Jenta som sang, og det forgiftede vannet

Jeg går inn dit og synger en sang jeg, sa hun. Tydelig irritert. Og så gjorde hun nettopp det.

Det var ikke så lett å høre nøyaktig hva hun sang, men det kom lyder hvertfall. I aller høyeste grad. Kanskje lettet det på trykket. Kanskje fikk hun utløp for følelser. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at hun så lettet ut da hun kom ut igjen. Hun plystret i et par minutter mens hun hinket rundt i rommet og banket i bordene, før hun avsluttet med en tale om hvor manipulerende vi andre var.

Jeg vet ikke om det var det forgiftede vannet hun fortalte meg om, eller om det var alle de ulike konspirasjonsteoriene sykehuset skulle styre etter. Jeg ble hvertfall veldig stresset.

Kanskje var jeg lett påvirkelig. Kanskje trodde jeg selv at det var gift i vannet. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ikke drakk det vannet på en stund. Og jeg vet at ingen av oss var helt friske.

Jeg husker en gang på avdelingen en medpasient kom bort til meg. Hun så fortvilet ut. Med tårer i øynene spurte hun meg hvor utgangen var. Jeg svarte så medfølende jeg bare kunne at utgangen lå til venstre for vaktrommet. Hun sa hun hadde prøvd å komme seg ut, men at det var låst. Hun kikket ned en stund. Ble helt stille. Hjertet mitt dunket. Det var som om jeg kunne kjenne skuffelsen hennes. Hun så opp igjen. Opp på meg. Men du har vel nøkler. Du kan låse opp for meg, sa hun litt mer optimistisk.

Det var ikke første gangen jeg ble tatt for å være en ansatt. Jeg ble stadig vekk spurt om å låse folk ut for å røyke, eller for å låse opp vaskerommet. Det har jeg nesten syntes å ha vært litt komisk. Jeg har jo vært like innesperret som de. Men jeg fikk veldig vondt av denne jenta. Hun ville jo bare ut. Men jeg hadde verken nøkler eller muskler nok til å få opp den tunge døren.

Jeg husker jeg, så forsiktig jeg kunne, prøvde å forklare henne hvordan ting fungerte på avdelingen. At vi ikke kunne gå ut når vi ville. At vi var avhengig av en ansatt med nøkler. Og selv ikke da var det sikkert vi fikk gå ut. Jeg må ha skremt henne veldig, for hun løp gråtende inn på rommet sitt like etter.

Det er jo en veldig spesiell setting å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. Det er jo strengere rammer enn i en barnehage. Kanskje kan det minne litt om fengsel. Og når man er veldig syk selv, på en eller annen måte, kan alt rundt virke enda mer skremmende.

Jeg tenker på den syngende jenta og det forgiftede vannet igjen. Et sted måtte vel trykket ut. Det gjør vondt å bare holde alt inni seg. Det vet jeg mye om. Ja vel, så har jeg utagert selv. Ikke i form av sang. Jeg har slått hodet i veggen, sparket i dører, og jeg har knust glass. Men det har kommet av redsel. Jeg har vært så redd så redd. Og redsel kommer til uttrykk på mange forskjellige måter. Det vet jeg nå.

Noen synger. Noen banner og skriker. Mens noen sparker i dører, knuser glass eller gråter.

Det jeg ofte har savnet når jeg har vært innlagt, særlig mot min vilje, er forklaringer. Jeg kan huske og ha sittet bak i en politibil uten å vite hvor jeg skulle eller hva som skulle skje. Jeg kan huske og ha blitt båret inn i et stort murbygg uten å ha fått med meg at jeg skulle legges inn på psykiatrisk. Dette er ikke bra.

Hvor svikten har skjedd er ikke godt å si. Det er klart at jeg ikke har vært helt frisk. Hva nå enn det er. Det er klart at jeg har hatt behov for hjelp. Men jeg har også hatt behov for forklaringer underveis. La meg understreke at jeg opplever at dette har bedret seg betraktelig. Men de første gangene jeg ble innlagt var det mange store spørsmålstegn jeg satt igjen med.

Kan det ha noe med å gjøre at jeg rett og slett ikke var helt til stede? At hodet mitt var en annen plass. At jeg var såkalt fjern, og ikke fikk med meg hva som ble sagt? Ja. Det kan hende. Men det er de ansattes oppgave å passe på at trygghet blir ivaretatt. Det har jeg savnet.

Jeg har savnet trygghet, og jeg har savnet forklaringer. Jeg har også savnet god tid, og jeg har savnet rolige ansatte.

“Du er på sykehus nå Eline. Du er trygg her. Her skal vi ta vare på deg. Ting kommer til å bli bra?” Dette har jeg hørt mange ganger nå de senere innleggelsene. Heldigvis. For det kan være lett å glemme. Man kan føle seg som en fugl i bur. Det har hvertfall jeg gjort mange ganger. Og det er ingen god følelse.

Så er det kanskje ikke så rart at noen skriker og sparker. Det er kanskje ikke så rart at glass knuses og at tårer rennes. Jeg syns heller ikke det er så rart om noen synger eller snakker om konspirasjonsteorier. Vi er alle forskjellige.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #tvang #sykehus #innleggelse

1 kommentar
    1. Ja, det er en vanskelig situasjon å være “innlagt”. Vanskelig for den som er innlagt, som er forvirret, redd, som ikke helt forstår. Vanskelig også for dem som skal passe på. De har så nok med å “passe på” “pasienten”, kanskje glemmer de at de har med mennesker, medmennesker å gjøre, som trenger omsorg, som trenger forklaring, som trenger kjærlighet. Det er veldig krevende for den som har det travelt, og kanskje er redd selv, kanskje trenger de at noen forteller dem hva “pasienten”
      trenger? Det kan kanskje være forskjellig fra “pasient” til “pasient”, kanskje må “pasienten” selv forklare dem det? Viktigst er det å huske at vi har med medmennesker å gjøre.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg