Hvem er jeg

Hvor kommer jeg fra? Hva skal jeg bli? Hvem er jeg? Jeg er nok ikke den eneste som har stilt disse spørsmålene.

Noen ganger får jeg det litt over meg. Det kan føles litt som om jeg hopper fra et stupebrett. Så mange spørsmål uten noe særlig svar. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og grublet på slike eksistensielle ting.

Selv om det ikke er sunt å ikke sove, så tror jeg derimot at det er sunt å gruble litt innimellom. Spesielt over disse tingene. Nei vel, så får man kanskje ikke alltid noe svar. Kanskje man ikke kommer fram til noen fornuftig løsning heller. Men gjør det noe da? Er det egentlig det som betyr noe?

Hvem er jeg? Så enkelt, og samtidig så vanskelig. Jeg er jo Eline. Men hvem er jeg? Hvem er Eline?

Noen ganger, når jeg er i det rette hjørnet, føles det som om jeg hopper fra stupebrettet uten sjans til noensinne å lande igjen. Det er en merkelig følelse. Jeg prøver og prøver å finne ut av hvem jeg er, men jeg lander aldri. Det er nesten så jo hardere jeg prøver, jo lenger unna et svar kommer jeg. Da føler jeg meg mindre meg enn noen gang. Eline blir bare fjernere og fjernere, og det hele føles ut som en drøm. Jeg glemmer rett og slett hvem jeg er.

Jeg husker første gangen jeg opplevde dette. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7-8 år gammel. Siden den gang har jeg hoppet fra stupebrettet mange ganger. Det er ubehagelig å kjenne at man holder på å miste seg selv. Det kan være skremmende å føle seg uvirkelig.

Med tiden lærte jeg meg etterhvert noen knep. Knep som som regel hjelper meg å lande igjen. Hvem er jeg? Skjerp deg Eline, det vet du. Du er deg. Ofte hjelper ikke dette i seg selv. Ofte er jeg nødt til å feste tankevirksomheten på de tingene jeg kjenner til. Det kan være omsorgspersoner i livet mitt, det kan være gode venner som kjenner meg godt, eller det kan være stedet jeg bor.

Tenke, tenke, tenke. Hvem er jeg? Hjelper ikke dette så tyr jeg til det siste kortet i ermet, nemlig å ta på fysiske ting rundt meg. Ok, jeg kan kjenne at jeg sitter på en stol. Det er ingen myk stol, men den er heller ikke hard. Det er min stol. Og denne stolen står i min stue. Jeg må ta på stueveggene for å kjenne at de er der. Veggene i min stue som er i min leilighet. Og her er jeg. Hvem er jeg? Der landet jeg, og jeg kan puste igjen.

Jeg har ikke tenkt så mye over det før, men grunnen til at disse eksistensielle spørsmålene blir så viktige for meg er jo fordi de så sterkt er knyttet til følelsene mine. De appellerer til trygghetsfølelsen hos meg. Og jeg ønsker jo, som så mange andre, å føle meg trygg.

Jeg forsto det ikke før, men jeg ser nå hvor viktig følelsen av tilhørighet er. Tilhørighet. Egentlig et ganske flott ord. Men hva handler det om? Tilhørighet handler, for meg, om å kjenne at man har en plass i denne verden, og at man selv kan fylle denne plassen.

Tilhørighet handler i aller høyeste grad om trygghet. Og jeg tror også at det handler en del om kjærlighet mellom mennesker. Hvis dette stemmer så er det jo ingen tvil om at tilhørighet er viktig.

Hvem er jeg? For å kunne svare på dette skjønner jeg nå at jeg må se på tilhørigheten min. Hvor er min tilhørighet?

Jeg har flyttet mange ganger i løpet av mitt 26-årige liv. Ikke bare mellom hus, men også mellom byer. Dette har gjort noe med min opplevelse av tilhørighet. Det er en grunn til at jeg syns det er lettere å svare på hvor jeg bor enn på hvor jeg kommer fra. Men er dette det viktigste for min tilhørighet?

Hvor holder familien min til? Og hva med vennene mine? Her kommer jeg inn på noe viktig. For det er en forskjell på å kjenne meg hjemme der tingene mine er, der jeg bor mest, og på å kjenne meg hjemme blant de jeg er glad i.

Heldigvis for meg nå kan jeg si at jeg både føler meg hjemme i mitt eget hjem, og at jeg føler meg hjemme blant de jeg er glad i. Jeg føler selv at jeg har en tilhørighet. Og nå, som jeg er klar over det, ser jeg hvordan det preger min psykiske helse. Jeg kan for første gang på lenge si at jeg har det bra og virkelig mene det.

Det er klart at det, i mange tilfeller, skal mer til enn et hjem og gode mennesker for å ha det helt godt psykisk. Men viktigheten av selv å føle tilhørighet bør ikke undervurderes. Vi trenger alle mennesker å føle at vi har noe vi kan kalle et hjem. Vi trenger alle å ha andre mennesker rundt oss. Og vi trenger alle å føle at vi er en del av noe. Det er for meg tilhørighet.

Så hvem er jeg? Jeg vet faktisk ikke helt, men det gjør ingenting.

Hvem er du?

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #helse #filosofi #tilhørighet

5 kommentarer
    1. Paul Gauguin har et maleri som heter “Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor skal vi?”
      https://en.m.wikipedia.org/wiki/Where_Do_We_Come_From%3F_What_Are_We%3F_Where_Are_We_Going%3F
      Maleriet skal leses fra den lille bebyen helt til høyre gjennom og til den eldre damen helt til venstre. Selv om tittelen er i formen “vi” er hans søken ganske personlig. I alle maleriene hans er det “hvor”, tilhørighet, som står i fokus. Han malte denne etter å ha mistet sin datter, og planla (og forsøkte) å begå selvmord når maleriet var fullendt.
      Han bodde i Tahiti mens bildet ble malt. Jeg føler at bildet uttrykker den tilhørighet man nødvendigvis hadde før sivilisasjon, teknologi, yrker, og så videre skred frem. Landsbyen og familien var hele verden. Man flyttet sjeldent fra by til by.
      I dag er det litt annerledes, men ikke nødvendigvis verre. Tenk å havne sosialt utenfor mens man bodde i en slik landsby. Det siviliserte samfunn gir oss mulighet til å finne andre venner, stifte egen familie etter egne ønsker. Men det krever mer av hvert individ.
      Hvem vi er, er mer opp til oss selv. Hvor kommer Eline fra, og hvem er hun? Jeg tror det er snakk om et valg. Og det er en glede og en forbannelse.

    2. Hvem er jeg? Dette er inndelt i det som er kjent/åpenbart og det som er ukjent/skjult.
      Når man snakker med andre mennesker er det forskjellige sider ved personlighetene deres som er helt åpenbare, som de deler bevisst eller ubevisst. Men når det gjelder eksempelvis historiene til personene, noen av tankene og følelsene personen deres, så kan dette være noe som er ukjent/skjult for deg, men kjent og åpenbart for de du snakker med. Et annet eksempel, du ser kanskje at en person helt åpenbart biter negler regelmessig, men det er ikke sikkert at personen selv er kjent med dette.
      Denne inndelingen mener jeg er noe som er sant, og noe som dermed er virkelig, selv om det kanskje ikke er helt åpenbart for alle at det er slik. Det er også sånn at det ikke bestandlig er like lett å vite hva som er sant, men har tro på at det hjelper at man har et ønske om å vite det som er sant, at man ser det som er sant som en stor verdi i livet, uansett om det er en liten eller stor sannhet. Det som er ukjent nå kan en vakker dag bli noe som er helt åpenbart.

    3. forventer meg å tilhøre noe
      tilhører jeg forventningene?
      jeg blir redd når jeg må gjøre noe
      for det forventes av meg
      er noen av mine tanker egentlig mine
      hvem er så dine?
      håper jeg ikke deg redd jeg gjør
      med mine ord, fordi de er ikke dine
      ikke tvil på det, fordi jeg er her
      og du er der
      jeg fortviler av og til
      fordi jeg vet ikke hva tilhørighet
      egentlig er
      jeg vet ikke hvordan det er
      å føle seg annerledes
      fordi jeg tror jeg er alle sammen
      vertfall trodde jeg det
      om jeg vet mer hvem jeg er
      blir jeg meg selv?
      tilhørigheten til meg selv
      er den med andre
      men hvem er de
      jeg skal søke til?
      der skrives også her,
      om det som er åpenbart
      hvordan skal den åpenbaringen være
      skal den sprenge en bru
      mellom deg og meg
      ikke mellom deg og meg
      men til alle jeg møter på min vei
      jeg tørstet etter forståelse
      men vet jeg må slutte med det
      men jeg savner
      de som tenker litt rart
      kanskje der føler jeg meg hjemme
      tilhørende de rare

    4. Hallo,
      Vi er her igjen for å kjøpe nyre for våre pasienter og de har avtalt å betale god sum penger til alle som ønsker å donere en nyre for å redde dem og så. Hvis du er interessert i å være en donor eller du vil redde et liv, Du skal skrive oss på e-posten nedenfor.
      Dette er en mulighet for at du skal være rik ok, vi forsikrer og garanterer deg 100% sikker transaksjon med oss, alt vil bli gjort i henhold til lovgivende nyredonorer.
      Så kast bort ikke mer tid, vennligst skriv oss på [email protected]
      Irrua-spesialistundervisningssykehus.

    5. Grubla på kven me er er noko me alle kan ha nytte av, men grunna media og samfunn så tar dei fleste seg ikkje tid til det. Nokon vil sei at kven ein er er summen av alle opplevingane ein har hatt i livet sitt, men det stemme ikkje 100% det heller..
      Ein ting som kan fungera er å tenka litt på kva denne verda er og korleis den fungere og ta det med i kven me er i den samanhengen.
      Kven er eg? Eg er ein alle som tar del i den fysiske verda på jorda (Tellus/Terra) Eg er ein kombinasjon av den fysiske kroppen eg er i, den energetiske meg naturen rundt meg, jorda og universet. Men det er den fysiske meg som er den største delen av kven eg er nå i den fysiske verda, men igjen det i seg sjølv er ikkje meg – eg er meir enn det.
      Den kjensla du beskrive som å hoppa frå eit stupebrett og aldri landa har eg også hatt av og til. Det som eg har funne at hjelpe der er å gjera det som blir kalla å “gjorda deg” / “ground yourself” Altså å mentalt kopla deg til jorda du er del av via ein ” sølvtråd” eller noko. Ja eg veit den tanken kjem under noko nokon definere som hippi vissvas.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg