Vi vet så lite om hverandre

Her sitter jeg. På kafe igjen. Det lukter ferskt brød og nykvernet kaffe. Lokalet har behagelige farger og belysning. Det sitter ca 15-20 andre rundt meg. De fleste sitter sammen med noen. En del prater, noen leser, mens andre jobber iherdig bak datamaskinene sine.

Jeg bare sitter her jeg. Eller, nå skriver jeg. Men fram til nå har jeg sittet og stirret ut i luften, studert menneskene rundt meg, og pustet. Pustet dypt med magen. Skikkelige åndedrag.

Jeg tenker på så lite vi vet om de rundt oss her vi sitter ved siden av hverandre. Jeg vet ingenting om menneskene rundt meg, og de vet overhodet ingenting om meg. Annet enn at også jeg sitter her inne. Hvis de har registrert meg.

Hadde jeg spurt fyren ved siden av meg ville jeg kanskje fått vite at han satt og leste til en eksamen. Kanskje han i tillegg har barn i barnehagen som han må hente etterpå. Hadde jeg spurt han ville jeg kanskje fått vite at han kanskje fikk bot på trikken tidligere i dag, som han ikke vet hvordan han skal få betalt.

Men jeg vet ingenting.

Hadde jeg spurt jentene på andre siden av rommet ville de kanskje sagt at de satt og jobbet med en veldig viktig presentasjon. Jeg ville kanskje fått vite at en av de snublet på veien hit fordi det var glatt ute. Hadde jeg spurt ville jeg kanskje fått vite at en av de hadde kreft, og at de satt og snakket om nettopp det.

Men jeg vet ingenting. Ingenting annet enn at de også sitter her inne. For jeg har registrert de.

Hadde de spurt meg ville de kanskje fått vite at jeg sitter her akkurat nå fordi jeg har permisjon. At jeg egentlig er innlagt på et psykiatrisk sykehus. De ville kanskje fått vite at jeg er livredd for livet, og at jeg sitter her og drikker kaffe for å få pause. Pause fra meg selv.

Men de vet ingenting.

Jeg tenker igjen på hvor lite vi egentlig vet om hverandre. Kanskje skal jeg reise meg, hoppe opp på bordet, og rope ut at jeg vil bli kjent med dem alle sammen. En veldig unorsk ting å gjøre. Det frister veldig, men jeg lar det bli med tanken.

Tenk så lite vi egentlig vet om menneskene rundt oss. Om hverandre. Kanskje er det fint. Kanskje er det litt trist. Jeg synes faktisk det er litt skummelt. Men så lenge man er klar over uvissheten så tror jeg faktisk at det gjør noe med oss. På en positiv måte.

En person jeg har blitt veldig glad i sa en gang til meg at jo mer du vet om en person, jo bedre du kjenner en person, jo mer glad vil du bli i vedkommende. Og det dette gjelder nesten uansett hvem det er snakk om.

Jeg tror hun har rett i sin uttalelse. Jeg tror vi må tørre og vise nysgjerrighet. Jeg tror vi må tørre og bry oss. Jeg tror vi må lære oss å sette like stor pris på ulikhet som på likhet. Og jeg tror vi må tillate oss å bli glad i menneskene rundt oss.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #kafe

2 kommentarer
    1. Jeg er så enig med den personen som sa det til deg. Finnes så utrolig intressange og spennende mennesker der ute. Masse forskjellige livs historier. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg