AKKURAT PASSE

 

Det luktet hvitvin. Hvitvin, reker, og sitron. Jeg så meg rundt. Det satt velkledde mennesker overalt. Kjoler, skjorter, og slips.

En, to tre. Jeg lukket øynene.

Ønsket meg til et annet sted.

Ønsket meg til en annen kropp.

 

Fire, fem seks. Jeg åpnet øynene.

Hvor er jeg nå?

Hvem har jeg blitt?

 

Jeg kjente solen varme ansiktet mitt. Det var akkurat passe varmt. Alle de velkledde menneskene satt ordentlig på ordentlige stoler. Men ikke jeg. Det var ikke flere ledige ordentlige stoler igjen, så jeg satt på trappen, med brusflasken i hånda. Akkurat passe kul. Jeg hørte latter rundt meg. Akkurat passe høyt. De så glade ut der de satt og holdt i hvitvinsglassene. Akkurat passe avslappet. Jeg var ikke avslappet. Jeg var heller ikke velkledd. Og ikke lo jeg akkurat passe heller. Jeg lo ikke i det hele tatt.

 

Jeg er alene nå.

Dag var blitt til natt.

Sommeren var definitivt over.

 

En av de velkledde damene snublet over meg. Ikke akkurat passe kjole kanskje. Ikke akkurat passe mye hvitvin kanskje heller. Jeg strakk ut armen min og spurte om det gikk bra. Akkurat passe svakt. Damen reiste seg igjen. Børstet støv fra kjolen. Så gikk hun. Hun hørte meg ikke. Hun så meg ikke. Var jeg usynlig? Var jeg ingenting?

 

Jeg satt ved siden av en blomst. Den var rosa. Akkurat passe stor. Så hun den mon tro?

Hvem er jeg nå?

Hvordan havnet jeg her?

Jeg er alene nå.

 

Damen kom mot meg igjen. Akkurat passe fort. Men jeg ble klam i hendene. Nervøs. Hun gikk rett forbi. Nå var det ikke lenger akkurat passe varmt. Solen var gått ned. Men det gjorde ingenting. Jeg reiste meg og kastet brusflasken i bakken. Akkurat passe hardt. Den knuste. Jeg så rundt meg. De velkledde menneskene satt fortsatt ordentlig på de ordentlige stolene sine.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

 

Hode, skulder, kne og tå.

Det var alt der.

Men jeg kjente ikke meg.

 

Hvorfor ser ingen meg, tenkte jeg. Hvorfor hører ingen meg. Fremdeles kunne jeg høre latter. Jeg tok sats og begynte å rope. Det var alt annet enn akkurat passe. Det var grusomt. Nå var det ingen latter å høre lenger heller. Det var blitt helt stille. Så stille at jeg kunne høre skyene bevege seg.

Damen som snublet snudde seg mot meg. Hun festet blikket sitt mot øynene mine. Det var akkurat passe ekkelt. Du er akkurat passe du, sa hun og smilte.

Jeg glemmer det aldri.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

Hode, skulder, kne og tå.

 

Jeg er akkurat passe.  

#psykiskhelse #psykiatri #elineredderverdenlitt #poesi

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg