Det meningsløse

Det var en desemberkveld i Oslo. Det var som vanlig ganske kaldt. Mørkt. Det lå litt snø på bakken. Som hvitt pudder. Ganske fint egentlig. Julebelysningen pyntet opp byen. Jeg sparket litt i snøen langs fortauet med de nye skolettene mine på vei ned til sentrum. Jeg hadde tatt på meg den fine røde kåpen min for anledningen.

For denne kvelden var en litt spesiell kveld. Jeg skulle på teater. Og ikke sammen med hvem som helst. Jeg skulle på teater med mormoren min. Det er ikke hverdagskost for oss. Og så mye som vi nyter hverandres selskap kunne ikke dette bli noen dårlig kveld.

Anne Marit Jacobsen spilte hovedrollen i kveldens forestilling. Stykket het, jo fortere jeg går jo mindre er jeg, basert på romanen av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Som med det meste annet falt jeg litt inn og ut av stykket. Konsentrasjonen var ikke helt på topp. Men det var noe som virkelig festet seg. En setning. En helt spesiell setning. En setning som jeg har sagt høyt til meg selv nesten daglig siden den kvelden på teateret.

Hele stykket er en lang monolog som karakteren, Mathea, har. Jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt, men følgende festet seg.

“Noen ganger må man gi det meningsløse mening selv.”

Det føltes meningsløst å slutte på drømmestudiet etter 4 år med kamp. Det føles meningsløst å bli innlagt for ørtende gang. Det føles meningsløst å ha brukt mer tid på sykehus enn hjemme de siste årene. Og det er kanskje meningsløst å prøve og finne svar på noe som kanskje ikke finnes.

Er det nå jeg skal gi det meningsløse mening selv?

Jeg kan ofte tenke, og ønske meg, at noen utenfra kommer og gir livet mitt innhold og mening. Kanskje spesielt når ting føles meningsløst. For la oss være ærlige. Vi kommer ikke unna den følelsen. Vi møter alle på det meningsløse. En eller annen gang. Noen møter kanskje det flere ganger også.

En setning. Så enkelt. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. Faen heller. Jeg vil være sjefen i mitt eget liv. Jeg vil gi livet mitt mening.

Som sagt så har jeg tenkt på denne setningen hver eneste dag i snart et år nå. Selv om jeg fremdeles møter på ting som føles meningsløst, så føler jeg at jeg klarer å gi det mening selv.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Jeg tror det er en mening med det meste. Jeg tror på tilfeldigheter. Noen ganger kan jeg tenke at jeg har møtt litt vel mye motgang i mitt 26-årige liv. Men, her kommer klisjeen. Hadde det ikke vært for den motgangen, hadde det ikke vært for mine utfordringer, hadde det ikke vært for det meningsløse, så ville jeg kanskje ikke ha vært der jeg er i dag.

Og der jeg er i dag er et godt sted å være.

Så da er det kanskje en mening bak det meningsløse. Og kanskje har jeg til og med gitt det mening selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg