LA OSS SNAKKE LITT OM SKAM

Nå tenker jeg ikke på skam som i NRK-serien Skam. Jeg tenker på en helt annen type skam.  Den skammen mange lever med. Den typen skam jeg har måttet leve med som psykiatrisk pasient. Skam, den eneste følelsen det ikke finnes noen medisin for.

Jeg har skammet meg over å falle ut av skolen, jeg har skammet meg over å ha skadet meg selv, jeg har skammet meg over å ha ligget i belter, jeg har skammet meg over å ha en psykiatrisk diagnose, og jeg har skammet meg over å være lagt inn på sykehus. Listen bare fortsetter. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som har skammet meg over disse tingene. Dette har fått meg til å lure ? hvorfor er disse temaene så skambelagte?

En av mine nærmeste sa nylig til meg at skam er lik uvitenhet. Det er det kanskje noe i. At ting vi vet lite om skaper fordommer og kanskje automatisk blir skambelagt. I mitt tilfelle stemmer dette ganske bra.

Det er først i dag jeg kan si at jeg ikke lenger skammer meg. Og hvorfor det? Jo, i dag vet jeg så uendelig mye mer. Jeg har fått mye mer erfaring. Jeg har fått mer informasjon. Jeg har utviklet meg i samtaler med behandlere, og i samtaler med pårørende. Jeg har lært at det ikke er min skyld. Da jeg skjønte at jeg ikke lenger behøvde å skamme meg var det som om tjue kilo ble lettet fra skuldrene mine. For meg sier dette noe om viktigheten av å snakke om ting.

Det å dele med andre, å velge og åpne opp, har også hjulpet meg en del. Jeg har underveis oppdaget at jeg ikke er alene. Jeg er ikke alene om å ha skadet meg, jeg er ikke alene om å ha blitt lagt i belter, og jeg er hvertfall ikke alene om å ha en psykisk lidelse. Jeg er rett og slett ikke så spesiell som jeg først trodde.

Da jeg oppdaget dette hjalp det utrolig mye på den vonde skammen jeg så lenge har kjent på. Ved å åpne meg har jeg hjulpet meg selv, og andre, til å forstå litt mer. Du har kanskje hørt utrykket delt glede dobler gleden, delt sorg halverer sorgen? Litt sånn tror jeg det er med skammen. Når du deler litt av den så vil den føles litt mindre, og kanskje til og med bli helt borte på sikt.

Livet er ikke uten lidelse og smerte, uten disse tingene ville vi vært døde. Hvertfall følelsesmessig. Så hvorfor skal jeg da skamme meg over ting som er helt menneskelig?

Foto: Hedda Marie Westlin

Det er en ensom tilstand å være i skammen. Det er vel ikke uten grunn at man sier gå å skam deg, eller blir truet med skammekroken som barn. Samtidig så hører jeg noen ganger folk snakke om andre som ikke eier skam. Som om det er noe positivt å eie litt skam. Jeg vet ikke helt jeg. Den skammen jeg kjenner til vil jeg helst ikke ha noe med å gjøre. Men hvis utsagnet handler om å eie det på en måte som gjør at jeg selv får kontroll over det, uten at det blir noe negativt, da er det kanskje ikke så dumt å eie litt skam.

Jeg skammer meg ikke lenger over å bruke lenger tid på skolen, tenk på alle menneskene jeg blir kjent med. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha lysende hender en gang i blant, det er jo med på å gjøre meg til meg. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha vært lagt inn på sykehus for en alvorlig psykisk lidelse. Det er faktisk ikke min feil. Og jeg er ikke alene om det.

Jeg skammer meg ikke lenger over alle disse tingene, for i likhet med deg er også jeg bare et menneske. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #skam #elineredderverdenlitt #mentalhelse #sykehus #innleggelse

7 kommentarer
    1. Jeg har begynt å åpne meg så smått om egne psykiske utfordringer til de rundt meg. Folk tar det tilsynelatende bra, er visst ikke så mange fordommer som jeg trodde (i miljøet jeg vanker i, i hvert fall). Helt enig i alt du skriver. Jo flere som åpner opp om sine utfordringer og særegenheter, desto lettere blir det også for andre som fremdeles brenner med skammen inni seg. 🙂

    2. Kjære Eline. Du er vanvittig flink til å sette ord på tanker og følelser vi alle bærer på! Ulik situasjon, ulik årsak, men gjenkjennbart likevel. Jeg har også kjent mye på skam. Det er fortsatt episoder jeg ikke orker å tenke på, mer enn 10 år etter at det skjedde. Selv om det egentlig ikke var noe spesielt, og mange andre ville ledd det bort og blåst i det. For meg var det helt krise at jeg ikke fant de riktige ordene, ikke fikk forsvart meg og stått på krava i en situasjon som jeg synes var vanskelig. Jeg følte meg liten og ubetydelig. Det er så vondt! Fortsatt klarer jeg ikke å tenke på dette mennesket uten å vri meg innvendig. Men nå ler jeg litt også. Det er tullete å gi en annen så mye makt over meg, at jeg fortsatt skal føle meg underlegen. Logisk sett er jeg jo ikke det.. Men vi vet begge at følelser og logikk ikke nødvendigvis henger sammen 🙂
      Min erfaring er også at alt blir mye mindre farlig når jeg får satt ord på det. Selv om jeg ikke kan snakke med hvem som helst om hva som helst.. det er ikke alle som skjønner hva jeg mener! 😛 Så hjelper det likevel å si ting høyt. Det gjør det lettere å le av meg selv 😉 Klem

    3. Hei Eline🌺
      Du er en av de tøffeste og klokeste unge damene , som jeg noen gang har lest noe fra. Du er ett forbilde. Jeg har kjent på /og kjenner til den skammen du skriver om. ( jeg er 45 år nå.)
      Nå er det sønnen min som sliter med innleggelse ut/inn i Psyk, ungd.
      Han har hatt alvorlig Anorexi i4 år.
      Han er nå.15 1/2 år.
      Han har ikke gått på ungdoms-skolen.
      Jeg og faren IG søstera og broren hans, vi er åpne om dette. Enda merker jeg at noen trekker seg vekk og blir rare i ansiktet sitt.
      Stå på videre. Jeg ville gitt deg ” Åpen-hets-prisen for 2017🌺”.
      Psyk-Norge, trenger sårt sånne flotte/sterke damer somdeg😇👍🌷
      🇳🇴🇳🇴🇳🇴Hipp hipp hipp
      Hurra for deg🌷

    4. Brita Edland: Herregud, for en melding å få. Tusen hjertelig takk Brita! <3 Leit å høre om sønnen din, håper virkelig at han får god hjelp og støtte rundt seg. Alle gode ønsker til dere fra meg!

    5. Fortsatt er det nok litt tabu rundt psykisk syke. Hvorfor skal det være slik? Det er en sykdom som andre sykdommer, ikke noe man burde skamme seg over?? Du, Eline, har nå i høy grad bidratt til å gjøre sykdommen mindre skambelagt med din åpenhet. Du har vært uredd, uten skam, og dermed bidratt til at mange andre også kan gå med hodet hevet, og ikke skamme seg. Jeg er meget stolt av deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg