Mitt første møte med psykiatrien

Jeg var 16 år. Det var på slutten av ungdomsskolen. Alle andre var opptatt av sommerferien som nærmet seg, av kjærester og av fester. Jeg følte meg mer utenfor enn noensinne. Tårene rant ofte uten helt å vite hvorfor. Jeg begynte å få mørke tanker, og hadde en sterk trang til å skade meg. Det hjalp heller ikke at ting var litt turbulent på hjemmefronten.

På dette tidspunktet var det ikke mange jeg turte å åpne meg for. Jeg hadde en helsesøster som jeg gikk og snakket med. Jeg husker at jeg på et tidspunkt fortalte henne om hvordan jeg hadde det, og at jeg nå hadde fått mørke tanker. Tanker om å avslutte livet mitt. Dette førte til at jeg raskt fikk en samtale i barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg ble lagt inn like etter.

Jeg var knust. Jeg tror aldri jeg har grått så mye som jeg gjorde tilsammen de neste ukene. Det at jeg hadde vært stille så lenge, det at jeg så lenge hadde holdt skjult hvordan jeg egentlig hadde det, gjorde at alt bare rant over. Jeg forstod ikke mye av psykiatri eller av psykiske lidelser da, men jeg skjønte at jeg var på et sykehus, og at der var det greit å gråte. Jeg fikk en behandler, og det ble satt i gang en behandling for meg.

En ettermiddag jeg satt på stuen på avdelingen husker jeg svært godt. Behandleren min kom inn for å se til meg. Hun ga meg noe jeg opplevde som et medfølende blikk, og spurte hvordan jeg syns det gikk. Jeg så på henne og sa du forstår ikke hvordan jeg har det. Ingen forstår. Jeg husker det enda. Følelsen av å være alene om alt. Følelsen av å skulle gå i stykker. Jeg var overbevist om at ingen forstod meg. Noe som gjorde at jeg følte meg enda mer alene.

Min innleggelse i BUP har jeg mye positivt å si om. Spesielt etter mine erfaringer fra de senere årene. Når jeg sammenligner det med mine innleggelser i voksenpsykiatrien gjør jeg meg opp noen interessante tanker.

Jeg husker at jeg for første gang på lenge opplevde trygghet. Det var noe trygt ved å være på avdelingen. Jeg opplevde at jeg endelig kunne slutte å late som. Jeg kunne slutte og late som om ting var bra, og jeg kunne snakke med profesjonelle om hvordan jeg egentlig hadde det. Dette var nytt for meg. Jeg opplevde trygge personale som genuint var interessert i hvordan jeg hadde det.

Jeg begynte med kognitiv terapi og hadde god effekt av dette. Kognitiv terapi er en form for psykoterapi som går ut på å analysere måten man tenker på, og kjenne igjen eget tankesett, for så å kunne snu på måten man tenker på. Det tok meg lang tid, flere år med behandling, men sakte men sikkert lærte jeg meg denne kunsten selv.

Jeg ble bedre. Det hadde jeg ikke blitt hadde det ikke vært for en trygg og tålmodig behandler. En behandler jeg ser opp til den dag i dag. I BUP er det normalt å avslutte behandlingen når pasienten har fylt 18 år. I mitt tilfelle fortsatte behandlingen noen år til. Det er jeg ufattelig glad for.

Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er i mine øyne stor. Skremmende stor. Men kanskje er det en grunn til det. For min del hadde jeg et par års opphold med behandling etter at jeg avsluttet behandlingen i BUP. Det som møtte meg da jeg trengte hjelp som voksen skremte meg på flere måter.

Noe av det første jeg ble møtt med i voksenpsykiatrien var skjemaer. Skjemaer, skjemaer, skjemaer. Jeg forstod raskt at de var ute etter å sette en diagnose på meg. Noe som overhodet ikke var i fokus i barne- og ungdomspsykiatrien. Ikke slik jeg opplevde det hvertfall.

Slik jeg har forstått det er man i dag nødt til å ha en diagnose for å få tilgang til nødvendig helsehjelp i systemet. På mange måter fungerer en diagnose som en inngangsbillett. Det utløser visse rettigheter. Det kan virke logisk på noen måter. Men hva skjer dersom man er for raskt ute, og det settes feil diagnose? Hjelpen jeg har fått har variert veldig.

Det andre som slår meg er fokuset på medisiner. Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er stor. Det tok lang tid før vi i det hele tatt snakket om medisiner i min tid under BUP. Etter hvert startet jeg på antidepressiva, noe som hjalp meg for en periode. I voksenpsykiatrien startet jeg på antidepressiva nesten med en gang, etter å ha hatt en lang depressiv periode. Det gikk noen uker, så fikk jeg min første maniske episode. Jeg ble lagt inn og ble rask satt på enda nye medisiner.

2015 ? 2016 var jeg mer på sykehus enn ute i det fri. Da under tvang. Tiden gikk, og jeg fikk stadig tilbakefall. Tilslutt var jeg så full av medisiner at jeg følte meg som en vandrende zombie, blottet for egne meninger. Dette tror jeg ikke hadde skjedd i BUP. Jeg føler likevel for å understreke at jeg ikke tror noen ting er gjort av vond vilje. Min opplevelse er at de fleste menneskene jeg har møtt i hjelpeapparatet har hatt et oppriktig ønske om å hjelpe meg.

Foto: Hedda Marie Westlin

Mitt inntrykk er likevel at det i BUP blir brukt mer tid på dialog. Og det er så utrolig viktig. For meg skapte det trygghet og forutsigbarhet, noe jeg tror vi alle mennesker trenger. Syk, eller ikke syk.

Fokuset var ikke på medisiner, paragrafer eller vedtak. Fokuset var ikke på bruk av tvang. Jeg ble ikke holdt fast eller lagt i belter når jeg ikke samarbeidet. Jeg sier ikke at det er det som nødvendigvis skjer i voksenpsykiatrien, men det er noen av opplevelsene jeg sitter igjen med. Det er først når jeg nå har opplevd begge delene at jeg kan se forskjeller.

Noe jeg ser på som svært viktig i behandling i psykiatrien er kontinuitet. At man får en behandler å forholde seg til. En behandler som man kan ha over tid, slik at man slipper å bytte underveis. En god behandling krever et godt forhold mellom pasient og behandler, og det krever god kommunikasjon. Det kommer ikke av seg selv.

Et godt samarbeid er nødvendig for å få til dette. Og skal man få til det behøver man tid. Det har jeg vært heldig og fått. Både i BUP og i voksenpsykiatrien. Det er jeg takknemlig for. Jeg har hatt stødige behandlere på begge arenaer. Behandlere som har fulgt både mine oppturer og nedturer over tid. Dette er bra.

Det er lett å være etterpåklok. Jeg tror ikke jeg skal dvele for mye med ting, for jeg har tross alt kommet langt uansett. Jeg har lært mye, på godt og vondt. Og jeg er stolt av å være der jeg er i dag. Likevel tror jeg det er viktig å reflektere litt rundt erfaringer dersom det kan bidra til å hjelpe andre mennesker i lignende situasjoner senere.

Jeg er bare et menneske. Ett menneske med én historie. Men jeg har møtt mange på min reise. Mange som har vært i lignende situasjoner. Situasjoner hvor man er helt avhengig av andre menneskers hjelp. Det som da har gått igjen er et ønske om å bli møtt som et menneske.

Man må aldri glemme at det er mennesker man jobber med. Mennesker med sterke følelser, og med egne meninger. Det er viktig at det blir tatt hensyn til dette i en slik jobb som helsepersonell har. Det å hjelpe andre mennesker er etter min mening verdens viktigste jobb. Da er det viktig å gjøre den jobben med en stor dose ydmykhet og empati. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #BUP #voksenpsykiatri #tvang #medisiner

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg