EKSPEDISJON REDDEVERDENLITT

E’en i navnet mitt står for eventyrlysten. Det har den alltid gjort. Denne gangen vet jeg ikke om det var eventyrlysten som gjorde det, eller om det var mangelen på søvn og medisiner. Uansett, jeg måtte ut på eventyr. Ut på en ekspedisjon.

Jeg ville ut i skog og mark. Ha et eventyret der. Det var det som føltes rett. Jeg pleier å fleipe med at jeg er villmarkens datter, noe de som kjenner meg godt vet at ikke stemmer. Faktisk er det ikke i nærheten av sannheten engang. Jeg er hun som, i en alder av 6, nektet å gå på tur i skogen uten rosa tyllkjole. Nå, 20 år senere, har jeg erstattet tyllkjolen med ullundertøy og med en sekk på størrelse med meg selv. Jeg visste ikke helt når, hvor eller hva. Men jeg visste at det måtte skje snart.

Ekspedisjon reddeverdenlitt var i gang. Jeg tror aldri jeg har vært så gira før. Aldri noensinne har jeg før pakket en sekk med slik lidenskap som jeg gjorde før denne ekspedisjonen. Jeg kan jo fortelle at denne utflukten ikke dreide seg om å få frisk luft i lungene, å se på fine fugler, eller å lukte på mose. Selv om de tingene er fine de og. Denne utflukten, denne ekspedisjonen, skulle gi meg ro. Jeg skulle finne ro. I tillegg hadde jeg et stort ønske om å få kjenne litt på den mestringsfølelsen jeg så lenge har savnet.

I går ettermiddag dro jeg ut med sekken på ryggen og med sommerfuglene i magen. Jeg var så spent. Selv om det føltes som om jeg var i en drøm, så føltes alt veldig rett. Noen ganger bare vet man at man er på rett spor. Slik var det for meg. For jeg visste at det på et eller annet vis ville gi meg noen svar. At det ville gi meg ro.

Jeg måtte gjøre dette selv. Jeg måtte klare meg alene. Det var reglene. Det var slik jeg ville finne ut av ting.

Jeg tenkte for meg selv at det kunne kanskje hende at nettene ble kalde, men at det ikke gjorde noen ting. Litt måtte jeg jo ofre for å finne svar, tenkte jeg. Jeg trenger ikke noe telt. Det blir bra å sove under åpen himmel. Jeg kommer ikke til å bli redd. Jeg er sterk. Og dette vil bare gjøre meg sterkere. Dessuten hadde jeg gått til innkjøp av hodelykt. Jeg følte jeg var godt rustet.

Tenk om jeg, Eline Skår, kan klare å bo ute i marka, ute i skogen alene, da kan jeg vel klare alt. Nå hadde jeg sjansen. Ikke bare til å utfordre meg selv, men til å finne ro. Og til å klare dette alene.

Med blodsmak i munnen måtte jeg pent ta første pause allerede etter 30 minutter ut i ekspedisjonen. Lite visste jeg at en sekk kunne bli så tung. Men jeg var likevel overraskende blid. Jeg satt og lo for meg selv da jeg så på den store sekken. Tenkte på hvordan natten skulle bli. Jeg trakk pusten dypt og fortsatte og gå.

Før ekspedisjonen hadde jeg også gått til innkjøp av en kart som dekket området. Men fordi jeg ikke har doktorgrad i kart eller har en innebygd GPS så gikk jeg min egen sti. Noe som førte til at jeg rotet meg bort. Jeg fant ikke fram til plassen som skulle gi meg ro. Det begynte å bli mørkt, og jeg fant derfor ut at jeg skulle snu tilbake til en av de kjente veiene. Like ved den veien fant jeg en fin liten plass jeg kunne slå leir. For jeg skulle sove ute. Det lå ved et vann.

Hvis ikke du var klar over det kan jeg nå fortelle deg at augustkvelder kan bli ganske kalde. Da klokken var bikket 21 ble 2 lag ull til 3. Av en eller annen merkelig grunn gledet jeg meg veldig til å ta på meg den nye hodelykten min. Kanskje ikke så rart. Det viste seg at det skulle bli et av ekspedisjonens høydepunkt. Hodelykten skulle vise seg å være min beste innvestering på lenge. Men etter klokken 23 ble alt svart. Og jeg som ikke skulle bli redd ble mer redd enn noensinne.

Gjennom natten kom det lyder fra alle retninger. Uling fra vinden, krasling i trærne, og plasking fra vannet. Det er ingenting, det er ingenting, så jeg høyt. Det hjalp ikke. Jeg var fortsatt like redd. Jeg lukket øynene og la meg ned i soveposen min. Jeg lukket opp øynene igjen, og det jeg da fikk se kommer jeg aldri til å glemme. En stjernehimmel klarere enn glass. Som små smaragder på svart fløyel. I en god stund ble jeg liggende å stirre opp.

Jeg må ha sovnet etterhvert. For da jeg våknet kunne jeg se ordentlig igjen. Det var blitt lyst. Det var utrolig deilig. Så slo det meg. Jeg hadde klart det. Jeg hadde sovet ute i skogen. Alene. For en følelse. Jeg var i ekstase. Faktisk ble jeg så stolt og fornøyd at jeg valgte å dele frokosten min med de innpåslitne endene fra vannet ved siden av.

Hvis jeg kan klare det her så kan jeg jo vurdere å gjøre dette permanent. Det er penger å spare, og til slutt vil jeg vel finne svar. Og kanskje vil jeg føle meg friere, tenkte jeg. Det ble med tanken denne gangen. Instinktet i meg fikk meg hjem igjen i dag. Det føles ikke helt rett. Jeg har jo ikke gjort meg ferdig.

Men skogen vil alltid være der. Den forsvinner ikke.

Nå har jeg blitt ca 20 myggstikk og en sår hals rikere. Men for en mestringsfølelse. Og tenk på det jeg har lært da. At en sekk kan være tyngre enn den ser ut. At trær kan ligne mistenkelig mye på troll. Og at kvae ikke smaker det samme som tyggis.

Jeg har også lært at det kanskje ikke hjelper å lete etter ro. Jeg vet jo ikke hvordan den ser ut engang. Da blir det vanskelig å lete. Kanskje er det slik at roen må finne meg. Jeg vet ikke. Kanskje kommer jeg til å prøve igjen. Det er ikke sikkert det er så vanskelig, eller at det tar så lang tid. Forstå det den som kan. Dette er viktig for meg. 

 

#elineredderverdenlitt #friluftsliv #skog #marka #norsknatur

3 kommentarer
    1. Du er så tøff, Eline. Jeg beundrer deg veldig. Når du har klart dette så vil du mestre det meste. Jeg hadde aldri tort det, selv om jeg har hatt en drøm om at vi to sammen skal gå en pilegrimstur. Nå har du blitt venn med naturen, det er så flott!

    2. Åh herreguuud som dette rørte meg. Du er så utrolig en vakker sjel. Har ramla innom bloggen din i dag ved en tilfeldighet rundt kl 12. Nå er den 20.30 og jeg har lest i hele dag. Det er så mye å kjenne seg igjen i. Takk for at du er du og deler det så fritt med hele verden ❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg