Skjerming i psykiatrien

Jeg er åpen om mye når det gjelder min historie som psykiatrisk pasient. Jeg skriver åpent om tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, og beltelegging. Likevel er det ikke alt jeg har klart å være åpen om.

Skjerming i psykiatrien er et tema jeg bevisst har latt ligge til nå. Det har rett og slett vært for vondt og vanskelig for meg. Jeg har bare villet glemme. Nå skjønner jeg at jeg må jobbe meg gjennom dette også. Jeg er nødt til å bearbeide det som har hendt for å kunne klare og komme videre.

Jeg føler selv at jeg klarer å se flere sider av ulike saker. Det blir utfordrende når det kommer til skjerming i psykiatrien. Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå hvordan skjerming av pasienter kan være en del av en behandling.

Selv ble jeg holdt skjermet i ca 2 uker. Det ble fattet vedtak om skjerming av meg etter en episode med beltelegging. Jeg har problemer med å huske alt, men jeg husker dessverre nok til å si at det er noe av det verste jeg har opplevd. Dette er en opplevelse jeg ikke unner noen.

Vi mennesker er sosiale vesener, vi trenger hverandre for å overleve. Vi er rett og slett ikke skapt for å være alene.

Jeg kan huske jeg følte meg veldig ensom. Jeg kan huske hvor vondt jeg hadde i kroppen. Det var det ingen som snakket med meg om. Jeg kan huske at jeg måtte ha døren åpen mens jeg dusjet. Og jeg kan huske hvor redd jeg var.

Jeg kan huske hvor skummelt det var da døren til rommet mitt ble åpnet. Det var bare en seng, meg, og en vakt der inne. Og som regel var det medisinering når døren ble åpnet. Enten frivillig med tabletter, eller med sprøyte dersom jeg nektet. Da var de som regel mange til å holde meg også. Jeg kan ikke fatte at dette har vært nødvendig.  

Det jeg ikke har fortalt til noen er at jeg nå, 2 år etter, fremdeles sliter med dette. Jeg får stadig flashbacks, og jeg får fremdeles mareritt. Jeg klarer ikke glemme uansett hvor hardt jeg prøver. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan dette skulle være med på å hjelpe meg. Jeg som, i utgangspunktet, var veldig redd.

Jeg vet at jeg fikk lese litt i aviser sammen med sykepleierne. Jeg vet at de kom med mat til meg. Jeg vet at jeg noen ganger også fikk spille kort med de. Men alt dette havner i skyggen av blåmerkene etter beltene, og av den frykten jeg levde med.

Jeg har alltid hatt behov for å forstå ting. Uansett hvor vanskelig ting har vært, så har jeg hatt behov for å forstå hvorfor ting har blitt gjort. I dag kan jeg forstå mye av behandlingen som blir gjort i forhold til meg. Jeg prøver så godt jeg kan å sette meg inn i behandlingsapparatet sin situasjon, og til en viss grad klarer jeg det.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og i mitt tilfelle finner jeg ingen grunn til at skjerming skulle være en del av min behandling. Det fungerte rett og slett ikke. Jeg ble bare redd av det. Og jeg tror ikke det går an å skremme psykiske lidelser ut av noen. Det er ikke sånn at jeg tror helsepersonell bevisst har gått inn for å gjøre meg redd, men jeg setter store spørsmålstegn ved denne typen behandling. 

For 2 år siden sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle snakke med noen om dette. Nå åpner jeg meg nok en gang. Jeg gjør det fordi jeg har tro på åpenhet. Fordi jeg ikke ønsker at flere skal måtte gå igjennom det samme som meg. Og fordi jeg har et håp om at dette en vakker dag skal kunne gjøre litt mindre vondt.

#elineredderverdenlitt #psykose #sykehus #tvang #skjerming #psykiatri #psykiskhelse

7 kommentarer
    1. Takk for dine bidrag på bloggen din, som forhåpentligvis får noen flere til å reflektere over hva tvang gjør med mennesker som erfarer det. Dessverre skaper tvangserfaringene traumer som kan gi flash-back og mareritt, noe som man skulle tro er godt kjent blant de som gjør vedtak om skjerming og andre tvangstiltak. Likevel fortsetter det. Takk for din åpenhet. Du skriver veldig godt om noe som er skambelagt og vanskelig, og jeg håper at bloggen din blir lest både av lovgivende myndigheter, de som fatter vedtakene og de som i praksis må utøve tvangen. <3

    2. Hei Eline.
      Takk for innlegget ditt. Jeg opplevde skjerming på samme måte som du, og har skrevet ei lita bok om det. Jo flere det er som deler sine erfaringer med denne behandlingsformen jo større sjanse er det for at skjerming som behandling blir fjernet.
      Ønsker deg alt godt 🙂
      https://www.notabene.no/skjermet-avdeling

    3. Hei,
      Utrolig sterkt å lese om din opplevelse i henhold til TPH. Et par spørsmål, hvorfor ble du i utgangspunktet lagt i belter? Hvilke diagnoser har du? Har du vært en fare for deg selv eller andre under ditt opphold på psykriatisk avd?
      Skjerming og belter skal i utgangspunktet brukes lite i psyk. , men det må være en mulighet for det, desverre. Uansett hvor kaldt og kynisk det kan virke.
      Håper ting går bedre med deg etterhvert, veldig bra at du skriver og reflekter rundt dine erfaringer.
      Hilsen en som jobber innenfor nevnte fagfelt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg