Å miste sosiale antenner

Etter flere måneder inne på sykehuset kjente jeg at det var flere ting med meg som endret seg. Ikke bare hadde buksa blitt strammere, det føltes strammere også rundt hodet. Det jeg reagerte aller mest på gjaldt i sosiale settinger.

De sosiale antennene jeg engang hadde følte jeg at hadde forsvunnet helt. Det føltes som om jeg hadde glemt hvordan jeg skulle oppføre meg ute blant folk, ute blant venner. Derfor unngikk jeg sosiale sammenkomster så godt det lot seg gjøre. Jeg har alltid vært veldig sosial av meg, så dette kostet meg mye.

Det gjorde vondt å stenge seg inne. Det gjorde vondt å si nei. Men alternativet føltes verre. Bare det å føre en normal samtale kunne by på utfordringer. For hva skulle jeg egentlig snakke om? Hvertfall ikke psykisk sykdom, sykehus og innleggelser. Men det var det jeg visste om. Det var mitt liv. Min verden. Dessuten, hvem ville vel være hun psykotiske jenta med lysende hender? Ikke jeg hvertfall. Og jeg trodde heller ikke at folk rundt var interessert i å høre om henne.

Dette var sårt for meg. Jeg har alltid vært heldig som har hatt gode folk rundt meg. Jeg har alltid hatt venner som jeg har følt meg trygg på. Nå var ting endret. Jeg måtte stenge folk ute. Og det gjorde vondt.

Jeg hørte venner snakke om fester de hadde vært på. Om skole, innleveringer, kjærester og så videre. Mens jeg, jeg var helt låst inn i en psykiatrisk boble. I tillegg var jeg så medisinpåvirket at jeg følte meg som en zombie. En zombie blottet for egne meninger. Jeg klarte rett og slett ikke å følge med i samtaler. Og med tanke på at jeg kom fra et rom med fire hvite vegger så var overgangen til alle inntrykkene ute i det fri ganske så dramatisk. Alle fargene, luktene, lydene, trafikken og ikke minst alle menneskene. Jeg hadde nok med å fordøye alt dette.

Eline, du ser så tankefull ut. Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang noen sa det til meg, ja da ville jeg vært rik nå. Jeg kan love at jeg har vært tankefull. Man får litt å tenke på når man blir sperret inne og kontrollert over så lang tid.

Det er mulig jeg har vært litt kjapt ute med å dømme mine nærmeste, for etterhvert som tiden gikk erfarte jeg at jeg var god nok for de fleste uansett. Psykotisk eller ei. Jeg er heldig som har venner som ønsker å høre om sykehusoppholdene mine, venner som genuint ønsker å vite hvordan ting går. Venner som er der uansett.

For det blir bedre igjen. Det gjør det alltid.

Når jeg ser tilbake på dette nå så skremmer det meg virkelig at jeg ble så lukket. Jeg gikk jo inn i min helt egen verden. Det skremmer meg, for i dag kan jeg se forskjellen. Og den er som dag og natt. Jeg føler nå at jeg har bygd opp de sosiale antennene mine igjen. Det er litt som å sykle. Er det en stund siden du har gjort det, så tar det litt tid å komme inn i det igjen. Jeg føler meg selvsikker og trygg i sosiale settinger igjen. Ikke hver gang. Men jeg er da bare et menneske. Det er menneskelig å bli usikker en gang i blant.

Vi trenger alle å oppleve tilhørighet. Følelsen av å passe inn er sted, det å være en del av noe større enn oss selv er viktig for oss alle. Nettopp derfor gjorde det så utrolig vondt å føle at jeg mistet min plass. Jeg følte meg utenfor. En følelse jeg ikke unner noen.

Kanskje kjenner du noen som du tror føler seg utenfor, eller kanskje du føler deg utenfor selv? Husk å bry deg om andre. Ofte er det ikke så mye som skal til.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #sykdom

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg