mye mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg var stiv i hele kroppen. Jeg klarte ikke følge med i samtaler. Jeg hadde ingenting å bidra med sosialt. Jeg mistet rett og slett interessen for folk rundt meg. Jeg mistet sakte men sikkert de psykotiske symptomene, men jeg mistet også så mye mer.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har fått medisiner mot min vilje. Dette har ført til at jeg har mistet verdifull tid av min ungdom, slik jeg oppfatter det. Tid jeg aldri får tilbake igjen.

Jeg velger å tro på det gode i mennesker. Jeg tror at pleierne i bunn og grunn hadde et ønske om å hjelpe meg, ikke dope meg ned og fjerne personligheten min. Det var det jeg følte skjedde. Jeg sa fra, men ble ikke hørt. Det gjorde vondt. Mer vondt en nålestikkene.

I dag hører jeg flere si at de heller vil gå rundt psykotiske enn å ta antipsykotisk medisin. Dessverre er vi mange som har opplevd tvangsmedisinering, og traumene som følger. Jeg er redd for at dette kan føre til at folk mister tilliten til hjelpeapparatet.

Nå blir dette her på mange måter skrekkeksempler på medisinering. Formålet er ikke å skremme, men å få frem hvor galt det kan gå. Jeg har troen på at man sammen kan komme frem til rett bruk av medisiner dersom det skulle bli nødvendig. For det er stor forskjell på å svelge et par tabletter på egenhånd i døgnet, og på å få en sprøytespiss kjørt inn med tvang.

Heldigvis vet jeg at det i dag har blitt litt endring av praksis hva angår medisinering. Terskelen har blitt noe høyere for å gripe inn. Ting har blitt bedre de siste årene, og godt er det. Jeg mener likevel at vi har en lang vei å gå når det kommer til bruk av medisiner. Vi trenger mer informasjon. Og jeg tror dessverre også at vi fortsatt trenger slike eksempler som jeg kom med for å unngå at slike ting skal skje igjen.

Vi er nødt til å ta vare på og respektere den autonomien vi mennesker har. Det finnes så mange pasienter innen psykisk helsevesen som ikke ønsker behandling med medisiner. Det må lyttes til, og det må tas på alvor. Det finnes mange andre måter å gi nødvendig omsorg og behandling på. Så vil jeg også få med at det finnes mange pasienter der ute som ønsker å bruke medisiner, og som kanskje vil ha god nytte av rett type medisin. Da blir informasjon om medisiner, et godt samarbeid mellom pasient og behandler, og tett oppfølging ekstremt viktig.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien #tvang #medisinering

 

4 kommentarer
    1. Man trenger ikke dra frem skrekk-eksemplene heller. Jeg har ikke de samme erfaringene som deg, men jeg har opplevd å få antipsykotiske for å håndtere angst, og anti-depressiva for å håndtere depresjoner. I ettertid har det gått opp for meg, at dette er symptom-behandling, tabletter fjerner jo ikke årsakene til at jeg har angst eller depresjoner. Og symptom-behandling er farlig, da får man jo ikke ta fatt på de reelle problemene.
      De opplevelsene du beskriver, ville jeg nesten kalt for “kjemisk lobotomering”. Heldigvis er denne type medisinering nogenlunde reversibelt, men bortsett fra det høres det like ille ut.
      Sist gang jeg gikk til offentlig psykiater, startet han med å spørre ut hva slags tabletter jeg trengte/hadde lyst på. Her var det ikke snakk om noen form for terapi. Jeg har faktisk mistet all tillit til hjelpeapparatet (i hvert fall når det kommer til psykiatrien).

    2. Hei Eline,
      Dette var et godt og tankevekkende innlegg. Det er trist å lese om dine og mange andres negative erfaringer med tvangsmedisinering. Samtidig er jeg glad for at du også ser nyansene ved medisinering; det er ikke enten medisinfri eller helt neddopet, men et stort spekter imellom av pasienter som får hjelp til å finne riktige medisiner og doser, som i beste fall kan være livreddende. Meg selv inkludert.
      Jeg er ikke helt fan av utsagnet “medisiner skal være siste utvei”. Skal prøve å forklare hvorfor;
      Da jeg var 21 år ble jeg innlagt i psykisk helsevern for første gang. Dette var en sengepost som hadde stort fokus på mindfulness og fysisk aktivitet, og mindre fokus på utredning, samtaleterapi og medikamentell behandling. De begrunnet bruken av mindfulness og trening med at forskningen viste at det var svært gunstig for helsen vår, og dessuten uten bivirkninger.
      Vel, jeg tviler ikke på at noen kan ha hatt effekt av dette, men for meg holdt det på å gå helt galt. Da jeg ble innlagt var jeg svært deprimert, og hadde sterk angst med psykosomatiske utslag som kvalme/oppkast, hjertebank, skjelvinger og “strøm” i kroppen, svimmelhet etc. Da var det ikke så lett skulle å trene daglig, eller legge seg på en matte og være tilstede i hele kroppen, som var så full av ubehag. Tvert imot ble jeg utkjørt av denne behandlingen, og utskrevet i verre forfatning enn da jeg kom inn. Ble re-innlagt på samme post seinere, men heller ikke da ble jeg noe bedre.
      Jeg har blitt møtt med lignende holdninger på poliklinikken også, men til slutt fikk jeg en psykiater som var interessert i familiehistorikken min. Jeg har vokst opp med en psykisk syk forelder, og sykdommen vedkommende hadde kan gå i arv. Psykiateren mistenkte at jeg kunne ha samme sykdom, og ville at jeg skulle prøve en type psykofarmaka for å se om det kunne bedre tilstanden. Jeg var skeptisk til medisiner i utgangspunktet (skremt av media), men var samtidig så sliten at jeg var villig til å gi det en sjanse. Etter få måneder på disse medisinene opplevde jeg en stabilisering av psyken. Det føltes som å få tilbake meg selv, den jeg var før jeg ble syk og innlagt. Ikke noen følelsesløs zombie, men normal.
      Jeg har blitt utredet grundig og fått to diagnoser, som begge forklarte symptombildet mitt, og gjorde at mange brikker falt på plass. Jeg ble tilbudt psykoedukasjon og samtaleterapi i tillegg til medisinene, og de sjekket jevnlig med blodprøver at jeg ikke stod på for høye doser. Den ene diagnosen blir jeg sannsynligvis aldri frisk av, men medisiner kan være med å forebygge nye episoder.
      Jeg er da altså både medisinert og har to psykiatriske diagnoser. To ting det nesten er tabu å si høyt i dag. Jeg syns dette er leit, for jeg tror at mange fortsatt har nytte av slik behandling, selv om det ikke fungerer for alle.
      Det ble litt langt dette her, men jeg ville bare dele noen av mine egne erfaringer rundt medisinering og behandling.
      Ønsker deg alt godt, Eline! Jeg lærer mye av å lese bloggen din 🙂

    3. Det er en svært viktig ting du peker på i ditt innlegg. Jeg håper de rette personene leser det og tar hensyn til det når de behandler psykisk syke personer. Menneskeverdet er så viktig å ta hensyn til. Den syke er også et menneske som ha rett på å bli lyttet til. Har rett på informasjon og rett på å ha en mening om sitt eget liv, hvilken behandling som føles rett.
      Det er et godt arbeid du gjør, Eline. Brøyter vei i et vanskelig landskap.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg