Noen dager er bare sånn

Jeg har følt meg litt rar i det siste. Fin, men rar. Som om huden min er laget av bobleplast. Og som om folk rundt meg har villet klemme i stykker boblene, men har latt være. Helt fram til i dag. Det smalt ganske høyt når bobleplasten først sprakk, men det var det ingen andre som hørte.

I dag sto jeg i gangen min i over en time før jeg klarte å gå ut. På meg sko og jakke, av med sko og jakke. Og på igjen. Ett skritt fram, to tilbake. Ett skritt fram igjen. Det var stille, men jeg kunne høre naboene snakke gjennom veggene. Snakket de om meg? Tenk om noen skulle ha tak i meg. Nei, slapp av Eline.

En klok dame sa en gang til meg at fordelen med å snakke med seg selv er at man som regel får de svarene man ønsker.

– Hva er problemet, Eline? Du har gjort dette hundrevis av ganger før. Skjerp deg.

– Men tenk på alle menneskene der ute. Tenk om de ler av meg. Jeg er redd, men jeg vil ikke stenge meg inne heller.

– Skjerp deg, Eline. Kom deg ut. Du har godt av det.

Jeg kom meg ut til slutt. Men det måtte faktisk noen tårer til. Og disse tårene var ikke av det gode slaget. Maskaraen røyk i dag. Plutselig var det som om all verdens redsel slo ned i meg, som et lyn. Jeg frøs til. Stiv som en pinne sto jeg og vagget fram og tilbake i gangen. Sist jeg hyperventilerte slik jeg har gjort i dag var etter en berg-og-dal-bane-tur på Tusenfryd.

Men det er greit. Det må være greit. Berg-og-da-baner gir livet farger.

Jeg forsøkte å tørke tårene mine mens jeg prøvde å minne meg selv på alle fargene. Det er når mørket faller at jeg trenger påminnelsene mest. Tårene fortsatte og renne mens jeg vandret nedover gaten. Pulsen hadde i det minste roet seg, og jeg var ikke lenger svimmel. Likevel turte jeg ikke møte blikkene til menneskene jeg passerte.

Så er jeg kanskje ingen solskinnshistorie. Men jeg lever. Gjør jeg ikke?

Noen dager er bare sånn. Det er lov å være redd. Det er lov å gjemme seg. Det er faktisk lov å gråte også. Det betyr ikke at det føles godt, men kanskje er det nødvendig. Selv om bobleplasten min sprakk i dag er den likevel full av glans. Og det er fint å tenke på. Det gir meg håp.

I dag tillater jeg meg selv å gjemme meg litt bort. Jeg tillater meg selv å gråte mens jeg minner meg på alle fargene. Og jeg tillater meg å snakke med meg selv.

Noen dager er bare sånn. 

#livet #elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykatri #bobleplast

2 kommentarer
    1. Jeg beundrer deg. Angst er noe av det verste man kan komme ut for. Du tør å føle på den, du kjemper, kjemper deg gjennom den, kommer gjennom den, gråter, for den er så vond, kjemper for den er så sterk. Du klarer å komme gjennom. Det er en stoor seier, om du bare visste hvoe stor seier det er. Jeg føler med deg, men har tro på deg. Jo mer du kjemper, jo mer du tør å gå imot angsten dess mindre tak får den på deg, så stå på. det er en stor seier hver gang. Tøffe, gode jente.!! Heia!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg