ET OPPGJØR MED FORTIDEN

Jeg kunne ha sagt at du er et grusomt menneske, noe jeg mente før. Men jeg tror du sliter. Mer enn noen kan ane. Ingen friske mennesker oppfører seg slik du gjorde. Ingen friske mennesker skjeller ut små barn. Ingen friske mennesker ber små, uskyldige barn holde kjeft når de prøver å forsvare seg.

Jeg var så liten at jeg ikke engang forsto ordene som kom fra deg. Likevel forsto jeg at det var grunn til å være redd. Barn plukker opp ting. Kanskje var det måten du ropte på. Kanskje var det ansiktsuttrykket ditt. Uansett, jeg var redd.

For du skal vite at måten du behandlet meg på satte sine spor. Dype spor. Det har vært vanskelig, og det har gjort vondt. Jeg forstod ikke hva som skjedde den gangen, og jeg tror vel ikke jeg noen gang vil forstå det. Jeg ønsker ikke å forstå det heller. Det er ikke verdt å bruke tid og krefter på.

Jeg bare håper du nå forstår at du ikke kan behandle andre mennesker på den måten. Aldri, noensinne. Det er sykt, og det kan ikke forsvares.

Kanskje har du sosial angst. Kanskje er du sjalu, eller kanskje du sliter med relasjoner til andre mennesker. Hva vet vel jeg. Men vi har alle vår historie. Vi har alle våre utfordringer. Du er ikke så spesiell. Og du har ingen grunn til å oppføre deg som du vil. Du har et ansvar, akkurat som alle andre på denne planeten.

Jeg var liten, sårbar og forsvarsløs da. Det utnyttet du deg av. Nå er jeg voksen, sterk, og modigere enn du noen gang vil bli. Kanskje er det hardt å høre, men jeg tror du innerst inne vet at det stemmer.

Vit at det ikke var ordene dine som såret mest. Det var den kalde skulderen. Det var det kjølige blikket. Det var din mangel på empati. Vit at det ikke bare er den gangen for over 20 år siden du bør unnskylde. Det er all tiden etterpå også. Men ta det helt med ro. Jeg ville ikke ha unnskyldningen din. Jeg skal spare deg for det. Du ville vel ikke ment det uansett. Og hva er poenget da?

Jeg trøster meg med at du sliter, og kanskje ikke er helt frisk. For hadde du vært det ville du umulig ha oppført deg slik. Jeg syns faktisk synd på deg. Jeg har også ting jeg strever med, men meg er det håp for. Jeg får hjelp. Jeg er ikke sikker på om noen kan hjelpe deg. Du må nemlig ønske en forandring selv.

Tenk at jeg i så mange år forsøkte å være bra nok for deg. Tenk at jeg prøvde så hardt for å få din anerkjennelse. Tenk på all energien jeg la i det. Bortkastet.

Vit at du en gang i tiden betydde noe for meg. Vit at jeg forstår at du ikke har det godt. Det unnskylder likevel ingenting. 

Jeg husker en gang du sa til meg at det var viktig jeg tilga. At jeg ikke behøvde å glemme, men at jeg likevel kunne tilgi. Vel, jeg vil nok ikke kunne tilgi deg. Men jeg skal jobbe hardt for å glemme.

  

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg