SYK AV Å VÆRE PÅ SYKEHUS

Hyling, skriking, alarmer som går, hamring på dører, sparking, mer hyling og skriking.

Har du sovet i natt Eline, spurte nattevakten. Jeg hadde sovet. Det var godt gjort for her har det vært høyt lydnivå og mye støy, svarte han.

Jeg hadde ikke spist på lenge. Det vrengte seg i magen. Jeg tenkte jeg skulle få i meg det obligatoriske knekkebrødet mitt med gulost og tomat til frokost. For ikke å glemme glasset med biola. Biola med bringebærsmak er toppen av lykke inne på avdelingen. Men stemningen rundt bordet var dårlig. Eggene var tydeligvis for varme, noe som resulterte i en lang tale fra en medpasient om hvor dumt det var.

Jeg orker ikke sånt jeg. For det første er jeg ekstremt konfliktsky, for det andre klarer jeg ikke bruke tid på ting jeg opplever som totalt unødvendig. Og dette syns jeg var på grensen til uhøflig. Jeg blir i tillegg veldig urolig når folk rundt meg er sinte. For all del. Det er sunt å vise følelser, men alt med måte, er det noe som heter. Jeg droppet frokosten den morgenen.

Det at man venner seg til at folk går rundt og snakker med seg selv er en ting. Det har jeg nok gjort selv også. Men når man venner seg til at folk synger for full hals, for så å kjefte på alt og alle sekundet etter, da er det kanskje på tide å lufte hodet litt utenfor sykehusets fire hvite vegger.

Kan det virkelig være til hjelp å være lukket inne på en psykiatrisk avdeling? Dette har jeg tenkt mye på. Og jeg har en teori. I de periodene hvor jeg blir manisk, eller psykotisk, så har jeg nok godt av det. Skjerming, gode rutiner, mat, søvn, trygghet og omsorg. Men er det mulig å få til dette på et sykehus? Blant alle alarmene, kjeftingen og dunkingen? Jeg tror det er mulig til en viss grad. Eller, jeg vet det er mulig.

Jeg opplever ofte at jeg raskt blir bedre, at jeg kommer litt tilbake til meg selv igjen. Teorien min er at jeg som regel har blitt holdt inne for lenge. Så lenge at om jeg blir slengt buser på, skreket til, eller slått i hodet av medpasienter, så bryr jeg meg ikke.

Det blir normalen for meg. Og det er kanskje det som kan kalles sykt.

Jeg husker en gang jeg startet dagen med å bli slått i hodet av en medpasient. Det var ikke hardt. Det gjorde ikke vondt. Likevel ble jeg litt redd. Men jeg tror nok hun var mer redd enn jeg var. Du er pedofil, ropte hun til meg. Jeg ristet på hodet og gikk forsiktig videre.

Jeg husker også godt en eldre dame. Hun må ha vært i 60-årene. Hun gikk rundt på avdelingen iført kun en BH. Hun så på meg. Liker du fugler, spurte hun. Jeg elsker fugler, svarte jeg. Og der hadde vi noe felles, annet enn å være innlagt. Så braste hun ut i latter. Og plutselig gjorde jeg det og.

Man opplever uten tvil litt av hvert når man er innlagt på et psykiatrisk sykehus. Det som slår meg er hvor forskjellige vi alle er, men at vi på samme tid også er ganske like.

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose #mani #elineredderverdenlitt

3 kommentarer
    1. Jeg setter veldig stor pris på at du åpner døren litt på gløtt inn i disse psykiatriske sykehusene for oss “utenforstående”. Jeg tror ikke det er mange her i Norge klarer å forestille seg hvordan det egentlig er på innsiden. Man må nesten være pasient eller pårørende (og ansatte ved sykehuset, men de ser jo på hele opplevelsen fra et helt annet perspektiv).

    2. Dette er en viktig problemstilling, som også kan overføres til andre situasjoner. Feks har jeg jobbet med utviklingshemmede hvor det var normalt at personalet ble slått, sparket, lugget, skallet, klort, bitt, spyttet på osv. I en hvilket som helst annen sammenheng er dette overgrep, og sånn føltes det også for meg. Jeg jobbet ikke lenge der, for selv om jeg vet at mennesker er utrolig tilpasningsdyktige så hadde jeg ikke LYST til å bli vant til det. Jeg synes ikke det er greit å bli angrepet, selv om angriperen er utviklingshemmet og atferden absolutt ikke var et ønske om å skade meg. Jeg har også hatt andre jobber hvor personalet har hatt dette som tema; hva det gjør med oss å bli vant til oppførsel som til vanlig ikke aksepteres. Jeg tror du har et veldig viktig poeng, som gjelder både i psykiatrien og ellers. Vi må få riktig hjelp til riktig tid, og av riktig varighet. Så kan det jo være fryktelig vanskelig å finne frem til balansen i hvert enkelt tilfelle, men som du så ofte sier; vi må begynne med kommunikasjon. Hvis den er god, kommer vi veldig mye lengre på mye kortere tid 🙂
      Jeg vet du kommer til å ha mye positivt og viktig å bidra med, hvis du fortsatt vil bli sosionom. Erfaringene dine kan man ikke lese seg til i en bok! Og så har vi alle vår bagasje. I noen tilfeller kan det føles som en byrde, kanskje spesielt med tilbakemeldinger som du fikk fra skolen i forhold til skikkethet osv. Men til syvende og sist vil du komme sterkere ut av det. Du vil kunne møte brukerne på et helt annet nivå enn oss andre, og du vil også kunne påvirke fagfeltet og måten vi jobber på på grunn av at du er en sterk og engasjert formidler. Jeg ville egentlig bare si at jeg heier på deg, hver dag! Klem.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg