Å MØTE MENNESKER DER DE ER

Han var nok litt over 80 år. Rund og god mage. Hvitt hår og bustete skjegg. Det måtte være han. Han var mer sliten enn jeg hadde forventet. Han var mer redd enn jeg forventet. Julenissen trenger vel ferie han og, kanskje mer enn noen andre. Men jeg skulle ønske han slapp å tilbringe ferien sin på en psykiatrisk avdeling.

De ansatte var tydeligvis nazister. På et eller annet vis hadde de oppdaget at julenissen var jøde, og dermed fanget han. Ikke rart julenissen var redd. Da han i tillegg oppdaget en revolver liggende på avdelingens gulv traff redselen hans et nytt nivå. Han ble så redd at han ristet. Ingen forsto hva han sa lenger. Vi hørte bare noe om jøder, nazister og Holocaust.

Nazistene la han i bakken, og der lå han. Det så temmelig brutalt ut. Det virket som om det bare gjorde han mer redd. Kanskje ikke så rart. Jeg ville nok også blitt redd hvis jeg ble sperret inne av en gjeng nazister som skulle ta livet av meg.

Ring politiet! Nazistene vil ta lommeboken min og alt jeg eier før de dreper meg, skrek julenissen. Du er trygg her nå, sa en av nazistene. Jeg vet ikke helt om det hjalp, men han så litt roligere ut nå. Bortsett fra at julenissen ble lagt i bakken, så var nazistene overraskende snille og varme mot han. De lyttet tålmodig til historier fra krigen, og de kom med råd når det gjaldt politiet.

Det handler om å møte mennesker der de er. Det har jeg kjent mye på selv. Det handler om å vise respekt og medfølelse, særlig når man skal hjelpe andre mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Det utgjør hele forskjellen.

Hvorfor?

Situasjonen med julenissen er et godt eksempel, for det er så mye jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg har også vært livredd. Jeg har også vært i behov av hjelp. Hjelp har jeg fått, men måten den har blitt utført på har vært avgjørende for meg. Følelsen man sitter igjen med har alt å si.

Jeg husker svært godt perioden hvor jeg hadde lysende hender. Det var min virkelighet, og det tok all fokus. Den gangen var det en lege som tok seg god tid til å undersøke hendene mine. Jeg husker hvordan hun tålmodig stilte meg spørsmål, og hvordan hun lyttet til svarene mine. Jeg husker at hun til og med sammenlignet mine hender med sine egne, og fikk en av sykepleierne til å ta bilder av hendene våres. Bare for at jeg skulle få se at det ikke var noe å  være redd for. Hun tok meg på alvor. Jeg glemmer ikke sånt.

Det handler om å møte mennesker der de er.

Jeg hadde snakket med en dame over en stund. Hun ba meg levere en slags oppgave på et kontor i en annen by. Jeg ble stresset, for jeg var innlagt på dette tidspunktet. Jeg sa fra til en pleier, men da han kom inn på rommet mitt var ikke damen der lenger. Hun hadde forsvunnet. Selvfølgelig. Han lot meg fortelle hva damen hadde sagt til meg, og sa deretter at han gjerne ville snakke med henne selv. Han ville vi skulle ringe kontoret i den byen, bare for å bekrefte avtalen. Jeg ringte, for jeg hadde nummeret. Pleieren satt der med meg hele tiden og hørte på samtalen. Det viste seg at denne damen sluttet i den jobben for flere år siden, og at jeg ikke hadde vært i kontakt med henne på enda lenger.

Men jeg ble tatt på alvor.

Selv da jeg var i den grønne sonen ble jeg tatt på alvor. Det var 50 grønne ting hjemme, men bare 23 grønne ting på poliklinikken. Da var det selvsagt bedre å være hjemme. Jeg telte alt som var grønt. Og jo mer, jo bedre. Grønt var trygt. Dette fikk jeg utdype og forklare hvorfor til de rundt meg. Jeg ble lyttet til. Jeg ble møtt der jeg var.

Foto: Hedda Marie Westlin

Jeg kan ikke understreke dette nok. Viktigheten av å møte folk der hvor de er. Å ta folk på alvor, men samtidig beholde bakkekontakten. Å møte folk med respekt og empati. Jeg er ikke i tvil. Dette er mulig å få til. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Vi er bare mennesker. Og mennesker blir syke. Det kan være det blir deg neste gang. Hva er din virkelighet? Hvordan ønsker du å bli møtt?

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #innleggelse #sykehus

 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg