PÅRØRENDE KAN VÆRE TIL STOR HJELP, HVIS DE BARE FÅR LITT HJELP SELV

Mitt navn er Eline. Jeg er 26 år gammel og bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, tannkrem, kanel, høsten, og gode mennesker. Ofte beskriver jeg meg selv som en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Ikke bare fordi jeg liker kryssord, mokkabønner og det å stå opp tidlig. Men også fordi jeg har dyrebare erfaringer, på godt og vondt.

Hvis du går forbi meg på gata ville du nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg. På mange måter er jeg helt normal. Men i likhet med de fleste andre mennesker har også jeg utfordringer. Min utfordringer er psykoser. Jeg har en schizoaffektiv lidelse. En psykoselidelse preget av periodevis stemningsendringer og uvanlige vrangforestillinger. Det kan være utfordrende. Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. Jeg jobber daglig med å lære meg å leve med dette.

Som med så mye annet så tar dette tid. Man skal både prøve og feile en del ganger. Det gjør ingenting om jeg snubler en gang i blant. Skrubbsår er ikke farlig. Heldigvis finnes det gode plastre å få kjøpt i dag. Og med god støtte og hjelp fra folk rundt meg er jeg sikker på at dette kommer til å gå fint.

Og her kommer jeg inn på noe viktig. Nemlig de pårørende. For hva blir egentlig pårørendes rolle når enkeltpersoner får helseutfordringer og kanskje havner på sykehus?

Når man blir lagt inn på et sykehus, enten det er somatisk eller psykiatrisk, så er det vanlig prosedyre å oppføre nærmeste pårørende. Dette er ment som en sikkerhet for helsepersonell, men kanskje aller mest for pasienten selv. Nærmeste pårørende skal kontaktes ved innleggelse, ved eventuelle rømningsforsøk, ved utskrivelse, når bestemte vedtak blir fattet, og aller helst bli innkalt til pårørendemøte for informasjon underveis.

Min erfaring med samarbeid med pårørende har vært både òg. Mine pårørende har blitt lyttet til, og har fått nødvendig informasjon. Dessverre så har jeg også opplevd en type dårligere samarbeid. Jeg har opplevd at viktig informasjon til pårørende har blitt tilbakeholdt, og i ett tilfelle faktisk blitt løyet om.

Min nærmeste pårørende forsøkte gjentatte ganger å ringe meg den dagen jeg lå i belter. Naturligvis fikk han ikke tak i meg på mobilen, ettersom jeg lå fastspent. Han ringte derfor avdelingen og fikk snakket med en av sykepleierne. Han spurte hvor jeg var og om det gikk bra med meg. Han reagerte på at han ikke fikk tak i meg. Svaret han fikk var at jeg lå og slappet av på rommet, og at de skulle gi meg beskjed om at han hadde ringt.

Dette er uten tvil en situasjon min nærmeste pårørende, og ikke minst jeg, reagerte kraftig på. Han har senere sagt til meg at hadde han visst sannheten så hadde han mest sannsynlig kastet seg i bilen på vei til meg. I stede fikk han høre at jeg hadde det bra, og valgte å tro på det. Dette burde ikke ha skjedd.

Siden 2014 har jeg vært veldig mye på sykehus. 2015-2016 var jeg mer inne enn jeg var ute i det fri. Det har gjort at jeg har fått en del erfaringer hva angår samarbeid med pårørende. Situasjonen ovenfor er nok ikke et godt eksempel på hvordan ting skal håndteres. Men jeg har også en del fine erfaringer med pårørende.

Psykoser er kanskje ingenting å spøke med. Men jeg gjør det likevel. Humor og latter gir meg pauser i en ellers så alvorlig og slitsom hverdag. Mine nærmeste pårørende har sjeldent fått pauser de siste 4-5 årene. Jeg har vært så mye syk, så mye innlagt. Og når jeg ikke har vært innlagt har jeg vært i en skummel faresone på jakt etter svar. Jeg har hatt ulike oppdrag, hørt stemmer fra veggen, og hatt lysende hender. Dette har uten tvil vært spennende for meg, men det har nok blitt litt for spennende for de rundt meg. Jeg har vært vanskelig å snakke både til og med, det vet jeg nå.

Jeg husker en gang faren min ble sint på meg. Jeg kan huske at han sto over meg og kjeftet. Akkurat som om han prøvde å kjefte psykosen ut av meg. Jeg ble livredd. Men det jeg ikke tenkte på da var hvor redd han måtte ha vært. Jeg husker også den gangen mormoren min truet med å sende politiet på meg. Hun var rasende.

Vi har snakket om dette i etterkant, og det sinnet kom utelukkende fra redsel og bekymring for meg. Det kan jeg forstå nå. Men man kan ikke kjefte folk til fornuft. Det er bare å prøve selv, du vil se at det ikke går.

I slike tilfeller har det vært godt å kunne få litt støtte og råd fra helsepersonell. Noen ganger snakker vi med min behandler sammen for å få hjelp til en bedre dialog. For det er her nøkkelen ligger. En god dialog. Vi har også fått hjelp til å forstå situasjonen bedre. Kanskje kan det hjelpe bare at en tredjeperson er tilstede. En nøytral person. I mitt tilfelle har det vært til stor hjelp.

Jeg spurte mine nærmeste pårørende hva som har vært det mest utfordrende i forhold til meg i de periodene hvor jeg har vært syk. Samtlige svarte at det var hjelpeløsheten de følte på som var det verste. At de ikke nådde fram. For meg sier dette noe om behovet for rådgivning til pårørende. Dette er viktig, for det er tross alt de som står pasienten nærmest.

Ofte er det ikke så mye som skal til for å gjøre en situasjon litt enklere. Kanskje trenger man ikke en magisk tryllestav. Kanskje behøver man ikke redde hele verden. Poenget mitt er at det er så viktig å ta vare på hverandre. Særlig i vanskelige situasjoner. Og da vil jeg bare understreke at pårørende spiller en like viktig brikke som pasienten selv. Pårørende er også i en vanskelig situasjon. Pårørende har også behov for å bli hørt. Og pårørende kan også være til stor hjelp, hvis de bare får litt hjelp selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #politikk #elineredderverdenlitt #psykisklidelse #pårørende #psykose

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg